Det var den mest ordinære maten jeg hadde smakt på hele ferien, likevel fikk en porsjon ris og bønner fram tårene. Jeg hadde aldri savnet ris og bønner à la Texas, visste ikke engang at jeg hadde lagret den simple retten som et minne fra mitt år som utvekslingsstudent. Men nå kom alt fram: Jeg husket interiøret i den lokale meksikanske restauranten, hvilket glass jeg drakk av og hvordan brusen smakte, jeg husket følelsen av ord som stokket seg på vei ut av munnen i mine første forsøk på å snakke amerikansk med texanere, og ikke britisk med en halvgod engelsklærer. Alt ble vekket til live av smaken av ris og bønner. «Så rart!» tenkte jeg. 

– Ikke i det hele tatt! sier Hilde og Ylva Østby. De to søstrene har akkurat skrevet bok om hukommelse, «Å dykke etter sjøhester». Hilde er journalist og forfatter, Ylva nevropsykolog, og i arbeidet med boka har de tatt et dypdykk i hukommelsens vitenskapshistorie. Nå sitter de i et auditorium på Blindern og er misunnelige på minnet mitt. 

– Du har hatt en Proust-opplevelse! 

Du har kanskje hørt historien før? Ifølge sagaen spiste Marcel Proust madeleinekaker dyppet i te og vekket til live så sterke barndomsminner at han ble inspirert til å skrive sitt tolvbinds livsverk, som i ettertid er blitt sagt å ha endret verden for alltid. No pressure der, altså. Men hva er det egentlig som skjer når det dukker opp et så sterkt minne som du ikke engang var klar over at du hadde lagret?