<strong>VENNINNEN DØDE:</strong> Annie Tønnessen (t.v.) mistet bestevenninnen Kristine Jordal i 2011. Foto: Privat
VENNINNEN DØDE: Annie Tønnessen (t.v.) mistet bestevenninnen Kristine Jordal i 2011. Foto: Privat Vis mer

Sjelevenner

«Husk, Annie, nyt livet. Vi ses igjen»

Ordene fra bestevenninnen hadde en enorm påvirkningskraft på Annie. Hun bestemte seg for å følge rådet.

Publisert
Sist oppdatert

Tobarnsmoren Kristine Jordal ligger i senga hjemme. Det er 10. juli 2011 og en fin sommerdag i Mandal. Bestevenninnen Annie smører huden hennes forsiktig inn med fuktighetskrem, slik hun har gjort så mange ganger før. Kristine snakker lavt og prøver å smile. Annie kjenner nesten ikke venninnen igjen.

Kreftsykdommen har tatt overhånd. Det er lite igjen av den livsglade og spontane jenta hun har vært sjelevenn med de siste ni årene. Jenta som har inspirert henne til å bli mer modig, til å følge sine innerste drømmer og til å beinfly som et barn ut i vannet når de er på Sjøsanden.

At folk så litt beskjemmet på de to 40-åringene som sprang om kapp mens de hylte av latter, brydde ingen av dem seg om. I hvert fall ikke Kristine. 

Nå orker ikke sistnevnte å løpe mer. Men hun greier å få fram et siste, viktig budskap: 
«Husk, Annie, nyt livet. Vi ses igjen», hvisker hun. Samme kveld får Annie en telefon om at Kristine er død. 

«Kristine og jeg lo mye og ofte, og det var ufattelig herlig. Hennes latter smittet alle rundt henne. Vi kunne le av helt absurde ting som ingen andre lo av, men det betydde ikke noe for oss. Etter Kristines død slet jeg mye med sorg. Jeg visste at Kristine ønsket at jeg skulle prøve å tenke positivt etter at hun døde. Selv om det er svært utfordrende å snu sorg til glede og latter, er det ikke umulig.»  
(utdrag fra Annie Tønnessens bok «Hvordan nyte livet fra A til Å»). 

Ni år tidligere. Annie ble kjent med Kristine via en kollega. 

– Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det var som om vi alltid hadde kjent hverandre. På mange måter var vi veldig like. Vi var begge sterke og selvstendige, men også veldig sårbare, forteller Annie Tønnessen (44).

Hun sitter på hennes og Kristines stamkafé og mimrer om det første møtet.

<strong>SER FRAMOVER:</strong> Et år etter venninnens død begynte Annie å bane seg en ny vei.  Foto: Eva Kylland
SER FRAMOVER: Et år etter venninnens død begynte Annie å bane seg en ny vei. Foto: Eva Kylland Vis mer

LES OGSÅ: - Å være åpen om hvordan han døde har hjulpet meg videre

Unikt vennskap

Kristine var aleneforsørger som hun selv, ærlig og direkte. «Bli med inn her og se på denne kjolen jeg har kjøpt meg. Kan jeg bruke den?» var noe av det første Kristine sa mens hun dro henne med seg bort til klesskapet.

- Jeg trodde ikke det gikk an å få en så nær venninne i voksen alder. Jeg føler meg heldig som fikk oppleve det.

Helt fra første møte snakket de om nære ting. Om hva som var viktig for dem i livet, om menn og sex, hva de slet med. Begge kjente på det unike i vennskapet som oppsto umiddelbart.


– Vi ble rørt begge to. Jeg trodde ikke det gikk an å få en så nær venninne i voksen alder. Jeg føler meg heldig som fikk oppleve det, sier Annie. 

Kristine var raus med andre mennesker. Hun baksnakket aldri noen og satte pris på lite. Og så var hun veldig direkte. 

– Jeg jobbet mye og var opptatt av å prestere. Samtidig var jeg sjelden fornøyd med egen innsats. Kristine var den stabile som fikk meg ned på landjorda. Jeg tålte å høre sannheten av henne. 

Bestevenninnen ga henne masse feedback. «Nå må du faktisk roe deg ned. Du er god nok, Annie. Nå har du prestert så mye. Kan du ikke bare være fornøyd med det du har fått til?» sa Kristine.

Hun var en livsnyter. På konsert sto de alltid foran slik at de kunne kjenne bassen bruse i blodet. Venninnene møttes ofte, både med og uten barn. 

Så begynte Kristine å bli slapp og sliten. Hun sov mye. En kveld ringte hun til Annie.
 

- Du kan spørre om mye, Annie, men ikke spør om hvor lang tid jeg har igjen.

«Legene har funnet noe. En svulst i magen. Men det går bra», sa hun. Bestevenninnen ble med til sykehuset dagen etter. Svulsten kunne ikke fjernes, og Kristine måtte på cellegift

– Den natten hadde vi en av de sterkeste samtalene jeg har hatt. Vi grein begge to, og Kristine fikk ut alt hun tenkte på. Spesielt redd var hun for å forlate barna. 

«Du kan spørre om mye, Annie, men ikke spør om hvor lang tid jeg har igjen», sa hun. Annie ringte krefttelefonen for å sjekke oddsene for Kristines krefttype. 

«Det er alvorlig. Dere kan regne med å ha henne i to måneder til», var svaret derfra. Men Kristine levde med kreften i to og et halvt år. 

– Hun var sterk, både i kroppen og i hodet. Dessuten hadde hun en enorm livsglede. Jeg er sikker på at det er grunnen til at hun levde så lenge. 

«Jeg heier på deg»

<strong>INSPIRERER FREMDELES:</strong> Fem år etter at Kristine døde, er hun fortsatt en inspirasjonskilde for Annie. Foto: Privat
INSPIRERER FREMDELES: Fem år etter at Kristine døde, er hun fortsatt en inspirasjonskilde for Annie. Foto: Privat Vis mer

Ett år før venninnen døde, smalt Annie selv i veggen. Kristines sykdom, en far som ble dement og altfor mye jobbstress, gjorde henne utbrent. En morgen våknet hun og var helt følelsesløs i ansiktet og armene. Legen ga henne beskjed om å gå hjem og slappe av. Annie stengte seg inne i huset.

– Jeg torde verken å gå i postkassa eller på butikken på dagtid. Da ville jo folk skjønne at jeg var sykmeldt, og jeg syntes det var så flaut, sier Annie i dag. 

Hun gikk både til coach og psykolog. Etter hvert våknet drømmen om selv å utdanne seg til coach. Mange ville sikkert ha ledd av den drømmen. Men ikke Kristine. Hun sa: «Hvis du brenner for det, Annie, så skal du gjøre det. Du kan få til det du vil!»  

«Mitt ord til deg er at jeg har tro på at du klarer alle oppgaver. Noen kan selvfølgelig være utfordrende, men uansett klarer du det. Jeg heier på deg.»

Kristine hadde rett. I dag jobber Annie som sertifisert stresscoach og driver firmaet Reduser stress AS. Før jul ga hun også ut boken «Hvordan nyte livet fra A til Å». Boken er direkte inspirert av Kristines utfordring. 

– Jeg har aldri trodd at det er mulig for meg å skrive bok. D.S., sto det alltid på stilene mine. 

– D.S. for dårlig språk, sier Annie og smiler. 

Hun er sikker på at hun verken hadde gitt ut bok eller utdannet seg til coach hvis det ikke hadde vært for bestevenninnen. 

– Kristine gjorde meg modigere og tøffere. Jeg er blitt mer bevisst på hvordan jeg vil bruke tiden. Hun har lært meg utrolig mye! 

Gunvor Marie Dyrdal, psykolog med doktorgrad i positiv psykolog, sier at folk ofte må konfronteres med de store tingene i livet, for eksempel liv og død, før de innser hva som er viktig for dem. 

– Tapet av en venn kan oppleves enda sterkere når det er en sjelevenn, slik Annie opplevde, samtidig som forpliktelsen til å leve videre i den andres ånd kan oppleves enda større. Man kan føle at man svikter hvis man fortsetter i gamle spor, sier Dyrdal. 

Å miste noen som står en nær, kan få dem som blir igjen til å stoppe opp. 

– Når den største sorgen er over, kan etterlatte spørre seg: Hvilken relevans har det som skjedde for mitt liv og hvordan ønsker jeg å leve, sier psykologen. 

Vi var begge enige om at vi ville savne hverandre stort når hun ikke var her mer. Enige om at det var de gode minnene, de gode samtalene og latteren, vi skulle ha fokus på.

KK 16, 2016
KK 16, 2016 Vis mer

Fire måneder etter at Kristine døde, fikk Annie allergisjokk og holdt på å dø selv. Hun spiste en teskje sjokoladekake med nøtter og havnet på hjerteovervåkningen. 

– Legene sa jeg var heldig som hadde overlevd. Jeg tenkte mye på Kristine i den situasjonen. Opplevelsen har lært meg å ha fokus på det som er viktig og droppe bagateller. Jeg har fått en ny sjanse i livet, og det gir meg en lykkefølelse, sier Annie. 

Nå brenner hun for å hjelpe andre til å få mer ut av livet sitt. Til å nyte livet mer, slik Kristine ba henne om. Annie vil at folk skal tørre å være mer lekne. Løpe ut i vannet som et barn, slik hun og Kristine gjorde. Kaste løv på hverandre og hoppe i søledammene.

– Nytelse er ikke alltid å ha alt på stell. Lukk døren til det rotete rommet, og ta det neste dag i stedet. La ting suse av og til. Det har Kristine lært meg, og jeg prøver å etterleve det så godt jeg kan, sier Annie. 

Det tok ett år fra Kristine døde til Annie endret fokus fra å sørge over venninnen, til å bane seg en vei videre i livet. En vei sterkt ­inspirert av bestevenninnens siste ord. 

– Det jeg savner aller mest nå fem år etter at hun døde, er nærheten, praten, smilet og gutsen til Kristine. Men jeg føler at hun er med meg fortsatt. Senest i dag tidlig ba jeg henne om å være med meg på dette intervjuet, sier Annie Tønnessen og ler.

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 16, 2016.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer