NÆRMESTE VENNINNE: – De gangene jeg har oppdaget at jeg er gravid, er det Tina som har fått vite det først, sier Anne Blume (t.v.) om sin nærmeste venninne. FOTO: Runolfur Gudbjörnsson
NÆRMESTE VENNINNE: – De gangene jeg har oppdaget at jeg er gravid, er det Tina som har fått vite det først, sier Anne Blume (t.v.) om sin nærmeste venninne. FOTO: Runolfur GudbjörnssonVis mer

Nære relasjoner:

Hvem er dine nærmeste?

I en tid der nærmere en million nordmenn bor alene, kommer våre viktigste støttespillere ofte fra uventede steder. Slik var det for Tina og Anne.

– Anne er som en søster for meg

Venninnene Tina Breiner og Anne Blume møttes ved en tilfeldighet i New York, og siden har de hjulpet hverandre gjennom alt fra kreftdiagnoser til kjærlighetssorger.

Det var en av de fredagene der New Yorks vinterkulde biter hardt. Både Tina Breiner og Anne Blume bodde og jobbet i den amerikanske storbyen, og de kom gående i bohembydelen East Village da Tinas telefon ringte. Det var legen hennes som få dager tidligere ved en tilfeldighet hadde oppdaget en merkelig føflekk under en konsultasjon. Nå ba han henne om å komme tilbake mandag for å snakke nærmere om prøveresultatet. Men Tina presset ham til å fortelle litt om diagnosen i telefonen. Det var funnet kreftceller.

Tina: – Jeg var helt ødelagt! Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom den helgen.

I dag er Tina for lengst frisk. Hudkreften ble helbredet etter et kort behandlingsforløp. Men for vennskapet ble det en manifestasjon som er holdbar i lang tid.

Tina: – Anne var bare der. Først var hun hos meg det meste av den helgen da det meste var uvisst. Og deretter ble hun med på flere legeundersøkelser. Jeg syntes at det var vanskelig å være alene etter at jeg hadde fått beskjeden, og jeg gikk rundt i et par joggebukser og en fleecegenser. Anne tok meg bokstavelig med på slep.

Anne, som er journalist, jobbet på den tiden frilans for danske medier i New York. Hun husker at hun en av de dagene skulle intervjue et medlem av Rockefeller-familien.

Anne: – Tina ble med og satt i sine joggebukser i et hjørne i herskapshuset og ventet, mens jeg gjorde intervjuet. De glodde litt …

Tina: – Da min far plutselig døde for noen år siden, var Anne den første jeg kontaktet. Det er alltid Anne jeg instinktivt vender meg til når det skjer noe.

Anne: – Det går begge veier – uansett om det er trist eller gledelig. De gangene jeg har oppdaget at jeg er gravid, er det Tina som har fått vite det først. Etter mannen min da, tross alt, haha.

De møttes på et arrangement for dansker i New York da Tina var i gang med en utdannelse og Anne hadde flyttet til byen på grunn av sin manns jobb. Her utviklet de det de begge kaller «det næreste vennskapet de har hatt», og det fortsatte da Anne noen år senere flyttet tilbake til Danmark med sin familie, som i dag også teller tre døtre. Da Tina, som er singel, i fjor fulgte etter, bosatte hun seg bare få kilometer fra Anne i utkanten av Aarhus.

Tina: – Jeg har i mange år sett på Anne som familie. Da jeg skulle tilbake til Danmark, ga det meg en ro og trygghet å vite at Anne var like ved. Det er ikke den ting jeg ikke kan ringe og fortelle henne på alle tider av døgnet. Det kan være så smått som bare det, eller det kan være noe kjempeviktig. Vi kan sparre, støtte hverandre og gi hverandre et spark bak. Jeg holder ingenting tilbake, og jeg har aldri følt at Anne har bedømt meg negativt. Det er ingen andre mennesker jeg har den tilliten til.

Anne: – Tina har fått nøkler til vårt hus, og hjemme hos oss går hun kun under navnet tante Tina. Jeg er enebarn, så for meg har mine nærmeste venninner fått en spesiell status og fungerer som de tantene mine barn ikke fikk.

Anne: – Når man er ute i verden, har man bruk for hverandre på en annen måte. Da jeg skulle føde mitt andre barn, hadde jeg jo ikke mamma i nærheten, så Tina kom og passet på den eldste. Vi feirer høytidene sammen og fungerer i det hele tatt som hverandres nærmeste familie.

Deres erfaring er at et nært vennskap som pleies og dyrkes, kan være likeså sterkt som blodets bånd.

Anne: – Jeg har vokst opp med den tankegangen. Mine foreldre ble skilt da jeg var liten, og min mor hadde noen svært tette venninner som jeg kalte tanter og som deltok i vårt liv som om de var nær familie. Så det var naturlig for meg at venner og familie har like stor verdi, og det har jeg bygget videre på, selv om jeg i dag har mann og barn. Jeg elsker min kjernefamilie, men de oppfyller jo ikke alle behov.

Tina: – Jeg innbiller meg jo ikke at Anne kan erstatte den kjernefamilien jeg ikke har selv. Jeg ønsker meg selvfølgelig min egen familie, men jeg er sikker på at jeg kommer til å være like engasjert i Annes barn som i mine egne nevøer og nieser. Anne er som en søster for meg, og slik vil det alltid være uansett hva som skjer i framtiden.

LES OGSÅ: Da Åse ble fostermor for lille Charlene for nesten tjue år siden, valgte hun å inkludere Heidi - den biologiske moren som slet med rus

EN GOD STØTTESPILLER: – Jeg føler at jeg har fått to barnebarn forært, sier Hanne Grethe Hansen (71) (t.v.), som har vært Marie Daugaards (50) viktigste støttespiller etter at hun fikk tvillingene Teis og Tore (9). FOTO: Claus Boesen
EN GOD STØTTESPILLER: – Jeg føler at jeg har fått to barnebarn forært, sier Hanne Grethe Hansen (71) (t.v.), som har vært Marie Daugaards (50) viktigste støttespiller etter at hun fikk tvillingene Teis og Tore (9). FOTO: Claus Boesen Vis mer

– Jeg hadde vært fortapt uten Hanne-Grethe

Marie Daugaard fikk hjelp fra en helt uventet kant da hun ble donormor til tvillinggutter. Hanne-Grethe Hansen trådte til som reservebestemor, og ni år senere er hun for lengst blitt «Besta» og en del av familien.

Marie Daugaard trodde at hun hadde tenkt grundig igjennom det da hun gikk til fertilitetsbehandling og fikk donorsæd. Hun hadde rundet 40 og følte at hun hadde ventet lenge nok på den mannen som ikke dukket opp. Hun var mentalt klar – også da ultralyden viste tvillinger. Hun hadde en god lederjobb og et solid budsjett til barnepass. Men da hun sto der med de to små guttene i armene, ble stillingen hennes lagt ned.

Marie: – Alt det jeg hadde forestilt meg, holdt ikke da virkeligheten endret seg. Jeg hadde et akutt behov for avlastning, men pengene var plutselig færre, så jeg håpet at jeg kunne finne hjelp via Danmarks formelle reservebestemor-ordning.

Men det viste seg at en reservebestemor i København er like ettertraktet som en billig herskapsleilighet. Marie har mistet sine foreldre, og hennes få familiemedlemmer bor i Jylland, så det var nærmest et lykketreff da hun tilfeldig ble introdusert for Hanne-Grethe Hansen av en bekjent.

Marie: – I dag kan jeg ikke forestille meg hvordan livet mitt ville ha vært uten Hanne-Grethe. Det er utallige eksempler på at jeg ville har vært fullstendig fortapt hvis Hanne-Grethe ikke hadde vært der. Det er på grunn av henne at jeg kan drive min egen virksomhet og har en hverdag som med nød og neppe henger sammen. Jeg kan til og med dra på en helgetur uten barn en gang imellom.

Når man ser Hanne-Grethe og Marie sammen, er det ingen tvil om at de er motsetninger. Marie er utadvendt, Hanne-Grethe er stillferdig. Men når samtalen dreier seg om de to niåringene Teis og Tore, vokser begges entusiasme så mye at de ligner på mor og datter. Helt siden guttene var to babyer på fem måneder, har Hanne-Grethe vært den voksne som tok over når Marie hadde behov for det. I dag er ordet «reserve» for lengst droppet. Hanne-Grethe er bare Besta.

Hanne-Grethe: – Jeg føler at jeg har fått to barnebarn forært. Jeg har alltid visst at jeg ikke kunne få barn selv på grunn av en medfødt defekt, og det med barnebarn var egentlig ikke noe jeg hadde gjort meg noen forestillinger om. Men så fikk jeg disse ungene inn gjennom døren på et tidspunkt hvor det passet svært så godt. Jeg begynte å passe guttene rett før jeg gikk av med pensjon.

Hanne-Grethe var ikke en spesielt erfaren barnepasser, men Marie følte seg trygg helt fra starten av.

Marie: – Jeg merket at Hanne-Grethe var et ordentlig menneske, og jeg ville jo ha vært en idiot om jeg sa nei takk til den fantastiske muligheten for hjelp.

Med Hanne-Grethe har Marie ikke bare fått praktisk hjelp, men også et menneske som føles som et nytt familiemedlem.

Marie: – For det første er det fantastisk at Hanne-Grethe er så flink med barna. For det andre betyr det mye for meg som donormor at de har en annen voksen å speile seg i enn meg. At de har et menneske som er en fast del av deres liv, og at de ser at det er flere måter å være voksen på. Og guttene elsker Hanne-Grethe. Det er pur kjærlighet fra deres side.

Hanne-Grethe erklærer at hun har fått en ny dimensjon i sitt liv.

Hanne-Grethe: – Det har dukket opp bestemorsfølelser i meg. Jeg kjenner det blant annet når jeg hører om syke barn, og plutselig tenker: «Tenk hvis det var Teis og Tore som lå der.» Jeg prøver å la være å skjemme dem bort, men jeg må tilstå at det er vanskelig.

Marie og Hanne-Grethe har ingen fast ordning, men avtaler pass etter behov.

Marie: – I begynnelsen var jeg ofte bekymret for om det var for mye. Det skulle jo ikke være en belastning for Hanne-Grethe. Men det ble raskt slik at hun begynte å spørre om jeg snart skulle noe, hvis det gikk for lang tid imellom.

Marie er ofte blitt spurt hvor mye hun betaler for Hanne-Grethes hjelp. Svaret er ingenting.

Marie: – Jeg har kommet med en eske sjokolade av og til. Men det er faktisk oftere at Hanne-Grethe gir meg en flaske vin når hun ser at livet som alenemor er litt tøft. Vi er jo en slags familie, og man betaler heller ikke sin mor for å passe barna. Så nei, det er ikke penger involvert.

Hanne-Grethe: – Jeg har ofte tenkt over hvor annerledes livet mitt hadde vært uten guttene. Jeg har lært masse om barns liv, og det er jo en helt annen tilværelse enn et rolig pensjonistliv. Det er mye som ville vært en helt lukket verden for meg uten Teist og Tore. Jeg er utrolig imponert over hva de blir presentert for på skolen og hva de kan. Og så har jeg fått en stor forståelse for hvor presset et liv med barn og fulltidsjobb kan være.

Marie: – Det er et kjempestort behov for hjelp der ute. Flere har spurt meg om jeg kjenner andre som Hanne-Grethe. Mange, også kjernefamilier, er desperate etter avlastning. Det kan være bare å hente i barnehagen en gang imellom. Man trenger ikke å ta den store pakken der alt blir så familiært som hos oss.

At Teis og Tore oppfatter Hanne-Grethe som fullblodsfamilie, kan ingen være i tvil om.

Marie: – Da de skulle tegne et bilde av vår familie på skolen, var Hanne-Grethe med på tegningen som den naturligste ting i verden. Og de har også foreslått at hun skulle hete Daugaard akkurat som dem.

Hanne-Grethe: – Jeg håper at de fortsetter å være en del av mitt liv, selv om de blir store. Selvfølgelig kan de være irriterende, men jeg kan ikke forestille meg et liv der jeg ikke kjenner dem. Den følelsen av å smelte helt innvendig … den kommer ellers litt på avstand når man når en viss alder. Det finnes ganske enkelt ikke søtere barn!

LES OGSÅ: - Kjære mamma, jeg gjør det slutt!

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: