POSITIVE MINNER: – Gjenforteller du en historie ofte nok, kan du plante positive minner hos deg selv eller barna dine, sier Hilde Østby (t.h.). Sammen med søsteren Ylva, som er nevropsykolog, har hun skrevet bok om dette. Foto: Astrid Waller
POSITIVE MINNER: – Gjenforteller du en historie ofte nok, kan du plante positive minner hos deg selv eller barna dine, sier Hilde Østby (t.h.). Sammen med søsteren Ylva, som er nevropsykolog, har hun skrevet bok om dette. Foto: Astrid Waller
Minner

Husk det du vil huske

Søskenparet Ylva og Hilde Østbø har skrevet bok om hukommelse. Nytt for de fleste er at vi i stor grad kan påvirke hvilke minner som fester seg hos deg (eller barna dine)!

Det var den mest ordinære maten jeg hadde smakt på hele ferien, likevel fikk en porsjon ris og bønner fram tårene. Jeg hadde aldri savnet ris og bønner à la Texas, visste ikke engang at jeg hadde lagret den simple retten som et minne fra mitt år som utvekslingsstudent. Men nå kom alt fram: Jeg husket interiøret i den lokale meksikanske restauranten, hvilket glass jeg drakk av og hvordan brusen smakte, jeg husket følelsen av ord som stokket seg på vei ut av munnen i mine første forsøk på å snakke amerikansk med texanere, og ikke britisk med en halvgod engelsklærer. Alt ble vekket til live av smaken av ris og bønner. «Så rart!» tenkte jeg. 

– Ikke i det hele tatt! sier Hilde og Ylva Østby. De to søstrene har akkurat skrevet bok om hukommelse, «Å dykke etter sjøhester». Hilde er journalist og forfatter, Ylva nevropsykolog, og i arbeidet med boka har de tatt et dypdykk i hukommelsens vitenskapshistorie. Nå sitter de i et auditorium på Blindern og er misunnelige på minnet mitt. 

– Du har hatt en Proust-opplevelse! 

Du har kanskje hørt historien før? Ifølge sagaen spiste Marcel Proust madeleinekaker dyppet i te og vekket til live så sterke barndomsminner at han ble inspirert til å skrive sitt tolvbinds livsverk, som i ettertid er blitt sagt å ha endret verden for alltid. No pressure der, altså. Men hva er det egentlig som skjer når det dukker opp et så sterkt minne som du ikke engang var klar over at du hadde lagret?

– Lukt og smak er de sterkeste ledetrådene til minner fra barndommen spesielt, begynner Hilde.

– Smaksminner er veldig vanskelig å forestille seg, de kan ikke så lett manes fram. Når du ikke har hatt smaken framme i hukommelsen på mange år, blir det et veldig rent minne, en unik ledetråd inn til minnet, utdyper Ylva.

– Grunnen til at du ikke har tenkt på ris og bønner, er rett og slett at du ikke har tenkt på en brøkdel av det du har opplevd. Vi glemmer jo det meste av det vi gjør, påpeker Hilde.

– Når du forteller om dette smaksminnet ditt, minner du meg på risfrokostene mine i Japan i 1999. Det var ingen minneverdige måltid i seg selv, men de er elementer som til sammen utgjør mitt livs minnebok, forteller Ylva.

FOTOGRAFERING: Tre søstre pyntet til fest og fotografering til familiealbumet. f.v: Tonje, Hilde og Ylva. Foto: Privat
FOTOGRAFERING: Tre søstre pyntet til fest og fotografering til familiealbumet. f.v: Tonje, Hilde og Ylva. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Alkohol hemmer evnen til å lagre minner

Minner kan manipuleres

Behovet for å samle på minner ligger dypt i oss. Det er bare å se rundt seg på en hvilken som helst skoleavslutning eller jobbfest, sjansen er stor for at de fleste tilbringer deler av kvelden med et mobilkamera klart for knips. Men det er ikke bare de høytidelige anledningene som fester seg, i Hildes minnebok står for eksempel lukten av undergrunnen i Berlin sterkt. For henne er det et positivt minne, hun har hatt så mange fine turer til Berlin at hun får godfølelsen idet hun entrer undergrunnssystemet.

– Derfor kan jeg si ting som «å, den deilige lukta av T-banen i Berlin!» og få rare blikk. For det lukter jo ikke godt, det lukter mer … surt, ler hun.

HUSKER KATTEN: Ylva er blitt elleve år, og fortsatt krever katten (som hun husker godt) å feste seg i minneboken. Foto: Privat
HUSKER KATTEN: Ylva er blitt elleve år, og fortsatt krever katten (som hun husker godt) å feste seg i minneboken. Foto: Privat Vis mer

Søstrene Østby er langt fra de første som har forsket på hukommelse, og sannsynligvis blir de ikke de siste. Det er noe fascinerende over hjernen, den lever på mange måter sitt eget liv, skjuler mange hemmeligheter vi ikke engang kjenner selv. Min spiller meg mange puss, jeg sier gjerne at jeg har selektiv hukommelse når jeg ikke husker hvor jeg har parkert bilen dagen før, men har stålkontroll på andre ting. Noe har etset seg fast i pannebrasken, som telefonnummeret til samtlige venninner fra barndommen. Noen minner er gode, de vil jeg ha med meg, andre er mindre gode og kunne med fordel ha vært glemt. Hvorfor klarer jeg ikke å styre dette bedre? Kunne jeg ha overstyrt hukommelsen min om jeg gikk inn for det og bare samlet på gode minner og praktisk informasjon med nytteverdi?

– Psykologer elsker å si at det aldri er for sent å skape en lykkelig barndom, sier Hilde.

– Med det mener vi at minner kan manipuleres. Du kan lure deg selv, eller barna dine for den saks skyld, til å huske mer av det som er fint og godt, utdyper Ylva.

LES OGSÅ: Slik påvirker alkohol hukommelsen din

Jeg husker lukten i farmors og farfars hus, og -følelsen av å bli pakket godt inn i dyne og teppe om kvelden når jeg sov over. Jeg husker smaken av kokoskaken som bare farmor bakte, og jeg husker hvordan farfar gikk da den ene foten ble dårlig etter et slag. Jeg skulle gjerne husket mer, men da må jeg ty til bilder. Slik kan jeg gjenskape minner på et vis. 

– På sett og vis er det dette vi gjør med alle minner, gjenskaper dem. Å huske er å hente opp en historie fra fortiden, krydre den med detaljer og vekke den til live. Man lager en forestilling om fortiden. Noen ganger er den forestillingen basert på et ekte minnespor, andre ganger ikke. Da kaller man det falske minner. Forskjellen mellom ekte og falske minner er ikke så stor, og mange av de ekte minnene har snev av falskhet i seg, forklarer Ylva.

– Gjenforteller du en historie ofte nok, kan du plante positive minner hos deg selv eller barna dine, forklarer Hilde.

– Det forutsetter at du har hatt en passe vanlig, kjedelig og normal barndom, men du kan absolutt påvirke minnene på denne måten. Ulempen er at de kan bli mer som -fortellinger enn minner.

– Mange av de tidligste barndomsminnene våre er falske minner, avslører Ylva.

– De episodene vi er blitt fortalt så mange ganger at vi tror de er egne minner.

Et av Hildes hyggelige barndomsminner er av faren som baker kringle. Det satt langt inne å innse at det var et falskt minne, hentet fra et bilde i familiens fotoalbum. Men det var lett å rekonstruere det, for hun hadde mange minner av at faren hadde bakt kringle, bare ikke akkurat denne kringlebaksten på bildet. Det var minner hentet fra samleminner, av alle gangene faren bakte kringle eller boller.

Men tilbake til det vi ønsker å huske. Hva sier det om meg at jeg aldri husker hvor jeg parkerte bilen i går? Gir det meg gratis innpass i korttidsminneforeningen? Er jeg bare sløv eller begynner jeg å bli dement? Det er jo så man kan begynne å lure enkelte ganger.

– Det betyr bare at det ikke er viktig for deg, beroliger Hilde.

– Ja vel, så hadde det vært praktisk å huske, men det er ikke emosjonelt viktig for deg å lagre minnet om hvor bilen din står.

– Hjernen tar kontroll over hva vi husker, og det er ikke alltid sammenfallende med hva du selv tror du bør huske, utdyper Ylva. 

– Det emosjonelle er knyttet til vår personlighet, våre motiver og livshistorie. 

FINT MINNE: Ylva (8) prøver å posere som Mona Lisa, så kommer katten inn og forstyrrer – og det blir et fint og artig minne.. Foto: Privat
FINT MINNE: Ylva (8) prøver å posere som Mona Lisa, så kommer katten inn og forstyrrer – og det blir et fint og artig minne.. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Sliter du med korttidshukommelsen? 

Depresjon kan ramme hukommelsen

Men selv de kjedelige, uviktige tingene kan vi lure hjernen vår til å huske. Det finnes mange metoder for å trene opp hukommelsen, Ylva har tatt flere av dem i bruk som del av et eksperiment i boka: I en periode på hundre dager skulle hun huske alt. Hva hun spiste, hva hun tenkte, hvor hun var og hva hun sa. Hun tenkte det ville gjøre det lettere å bevare noen magiske hverdagsøyeblikk som ellers ville ha forsvunnet. Først begynte hun å skrive dagbok, det virker for noen, men ikke for Ylva. Så laget hun et levende bilde for hver dato, den første i hver måned var en lyktestolpe, den ellevte en elefant. Ved å hekte en lyktestolpe eller en elefant sammen med opplevelser fra den første og den ellevte i måneden, husket hun når ting skjedde, og når hun møtte de ulike menneskene som går inn og ut av livet vårt. Hun oppdaget at disse elementene hjalp henne å rekonstruere minner. Når hun tenkte tilbake ved hjelp av lyktestolper og elefanter, dukket det opp lag på lag med minner. Konklusjonen var kanskje ikke helt som ventet:

– Jeg trodde at det å huske så mye, betød at jeg tok kontroll over minnene, men det er kanskje motsatt, at de tar kontroll over meg. Og glemselen blir så tydelig når jeg skal huske hver eneste dag, skriver hun i boka. Og når de hundre dagene var over:

– Det er deilig å slippe å feste en merkelapp på hendelsene og begynne å leve i nuet. Det skal bli en befrielse å glemme.

Alle glemmer. Noen mer enn andre selvsagt, og det finnes ulike grunner til det. En av dem er kanskje ikke så kjent: Folkesykdommen depresjon rammer hukommelsen. Mer bestemt: Er du deprimert, blir evnen til læring dårligere, og det kan vare lenge etter at depresjonen er over.

SOMMERIDYLL: Storesøster Hilde på hytta. Et glimt av sommerlykke. Foto: Privat
SOMMERIDYLL: Storesøster Hilde på hytta. Et glimt av sommerlykke. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Utbrenthet fikk drastiske følger for for Elin, hun mistet hukommelsen

– Jeg har hatt depresjoner selv. Da var det veldig praktisk for meg å vite at hukommelsesvansker skyldtes depresjon, sier Hilde.

– Mange som er deprimerte, tenker at de nesten er demente. Særlig eldre, men også yngre, sier Ylva.

– Det er nyttig å vite at det er vanlig, sier Hilde.

– Du husker plutselig bare de triste tingene i livet ditt og sitter og depper over dem. Da er det hjelp i å vite at «nå funker hjernen min på den måten at jeg bare husker mørke ting, og ser ikke for meg noe positivt i framtiden heller». Da hjelper det å prøve å tenke aktivt på positive ting eller planlegge noe hyggelig, som en ferie, for eksempel.

– Det kan være nyttig å hente fram positive minner når du er deprimert, utdyper Ylva.

– Gjør det til en øvelse: Tenk at hjernen fokuserer på negative ting nå, men det er ikke sant. Det er ikke sånn at alt bare er trist.

Det er ingen quickfix eller den eneste løsningen, men når det er som mørkest, hjelper det med en glipe lys om den er aldri så smal.

– En depresjon er selvforsterkende, ikke sant? Da er det lurt å vite at du kan påvirke minnet ditt til å huske positive ting også.

Er så søstrene blitt bedre til å huske etter å ha forsket på hukommelse? Tja, de kan om de vil. Men de har også lært å sette pris på glemselen:

– Glemselen er vår venn og hjelper oss å sortere ut noen høydepunkter, de virkelige perlene til perlekjedet av minner, konkluderer de i boka.

Dessuten, og til trøst for sånne som meg:

– Det er ok ikke å huske, det må for eksempel være greit å ta bilde av bilen sånn at du finner den igjen. Det trenger ikke være noe nederlag.

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 3, 2017

Til forsiden