Så lenge Rachel kunne huske hadde hun sett ett hvitt hus for sitt indre. Der skulle hun bo, og det skulle være lyst og fredelig. I mange år bodde hun og mannen i nettopp et sånt hus, i Montana i USA. Samtidig var det noe som ikke stemte.
Og etter hvert som den stille bygda Bozeman ble offer for en enorm tilflytting, vokste drømmen om den andre hvite huset. Det riktige.
Da KK møter Rachel Pohl og mannen Charles Post, digitalt vel og merke, sitter hun i stua i Lofoten sammen med hunden og katten, mens Charles akkurat har stått opp i California, der han er på tredje uka for å besøke familie og slekt.
Rachel er kunstner og har de senere år blitt også influencer, mens Charles er dyrelivsøkolog med lidenskap for fugler. Han er dessuten vitenskapsformidler, merkevarestrateg, merkeambassadør og bærekraftstrategikonsulent for større selskaper innen fritidsklær.
Paret forteller at tilfeldigheter, blandet med eventyrlyst og utferdstrang skulle føre dem fra fjellene i Montana til andre siden av Atlanteren, til ei lita norsk bygd de færreste har hørt om.
Men valget skulle få store konsekvenser for Rachel.
Sammenligner du deg med venninner? - Disse menneskene blir fortere sjalu
Forlovet etter tre måneder
La oss ta det fra starten av. Rachel og Charles var midt i 20-årene da de møttes i en messehall for idrettsutstyr. Begge var opptatt av natur og friluftsliv og ble stående ved en stand som hadde arrangert Happy Hour.
– Det var et veldig uromantisk sted, men vi fikk en helt spesiell kontakt fra første stund, forteller Rachel og smiler.
– Vi ble enige om at Charles skulle besøke meg i Montana på Valentines, om seks uker, men han kom allerede uka etter! Og bare noen måneder etter det igjen hadde vi forlovet oss.
Halvannet år senere giftet de seg, og holdt bryllupsfest på kvegfarmen til en kompis, med hester og dans på låven.
– Egentlig ville vi gifte oss med en gang, men vi måtte legge bånd på oss, for å rekke å samle venner og familie, forteller Charles.
– Folk mente vi var gale, men vi visste ganske fort at vi ville være sammen.
Rachel hadde selv designet forlovelsesringen. Hun var allerede en etablert kunstner, over middels glad i å stå på ski. I hjemstaten Montana var det befriende grisgrendt i skibakkene. Endringen skulle komme med TV-serien Yellowstone, som ble spilt inn nettopp i Montana. Seerne ble så fascinert av Kevin Costner og landskapet, at suksesserien førte til rene folkevandringen. Nå ville «alle» flytte til Montana, forteller Rachel:
– Det kan sammenlignes med at Norge skulle fått en halv million nye innbyggere på noen få måneder. Montana forandret seg enormt på kort tid.
Charles nikker.
– California hadde også forandret seg. Vi har begge sett store forandringer, og vi visste hva vi ville ha.
Fjernet 1,5 kilo fra brystene
Norske røtter
Rachels tipp tip oldemor var fra Hamar og Charles' tippoldefar fra Østre Toten. Eller Tuten, som han sier, med amerikansk aksent. Men hvordan havnet de egentlig i Lofoten? Paret forteller om flyselskapet som ga dem mulighet til å reise hvor de ville. Valget falt på Tromsø. Og etter én uke med turer i fjellene, besøkte de venner i Nusfjord i Lofoten.
– Da vi landet i Svolvær, fikk vi en «ut av kroppen»-opplevelse. Det var så vakkert, og en miks av alt vi elsket i USA, forteller Charles.
Snart fikk de blod på tann og inngikk et nytt samarbeid, som førte dem tilbake til Nusfjord.
– Vi var helt slått i bakken, sier paret og forteller om midnattssolen, fjellene og spekkhoggerne rett utenfor brygga.
Og ikke minst freden:
– Vi liker ro og god plass. Folk tror vi er einstøinger, men egentlig er vi bare glad i ha det det rolig, og ha god plass.
– Mente vi var gale
Tilbake i Montana forsøkte de å forklare venner hva de hadde opplevd. At de hadde funnet det perfekte stedet på andre siden av jorden. Både familie og venner mente de var gale som ville selge huset i Montana og flytte.
– Livet var blitt rutiner. Jeg husker jeg gikk den samme veien mot huset vårt hver eneste dag, og tenkte: Skal vi gjøre dette resten av livet? Vi følte vi hadde så mye igjen å gjøre, sier Charles.
Å flytte til Norge var ikke gjort i en håndvending. Yrket kunstner og også influencer er kanskje ikke en opptråkket sti når det kommer til arbeidsinnvandring. Etter nesten tre år med juridisk bistand fikk de endelig klarsignal fra norske myndigheter.
– Visumet gjaldt i ett år. Etter det måtte vi søke på nytt. Så nå måtte vi handle raskt!
Til Norge bar det. Først til en rorbu i fjæra i Nusfjord, leid gjennom Airbnb. Det var mai måned, husker Rachel, men utenfor vinduet var det lite som minnet om vår. Ja, heller ikke om de romantiske feriene i Nord-Norge de hadde vært på:
– Den første måneden regnet det hele tiden. Hjemme i USA skinte solen, og jeg tenkte: «Hva har vi gjort? Å flytte hit var en fryktelig tabbe».
Charles nikker:
– Stormen raste rett utenfor rorbua. Eller, om du spør Lofotværingene vil de sikkert ikke kalle det storm, da.
– Men det var storm, skyter Rachel inn.
– De første åtte månedene satt jeg og lurte på hva i alle dager vi hadde gitt oss ut på. Jeg hadde det veldig tungt og gråt og ville reise hjem hver eneste dag.
– Da jeg kom ut fra legen begynte jeg å gråte. Jeg har jo hele tiden visst at noe var galt
Ut på den andre siden
Rachel forteller om terapeuten hun har gått til i tre år, som har holdt henne i sin digitale hånd gjennom tilværelsen med kroniske smerter, som følge av cyster i underlivet, og også gjennom den harde starten i Norge. Mens stormene raste, snakket Rachel med terapeuten på skjerm. Og snart gikk det opp for henne at det er en lærdom i alt. Og dette er hva Rachel lærte:
– Når du tro det ikke kan bli verre, blir det snart helt fantastisk. Du kan ikke føle takknemlighet uten å ha hatt det tungt. Du kan ikke ha det ene uten det andre. Både Charles og jeg vet hvordan det er å jobbe for pengene, vi har begge opplevd å miste venner, og jeg har lært meg å leve med kronisk sykdom. Det har gitt oss en trang til å ikke vente med å følge drømmen.
Paret forteller om huset som plutselig ble lagt ut for salg på Flakstadøya, med tilgang til «egen» strand, og ingen som skygget for den spektakulære utsikten. De visste det ville bli mange om beinet. En Saudiarabisk prins hadde danket ut andre budgivere sist et lignende hus ble lagt ut.
Men Kevin Costner skulle faktisk komme dem til unnsetning i nødens stund. Serien Yellowstone, der Hollywoodstjerna spilte hovedrollen, hadde nemlig presset opp boligprisene i Montana, noe som ga Rachel og Charles råd til å kjøpe drømmehuset. Selv om det gikk to millioner over takst!
– Jeg kjente til huset og hadde møtt eierne før og snakket med dem om kjøkkenhagen, sier Charles.
– Noe av det som trakk oss til huset er at fuglene, som jeg har studert det siste året, hekker rundt huset. Jeg hadde tilbrakt mange, mange dager der, og sett hvor spesiell og vill denne kysten er, med tusenvis av hekkende fugler hver vår. Det er et paradis for en som meg, som elsker fugler og natur. Vi lovet eierne å ta vare på huset og gjøre det til et hjem, og å passe på hagen der de hadde lagt ned så mye tid og arbeid.
– Dere ga dem et tilbud de ikke kunne si nei til?
Charles smiler.
– Et hus er ikke bare fire vegger. Det er et hjem. Det var det samme med oss da vi solgte i Montana. Det betydde mye for oss at vi solgte til et ungt par som vi visste ville ta vare på huset. Men mange i lokalsamfunnet her gikk gode for oss.
– Så nå kan dere aldri flytte? Når dere har lovet det?
Rachel rister hardt på hodet:
– Nei vi skal aldri flytte! Dette huset er himmelen, med fantastiske turer rett utenfor døren. Livet er så bra som jeg aldri hadde kunnet drømme om.
Dette vanlige navnet kan forsvinne!
Mistet 5000 følgere
Rachel er ikke redd for å dele også de tunge opplevelsene med følgerne. Forresten, litt redd har hun vært, for når du har 260 tusen følgere og bruker Instagram til å markedsføre kunsten, ønsker du ikke at folk skal slutte å følge deg.
– Jeg mistet mange følgere da vi flyttet til Norge. Over natten mistet jeg fem tusen, forteller Rachel.
– Men etter en uke i Norge hadde jeg fått 20 tusen nye! Og ett år senere hadde jeg fått 110 tusen flere. Det er noe med grålysningen, der du føler deg usikker og redd, men så må du overgi deg, og alt forandrer seg når solen står opp.
I 2021 måtte Charles lempe Rachel i pickupen og kjøre henne til sykehuset i Montana. Det gikk fortere enn å vente på ambulansen. Ultralyden viste at en cyste på eggstokken hadde sprukket:
– Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø, og smertene var ubegripelige, forteller Rachel.
– Men å leve med sykdom har lært meg mye om å hvile, og å tilpasse livet etter helsen. For meg handler det ikke lenger om å være den raskeste eller sterkeste. Som the heter: Health is wealth.
Charles lener seg frem:
– Jeg trodde jeg skulle miste Rachel, og sånne opplevelser får deg til å se livet på en annen måte. Det gjelder å leve mens man kan.
Charles forteller at både avstander og språk har vært en utfordring i Norge, som da han fikk streptokokker, og ikke visste hvordan man gikk frem for å søke helsehjelp.
– Vi følte oss veldig sårbare, og måtte ta hjelp av en venn for å oversette.
Rachel forteller at det tok et halvt år før hun fikk norsk sertifikat, og at Charles i mellomtiden måtte kjøre henne rundt til alt hun skulle:
– Da han hadde streptokokker kjørte han meg til løypa, og satt og ventet i bilen under et pledd, mens jeg var på skitur.
Det var nettopp takket være streptokokkene Rachel skulle få en nær venninne i Norge. Charles satt i bilen og hutret, og bekymret seg for at Rachel hadde gått på skitur alene. Da er dame parkerte ved siden av, rullet Charles ned vinduet og spurte om hun gikk alene? Kanskje hun ville gå på ski sammen med Rachel?
– Jeg viste henne bilde av Rachel, så hun ikke skulle tro jeg var gal, og pekte ut veien og sa at hun sikkert tok henne igjen.
Rachel ler.
– Vi gikk sammen og ble kjempegode venner. Hun bor i Tromsø og er snart utdannet lege, og drømmen er at hun også flytter hit!
Den triste grunnen til at Matthew Perry ble morsom
Dro sørover i mørketiden
Rachels foreldre har vært på besøk. Det samme har venner av paret. Og da fikk de se det med egne øyne, det Rachel og Charles hadde snakket om:
– Først nå forsto de valget vårt og sa: «Aha, nå skjønner jeg!», sier Rachel.
Hvordan har de forholdt seg til mørketiden? Det å ikke se solen? Charles er tross alt fra solfylte California?
– Vi har reist sørover, sier Charles med en latter, og forteller om månedene i Gudbrandsdalen, i området der de begge har røtter. Faktisk blir 2023 første året de skal oppleve mørketiden.
– Jeg blir ikke deprimert av mørket, sier Rachel.
– Og vi må jo venne oss til det, for vi ønsker jo å få barn her i fremtiden. Men nordlyset er jo sol som er grønn. Nordlyset kommer jo fra solen.
Nettopp nordlyset har en viktig plass i bildene hennes, og Rachel forteller at hun har fått ny inspirasjon som kunstner etter at de kjøpte huset. Ja, nå som Charles er borte, har hun funnet ro både til kunsten, og til å gå lange turer i fjellet med hunden Mr. Knute.
De forteller at de har fått venner i lokalmiljøet, mye takket være en reportasje i Lofotposten, der de var åpne om at de var nye i bygda, og gjerne ville bli kjent med flere. Også etter en reportasje på nrk.no har folk kommet bort til dem og hilst. Hva tenker de er den største forskjellen på amerikanere og nordmenn?
– Amerikanerne snakker gjerne med fremmede og får venner over alt. Nordmenn er kanskje ikke er like åpne, mener Rachel.
– Og amerikanere ser ikke alltid hvor utfordrende ting er, mens nordmenn ikke alltid ser hvor fantastiske ting er. Men jeg håper vi kan hjelpe lokalsamfunnet å se hvor fantastisk det er her.
Lofotens Kevin Costner?
Har de noen gang hjemlengsel? Hender det de spør seg hva de egentlig gjør her?
– Ja, men det er mer en lengsel etter fortiden. Etter det som ikke er mer, mener Rachel.
Ved å stå frem å fortelle om paradiset sitt, er de muligens redde for at de blir Lofotens svar på Kevin Costner? At de er med på å trekke folk til bygda, sånn at freden blir brutt?
– Vi håper ikke det, sier Charles.
– Det handler om å leve med respekt for naturen, og ikke legge ut geotagger for dyreliv og planter. Jeg gikk innom et hotell og foreslo at de kunne sette opp skilt hvor fuglene hekket, slik at folk ikke teltet der, og det gjorde de. Sånne ting hjelper. Det handler om å ikke forsøple stedet.
Charles skal tilbake til Flakstadøya om en uke. Bak ham på skjermen stiger morgensolen over Stillehavet, og har allerede varmet opp luften til 26 grader. Vi tar en titt ut vårt eget vindu, der regner pisker og vinden røsker i markisen, og spør: lengter han egentlig hjem nå, til Lofoten?
Han drar på det:
– Altså, det har vært fantastisk å være her borte, og få være sammen med familien og se min lille niese. Samtidig er det flott å snakke med Rachel nå og se at hun har det så bra.
Rachel lyser opp.
– Jeg skal på fjelltur med venninna mi på lørdag. Bare så du vet det.
Hun sukker.
– Jeg hadde aldri forestilt meg at livet kunne bli så bra, og er så glad at jeg nesten ikke finner ord. Jeg har drømt om et hus som dette hele livet, og trodde ikke at det eksisterte. Nå har vi bygd dette stedet, bare på drømmene våre. Endelig har jeg funnet det hvite huset.
– Det er en stor sorg
