MODIG: Da Ingrid Bolsø Berdal begynte å gjøre research til Sonja Wigert-rollen i 2017, ble hun overrasket over hva historien bak filmen Spionen egentlig handlet om. FOTO: Oslo Museum og Astrid Waller
MODIG: Da Ingrid Bolsø Berdal begynte å gjøre research til Sonja Wigert-rollen i 2017, ble hun overrasket over hva historien bak filmen Spionen egentlig handlet om. FOTO: Oslo Museum og Astrid Waller Vis mer

Sonja Wigert:

Hun var mellomkrigstidens norske femme fatale - så ble hun hanket inn av svensk etterretning

Skuespiller Ingrid Bolsø Berdal portretterer dobbeltspion Sonja Wigert i ny film.

«Natten til den 11. november 1913 la vinterens første snø seg på Notodden, og ga den nye Telemarksbyen et tynt slør av renhet før hestetransportene trampet opp igjen de sølete gatene og alt søppelet som lå og fløt like under den hvite overflaten. (...) I likhet med de fleste andre av sine medsøstre i dette året da kvinner fikk stemmerett i Norge, fødte også Carmen sitt barn hjemme. På foreldrenes luftige soverom kom lille Sonja til verden, og ble lagt til å sove i en silkekurv ved siden av sin mor.». (Utdrag fra boken «Sonja Wigert - et dobbeltliv» (2010), ført i pennen av Iselin Theien)

Nesten syv tiår etter at den aller første snøen hadde lagt seg på Notodden i Telemark, kom en liten jente til verden på Utøy - en liten bygd på Inderøya, nesten innerst i Trondheimsfjorden. Terminen var satt til selveste kvinnedagen, men den lille tulla lot ikke vente på seg og én uke før termin meldte hun sin ankomst.

Den natten hun blir født er det fullmåne utenfor vinduet på fødestuen på Levanger sykehus i Trøndelag - en fire mil lang kjøretur unna der familien Bolsø Berdal holdt hus. Mamma Sigfrid Sofie minnes at hun ble grepet av en overstrømmende lykkefølelse da hun fikk datteren på brystet.

«Jeg husker svært godt at jeg lå godt tilbakelent i forsetet. Det var en klar vinterkveld. I starten av turen kjørte vi gjennom mørk granskog. Da vi hadde kjørt et par kilometer, kom vi rundt en skarp sving og ble møtt av en stor, skinnende, hvitgul fullmåne som lyste opp den svarte kvelden. Vi snakket om at det vi hadde lest om månens innvirkning på fødsler så ut til å slå til. Det var stemningsfullt! Selve fødselen gikk greit. Jordmora var snart pensjonist og av den virkelig «gamle skole». Hun var dyktig, men kanskje ikke så glad over at pappaene hadde gjort sine inntog på fødestuene. Vidar våknet svært til da hun meldte sin ankomst for alvor, men da fikk han streng beskjed av en myndig jordmor om å sette seg ned på stolen sin. Jeg husker godt lykkefølelsen da den flotte, vesle jenta var kommet til verden. Jeg telte fingre og tær, og gjentok flere ganger «og så er det ei jente!». Det var stor stas! Hun var litt trøtt i starten, det hadde nok vært et bask for henne også, men hun kom seg raskt.».

Den lille jenta som blir født på Levanger sykehus 2. mars 1980 får navnet Ingrid, og skal med årene gjøre karriere som skuespiller både i Norge og Hollywood.

Men dette er lenge etter at lille Sonja Hansen, som etter hvert tar etternavnet Wigert etter sin operasanger-mormor Lydia Wigert (1858 til 1904), har entret teaterscenen og filmlerretet både i Norge og Sverige.

Skjebnen vil ha det til at det er nettopp Ingrid Bolsø Berdal som skal portrettere Sonja Wigert, i den aller første spillefilmen om henne. Filmen har fått tittelen Spionen og har premiere nesten nøyaktig 80 år etter at andre verdenskrigen brøt ut.

Da Ingrid begynte å gjøre research til Sonja-rollen, høsten og vinteren 2017, ble hun overrasket over hva historien bak filmen egentlig handlet om.

- Jeg visste ingenting om Sonja Wigert på forhånd. Etter hvert gikk det opp for meg at dette var et veldig meningsfylt prosjekt å jobbe med. Det å kunne fortelle noe om en kvinne som hadde lagt ned en helt spesiell innsats, fra en tidsperiode der vi ikke tidligere har hørt så mange historier om nettopp kvinnenes innsats, var givende, sier Ingrid.

FILMSTJERNE: Sonja Wigert var en av Norges aller mest populære filmstjerner i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig. FOTO: Oslo Museum
FILMSTJERNE: Sonja Wigert var en av Norges aller mest populære filmstjerner i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig. FOTO: Oslo Museum Vis mer

Til topps i filmstjernekonkurranse

De to jentene vokser opp i til dels ulike hjem. Sonjas familie har forflyttet seg til Skien og er en del av borgerskapet gjennom farens trelastvirksomhet, mens Ingrid vokser opp i en lærerfamilie på Utøy.

«Det var gode tider for familien Hansen i Sonjas tidlige barndomsår. Skien var blitt til en «munter, opplagt og selskapelig by» da familien flyttet dit i 1916, og internasjonale impulser kom inn sjøveien. Familien Hansen tilhørte borgerskapets indre kjerne i det som var en skarpt klassedelt by». (Utdrag fra «Sonja Wigert - et dobbeltliv»)

Felles for de to jentene, som vokser opp i helt ulike tidsepoker av vår historie, er at de søker mot dans, musikk og teater.

BEVEGELSE: Ingrid Bolsø Berdal har hele livet søkt mot dans, musikk og teater - og naturen. Det samme gjorde Sonja Wigert. FOTO: Astrid Waller
BEVEGELSE: Ingrid Bolsø Berdal har hele livet søkt mot dans, musikk og teater - og naturen. Det samme gjorde Sonja Wigert. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Sonja tar ballettimer og opptrer i barneforestillinger til inntekt for veldedige formål - til tross for at faren hennes Sigvald ønsker at hun med tiden skal gå andre veier, i en periode der børskrakket har satt sitt preg på familiens trevareforretning.

Etter hvert søker den kreative tenåringen Sonja mot hovedstaden, og Sigvald og Carmen støtter datterens valg om å begynne på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, hvor hun ender opp med å gå på linjen for reklametegnere. Året er 1931.

Etter en tid søker den motebevisste Sonja mot nye impulser, og i 1933 - det året Hitler blir utnevnt til rikskansler - flytter hun til Paris. I desember samme år ønsker hennes far at hun skal flytte hjem igjen til Skien, og begynne på Schüller handelsskole. Sonjas noe «utsvevende» tilværelse i motemeteropolen fikk nemlig Sigvald til å peile datteren inn på andre, og mer bærekraftige, spor.

Men det varer ikke lenge, og brått blir hun en del av film- og teatermiljøet i hovedstaden. I 1934, i en alder av 21 år, vinner Sonja en filmstjernekonkurranse avholdt på Saga kino. Dermed har dørene åpnet seg, og Sonjas fremtid er skjebnebestemt.

For Ingrid derimot er ting annerledes på hjemmebane. Den historieinteresserte faren Vidar skriver og fremfører satiriske revytekster på den lokale teaterscenen, mens onkler og tanter siterer Bjørnson og Ibsen i lystige lag. Det diskuteres også politikk så fillene fyker, og det spilles mye gitar og piano. Barndommen bærer preg av en god blanding av lek og lekser.

Ingrid spiller trombone i korpset, går på dans, spiller fotball, håndball og synger. Med to venstreorienterte foreldre og øvrig slekt, får Ingrid med seg en bagasje hvor holdninger som at man er like mye verdt, at man skal ta vare på hverandre, og at man ikke er bedre enn andre, men heller ikke dårligere, står sterkt. Det er et tankesett hun med tiden skal være glad for at hun har fått med seg hjemmefra.

Ble peilet inn av etterretningstjenesten

Det året andre verdenskrig starter, i 1939, med tysk invasjon av Polen, Storbritannia og Frankrike, har Sonja Wigert forflyttet seg fra Norge til den svenske hovedstaden Stockholm - som på denne tiden var preget av et yrende skuespillermiljø. Hun forelsker seg raskt i den svenske journalisten Torsten Flodén, og bryllupsklokkene ringer for den fremadstormende filmstjernen og den folkekjære skribenten. Bryllupet avholdes på norsk jord.

«Lille julaften 1939 kunne så Sigvald føre sin datter til alters i middelalderkirken Gjerpen utenfor Skien. Sonja bar en enkel gråblå kjole og en bukett liljekonvaller, men vielsen var høyst tradisjonell. (...) Gjennom ekteskapet med Torsten var Sonja blitt svensk statsborger, men hun drøyde noen måneder med å flytte sammen med sin mann i Stockholm.» (Utdrag fra «Sonja Wigert - et dobbeltliv»)

FARLIG FLØRT: Sonja Wigert innledet en farlig flørt med Josef Terboven - den tyske rikskommissæren i det okkuperte Norge. FOTO: NTB Scanpix og Oslo Museum
FARLIG FLØRT: Sonja Wigert innledet en farlig flørt med Josef Terboven - den tyske rikskommissæren i det okkuperte Norge. FOTO: NTB Scanpix og Oslo Museum Vis mer

Som svensk statsborger, skuespiller og en som hadde kontakter både i Norge og Sverige, ble Sonja Wigert raskt peilet inn på radaren til de ulike etterretningstjenestene som befant seg i nøytrale Sverige.

Dette skal føre til at Sonja gjennom fire av krigens fem lange år både jobber for den norske motstandsbevegelsen, den svenske etterretningstjenesten og det amerikanske etterretningsbyrået Office of Strategic Services (OSS). I en periode tror også Josef Terboven fungerer også - den tyske rikskommissæren i det okkuperte Norge - at Sonja fungerer som øyne og øre for ham.

For Sonja personlig handlet nok dette om at hun ønsket å hjelpe sin bror Knut Wigert, som var skuespiller og Kompani Linge-mann, med å komme seg over til England - men kanskje viktigst av alt for å sørge for at faren Sigvald ble løslatt fra den norske fangeleiren Grini.

Sammen med 32 andre menn hadde Major Sigvald Hansen, en av Skiensmennene som sto på Terbovens «Jøssingliste», sommeren 1942 blitt arrestert og sendt til Grini, som en konsekvens av at flere av Skiens innbyggere hadde motarbeidet Nasjonal Samling (NS).

Sonja gikk under dekknavnet «Bill»

For Sonja innebar dette at hun måtte bruke skuespillertalentet sitt på en helt annen måte enn slik hun hadde gjort før. Nå gikk Sonja under dekknavnet «Bill». Middagsselskaper og festligheter på de ulike fasjonable møtestedene i den svenske hovedstaden, og da spesielt Grand Hôtel og Grand Royal på Blasieholmen i Stockholm, ble en arena for «Bill» å utøve rollen som dobbeltspion.

Hun fikk også flere invitasjoner av Josef Terboven til å overvære middagsselskaper på Skaugum i Asker, som inntil krigen hadde vært kronprins Olav og kronprinsesse Märthas residens, og Sonja benyttet anledningen til å innlede en flørt med den høytstående nazisten - for å bruke ham som et springbrett for å innhente mer informasjon.

Det var et farlig spill, og skuespilleren som da var i slutten av 20-årene, måtte sjonglere mellom å huske replikker til rollene hun spilte på scenen og foran kamera, samt notere seg viktig informasjon hun fikk ut av samtalene med de ulike kontaktene hun møtte på sin vei.

Sonjas nitidige arbeid i kulissene fører til at hun blant annet kom med opplysninger som sørget for at Gestapos toppsjef i Sverige, August Finke, og den sentrale tyske agenten baron von Gossler blir avslørt av den svenske etterretningen.

Etter hvert innså tyskerne at Sonja Wigert sto på de alliertes side, og da hun høsten 1943 opptrådte på et arrangement med Ap-politikeren Martin Tranmæl - hvis motto for arrangementet var «For et fritt Norge» - rablet det for Terboven. Han fikk sine undersåtter til å utføre en svertekampanje mot Sonja gjennom svensk presse, og i november 1944 blir det i den svenske avisen Expressen påstått at hun er tyskervennlig, og at hun skal spille på det tyske teateret i Oslo.

ÅPNET OPP ARKIVENE: Det var ikke før i 2005 at sannheten rundt Sonja Wigert kom frem. Men da var det allerede for sent for Sonja Wigert. FOTO: Oslo Museum
ÅPNET OPP ARKIVENE: Det var ikke før i 2005 at sannheten rundt Sonja Wigert kom frem. Men da var det allerede for sent for Sonja Wigert. FOTO: Oslo Museum Vis mer

Dermed har ryktene begynt å svirre rundt Sonja, det spekuleres i om hun virkelig er på okkupasjonsmaktens side. Dette stemplet vedvarte også i etterkrigstiden, og det skulle gå 60 år før sannheten kom ut.

I 2005 åpner nemlig den svenske Säkerhetspolisen (SÄPO) sine arkiver, og på den måten fikk resten av verden kjennskap til rapportene til agent «Bill» og alt hun hadde gjennomgått for den svenske etterretning. Det var ingen tvil om at Sonja hadde kjempet på samme side som de allierte.

Ble nødt til å ofre sin store kjærlighet da faren satte foten ned

Det som derimot ikke kom frem i SÄPOs arkiver var hvordan den standhaftige skuespilleren hadde vært nødt til å ofre sin store kjærlighet - den ungarske diplomaten og journalisten Andor Gellért - fordi hennes far mente han var «en mann av fienden».

Etter å ha fått Terboven til å gå med på å slippe faren ut av fangeleiren Grini, hadde hun sommeren 1943 til slutt greid å få foreldrene og lillebroren Erik trygt over til Sverige. Her fortalte hun om sin romanse med den seks år eldre ungarske diplomaten, og kunne også avsløre at hun ventet hans barn.

Dette falt ikke i god jord hos major Sigvald Hansen, som så på alle ungarere som fiender, ettersom Ungarn hadde tatt parti med okkupasjonsmakten. Han forbød dermed datteren å inngå ekteskap med Andor Gellért.

«Hun må bestemme seg for hva hun skal gjøre med Gellért, og med barnet. Abort var fortsatt ulovlig, med mindre det forelå helt spesielle forhold som alvorlig sykdom eller svakheter hos mor. Likevel var aborttallene økende under krigen, og i 1943 ble det utført nærmere tusen legale aborter og et sted mellom ti og tyve tusen illegale inngrep i Sverige. Tallene var så høye at det ble antatt å være vanligere blant ugifte kvinner å ta abort enn å fullføre svangerskapet, og det var dette valget Sonja til slutt også falt ned på. Hun klarte ikke å stå imot presset fra foreldrene, og hun orket neppe lenger belastningen ved å bli behandlet som spedalsk i Stockholm». (Utdrag fra «Sonja Wigert - et dobbeltliv»)

Forholdet mellom Sonja Wigert og Andor Gellért fikk en brå slutt, og da de møttes igjen i New York mange år senere, ga han henne en kald skulder. Det viste seg jo at den ungarske diplomaten faktisk hadde jobbet for de allierte styrker, slik han hadde gitt uttrykk for overfor Sonja, og at han var én av lederne for den antinazistiske ungarske opposisjonen.

Gellért hadde blant annet jobbet iherdig for å spre advarselen han hadde fått av sine kontakter, om at alle jøder skulle utryddes, videre til den ungarske regjering - men advarselen ble ikke tatt på alvor.

Dermed endte ikke historien om Sonja Wigert med at hun og ungarske Andor Gellért fostret opp sitt felles barn sammen.

I frigjøringsdagene, mens hun spilte i stykket Kameliadamen på Nya teateren i Stockholm, fant Sonja kjærligheten på ny med den tre år eldre, danske flykapteinen og motstandsmannen Niels Von Holstein-Rathlou. Allerede i begynnelsen av juni 1945 giftet de to seg i Stockholms rådhus. Men lykken skulle også her bli til dels kortvarig. I 1949 omkom han som følge av en flystyrt utenfor Øresund.

Emigrerte til Spania

Ryktene om Sonja Wigerts bekjentskaper med fienden la seg aldri etter krigen, til tross for at noen av hennes støttespillere forsøkte å renvaske henne. Selv ga hun et kort intervju til Aftenposten høsten 1945, der hun ga uttrykk for at det hadde vært en stor påkjenning å spille dobbeltspionrollen.

- Det var forferdelig, og det var et slit å spille inn film og opptre på teater samtidig med denne komedien. Jeg følte også på hvordan jeg faktisk ble frosset ut overalt på slutten. En gang i et selskap med førtifem var det bare åtte som hilste på meg. Jeg var helt fortvilet.

Den én gang så folkekjære skuespilleren fra Telemark vendte aldri hjem til Norge igjen på permanent basis. På slutten av 60-tallet emigrerte hun til Kanariøyene, og den skandinaviske kolonien Alfaz del Pi. Her flyttet hun inn i et hus hun kalte Villa Carmen, etter sin mor Carmen Franciska Christina Kirsebom (1887-1951). Etter å ha levd et tilbaketrukket liv i Spania gikk hun bort 12. april 1980 - i en alder av 66 år.

«Sonja hadde hverken uniform eller hedersbetegnelser å vise for sin krigsinnsats. Som spion hadde hun utført et spennende, men nokså utakknemlig arbeid. Hennes innsats for den svenske kontraspionasjen hadde vært så godt kamuflert at mistankene om at hun var nazist hadde fått et godt tak hos både svensker og den norske hjemmefronten. Hun hadde spilt sin livs kanskje mest krevende rolle, men applausen fra det store publikum uteble.» (Utdrag fra «Sonja Wigert - et dobbeltliv»)

For Ingrid er det viktig at Sonja Wigert får gjenreist sitt minne, og at vi nå får et større innblikk i hva hun faktisk gjorde under krigen.

- Hun utførte en stor krigsinnsats for de allierte, og dette er noe de fleste av oss ikke kjenner til. Kvinners innsats under andre verdenskrig trenger vi å belyse mer. Det er bra for oss som land og det er bra for oss som mennesker. Jeg tror det er viktig at vi ser at det er flere måter å være til hjelp på. Det er ikke til forkleinelse for de som allerede har fått ros for den innsatsen de har gjort, men jeg tenker at det er veldig riktig av oss at disse tingene blir fortalt nå.

Møtte Sonjas lillebror Erik før han døde

Som et ledd i researchfasen har Ingrid vært i kontakt med Christina Wigert Næss, som er datteren til Sonja Wigerts lillebror Erik Wigert. Hun rakk også å møte Erik Wigert, før han døde i november 2018 - 95 år gammel.

- Jeg var veldig heldig og fikk møtt dem før Erik gikk bort, og jeg er veldig glad for at jeg rakk å treffe ham. Christina har vist meg alle albumene som Erik laget, med mange utklipp av Sonja fra svenske aviser. Erik var også veldig interessert i krigens gang, så det var som å gjøre en tidsreise. Det ble et veldig rørende møte med familien, minnes Ingrid.

Under samtalene med familien Wigert, har Ingrid fått et inntrykk av at de nå synes at det er bra det kommer en film som omhandler Sonja Wigert, slik at vi nordmenn endelig kan få vite hva det var hun gjorde under krigen.

- Det var jo ikke så lett for Sonja etter krigen, i og med at hun hadde vært så mye sammen med nazister for å utføre arbeidet sitt. Det var ikke så lett å renvaske seg.

STERK DAME: - Når jeg leser Sonjas rapporter, som «Bill», bærer det preg av en helt utrolig detaljrikdom. Det virker som hun hadde en hjernekapasitet og en husk som er helt ekstrem, sier Ingrid Bolsø Berdal til KK. FOTO: Astrid Waller
STERK DAME: - Når jeg leser Sonjas rapporter, som «Bill», bærer det preg av en helt utrolig detaljrikdom. Det virker som hun hadde en hjernekapasitet og en husk som er helt ekstrem, sier Ingrid Bolsø Berdal til KK. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Sonja var og ble en av Norges aller mest populære skuespillere i mellomkrigstiden og ikke minst under krigen. Skuespiller Ingrid Bolsø Berdal brukte lang tid på å sette seg inn i hvordan en filmstjerne var på den tiden.

- Dagens skuespillere i Norge er nok mer folkelige enn det stjernene var på den tiden, til tross for at vi nok er like opphengt i såkalte kjendiser i dag. Den måten Sonja Wigert var stjerne på - og ble stjerne på - var så ekstravagant. Det var noe jeg virkelig måtte sette meg inn i. At det var sånn det var på den tiden. Bare det å gå rundt med de staselige pelsene og hattene, for eksempel.

Ingrid ser på det som en spennende utfordring for henne som skuespiller, å kunne få sette seg inn i historien om Sonja - som er helt ulik fra hennes egne erfaringer.

- Hun var en type dame som ikke nødvendigvis ligger så tett opp til min egen historie. Vi hadde to ganske ulike oppvekster, Sonja og jeg. Så det var en veldig spennende karakterutfordring å gå inn i. Det var mye grunnkunnskap som måtte på plass for at jeg skulle kunne forstå hva det var hun faktisk holdt på med under krigen.

Etter hvert som Ingrid gravde i historien om mellomkrigstidens norske femme fatale - ble det klart for henne hvorfor den svenske etterretningstjenesten fikk øynene opp for nettopp Sonja.

- For dem var Sonja Wigert et unikum av et funn å ha kontakt med, ettersom hun var den type dame hun var. Jeg tror hun likte å svinge seg rundt i middagsselskapene, og at hun samtidig også var oppriktig interessert i å hjelpe sin svenske føringsoffiser med å skaffe informasjon mot tyskerne.

- Vil du kalle historien om Sonja Wigert en kvinnelig heltehistorie?

- Heltehistorie? Jeg vet nesten ikke hva det betyr. Det er kanskje en merkelapp vi setter på noe som noen gjør, der de har satt seg selv i en situasjon der de har vært nødt til å være modig. En uselviskhet. Og hvis det er det, så ja. Men en heltehistorie?

Ingrid fordøyer ordets betydning.

- Det er klart Sonja var en heltinne ettersom hun jobbet på den måten som hun gjorde, så absolutt. Men jeg vet ikke om hun ville ha brukt den betegnelsen om seg selv. Det er mange som får den beskrivelsen, som kanskje ville ha sagt at dette var noe de gjorde fordi de trodde at det var det som var det beste å gjøre i akkurat den situasjonen.

Hun tror heller ikke at det var tilfeldig at nettopp Sonja Wigert ble mellomkrigstidens superstjerne på det skandinaviske lerret.

- Sonja brakte noe litt nytt i skandinavisk sammenheng. Hun hadde en veldig naturlig fremtoning, samtidig som hun hadde flere strenger å spille på. Jeg tror nok dessuten hun var glad i oppmerksomhet, mens jeg har hatt mer for vane å stille meg opp langs veggen, og betrakte, mer enn å ta et rom, slik som Sonja gjorde.

For Ingrid, som har gjort massiv suksess i Hollywood, som krigeren Atalanta i actionfilmen Hercules (2014) og den fryktløse banditten Armistice i TV-serien Westworld (2016 og 2018), har det tatt tid å venne seg til at pressen og fansen har jaktet på de gode historiene om henne.

- Jeg trives veldig godt med å være skuespiller, men så er det den biten med pressen - det å snakke ut og få et fokus på meg, som har vært en omstendighet å bli vant til. Den tror jeg Sonja Wigert hadde et mye mer naturlig forhold til. For den selvfølgeligheten med å være middagsselskapets midtpunkt, den kjenner jeg meg ikke igjen inn.

- Er du opptatt av å verne om privatlivet?

- Det er noe med å ha et avslappet forhold til det også. Hvis det hadde vært sånn at jeg aldri hadde snakket om privatlivet, eller sagt et eneste ord om noe som helst, så føler jeg at jeg hadde blitt litt for selvhøytidelig. For jeg forstår jo at folk kanskje er interessert i den informasjonen også. Så ja, jeg er singel og bor i Son, så du slipper å spørre om det! sier hun og ler.

Ingrid konkluderer med at innstillingen om at hun ikke har noe behov for å være festens midtpunkt, mest sannsynlig er bygget på en form for gammeldags regel - som hun etter hvert har vært nødt til å slå hull på.

- For hvorfor skal det ikke være lov å stå i midten av rommet med spotlighten rettet mot seg? Det er jo ikke det at den kvinnen som tillater det, nødvendigvis dytter andre folk unna.

Hun erkjenner at hun med tiden er blitt mer åpen for å leke seg med denne formen for kvinnelighet.

- Det har jeg tenkt mye på når det kommer til det jeg føler at Sonja står opp for. Da er ordet frihet veldig viktig for min del. Det skal være greit å være dyktig, å være en kvinne som får til noe. Sonja var, slik jeg opplever henne, fri, og jeg tror ikke at hun brydde seg så mye om konvensjoner. Det synes jeg er inspirerende!

Før Ingrid dro til Hollywood for nå over ti år siden, var hun nysgjerrig på hva de holdt på med «der borte». Hun har vært trigget av måten de forteller historier på. Stikkordene «frihet», «glede» og «ro» går igjen hos Ingrid, og den innstillingen er hun overbevist om at har gitt henne en form for jording i møtet med det glamorøse Hollywood-livet, som er noe helt annet enn det hun er vant til.

- Selv om jeg har hatt med meg den bagasjen som jeg har, så har jeg vært veldig nysgjerrig på hvem jeg er i en slik setting. Vi skapes jo i møter med dem vi treffer, og jeg er veldig glad for at jeg nå er blitt såpass gammel som jeg er blitt, og at jeg har funnet mer ut av mine egne kjerneverdier og hva jeg står for. Hvis det jeg står for ikke fungerer for andre, så er det helt ok.

Ingrid mener at hun har hatt godt av å spille en type dame som Sonja Wigert - som ikke var redd for å eie et rom.

- I Hollywood er de vant til at folk sier at jeg vil det og det, og jeg er dritgod på dette, og jeg vil jobbe med den og den. Så for meg å gå inn i det syntes jeg var skummelt. Det var Amerika, det var agenter og hele den pakken der. Det var en del nervøsitet og respekt. Så et lite dryss av Sonja Wigerts selvfølgelighet har jeg vel bare hatt godt av! sier hun og ler hjertelig igjen.

Hun synes det er vanskelig å svare på hvordan hun selv hadde respondert på det å havne i en slik situasjon som Sonja Wigert gjorde, der man må bruke yrket og personligheten man har for å oppnå resultater.

- Det er veldig vanskelig å si hva Sonja egentlig følte og tenkte om det, for hun snakket jo ikke noe om det etter krigen. Jeg tror at mitt lynne er annerledes enn Sonjas i mange henseende. Når jeg leser Sonjas rapporter, som «Bill», bærer det preg av en helt utrolig detaljrikdom. Det virker som hun hadde en hjernekapasitet og en husk som er helt ekstrem. At hun klarte å holde på med det der, samtidig som hun spilte inn filmene sine og etter hvert jobbet dobbelt, er helt utrolig! Jeg vet ikke om jeg hadde hatt kapasitet til å ri så mange hester samtidig, slik som hun gjorde.

- Det har vært en fordom som jeg har vært nødt til å kle av meg

Ingrid er overbevist om at historien om Sonja Wigert kan være et godt eksempel på at det er lov å være kvinne på mange ulike måter. Hun er opptatt av å formidle at Sonja var kvinne på sin egen helt egen, unike måte, og at det er noe å tenke ekstra over i det samfunnet vi lever i - som Ingrid føler at bærer preg av at spesielt vi kvinner er mye mer stresset enn det vi trenger å være.

- Vi er blitt så opphengt i det å prestere og å være så eksepsjonelle på alle felt. Stress er blitt en slags normaltilstand. Det er selvfølgelig noe både mange unge jenter og unge gutter føler på den samme måten, men kanskje fordi jeg er dame selv er jeg ekstra opptatt av det fra et kvinneperspektiv. Det at vi skal være så perfekte på alle områder - vi skal være vakker, best i alt, best på å være mamma og best når det kommer til karriere. Men det går jo ikke i det lange løp.

Det at vi nå får frem flere slike historier, om kvinner som gjør ting på sin egen måte, tror Ingrid at vil inspirere oss til å reflektere over hvem vi er og hvorfor vi gjør som vi gjør.

- Det inspirerer i alle fall meg til å tenke over hvilke områder av livet mitt jeg kan føle på at jeg lever etter en «falsk regel» om at jeg burde gjøre sånn og slik. Jeg søker ofte opp imot naturen, og bruker naturen som en inspirasjonskilde både for å finne tilbake til roen, og hvilken måte det er bra å leve livet på for min del. Derfor tenker jeg at det er fantastisk å kunne se den type kvinne som Sonja Wigert var. Så kan vi enten like eller ikke like den måten hun velger å være kvinne på. Men jeg tror vi kan tillate oss å leke mer med ulike uttrykk, og det synes jeg er rått med Sonja - hun ga jernet på et vis!

Hun erkjenner at hun har møtt seg selv litt i døren, med tanke på det at man som kvinne både kan søke kraft i naturen og egen kropp, og samtidig være leken og forfengelig.

- Vi kan ha mange ulike kvinner i oss. Ta Sonjas farger, de ekstravagante smykkene og perlene - det er fort gjort å dømme det som overfladisk. Å være en jorda kvinne som ønsker det beste for seg selv og alle rundt, vil ikke si at man ikke kan leke seg med paljetter og det å være opptatt av hvordan man fremstår eller ser ut. Det har vært en fordom som jeg har vært nødt til å kle av meg, at det er overfladisk å være opptatt av om jeg har gredd håret eller ikke. I noen år var det en slags motreaksjon i meg når det kom til samfunnets skjønnhetspress, som jeg har vært nødt til å kikke meg litt i speilet på.

SETT SEG SELV I SPEILET: - Det har vært en fordom som jeg har vært nødt til å kle av meg, at det er overfladisk å være opptatt av om jeg har gredd håret eller ikke, sier Ingrid Bolsø Berdal. FOTO: Astrid Waller
SETT SEG SELV I SPEILET: - Det har vært en fordom som jeg har vært nødt til å kle av meg, at det er overfladisk å være opptatt av om jeg har gredd håret eller ikke, sier Ingrid Bolsø Berdal. FOTO: Astrid Waller Vis mer

«Skuespilleryrket kunne være nokså ubarmhjertig for en kvinne som hadde passert de førti»

«Gjennom hele 1940-tallet hadde Sonja spilt romantiske heltinner med status som forlovet eller eventuelt elskerinne til filmens mannlige helt, men i Danssalongen ble hun for første gang satt til å spille middelaldrende og sjalu kone til en nattklubbeier som svermer for filmens unge sangerinne. Det fantes ikke så mange slike roller, og Sonja fikk merke at skuespilleryrket kunne være nokså ubarmhjertig for en kvinne som hadde passert de førti.». (Utdrag fra «Sonja Wigert - et dobbeltliv»)

Etter å ha spilt i den svenske dramafilmen Danssalongen i 1955, da hun var 42 år, merker altså Sonja endring med tanke på hvilke typer roller hun får. Det går også stadig lengre tid mellom hver gang hun blir tilbudt en rolle, og frilanstilværelsen er hard og vanskelig.

Ingrid er selv gått inn i sitt siste år i 30-årene, og hun gleder seg til å ta fatt på en ny epoke i livet. Heldigvis har vinden snudd i skuespillerbransjen, og det er mange kvinnelige skuespillere som opplever at de får «en ny vår» etter fylte 40.

Gjennom 30-årene har Ingrid kjent på at hun er blitt mye mer avslappet og komfortabel med seg selv.

- Alder er jo bare et tall, og jeg tror også at det er et symptom på en slags hjernevaskethet. Det at når man er blitt 40, så er man plutselig utdatert på et vis. Det er bare én av mange antakelser vi lever etter - og har levd etter. Jeg tenker heller på det som at man kan få en slags oppvåkning. Nå har jeg kommet til midten av livet. Nå er det ikke lenger sånn at jeg kan tenke at «dette skal jeg gjøre en eller annen gang i fremtiden», slik jeg husker at jeg tenkte da jeg var i 20-årene. Det må gjøres nå.

Ved flere anledninger har hun hørt at moren har uttrykt at hun har følt seg som en 17-åring, til tross for at hun har vært midtveis i livet. Det er ikke før nå at Ingrid har skjønt hva moren har ment, når hun har sagt dette.

- Nå, når jeg er i en viss alder selv, skjønner jeg hva hun mener. Jeg føler meg ikke som et tall. Jeg føler meg som meg. Det er mitt eget ansvar å gjøre det som gjør meg glad.

- Hva er det?

- Det gjør meg kjempeglad å ha kontakt med mine nærmeste venner. Det gjør meg glad å røre meg i naturen. Det gjør meg glad å være med familien min. Jeg setter pris på veldig små ting - spille musikk, synge. Kanskje det skjer i møtet med en «midten i livet»-tanke. Jeg hadde en form for 40-årskrise da jeg var 30, og tror jeg gjorde meg ferdig mange av de tingene da. Jeg synes det er veldig godt å kjenne på en slags modenhet og ro.

For den antakelsen vi lever etter, at det å bli 40 er en slags krise, den er ikke Ingrid helt med på. Gjennom hele livet har Ingrid vært bevisst på å følge en impuls. Hun har reist mye, og gjort de tingene hun har ønsket å gjøre.

- Så det er ikke sånn at jeg nå sitter her og tenker at «Gud, jeg er straks 40. Hvor ble det av 30-årene?». Jeg har vært ganske bevisst på at det erjeg må gjøre det jeg har hatt lyst til å gjøre. Jeg tror heller at det er et hjertesukk fra min side, når det gjelder den litt gammeldagse oppfatningen vi har, om at en kvinner på et vis er utdatert når de blir 40. Den er det bare å kaste ut av vinduet. Mer rynker i monitor! sier hun entusiastisk.

- Vi trenger å se alle mulige ansikter, og alle måter å være kvinne og mann på, slik at vi kan slappe av litt mer alle sammen. Jeg føler nesten på det som en slags frihetsfølelse. Nå blir jeg 40, steike ta. Ting ikke er så farlig lenger.

- Jeg hadde en sterk utfartstrang

Sonja Wigert nådde aldri Hollywood, slik som de svenske skuespillerkollegene Greta Garbo (1905-1990) og Ingrid Bergman (1915-1982) gjorde før henne - og som Ingrid Bolsø Berdal gjorde på 2000-tallet.

Men etter å tilbrakt lengre perioder i Hollywood i forbindelse med film og TV-innspillingene, er Ingrid nå glad for å være hjemme igjen. Blitsregn, rød løper og stjernespekkede arrangementer er ikke like pirrende for Ingrid lenger.

- Jeg hadde en sterk utfartstrang, og ønsket å se hva de filmfaglig sett gjorde over Atlanteren. Den nysgjerrigheten jeg hadde, har jeg fått stilt. Jeg kjente et behov for å komme tilbake til Norge. Snakke mitt eget språk, og kjenne at jeg er en del av et norsk skuespillermiljø. Jeg er utrolig takknemlig for akkurat det, at det er et mindre miljø her enn i Hollywood, erkjenner hun.

- Er det sånn at Hollywood ikke frister nå, og at du føler at du har «done that»?

- Herlighet, om jeg hadde fått det spørsmålet for 15 år siden! Jeg føler på ingen måte at jeg har gjort så mange amerikanske prosjekter at jeg kan si at jeg har «done that», nei, sier hun og ler.

- Men jeg har opplevd nok til å skjønne hva deler av det er, i hvert fall. Det er med årene blitt viktigere for meg å jobbe faglig, samtidig som at jeg kan leve et liv ved siden av som fungerer. Livet er så kort, at jeg vil ha nærhet til venner og familie. Men hvis det kommer et tilbud om et meningsfullt prosjekt, så absolutt. Nå er jeg nok mer rustet på en annen måte, enn det jeg var før.

SOM SONJA: Ingrid Bolsø Berdal portretterer skuespiller Sonja Wigert i filmen Spionen, som har norgespremiere 18. oktober 2019. FOTO: 4 1/2 og Nordisk Film Distribusjon
SOM SONJA: Ingrid Bolsø Berdal portretterer skuespiller Sonja Wigert i filmen Spionen, som har norgespremiere 18. oktober 2019. FOTO: 4 1/2 og Nordisk Film Distribusjon Vis mer

Og at filmen om Sonja Wigert har vært et av disse meningsfulle prosjektene, er det ingen tvil om. Den har også ført til at hun har satt seg mer inn i sin egen families historie fra andre verdenskrig.

- Jeg har hatt en veldig historieinteressert familie, og spesielt min far. Det har vært mye snakk om krigen, og spesielt det mormors brødre var med på. De ble alle tre arrestert for motstandsarbeid, og satt på Grini. Kanskje var de der samtidig med Sonjas far? undrer Ingrid.

Jeg må innrømme at da jeg vokste opp, så tenkte jeg at krigen ikke hadde noe med meg å gjøre. Det føltes så langt unna.

Men nå som hun er blitt voksen, og ser hun ting fra et litt annet perspektiv.

- Det har gått opp for meg at det er så nært i tid. Med tanke på alle de grusomhetene og alt det folk gjennomgikk, er det nesten litt merkelig at det ikke preger oss mer. Jeg har tenkt mye på hva jeg kan ta med meg i dag, fra hendelser som andre verdenskrig.

KOM ALDRI HJEM IGJEN: Sonja Wigert emigrerte til Spania, og flyttet aldri hjem igjen på permanent basis. Hun gikk bort våren 1980 - 66 år gammel. FOTO: NTB Scanpix
KOM ALDRI HJEM IGJEN: Sonja Wigert emigrerte til Spania, og flyttet aldri hjem igjen på permanent basis. Hun gikk bort våren 1980 - 66 år gammel. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Og det som går igjen for Ingrid, når hun tar utgangspunkt i historien om Sonja Wigert, er at man er nødt til å gjøre seg opp egne tanker om de menneskene man møter.

- Jeg kan høre et rykte om noen, og så farger det oppfattelsen jeg har av den personen. Det kjenner jeg at denne historien har gjort med meg. Det er en naiv tanke, kanskje, men man må gi folk en sjanse - uansett hva man har hørt om personen på forhånd. Vi kan ikke la oss påvirke av rykter og sladder. Vi må tenke egne tanker og gjøre oss egne oppfatninger.

Hun er overbevist om at Sonja Wigert hadde satt pris på at hun får en slik oppreisning som hun får nå, i form av spillefilmen om henne.

- Det er aldri for sent å gjøre nye valg. Det synes jeg er veldig fantastisk og rørende med at det nå kommer en film om Sonja, og at hun faktisk får gjenreist sin ære. Det blir en form for rettferdighet i det.

Kilder: «Sonja Wigert - et dobbeltliv» (2010) av Iselin Theien, Aftenposten, Aftenposten, Store Norske Leksikon og artistportrett av Sonja Wigert på NRK

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: