FIKK KREFT: Sommeren i fjor ble ikke slik Adrian hadde forestilt seg, men denne sommeren skal bli den beste, lover mamma Shera. Foto: Sverre Jarild
FIKK KREFT: Sommeren i fjor ble ikke slik Adrian hadde forestilt seg, men denne sommeren skal bli den beste, lover mamma Shera. Foto: Sverre Jarild Vis mer

Kreft I Hjernen

- Hva skjer hvis jeg dør, mamma?

Adrian (10) er et av 40 barn som hvert år rammes av hjernesvulst. Etter sitt livs kamp er han endelig friskmeldt.

Publisert

ALLERS.NO: Høsten 2013: Adrian bor i Vadsø sammen med pappa Harald Kvam. Han er ofte på besøk hos mamma Shera og søstrene Rrezarta, Ramize og Susanne i Tønsberg.

Sommeren har vært super, tilbrakt på trampolinen, i vannet eller med en is i hånda. Når bladene faller, har Adrian allerede begynt å glede seg til neste sommer. Han er en aktiv gutt og er mer ute sammen med venner enn hjemme. 

Men det er noe som ikke stemmer. Han kaster opp, er i ubalanse. «Han sjangler og skjeler», observerer pappa Harald. Han tar Adrian med til legen, og forklarer sønnens symptomer.

«Det er nok noe som går», sier legen. 

Men Adrian blir ikke bedre. I løpet av to uker kaster han opp hver eneste dag. En ny lege undersøker Adrian, og fatter mistanke om at noe er galt. 

Adrian blir sendt til Hammerfest sykehus for røntgen og andre tester. Alt skjer så fort.  
Hjemme i Tønsberg får mamma Shera telefonen ingen foreldre ønsker å få. «Adrian har hjernesvulst», forteller Harald. «Vi reiser videre til Tromsø sykehus nå».

Eskene med julepynt er blitt hentet fram, men det skal ta lang tid før julestjerna skinner i toppen av treet. 

INGEN GARANTIER: Foreldrene våker over Adrian på sykehuset i Tromsø. «Det er ikke sikkert han vil gå når han våkner», er beskjeden de får. Foto: Privat
INGEN GARANTIER: Foreldrene våker over Adrian på sykehuset i Tromsø. «Det er ikke sikkert han vil gå når han våkner», er beskjeden de får. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Trine lagde superjuice da datteren fikk kreft

Redd for å dø

Ifølge Oslo universitetssykehus får rundt 40 barn under 15 år hjernesvulst hvert år i Norge.

Legene tegner og forklarer for Adrian. Åtteåringen er stor nok til å forstå hva som skjer. Han er redd for å dø. 

«Hva skjer hvis jeg dør?» undrer han.

«Da er du ikke alene i himmelen. Bestemor, bestefar og tante vil ta deg imot», svarer mamma. «Jammen, jeg kan jo ikke albansk», sier sønnen og tenker på mammas familie fra Kosovo. «I himmelen snakker alle samme språk», trøster mamma. 

Hun skyver alle sine egne følelser til side, hun kan ikke tenke på seg selv nå. Hun må trøste, selv om hun ikke har noen svar.

Tre dager senere, i underkant av en uke før jul, blir han operert ved Tromsø Universitetssykehus. Legene fjerner svulsten i hodet til Adrian. De mener de har klart å fjerne hele, men det er kritisk for Adrian. Framtiden hans er usikker. Hadde han kommet til sykehuset noen uker senere, hadde han antakeligvis ikke overlevd. 

«Det er ikke sikkert han vil gå når han våkner. Det er ikke sikkert han kan snakke igjen», er beskjeden legen gir. Shera og Harald er livredde. Livredde for at sønnen ikke vil våkne igjen, livredde for hva som møter dem hvis han våkner. 

«Heller snakke enn gå. Han må kunne si hva han vil og føler», tenker Shera mens hun våker over gutten. Han har ledninger overalt. Ut av hode, munn og armer. Det piper og suser i maskiner som holder den lille gutten i live. 

Julefreden senker seg over hele Norge, mens familien kun ønsker seg én gave – Adrian. Hele julaften tilbringer de på sykehuset. Julenissen kommer med gaver, både til syke og søsken. Storesøstrene Rrezarta (17) og Ramize (15), lillesøster Suzanne (3) og reservepappa Terje bor i en leilighet lånt av Barnekreftforeningen i Tromsø. Shera nekter å forlate Adrian på sykehuset. 

MIDTPUNKT: Ramize, Rrezarta, Terje, Suzanne og mamma Shera er glade for at Adrian er ferdig med lange sykehusopphold. Foto: Sverre Jarild
MIDTPUNKT: Ramize, Rrezarta, Terje, Suzanne og mamma Shera er glade for at Adrian er ferdig med lange sykehusopphold. Foto: Sverre Jarild Vis mer

LES OGSÅ: Christine følte seg ung og udødelig

Rehabiliteringen

Han skriker og er urolig. Adrian er ikke seg selv. Shera og Harald er redd han aldri blir den samme. Dagene er lange, han får morfin for å lindre smertene. Foreldrene står maktesløse ved sengen til sønnen. De stryker ham på kinnet og over hånden, snakker med ham – håper det hjelper ham til å kjempe. 

Etter flere uker i stillhet bryter Adrian tausheten.
 
«Dere tar meg ikke på alvor». Ordene som kommer fra en liten barnemunn er ubeskrivelige å få. «Dere tar meg ikke på alvor», gjentar han. Stemmen er grøtete og lav, men budskapet er tydelig. 

Selv om operasjonen er vellykket, har Adrian en lang vei foran seg før han kan erklæres frisk. Både strålebehandling og cellegiftkurer skal prege det kommende året. Behandlinger som må gjennomføres på store sykehus som Oslo universitetssykehus eller Tromsø Universitetssykehus.  

I Vadsø, der Adrian bor med pappaen sin, er det 90 mil til Tromsø. Ikke bare er det vanskelig å komme seg til behandling, men avstanden til sykehuset skaper utrygghet. 

Hjemme hos mamma og Terje i Tønsberg er det mer sentralt. Med i overkant av en times kjøretur til og fra Oslo og ti minutter til Sykehuset i Vestfold, bestemmer Harald og Shera at det beste for Adrian er å flytte til mamma. 

Det viste seg å være lurt. Adrian kaster mye opp etter hver cellegiftkur, får feber og har perioder med svært dårlig allmenntilstand. Noen ganger reiser mamma og Adrian unødvendig, andre ganger legges han inn. Da er det kjekt at sykehuset kun ligger 10 minutter unna. Og det hjelper at mamma har en trøstepremie på lur hver gang han må sove på sykehuset. En liten legoeske eller leke for å få tiden på sykehuset til å gå litt kjappere. 

Store deler av 2014 tilbringes på sykehus. Rundt 180 overnattingsdøgn anslår Shera at Adrian har hatt i løpet av fjoråret. 

Men det er greit, tenker Adrian. Han vet at behandlingen sikrer at han ikke får tilbakefall, men:

– Kreft suger dritt! Jeg vil helst ikke få tilbakefall. Det er plagsomt å være syk, man mister balansen, må ta mange medisiner og man føler seg ikke akkurat så bra, sier Adrian. 

PAPPA: Noe av det beste Adrian vet, er å være på besøk hos pappa Harald Kvam i Vadsø. Her fra en tur i påsken. Foto: Privat
PAPPA: Noe av det beste Adrian vet, er å være på besøk hos pappa Harald Kvam i Vadsø. Her fra en tur i påsken. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Kreften ga meg et nytt syn på livet

En rar sommer

Sommeren 2014 husker de fleste som sommeren som overgikk norsk standard.

Sydenvarmen ville ingen ende ta, «alle» kastet seg i vannet. En sommer som Adrian egentlig skulle ha elsket. Rundt huset høres barnelatter og begeistrede hyl, men Adrian må sitte på verandaen og høre og se vennene leke vannkrig. Det er tøft for gutten som elsker sommeren, ikke å få lov til å bade og leke. 

Adrian blir dårlig av cellegiftbehandlingen. Han får all sin næring gjennom sonde, ikke engang is frister den lille gutten. Selv om det er sommerferie, føles det ikke som ferie. 

Adrian har sjelden vært å finne ved pulten på Ringshaug skole vinteren og våren. I stedet kommer læreren hjem til Adrian for noen timer undervisning. På rommet hjemme i annen etasje, med utsikt over skolegården, har han bygget store legoromskip og borger.

Rommet vitner om en gutt som har tilbrakt mange og lange dager i legoverden. Han viser stolt fram figurer, alle fra forskjellige temaer. 

– Denne er fra Star Wars, sier han med begeistring. 

I en lekekasse ligger hjelmen han hadde på seg under strålebehandling. Han tar den på og viser hvordan han lå på benken under strålebehandlingen på Radiumhospitalet. Han legger seg ned på magen, med hjelmen på bakhodet. Med ansiktet ned demonstrerer han hvordan han måtte ligge musestille.

– Her ble jeg festet til benken, forteller Adrian og peker på tre fester. – Så fikk jeg stråling. 
Han forteller også hvordan cellegift fungerer.

– Det er en medisin som skal fjerne de dårlige cellene. Men så fjerner den de gode også. Medisinen er egentlig blind. 

STRÅLING: Adrian jubler over at han er erklært frisk, mens han stolt viser fram hjelmen han hadde på når han fikk strålebehandling.  Foto: Sverre Jarild
STRÅLING: Adrian jubler over at han er erklært frisk, mens han stolt viser fram hjelmen han hadde på når han fikk strålebehandling.  Foto: Sverre Jarild Vis mer

LES OGSÅ: Isabell maler for livet

Gledelig beskjed

I februar avsluttet Adrian det som forhåpentligvis er hans siste cellegiftkur. Og noen uker senere kom meldingen Adrian og familien har ventet på. Han er frisk! 

Selv om han skal til regelmessige kontroller i årene framover, er han friskmeldt. Han skal få være barn igjen, gå på skole, løpe rundt og kanskje få et skrubbsår eller to.

– Jeg kan leke ute, hoppe på trampolinen, finne på mye forskjellig og knuse steiner, jubler Adrian.

Han begynner å bli seg selv igjen. Smilet og matlysten kommer sakte, men sikkert tilbake. Mamma begynner å se glede i øynene til sønnen igjen. Og til høsten skal han starte i 5. klasse. 

– Og han er ikke lenger redd. Han har ikke fått lov til å være barn, det er ganske urettferdig. Det har vært et tøft år og en tøff prosess. Heldigvis har dette gått bra, sier Shera. 

Han gleder seg til å leke med venner, spise is, løpe i hagen og å være på stranda denne sommeren. Men det finnes store høydepunkt etter sommeren også:

– Jeg gleder meg til jul. Da får man pakker, kan spise god mat og være sammen med familien. Det blir bra, sier Adrian smilende.

SER FRAMOVER: Det er deilig at Adrian endelig kan få være et vanlig barn igjen, synes mamma Shera. Foto: Sverre Jarild
SER FRAMOVER: Det er deilig at Adrian endelig kan få være et vanlig barn igjen, synes mamma Shera. Foto: Sverre Jarild Vis mer

LES OGSÅ: Vi måtte leve isolert i flere år

 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer