«Med» stiletter på glattisen og kjole på vinteren poserer brunetten foran ensomme fjorder og majestetiske fjell. Flere tusen spanjoler drømmer seg bort til Norge via Sandras Instagramkonto.

- Under hvert bilde forteller jeg om opplevelser med den norske naturen, kulturen og nordmenns morsomme og sære egenskaper og vaner. Jeg fikk for eksempel sjokk første gangen jeg var på fest hjemme hos noen her i Norge og måtte ta av meg skoene. Dere nordmenn har en herlig avslappet holdning til matching av kjoler og sokker, så det gikk fint, ler Sandra.

Sandra er klar over at hun generaliserer nordmenn når hun sier at «nordmenn er sånn», og poengterer at dette er hennes personlige opplevelser av de kulturforskjellene hun møter på.

- Det er mye humor iblandet bildene mine på Instagram og selv om nordmenn selvfølgelig er ulike på så mange måter, har dere fellestrekk som jeg oppdager siden alt er nytt for meg.

LES OGSÅ: Drømmer du om å flytte til Spania med barn?

Drømmen om nordlyset

På veggene henger malerier av skog og nordlys. De har hun malt selv. Sandra setter seg ved spisebordet og forteller om hvordan hun endte opp ytterst i havgapet i Ålesund.

- Jeg og en venninne var på ferietur i Benidorm. En kveld dro vi på en fest og en kjekk, blond gutt spurte om jeg ville danse. Smilet kommer frem når hun forteller om hvordan hun og Jonas møttes.

Den norske gutten og den spanske jenta ble sittende i timevis å drømme seg bort i spennende historier om hjemstedene, og ble til slutt enige om å besøke hverandre. Sandra kunne ikke vente med en dag å få se de grønne skogene og det dansende lyset på himmelen. Sandra ler og ser rundt seg i boligen i havgapet.

- Og se hvor jeg endte opp, akkurat der jeg drømte meg bort til i den baren med Jonas. Men nordlyset har jeg enda ikke sett, dessverre.

Brødskive med klam brunost

Sandra lar blikket vandre ut av vinduet. Solen freser ned i sjøen, og Sunnmørsalpene hviler i skyggene. I nabohuset bor svigerforeldrene. Det er trygt og trivelig, synes hun. Hun ber meg forsyne meg med gelé, te, frukt og søtpotetbiter badet i honning.

- I Spania er det et godt tegn dersom du blir servert mat, det sier noe om at du er godt likt. Er det en ting jeg ikke helt klarer å bli vant med, er at her i Norge tar man med egen drikke når man drar på fest. I Spania hadde verten blitt fornærmet om noen hadde gjort et slikt stunt.

Det er flere kulturforskjeller når det kommer til mat, sier hun og forteller om den gangen hun hadde med «middag» til lunsj på sin første norske jobb.

- Det er visst brødskiver med klam brunost som er vanlig å spise til lunsj her i Norge. Jeg ble litt flau der jeg satt og hev innpå den svære middagen jeg hadde tatt med, men jeg er jo vant med et stort måltid klokken 12.00.

Norsk uniform under kjolen

Sandra skroller nedover Instragramkontoen og stanser ved et bilde av seg selv på glattisen med stiletter.

- Ingen kan se at jeg har på meg den «norske uniformen» på dette bildet, sier hun og peker på kjolen.

Den «norske uniformen» mener hun består av ullundertøy og ullsokker. Gjerne med en allværsjakke, lue og votter som tilbehør. Og fjellsko er visst mote i Norge. Men Sandra går for norsk uniform som innerste lag, og kjører spansk stil utenpå.

- Jeg nekter å la min identitet, som jeg viser mye gjennom hva jeg har på meg, bli gjemt bort bare fordi Norge er fryktelig kaldt store deler av året. Derfor har jeg klistret på meg «uniformen» under alle mine penklær.

Og under stilettene har hun selvsagt brodder. Sandra ler og mener brodder er det mest geniale som finnes og kan ikke fatte og begripe hvorfor flere kvinner ikke går mer med pensko og brodder på vinteren.

- På sommeren spør nordmenn meg om jeg ikke fryser når jeg har på meg sommerkjolen. Til og med på sommeren lengter dere til uniformen deres, sier hun med et glimt i øyet.

Viser ikke følelser

Når Sandra er på telefonen med moren, lurer Jonas alltid på om det var en hyggelig eller grusom samtale.

- Vi spanjoler får ofte høre at vi kjefter når vi prater, og når Jonas tror at jeg om min mor har kranglet, har vi egentlig hatt en kjempehyggelig samtale. Vi uttrykker oss nok mye mer og tydeligere enn mange nordmenn gjør, sier Sandra.

Det kan være vanskelig å tyde ansiktsmimikken til mange nordmenn, synes hun.

- Om dere er sinte, skuffet eller lei dere, det er ikke alltid så lett å se på dere. Ofte er ansiktsuttrykket helt likt uansett følelse, synes jeg. Men når jeg blir sint, derimot, da er det ingen tvil!

- Ikke spør meg om hva jeg jobber med

Latteren sitter løst når Sandra forteller om sine møter med våre særegenheter, men hun har også lagt merke til noe ved nordmenn hun ikke helt klarer å forstå og som hun ikke liker så godt. Hun har bodd i Norge i to år, og mener hun enda ikke har knekt de sosiale kodene helt.

- Den første dialogen er ofte ganske forutsigbar her i Norge, synes jeg. Man sier «hei, hva heter du, hvor kommer du fra», og så kommer det som virker å være et standard spørsmål tidlig i samtalen; «hva jobber du med?» Er det så fryktelig interessant hva man jobber med?

Sandra sier at jobben ikke er hele hennes identitet, og lurer på hva man skal svare dersom man ikke har en jobb, noe som er tilfellet for mange. Hun mener man alternativt kan innlede en samtale med en historie, og plutselig har man kanskje noe til felles.

- Av og til klaffer det, at det faktisk er interessant og treffende for den andre hva man jobber med. Andre ganger ender det opp i pinlig stillhet etter at begge har ramset opp sine utdanninger og jobbsteder og begge er dessverre enige om at de ikke har noen felles kjente likevel. Da er det mye morsommere å snakke om nordmenns andre sære vaner, som at dere går på ski på sommeren med hjul eller lar barna sove alene utenfor kafeer, sier hun og ler rungende.

- Smil! Holdning har ALT å si

Humoristisk generalisering

Tone Høgblad, doktorgradsstipendiat i sosialantropologi, mener at Sandra er inne på noe viktig.

- Når hun bruker sitt perspektiv utenfra til å kikke på det norske, ser hun med et annet blikk enn det vi gjør. Det gir henne en innsikt i samfunnet vårt som det er vanskelig for oss å få tak i, simpelthen fordi vi er født og sosialisert inn i det norske.

Høgblad poengterer at alle som snakker med utgangspunkt i brede kulturelle kategorier som «vi nordmenn», er generaliserende, men fordi Sandra er bevisst sin egen generalisering, blir beskrivelsene festlige.

- Det er uten tvil en del sannhet i observasjonene hun gjør seg, selv om det selvfølgelig ikke gjelder for alle nordmenn.

Høgblad mener det er flere grunner til at nordmenn stiller jobbspørsmålet tidlig i samtalen.

- Det kan oppleves som et ufarlig spørsmål for de fleste. I Norge har det tradisjonelt vært lav arbeidsledighet, selv om det ikke sier noe om hvorvidt en jobb er givende eller ikke.

Hun mener at spørsmålet som regel ikke pirker borti religiøs eller politisk betent tematikk, noe som potensielt kan være utfordrende i en ny relasjon.

- Samtidig, uavhengig av om det er et godt spørsmål å stille eller ikke, viser det en interesse for den du snakker med. Nordmenn tilbringer ofte mye tid på jobb, og lønna er et bidrag til det kollektive, så jobben kan bli viktig i forståelsen av hvem vi er. Når det er sagt, burde vi kanskje bli flinkere til å stille mer åpne spørsmål? Og ikke bli så redde hvis svaret er annerledes enn vårt eget.

Sosialantropologen påpeker at det er mange grunner til at mennesker ikke er i jobb, og for de aller fleste er det vanlig med en eller flere perioder utenfor arbeidslivet.

- Hver enkelt må bestemme selv hva som funker å si i en sånn situasjon, men jeg tror hvis det var meg, så ville jeg vært ærlig om arbeidsledigheten. Jeg ville sagt at jeg var uten jobb, men at jeg helst ikke ville forklare hvorfor. Husk, nordmenn er konfliktsky, så sjansen for å få et direkte oppfølgingsspørsmål etter man har signalisert at dette ikke er noe jeg vil snakke om, er lav. Deretter ville jeg dreid samtalen over på noe annet.

Som 18-åring flyktet Sanaà alene fra Syria til Norge

Ikke flink til å håndtere forskjeller

Det er ikke like enkelt å bli kjent med noen som kanskje ikke vil bli kjent med deg. Høgblad forklarer at i sosialantropologiske beskrivelser fra Norge, blir ofte den norske kulturen beskrevet som en likhetskultur.

- For å være like generaliserende som Sandra, nordmenn forstår likeverd som likhet, og vil helst «passe sammen med» dem de omgås. Det betyr at venner ofte rekrutteres fra arenaer med et felles utgangspunkt i bunn, som jobb, skole, fritidsaktivitet, menighet og lignende, og at nordmenn kanskje ikke er så flinke til å håndtere forskjeller.

Vi trekker oss unna det som potensielt kan være med på å skape forskjeller heller enn å oppsøke det. Samtidig sier Høgblad at det gjelder å være åpen og imøtekommende, men den forståelsen at det finnes uendelige måter å leve livene sine på.

- Generelt har mennesker en tendens til å forklare fenomener de observerer utifra sin egen virkelighet, og ikke den andres. Hadde alle forsøkt å forstå det fremmede i den fremmede sammenhengen, ville verden forhåpentligvis vært et bedre sted. Stillongs under kjolen er ikke mulig å forstå i et land hvor det går an å bruke shorts hele året, men på vinterstid i en kald bygd utenfor Ålesund gir den fullstendig mening. Sandra viser på en måte at hun er forskjellig fra oss, men ufarliggjør forskjellene.

Sandra sier at mange spanjoler tror nordmenn aldri gjør noe feil, at nordmenn er perfekte i alt og er det nærmeste Gud man kommer.

- En slik stereotyp tankegang gjør at mange spanjoler blir skuffet eller lettet når de oppdager at dere bare er mennesker dere også. Det er derfor jeg skriver om kulturforskjeller, slik at vi kan få en større forståelse for hvor ulike, men samtidig like vi mennesker faktisk er.

LES OGSÅ: Store kulturforskjeller i barneoppdragelsen.