Mistet søsteren på Utøya:

«Hvem er jeg om jeg ikke er lillesøster lenger?»

Mens skuddene gjallet, gjemte hun seg i en grotte på Utøya, med hamrende hjerte og ett spørsmål i hodet: Var det Bano som falt nå?

MISTET SØSTER: Lara Rashid mistet storesøsteren Bano på Utøya. Nå kommer hun med boken Hold meg til jeg sovner. FOTO: Astrid Waller
MISTET SØSTER: Lara Rashid mistet storesøsteren Bano på Utøya. Nå kommer hun med boken Hold meg til jeg sovner. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

- Jeg har det egentlig ganske bra. En av de største forskjellene, er at jeg er mye mer ærlig på at jeg ikke har det bra til tider. Det føles ikke som om jeg svikter lenger, om jeg ikke har det bra.

Lara Rashid (26) stopper litt opp før hun fortsetter med et lite smil.

- kampen om å være en god Utøya-overlevende er over for meg.

- Hvordan er en god Utøya-overlever?

- En god Utøya-overlever er politisk korrekt og full av kjærlighet - svarer hat med kjærlighet, svarer med å skrive en kronikk. Svarer med at Breivik ikke vant.

- Men en sånn tankegang er det mye som har stått på spill. Hvis du ikke er det, hva er du da? En taper? En som ikke er en ressurs?

Hun tar igjen en av disse små pausene, som for å vurdere hvor mye hun kan si og ikke.

- Jeg har aldri turt å være helt ærlig om hvor vanskelig jeg har hatt det. Men det har vært ti år i kamp egentlig. Du overlevde, men du lever ikke.

Farvel til Bano

Vi møtte henne utenfor VG-huset i Akersgata i Oslo, der hun satt på toppen av en av veisperringene og snakket med kollegaer. Symboltungt, kjentes det som.

Ti år etter 22. Juli er gata fortsatt preget av eksplosjonen i Regjeringsbygget, bare noen hundre meter unna. Noen timer etter at det smalt her, mistet Lara storesøsteren Bano på Utøya. Men her er hun, har fått seg jobb som journalist i VG - og 22. september kommer hun med bok på Aschehoug forlag, Hold meg til jeg sovner I skyggene av 22. juli.

TOMROM: Lara var bare seksten år da hun mistet søsteren på Utøya. Det har tatt lang tid å finne ut av hvem hun skulle være, når hun ikke lenger var Banos lillesøster. FOTO: Astrid Waller
TOMROM: Lara var bare seksten år da hun mistet søsteren på Utøya. Det har tatt lang tid å finne ut av hvem hun skulle være, når hun ikke lenger var Banos lillesøster. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun har gravd i foreldrenes traumer fra borgerkrigen de flyktet fra i irakiske Kurdistan. Forsøkt å forstå hvorfor de alle ble så fanget så lenge av sorgen over Bano. Men først og fremst er boken et oppgjør med henne selv, sier hun over kaféebordet vi nå har satt oss ned ved.

- Hvem er jeg når jeg ikke er lillesøster lenger? Bano var veldig storesøster …

- Det blir et oppgjør der jeg tar farvel med Bano. Etter dét har det vært lettere å være meg. Jeg har levd som to personer.

«Jeg skal aldri forlate deg»

Lara og Bano – det var alltid de to sammen. De delte rom og alle hemmeligheter. «Jeg skal aldri forlate deg, med meg er du alltid trygg», sa storesøster Bano. For Lara var hun den som hadde alle svarene – og med en latter som liksom aldri stoppet.

Da de kom som flyktninger til Norge, var Lara fem, Bano var sju. Det var Bano som leide hele familien inn i det norske samfunnet. På Nesodden fikk de hver sin vennegjeng, og var ulike som typer: Bano var den livsglade realisten, Lara den litt mer alvorlige og kreative.

Da Lara meldte seg inn i Nesodden AUF i 2009, var det naturlig at også Bano ble medlem – og etter hvert leder. Til sin aller første sommerleir på Utøya, dro de selvsagt sammen.

Lara var blitt våt av regnet og var på badet for å skifte, da hun hørte skuddene.

– Det var tilfeldig at vi ikke var sammen. Vi var sammen hele tiden ellers. Hadde det vært fem minutter senere, ville vi ha vært sammen.

Bare timer tidligere hadde de hatt besøk av Gro Harlem Brundtland på øya, som Bano med mye latter hadde lånt bort gummistøvlene sine til. Stemningen hadde vært så god. Nå hørte Lara folk som løp panisk forbi utenfor, kastet det hun hadde i hendene og løp med, inn i skogen og ned mot vannkanten.

I noen endeløse timer, mens skuddene gjallet og gjallet, gjemte hun seg i en grotte her, med hamrende hjerte og ett spørsmål i hodet: Var det Bano som falt nå?

Bano ble drept på Kjærlighetsstien og begravet i strålende solskinn. I Nesodden kirke, i en tverreligiøs seremoni med både prest og imam til stede. «Et stort politisk talent», uttalte Jonas Gahr Støre, som var regjeringens representant i begravelsen. «Et nasjonalt symbol på det flerkulturelle Norge», sa andre. Bildet fra begravelsen gikk verden rundt.

«Typisk Bano, å få oppmerksomhet selv på en sånn dag», tenkte Lara.

STORESØSTER: Bano Rashid var den umistelige storeøsteren til Lara. FOTO: NTB.
STORESØSTER: Bano Rashid var den umistelige storeøsteren til Lara. FOTO: NTB. Vis mer

Sjokket

I et års tid var hele familien i sjokktilstand. De hadde flyktet fra krig for å kunne gi barna en framtid. Nå var eldstedatteren likevel blitt drept. Pappa Abubakar hadde jobbet 150 prosent i mange år for å kunne kjøpe rekkehuset de bodde i, for å gi familien tryggheten de hadde gitt opp alt for å få.

«Se på utsikten!» hadde han sagt så stolt hver dag siden de flyttet inn. Nå ga ingenting mening lenger.

De klarte ikke å snakke sammen hjemme, alle hadde nok med sin egen sorg. Lenge slet Lara med overlevelsesskyld, tenkte det var bedre om det var hun som hadde blitt drept, så hadde alle blitt litt mindre lei seg. Mye av det hun tenkte og følte, holdt hun for seg selv.

«Så sterk du er», var det flere som sa. Slik ble sterk bra, og svak noe dårlig. Allerede høsten etter å ha overlevd Utøya, overtok hun ledervervet i Nesodden AUF etter Bano. Hun ante ikke hvordan hun skulle komme seg gjennom videregående, men klarte det med uvurderlig hjelp fra en lærer.

Hun slet med angst og traumer, men dro til India for å ta et studium i Peace and Conflict, så til London der hun tok en bachelorgrad i International Relations ved School of Oriental and African Studies. Hun ble sommerpraktikant ved den irakiske ambassaden i Oslo, så praktikant ved den norske ambassaden i Sarajevo.

«Nå må du leve for to»

Livet gikk videre, samtidig ikke. Hun gjorde alle disse fornuftige valgene - men da hun startet som politisk rådgiver i AUF, gikk det opp for henne at hun var på helt feil sted i livet. Kort tid etter brøt pandemien løs. Med den kom også en mulighet til å stoppe opp, og spørre seg selv hvorfor hun fortsatt ikke hadde det bra, ni år etter å ha mistet søsteren.

- Pandemien var et viktig vendepunkt. Den tvang meg til å spørre meg selv om hvorfor jeg var et sted i livet som jeg ikke ønsket å være, og hva som var galt med veivalgene jeg hadde tatt de siste ti årene.

- Jeg følte jeg hadde mislyktes som Utøya-overlevende. Jeg fant ikke ut av hva jeg ville karrieremessig. Jeg var ikke glad for å ha overlevd. Når man overlever noe sånt, bør man jo være glad. Det var det jeg ikke klarte. Det var der det lugget. Hvorfor er jeg ikke ferdig med Utøya? Det kjentes som om det var større enn noen gang.

Hun hadde lenge hatt en ønske om å skrive, nå tok hun kontakt med Ascehoug forlag som sa seg interesserte i å lese når hun hadde noe klart.

Det tok mange år å forstå at det ikke var politikk hun skulle jobbe med - slik Bano trolig ville ha gjort. Nå går Lara sin egen vei og jobber som journalist i VG. FOTO: Astrid Waller
Det tok mange år å forstå at det ikke var politikk hun skulle jobbe med - slik Bano trolig ville ha gjort. Nå går Lara sin egen vei og jobber som journalist i VG. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun flyttet hjem igjen til foreldrene på Nesodden, ville skrive også om foreldrenes bakgrunn, lete etter et svar på hvorfor de alle ble så fanget i sorgen så lenge. På hvorfor det var så vanskelig for dem å forstå hverandre.

- Vi har et veldig godt forhold, men 22. Juli har vært veldig vanskelig. De har levd et helt liv i krig. Jeg opplevde én hendelse. Det har vært vanskelig for dem å forstå. Det var deres hverdag. De forstod ikke hvorfor jeg reagerte på lyder.

Foreldrenes traumer var en del av hennes hverdag. “Pappa var i fengsel, mamma flyktet” hadde hun alltid fått høre, men ikke så mye mer enn det.

- Da jeg begynte å grave, forstod jeg hvor mye de hadde ofret. Hvor mye bagasje de hadde med seg da de kom hit.

- Jeg tror jeg skjønte hvorfor det som skjedde var så ekstremt tragisk for dem. Hele grunnen til å flykte var at barna skulle få en trygg framtid.

Hun stopper litt opp.

- Så var det også på grunn av innvandrere som dem, at Breivik angrep.

Skriveprosessen beskriver hun som sterk og intens.

- Jeg har grått og ledd og grått og ledd. Av og til, når jeg ikke har følt noe, har jeg stoppet opp og lurt på hvorfor. Da har jeg lagt det fra meg og gått en tur.

- Jeg har undertrykket mange følelser. Med boken har jeg klart å åpne opp. Det har vært veldig terapeutisk. Det har vært vondt, men fint.

Hva ville Bano ha gjort?

En av de største oppdagelsen var å forstå hvordan hun ubevisst hadde forsøkt å leve Banos liv videre. Spørsmålet «hvordan ville Bano ha levd» hadde vært en usynlig ledetråd for mange av valgene hun hadde tatt.

- Hun som var så glad i livet, fortjente å leve videre. Det var flere som sa: Nå må du leve for to.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Jeg følte meg nærmere henne da jeg gjorde det også.

- Det er komplekst.

- Ja, sorg er komplekst. Ingen visste hvordan livet kom til å bli. Ingen kunne gi meg en oppskrift. Jeg vil dele noen erfaringer slik at det ikke skal være så fremmed det med død og traumer.

Og si at det går an å leve et godt liv likevel. Jeg skulle ønske den boken fantes da jeg trengte den.

Å forstå at mange av valgene hun hadde tatt, hadde hun tatt for Bano, ga et nytt utgangspunkt med nye muligheter. Hva var det hun egentlig ville?

Når hun tenkte over jobben hun hadde hatt ved ambassaden i Sarajevo, forstod hun at det ikke var det politiske arbeidet som engasjerte henne mest, men menneskene hun møtte og historiene de fortalte.

- På den måten var det heller ikke feil valg. Det gjorde at jeg forstod at det var journalist jeg ville bli.

- Hvordan er det å ikke lenger leve som to, men som deg?

- Det er veldig befriende! Mindre press … å være meg selv får jeg jo til.

Hun ler.

- Men av og til tar meg selv i å være som Bano. Hun er fortsatt med meg. Men ikke karrieremessig. At jeg meldte meg ut av AP og valgte journalistikk, gjorde jeg kun for meg selv, ikke for Bano.

- Hvordan var det å melde seg ut av AP?

- Da jeg gjorde det, var det veldig vanskelig. Men det var den største lettelsen jeg har hatt på lenge. Jeg er interessert i politikk, men ikke partipolitikk. Jeg er ikke så interessert å makt, det tror jeg du må være for å være politisk aktiv.

I sommer har hun hatt sommerjobb i VG, der hun blant annet har skrevet om opplevelsene på Utøya og tiden etter.

I august starter hun som trainee i avisen, som del av et mangfoldsprogram. Gjennom et år skal hun jobbe med både nyheter og featuresaker.

- Jeg elsker det og tenker at jeg er god på det. Men det er litt skummelt også. Jeg er redd for at det ikke skal vare. At noe skal skje igjen.

Lara og Bano - det var alltid de to sammen. De var ulike, men var hverandres beste venner. FOTO: Astrid Waller
Lara og Bano - det var alltid de to sammen. De var ulike, men var hverandres beste venner. FOTO: Astrid Waller Vis mer

«Hold meg til jeg sovner»

Hun som har sagt farvel til Bano, har henne likevel med seg, men på en litt annen måte enn før.

- Jeg har aldri følt meg nærmere henne. Jeg vet hvem hun er i forhold til meg. Bano hatet at jeg prøvde å være henne. «Skal du begynne på håndball bare fordi jeg går der?» Jeg vet at hun likte meg best når jeg gjorde mine egne greier.

- Jeg savner henne fortsatt veldig mye. Men jeg er veldig glad for at jeg sluttet å prøve å leve hennes liv og begynte å gå min egen vei.

- Hvem er Bano for deg i dag?

- Hun er jo død, og har vært det lenge. Det er fortsatt en stor sorg at jeg ikke kan rådføre meg med henne.

Lara legger hånden på hjertet.

- Når jeg ler og har det gøy, kjenner jeg henne veldig. Jeg savner henne veldig når livet er tøft.

Så lyser hun opp i et smil.

- Det er det som er det fine med å ha en søster. Hun ville ha støttet meg uansett.

- Hva håper du for de neste ti årene?

- Alt kan skje. Men jeg trives veldig godt som journalist nå. Jeg håper jeg kan fortsette med å være god på å leve. Og ikke bare overleve.

Og hvem vet? Kanskje kan man ha både en storesøster og en lillesøster i seg samtidig? For på jenterommet en gang for lenge siden, var det Bano som bad lillesøsteren holde henne i hånda til hun sovnet, og Lara som strakk ut sin hånd og holdt henne.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer