Adalheidur Sigurdardottir (40) minnes den første graviditeten. Spent og stolt strøk hun hånden over magen og så for seg den lille jenta hun snart skulle bli mamma til.

- Jeg var full av forventninger og reflekterte over hva slags mamma jeg ønsket å bli. Først og fremst håpet jeg at jenta mi var frisk og at hun ville bli lykkelig. Jeg forestilte meg at hun tok de første skrittene, jeg håpet at hun ville få venner, at hun ville like seg på skolen, finne noen fritidsaktiviteter å bli glad i – og ikke minst håpet jeg at hun ville bli en blidere tenåring enn hva jeg var, sier Adalheidur og smiler varmt.

Hun glemmer aldri stoltheten og lykkefølelsen som fylte henne da datteren ble født.

- Jeg var lykkelig over å ha fått ei frisk og velskapt jente - og tenkte at hun måtte være det vakreste barn som noen sinne hadde åpnet øynene på denne jord, forteller Adalheidur.

LES OGSÅ: Autisme: - Det er en stor ensomhet

Annerledes

Jenta utviklet seg til å bli en liten sjarmør full av humor og omsorg, samtidig som hun kunne bli veldig sint.

- Jeg reagerte ikke på noe da hun var baby, men det slo meg at det var ett eller annet, da hun var mellom to og tre år. Jeg forstod henne ikke alltid. Var vi på vei til lekeplassen, og hun så at det var andre barn der, kunne hun nekte å gå dit. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å snu. Vi fikk en del blikk … Jeg syntes jeg hadde verdens herligste barn, samtidig som jeg ofte følte meg mislykket og utilstrekkelig som mamma.