FØR SYKDOMMEN: Mamma Torill Fossen minnes datteren Lene Marie Fossen som at aktivt og sosialt barn. Her fra en ferietur til Tenerife i 1996. FOTO: Privat
FØR SYKDOMMEN: Mamma Torill Fossen minnes datteren Lene Marie Fossen som at aktivt og sosialt barn. Her fra en ferietur til Tenerife i 1996. FOTO: Privat Vis mer

Lene Marie Fossen

- Hun var bare et barn da hun ble syk

Moren til Lene Marie Fossen følte seg maktesløs da datteren på bare ti år ble opphengt i kaloritabellen.

Publisert

Et selvportrett av en syk og radmager ung kvinne har den siste tiden preget bybildet flere steder i Norge, som filmplakat for å promotere dokumentarfilmen med samme navn.

For noen har bildet vekket en form for medlidenhet, mens for andre har selvportrettet av jenta med anoreksi vært såpass triggende at negative følelser man har jobbet lenge med for å holde i sjakk, har blusset opp igjen.

Selvportrettene av Lene Marie Fossen er blitt kritisert og debattert, men også hyllet, deriblant av flere av de fremste fotokunstnerne i Norden. Lene måtte gi tapt for anoreksisykdommen høsten 2019. Hun ble 33 år.

- Utendørskampanjen med plakaten stod en uke i noen utvalgte byer. For filmselskapet har det vært viktig å signalisere hvilken film Selvportrett er. Den er en ærlig skildring av psykiatriens mest dødelige sykdom, og Lenes egne bilder er en viktig del av filmen. De som velger å se denne filmen på kino skal vite hva de velger. Det var viktig for Lene selv at et av hennes bilder var filmens plakat, forklarer Geir Fossen (61) til KK, Lene Marie Fossens far.

SELVPORTRETT: Dette bildet har mamma Torill Fossen på kjøkkenbenken hjemme i Kolbu. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
SELVPORTRETT: Dette bildet har mamma Torill Fossen på kjøkkenbenken hjemme i Kolbu. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Denne vinteren hadde den nevnte dokumentarfilmen Selvportrett, om Lenes kamp mellom livet som fotokunstner og sykdommen, norgespremiere.

Syntes selvportrettene var skremmende og utleverende

I barndomshjemmet på Kolbu i Østre Toten sitter foreldrene Geir og Torill Fossen (59) og mimrer over datterens liv. Det var de som ga Lene et fotokamera til konfirmasjonen - fem år etter at hun ble rammet av anoreksi.

Torill husker første gang Lene viste henne de selvutleverende selvportrettene datteren hadde tatt på et nedlagt leprasykehus på Chios i Hellas i 2016.

- Jeg syntes de var skremmende og utleverende, og skjønte til å begynne med ikke hva hun ville med dem. Jeg ba henne om å tenke seg nøye om, men da ble hun irritert. Men jeg følte jo som mor at jeg måtte få lov til å komme med noen råd, sier hun ærlig.

- Hva var det som gjorde at hun begynte å ta selvportretter?

- Det var for å vise frem smerten hun hadde. Hun ville rette fokuset mot sin egen sykdom og sin egen smerte, gjennom fotokunsten sin.

Torill tar en rask slurk av tekoppen. På spisebordet bugner det over av påsmurte, hjemmebakte rundstykker. Ved det samme kjøkkenbordet kjempet Lene sin daglige kamp mot kaloriene i over tyve år. Men nå har ukvemsordene opphørt, og potetene blir ikke lenger kastet veggimellom.

FORELDRENE: Geir og Torill Fossen har stått sammen i den over 20 år lange kampen mot datterens anoreksisykdom. FOTO: Astrid Waller
FORELDRENE: Geir og Torill Fossen har stått sammen i den over 20 år lange kampen mot datterens anoreksisykdom. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Lene var jo også veldig modig, hun som i mange år hadde gjemt seg bort og skammet seg over egen kropp. Jeg er veldig stolt av hva hun har fått til, sier Torill og stryker hånden over duken på bordet.

- Det er jeg også. Hun har satt mange spor etter seg. Hun visste jo selv veldig godt hvordan hun så ut. Det er noen som har anoreksi, som ser seg i speilet og føler seg overvektig, men hun så ikke seg selv på den måten. Hun har hele tiden vært bevisst på hvor tynn hun har vært, forklarer pappa Geir.

Var et sosialt og aktivt barn

Lene vokste opp på en idyllisk gårdsplass på Kolbu sammen med foreldrene og en tre år yngre lillesøster. I nabohuset bodde besteforeldrene, som Lene så sånn opp til.

Hun var et sosialt og aktivt barn, som brukte fritiden på håndball, gå på langrenn om vinteren og synge i kor. Lene hadde mange venninner, og det hendte titt og ofte at foreldrene hennes kjørte henne til og fra overnattingsbesøk. Lene hadde også selv mange venninner på overnattingsbesøk.

Men allerede da Lene begynte på skolen merket foreldrene at hun raskt begynte å legge seg til nye fakter. Hun ble manisk når det kom til å ha orden i skolesekken, og når foreldrene skulle hjelpe henne med å sette på bokbind på skolebøkene, ble prosessen ekstremt omstendelig, ettersom Lene var svært nøye med at bokbindet satt perfekt på bøkene.

- Lene hadde en bra barndom, men samtidig bar hun preg av å ha en usikkerhet i seg. Hun var mye engstelig. Og hun var veldig opptatt av å gjøre ting riktig, og stilte svært høye krav til seg selv på skolen. Hun skulle være best, minnes Torill.

PÅ GÅRDSPLASSEN: Lene Marie Fossen vokste opp på Kolbu i Østre Toten. Hun drømte om å ta over familiegården. FOTO: Privat
PÅ GÅRDSPLASSEN: Lene Marie Fossen vokste opp på Kolbu i Østre Toten. Hun drømte om å ta over familiegården. FOTO: Privat Vis mer

Geir husker at han la spesielt godt merke til det, da han var innom døtrenes rom.

- Det var jo bare å sammenligne rommene til de to søstrene. Hos lillesøsteren var det slik det pleier å være hos mange, det var rimelig kaos, mens hos Lene var alt linet opp. Forskjellen på personlighetene var stor allerede den gangen.

Lot seg styre av kaloritabell som tiåring

Da Lene var 10 år, vinteren 1997, merket foreldrene at datteren var blitt mer innesluttet og tankefull. Hun grublet mye, og hadde funnet en kaloritabell hun benyttet seg flittig av. Spisevanene endret seg. Hun gikk fra å være en normal, sunn og frisk jente, som hadde vært glad i all slags mat, til å bli en stri og sta unge, som lot seg styre av en kaloritabell.

- Det er vanskelig å forstå hvorfor en 10-åring fatter interesse for en kaloritabell. Men hun ble stadig mer innesluttet, og kanskje skjedde det noe i kroppen hennes. Hun satte ikke ord på det den gang, og kanskje hun ikke forsto det helt selv. Det var ikke lett for noen av oss å forstå hva som skjedde, sier Torill.

BLID OG OMGJENGELIG: Foreldrene til Lene Marie Fossen beskriver henne som et sosialt og aktivt barn. Det var før anoreksisykdommen rammet henne som 10-råing. FOTO: Privat
BLID OG OMGJENGELIG: Foreldrene til Lene Marie Fossen beskriver henne som et sosialt og aktivt barn. Det var før anoreksisykdommen rammet henne som 10-råing. FOTO: Privat Vis mer

Lene har i ettertid gitt uttrykk for at det kom til et punkt der hun ville stoppe tiden. Hun ville forbli et barn. Voksenlivet virket skremmende og redselsfullt.

- Hun sa det ikke direkte til å begynne med, men var noe hun ga uttrykk for senere, forklarer Geir.

Fra å ha vært en aktiv og sosial unge med sterke meninger, ble hun plutselig mutt og innesluttet. Mamma Torill minnes en episode etter at hun hadde plukket opp datteren fra et diskotek på barneskolen.

- Da hun satte seg i bilen på vei hjem, fortalte hun at noen hadde sagt at hun var tjukk og klumpete. Hun hadde en potetgullpose, og den kastet hun i søppeldunken med én gang. Potetgull skulle hun aldri spise igjen. Det var på en måte da det begynte.

Men Torill påpeker at det nok ville ha gått den veien, uavhengig av kommentaren hun fikk på barneskolen.

- Hun sa i ettertid at hun ville ha fått problemer uansett, selv uten den kommentaren. Så man kan ikke legge noe skyld på den kommentaren, slik at noen føler skyld der.

Også Geir minnes en episode der datteren, som alltid har vært så glad i iskrem, plutselig nektet å spise is.

- Våren etter at hun begynte å bli syk var vi på hytta. Vi hadde en tradisjon om å dra innom en lokal butikk hvor vi alltid kjøpte med oss is. Men nå ville hun ikke ha is, og det var da det gikk opp for meg at det var noe som foregikk. Jeg registrerte også at hun hadde begynt å bli tynnere.

90-TALLSBARN: Lene med faren Geir på Kreta i 1991. FOTO: Privat
90-TALLSBARN: Lene med faren Geir på Kreta i 1991. FOTO: Privat Vis mer

- Det er ikke så vanlig å få anoreksi i så ung alder

Den våren tok foreldrene kontakt med fastlegen, som henviste Lene videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUPP). Der var det seks ukers ventetid, og i oktober ble Lene innlagt. Da hadde hun akkurat fylt 11 år.

- Hun var der i 14 dager, og hovedfokuset var å få henne foret opp mest mulig på disse dagene. I tillegg gikk hun til samtaler hos en psykolog, og vi hos en sosionom. Men i ettertid har vi forstått at dette var mer alvorlig enn det helsepersonellet innså, sier Torill og får støtte av Geir.

- De hadde nok ikke så mye erfaring med så unge mennesker med den sykdommen på den tiden. Det er jo ikke så vanlig å få anoreksi i så ung alder.

Foreldrene opplevde at de til å begynne med ble tatt for lite på alvor, og etter hvert etterlyste de mer behandling. Også datteren Lene ga uttrykk for at hun ikke trivdes med behandlingen som pågikk.

Da Lene var i 12-årsalderen ble hun satt i kontakt med barnepsykiater Hasse Linaae, og han skulle vise seg å klare å holde Lenes sykdom noenlunde i sjakk.

- Over en periode på fire år var hun ikke innlagt i det hele tatt. Hasse vinklet det hele på en annen måte: hva ønsker du? Det tror jeg ble en oppvåkning for Lene, og det ble den eneste perioden hun klarte seg uten innleggelse. Vi foreldre hadde også samtaler med ham som hjalp oss, forklarer Geir.

Men da Lene begynte på videregående gikk det nedover igjen. Barnepsykiater Hasse gikk av med pensjon, og da opphørte samtalene med ham.

- Hun klarte aldri å fullføre videregående, siden hun var så mye inn og ut av sykehuset. Det var andre ting som tok fokus, sier Torill.

For Geir og Torill var det forferdelig å være vitne til at eldstedatteren ble dårligere og dårligere.

- Vi var fortvilte og frustrerte. Maktesløse, rett og slett. Det tok på, og alle i familien blir dårlig når man opplever noe sånt, sier Torill videre.

Da Lene var 19 år skilte foreldrene seg. Da hadde de vært gift i 25 år. Men til tross for skilsmisse samarbeidet Geir og Torill godt etter skilsmissen, og fordelte på å kjøre datteren til og fra behandling.

Men for dem ble det også en prøvelse å være så nær sitt eget barn, som er kronisk syk. Torill hadde Lene boende hos seg på gården i Kolbu, mens Geir flyttet en kort kjøretur unna.

- Det er klart, det er Torill som har hatt den vesentlig største byrden, ettersom hun har bodd under samme tak som Lene hele tiden. For min del var det verste telefonene som kunne komme om natten. Da trodde jeg at Lene hadde dødd fra oss. Jeg levde med den angsten hele tiden, sier Geir ærlig.

MORSKJÆRLIGHET: - Lene var et veldig ønsket barn, sier moren Torill Fossen til KK. FOTO: Privat
MORSKJÆRLIGHET: - Lene var et veldig ønsket barn, sier moren Torill Fossen til KK. FOTO: Privat Vis mer

Torill, som etter hvert følte seg mer som en pleier enn som en mor, måtte til slutt opprette en slags distanse mellom seg selv og anoreksisykdommen - for i det hele tatt å klare å overleve.

- Det var fortvilende. Jeg husker den første tiden etter at hun ble syk... Jeg satt oppe om kveldene og gråt. Jeg grublet over hva det var jeg hadde gjort galt for at det skulle bli slik, men jeg hadde jo ikke gjort noe feil. Jeg hadde gjort det beste jeg kunne. Jeg vil jo si at både Geir og jeg har fulgt opp døtrene våre godt. Vi gjorde alt for dem.

- Lene spurte om hun var skyld i at vi ble skilt

Torill og Geir møttes da de begge var på vei til et festlokale i Fluberg. Torill var 17 år og Geir var 19 år. På den tiden var det vanlig å haike for å komme seg fra sted til sted, og det var slik de kom i kontakt med hverandre.

BLE SKILT: - Det er klart at et ekteskap settes på prøve når en slik hendelse inntreffer i familien, sier foreldrene Geir og Torill Fossen til KK. FOTO: Astrid Waller
BLE SKILT: - Det er klart at et ekteskap settes på prøve når en slik hendelse inntreffer i familien, sier foreldrene Geir og Torill Fossen til KK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Paret giftet seg i 1980, og drev kantine sammen hos Sivilforsvaret på Starum i to år, før de bygde hus på gårdstunet ved Torills barndomshjem på Kolbu. Etter seks år kom Lene til verden.

- Hun var et veldig ønsket barn, men vi ventet med hensikt med å få henne. På den tiden var det mer vanlig å gifte seg først. Lene trivdes veldig godt her, og syntes det var så nostalgisk og fint. Hun hadde en drøm om å bli så frisk at hun kunne ta over stedet etter hvert, sier Torill og ser ut av vinduet over gårdsplassen.

- Tror dere at kampen dere har kjempet for Lene, har gjort at dere i dag ikke er gift?

- Jeg tror nok kanskje det har bidratt litt, ja. Vi var jo så mye fra hverandre over lengre perioder, og det kan godt hende at vi vokste fra hverandre. Men det er jo litt vanskelig å svare på. Lene spurte mange ganger om det var hennes skyld at vi ble skilt. Så hun har nok tenkt veldig mye på det, forklarer Geir.

- Det er klart at et ekteskap settes på prøve når en slik hendelse inntreffer i familien. Man har nok med å holde hodet over vann. Man må ta av seg unger, man må jobbe og til slutt blir det ikke igjen noe tid til hverandre eller å være kjærester. Det er klart at det kanskje kan være en grunn til at vi ble skilt, ja, sier Torill og ser bekreftende bort på sin tidligere ektemann.

Både Torill og Geir har følt på at de har hatt lite overskudd til å gjøre sosiale ting med venner og kolleger, og har også hatt dårlig samvittighet overfor yngstedatteren, som for det meste kun hadde én forelder å forholde seg til under oppveksten, ettersom mye av tiden gikk med til å følge opp behandlingen av Lene.

- Jeg har ikke hatt noe overskudd til å gjøre noe sosialt. Det har det vært veldig lite av, for jeg har vært så sliten at jeg ikke har orket det. Jeg var i full stilling helt til for to og et halvt år siden. Da ble jeg sykemeldt og var halvt sykemeldt i ett år. Jeg klarte ikke mer, rett og slett, forklarer Torill, som måtte gå ned i 55 prosent stilling.

- Det skjønte jeg på deg, at du hadde nådd bunnen nesten sånn at strikken gikk av, supplerer Geir.

- Ja, det var nesten like før. Da skjønte jeg at det ikke gikk mer, og det skjønte fastlegen min også, sier Torill.

- Hvordan har det vært for deg som mor å oppleve å få en pleierrolle overfor datteren din?

- Jeg har følt på det å både være mor og behandler, og det er ikke enkelt eller noe godt, det. Lene klarte seg for så vidt greit i det daglige før nakkeskaden, men jeg måtte gjøre ærender for henne og ordne opp.

Finn Skårderuds 3 råd:

Det viktigste man kan gjøre som pårørende når spiseforstyrrelsen rammer:

1. Stopp krigen, hvis det er en krig. Hvis folk krangler og man blir for hissig og sint. Lag fred i familien, da er det enklere å bli frisk.

2. Prøv å se barnet ditt for mer enn spiseforstyrrelsen. Hvem er det? Hva er det interessert i? Hva er det opptatt av? Ikke putt alt inn i en diagnose.

3. Pass på deg selv og de andre familiemedlemmene. Ta var på dere selv. Da er man rollemodeller for at mennesker kan ta vare på seg selv og hverandre.

Både Geir og Torill er takknemlige overfor arbeidsgiverne sine, som har vært svært forståelsesfulle og støttende under sykdomsperioden.

- Har dere følt at det å være på jobb har vært et fristed?

- Ja, jeg har følt mye på det. Jeg synes alltid at det har vært godt å være på jobb, fordi jeg jobber med så mange bra folk. Det er klart at de har vært med på å redde meg, det må jeg bare si, sier Torill og uttrykker takknemlighet. Også Geir føler det samme.

Hverken Geir eller Torill har lagt skjul på hva som har foregått på hjemmebane overfor kollegene sine.

- Jeg synes det har vært greit å være åpen om det. Da har det også vært lettere å bearbeide følelser og tanker, sier Geir.

- Jeg sa også ifra med én gang Lene ble syk. Vi har vært helt åpne om det begge to, både overfor familie, kolleger og venner. Vi har aldri lagt skjul på noe, for det er best å snakke om det, legger tobarnsmoren til.

- Skulle egentlig ikke ha levd så lenge som hun gjorde

Nakkeskaden Torill refererer til skjedde etter en bilulykke, da hun og Lene var på Chios i Hellas sommeren 2017. Mor og datter tilbrakte flere uker på den lille ferieøya, slik at Lene skulle få leve ut drømmen om å fotografere.

- Hun fikk store smerter etter ulykken. Hun forsøkte å kjempe til å begynne med, men det ble bare verre og verre. Til slutt orket hun ikke å løfte kameraet. Det ble ikke noen Hellas-tur året etter, fordi hun var innlagt på sykehuset lenge. Hun var for dårlig, og jeg turte ikke å reise noen steder med henne.

Geir forklarer at han også før ulykken la merke til at datteren bare ble tynnere og tynnere.

- Hun ble mye mer markert i ansiktet. Så det hadde nok gått feil vei uavhengig av bilulykken, tror han.

BEHOLDT VENNSKAPET: Til tross for skilsmisse har Torill og Geir Fossen beholdt vennskapet - og har delt på ansvaret for sin syke datter. FOTO: Astrid Waller
BEHOLDT VENNSKAPET: Til tross for skilsmisse har Torill og Geir Fossen beholdt vennskapet - og har delt på ansvaret for sin syke datter. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Torill har vært i samtaler med leger som har uttalt at Lene var et sjelden og spesielt tilfelle.

- Hun skulle jo egentlig ikke ha levd så lenge hun gjorde, ut ifra den vekten hun hadde. Legene hadde aldri vært borti makan. Normalt skal man ikke leve med den marginen over så lang tid.

Foreldrene er overbevist om at fotogleden holdt datteren i live så lenge.

- Hun sa det selv, at Hellas-turene med oss var de som holdt livsmotet hennes oppe, sier Torill.

- Lene hadde en oldemor som nesten ble 100 år, og én gang sa hun at hun skulle bli som henne. Da var hun veldig positiv og hadde en sterk tro på at hun skulle kunne klare å overleve sykdommen. Men til slutt ble den for sterk og dominerende, forklarer Geir.

Noen år før Lene døde tok hun kontakt med fotograf Espen Wallin for å få vurdert fotoarbeidet sitt. Dette skulle bli starten på et nært vennskap, og sammen med regissør Margreth Olin og regissør Katja Høgset lagde han dokumentarfilmen Selvportrett, hvor man som seer følger Lene gjennom de siste årene av livet.

SCENE FRA FILMEN: Torill Fossen sier til KK at hun gruet seg veldig til førpremieren på filmen. Til tross for at datteren aldri fikk oppleve det hun hadde sett sånn frem til, ble det en verdig markering. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
SCENE FRA FILMEN: Torill Fossen sier til KK at hun gruet seg veldig til førpremieren på filmen. Til tross for at datteren aldri fikk oppleve det hun hadde sett sånn frem til, ble det en verdig markering. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Dokumentarfilmen betydde mye for Lene, og hun rakk å se og godkjenne filmen sommeren før hun døde. Hun så den en aller siste gang uken før hun gikk bort. 22. oktober 2019 slo hjertet hennes for siste gang.

Foreldrene forklarer at hennes største ønske, uansett om hun overlevde eller ikke, var at filmen skulle vises for publikum, og at fotoutstillingen og utgivelse av bok skulle gå som planlagt.

- Mot slutten forsto hun hvilken vei det bar. Hun ble veldig bitter og sint. Hun var bitter over at det skulle ende slik det gjorde. Jeg forsøkte å oppmuntre henne, og sa at så lenge det er liv er det håp. En kort uke før hun døde fikk vi beskjed om at det gikk feil vei, og den siste tiden prøvde jeg å trygge henne om at det ikke var farlig å dø. Vi snakket mye om døden, sier Torill med klump i halsen.

- Hvordan er det som mor å ha slike samtaler med datteren sin?

- Det er ikke akkurat noe man gjør med letthet, men jeg måtte jo bare prøve å trygge henne så godt jeg kunne.

De siste fire døgnene Lene levde var Torill på sykehuset dag og natt. Geir og Lenes lillesøster var også mye der, men ikke om natten. Tanken på å reise fra henne var uutholdelig. Flere ganger i løpet av natten våknet Geir opp og trodde at ekskona hadde ringt for å si at datteren var død.

Dagen før Lene gikk bort trillet Torill datteren bort til et av vinduene på sykehjemmet, slik at hun kunne se de vakre omgivelsene utenfor. For Lene betydde naturen alt.

- Hun hadde et veldig trist blikk, og det var akkurat som at hun skjønte at det var siste gang hun så den utsikten. Det var vondt, men jeg måtte samtidig forsøke å ikke bryte sammen foran henne, minnes moren.

Lene sovnet inn i armene til sin mor og far.

- Jeg holdt rundt hendene hennes og Torill holdt rundt henne da hun døde.

- Den avslutningen ble veldig fin, om det går an å si noe sånn om en slik situasjon. Vi fikk pratet mye sammen før hun gikk bort, sier Torill.

FØR SYKDOMMEN: Lene Marie Fossen før anoreksisykdommen tok over livet hennes. Dette bildet henger i stua hjemme hos mamma Torill på Kolbu. FOTO: Privat
FØR SYKDOMMEN: Lene Marie Fossen før anoreksisykdommen tok over livet hennes. Dette bildet henger i stua hjemme hos mamma Torill på Kolbu. FOTO: Privat Vis mer

Tiden etter Lenes dødsfall og før begravelsen ble et vakum for foreldrene, og både Torill og Geir var mentalt utslitt etter de siste årenes kamp for å hjelpe datteren.

Lene ble begravet fra Balke kirke, og var nøye valgt ut og regissert av Lene selv.

- Hun ønsket å ligge på kirkegården hvor familien min ligger. Gravlunden har en veldig fin utsikt over Totenåsen og Mjøsa, og hun ville ligge så høyt oppe på lunden, slik at hun kunne få en fin utsikt. Det betydde mye for henne, forklarer Geir.

I den lille bygda der Lene er vokst opp, har de en tradisjon som går langt tilbake i tid, der den som skal gravlegges blir kjørt en siste tur innom gårdsplassen han eller hun har tilknytning til. Nabogårdene rundt har pyntet med granbar og lys, som en siste hyllest.

- Jeg satt på med begravelsesagenten, og han rygget bilen til på gårdsplassen og dro ut kisten, slik at vi fikk en liten minnestund her på stedet hun var så glad i. Det var veldig sterkt. Så kjørte vi ned til kirkekapellet. Det var rørende å se alle blomstene, granbaren og lysene som nabogårdene hadde arrangert for Lene, minnes Torill.

Mor gruet seg til filmpremiere

Julehøytiden, som kom bare et par måneder etter at datteren gikk bort, ble en tøff tid for familien. Det var nemlig Lenes favoritthøytid. Første juledag inviterte Torill eksmannen Geir og hans samboer over på julemiddag.

- Det var veldig tomt og rart her i julen uten Lene. Vi må holde sammen, vi som er igjen, og jeg synes vi har vært flinke til å støtte hverandre.

Torill ser bort på eksmannen igjen, og det er tydelig at de to er gode venner og oppriktig glad i hverandre til tross for skilsmisse.

- Vi satte veldig stor pris på at du inviterte oss første juledag. Det ble en veldig hyggelig markering, sier Geir takknemlig.

I julen så Torill den ferdige versjonen av dokumentarfilmen om datteren, og det ble sterk kost.

- Jeg satt her alene og så på den. Jeg gruet meg veldig til å dra til Oslo på førpremieren i januar, og tenkte egentlig at det var noe jeg ikke kunne klare å gjennomføre. Jeg var redd for at jeg skulle knekke helt sammen.

Men etter samtale med andre familiemedlemmer, bestemte Torill seg for å dra på premieren likevel.

- Kanskje jeg hadde angret på det senere, om jeg ikke hadde dratt? sier hun retorisk.

- Jeg husker at jeg måtte ta noen ordentlig gode åndedrag før jeg entret den røde løperen. Jeg er ikke noe glad i å være midtpunkt, og hadde Lene levd hadde filmen blitt noe helt annet. Men det gikk heldigvis fint, og i ettertid har vi fått veldig mange positive tilbakemeldinger fra både venner, bekjente og ukjente. Vi har følt mye på at vi har fått god støtte, sier Torill og får anerkjennende nikk fra Geir.

- Hva er det dere savner mest med Lene nå som hun er borte?

-Jeg savner de gode samtalene. Det er veldig stille og tomt her. Jeg savner henne veldig. Vi er en del på kirkegården, og det synes jeg er en trøst. Jeg pleier å prate til henne på kirkegården, og det gjør jeg her hjemme også.

Torill peker i retning av et fotografi av datteren, et selvportrett hvor hun har på seg en ferskenfarget blomsterkrans på hodet, stående på kjøkkenbenken.

- Det pleier jeg å snakke til.

Til tross for at Geir ikke er spesielt religiøs, tror han at datteren følger med dem fra oven.

- Jeg tror at hun ser på oss. Det er blitt så stille etter at hun døde. Før fikk jeg smser og telefoner fra henne hver dag, og nå får jeg plutselig ingen.

Både Torill og Geir fikk skværet opp med datteren, som de selv beskriver det som, før hun døde. Å leve tett på en med kronisk sykdom over mange år, kan tære på forholdet. Også mellom foreldre og barn.

- Vi pratet ut mye før hun gikk bort. Jeg kunne være mye sint og irritert, og det var en krevende sykdom å leve med så tett på. Men det fikk jeg bedt om unnskyldning for før hun døde. Hun ba også meg om unnskyldning om ting hun hadde sagt og gjort. Vi fikk skværet opp, og det synes jeg er godt, sier Torill.

Geir og Torill, som levde med en datter med anoreksi i over tyve år, synes det er vanskelig å skulle komme med råd til foreldre som er i en lignende situasjon.

- Jeg tenker at det er viktig med åpenhet, men råd... det gikk jo galt med Lene... så jeg vet ikke, sier Torill nølende.

- Søk hjelp raskest mulig. Jo før, jo bedre. Det har jeg tenkt på mye i ettertid, om man burde ha tatt tak i det på en annen måte. Hvordan hadde det vært i dag, om hjelpeapparatet rundt hadde gjort ting litt annerledes? Det blir jo selvfølgelig hypotetisk, sier Geir.

BLE 33 ÅR: 22. oktober 2019 gikk fotokunstner Lene Marie Fossen bort. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
BLE 33 ÅR: 22. oktober 2019 gikk fotokunstner Lene Marie Fossen bort. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Likevel tror han at det viktigste er å aldri gi opp håpet og å snakke med folk rundt seg.

- For mange kan stenge følelsene helt ute, og så går man på en smell senere.

Torill oppfordrer også folk til å ta imot hjelp, dersom noen tilbyr seg det.

- Selv om man kanskje kan tenke at man ikke orker det, så hjelper det, har jeg erfart i alle fall. Tørr å ta kontakt med de som har mistet noen, og den som står i sorgen må også tørre å ta imot hjelp.

Foreldrene har valgt å stille opp på premierer og intervjuer, fordi at de vet at det er noe datteren hadde ønsket at de skulle gjøre.

- Jeg tror også at det har vært bra for bearbeiding. Vi blottlegger oss jo, men dette er noe vi gjør i Lenes ånd. Og kanskje åpenheten kan bidra til å hjelpe pårørende og andre som er syke, sier Geir.

Torill reiser seg og løfter av fatet med de hjemmebakte rundstykkene fra spisebordet - der mor, far og lillesøster i mange år iherdig forsøkte å hjelpe Lene, og få henne til å få tilbake matgleden.

- Hun var jo bare et barn da hun ble syk, så hun husket ikke hvordan det var å være frisk. Men noen få ganger kunne hun plutselig si at hun hadde lyst på mormors lapskaus eller min tomatsuppe. Men dessverre ble det bare med tankene.

Råd til pårørende:

  • Det aller viktigste man gjør som pårørende er å vise omsorg
  • Fokuser på det friske ved den som har spiseforstyrrelsen
  • Vis at du er bekymret, men at du samtidig ønsker å hjelpe
  • Vis at du ønsker å forstå situasjonen og at du ønsker å sette deg inn i sykdommen
  • Hvis det blir mye fokus på mat, kropp og vekt, kan det bidra til å opprettholde spiseforstyrrelsen, heller enn at det gir bedring
  • Fokuser på andre ting enn mat og kosthold rundt middagsbordet
  • Viktig å ha fokus på det friske ved personen, og overlate behandlingen til de profesjonelle
  • Man bør heller ikke gå bak ryggen på den det gjelder, da mister man fort tilliten. Still spørsmålstegn, og sørg for å få veiledning av profesjonelle, helsesøster eller fastlege underveis
  • Det er også viktig for de pårørende å ta vare på en selv i situasjonen. Man kan ikke hjelper andre, før man har tatt vare på seg selv
  • Sett av tid til de friske barna i familien også, det er viktig for den som er syk, som fort kan bli veldig overvåkende, at han eller hun ser at foreldrene gjør sine ting

Kilde: Mari Ourom / Rådgiver og senterleder ved ROS - rådgivning om spiseforstyrrelser

Her kan du få hjelp om du eller noen du kjenner sliter med anoreksi:

  • ROS - rådgivning om spiseforstyrrelser:
    veiledning@nettros.no
    www.nettros.no
    Telefon: 94817818

  • Spiseforstyrrelsesforeningen:
    post@spisfo.no
    www.spsifo.no
    Telefon: 22 94 00 10

  • Villa Sult - Institutt for spiseforstyrrelser:
    post@villasult.no
    www.spiseforstyrrelser.no

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer