Hytte

– Hver dag tenker jeg: Fy flate, så heldig jeg er!

Kathrine drømte om å bo på en avsides plass med utsikt – og endte opp med å kjøpe en hytte som ligger så bortgjemt til at den er vanskelig å finne.

STORSLÅTT HYTTE: Kathrine står midt i sitt rike. Se på utsikten hennes! Terrassen, bordet og benkene er selvlaget – med hjelp fra gode naboer som også er blitt nære venner. Til høyre hovedhuset, til venstre verkstedet. Foto: Siv-Elin Nærø
STORSLÅTT HYTTE: Kathrine står midt i sitt rike. Se på utsikten hennes! Terrassen, bordet og benkene er selvlaget – med hjelp fra gode naboer som også er blitt nære venner. Til høyre hovedhuset, til venstre verkstedet. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer
Publisert

En mild vind stryker over blåbærlyng, markjordbær, revebjeller og tistler. Fra en bjørk kvitrer en fugl, og katten Lina spisser ørene.

– Se hvor fint lys det er på fjellet nå, sier Kathrine Berg og vender blikket mot en utsikt som kan ta pusten fra noen hver: Skyene blafrer over himmelen som seil på en skute, og fjellene reiser seg lik mektige kjempeskrog opp fra fjorden, nærmere bestemt Nordfjorden. Den nordligste av de tre store fjordene i Sogn og Fjordane.

– Er det ikke fantastisk! Jeg er så glad i denne plassen. Freden og roen som er her. Det er noe med å sette pris på de enkle gledene i livet. Nå er jeg blitt 49 år gammel, og jeg har aldri hatt det så bra som nå.

For å komme til bygda Hundvik i Stad kommune, må du over fjellet fra Hundeide, snirkle deg på den seks kilometer lange veien over Hundvikfjellet fra sørsiden av Eidsfjorden og kjøre ned til fjorden på den andre siden. Når du ikke kommer lenger, er du framme.

– Herfra tar det meg bare femten minutter å dra inn til sentrum av Nordfjordeid. Likevel bor jeg avsides til. For å komme hit til meg, må du kjøre på en svingete grusvei som folk synes er litt skummel – så det er ikke akkurat mye trafikk her. Selv er jeg veldig fornøyd med at jeg bor både sentralt og avsides til.

Perspektiv

Kathrine kommer opprinnelig fra tettstedet Nordfjordeid, som er administrasjonssenteret i Stad kommune.

– Hjemplassen vår heter Hjelmelandsdalen og ligger noen kilometer utenfor Nordfjordeid. Da jeg vokste opp, drev moren min og mannen hennes hotellet Harpefossen Fjellstove, som lå ved et skitrekk. Der begynte jeg tidlig å jobbe; det var alt fra servering, stå i gatekjøkkenet eller i baren. Du blir menneskekjenner av å drive med sånt, sier Kathrine.

FJORDEN: Smykket rundt halsen har hun formet som Nordfjorden – fjorden hun elsker å leve livet sitt ved. Foto: Siv-Elin Nærø
FJORDEN: Smykket rundt halsen har hun formet som Nordfjorden – fjorden hun elsker å leve livet sitt ved. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Da faren hennes arbeidet i London og hun gikk i niende klasse, dro hun dit for å bo sammen med ham og søsteren og gå på Den norske skolen. Hun har også vært utvekslingsstudent i Texas, USA. Og hun gikk på yrkesskolen i Bergen:

– Så jeg har vært utenfor bygda! Akkurat det synes jeg alle burde gjøre. Da får du perspektiv på ting og ser hvor bra du egentlig har det hjemme.

Som barn var Kathrine glad i å pusle med alt smått. Fikk hun for eksempel en pose med perler og paljetter som hun kunne lage ting med, var hun lykkelig. Men at hun skulle bli gullsmed, var aldri i tankene hennes:

– Da jeg gikk på gymnaset, visste jeg ikke hva jeg ville bli. Men så fikk vi brosjyrer over ulike utdanningstilbud. Og da falt jeg for to muligheter: Flymekaniker eller gullsmed. Jeg valgte det siste. Hvorfor? Det å være flymekaniker innebærer et voldsomt ansvar for menneskeliv, det skremte meg litt. I gullsmedyrket kunne jeg være kreativ. Så det ble tre år på Gullsmedlinjen på Bergen yrkesskole, som det het den gang.

Rare smykker

Hun har på seg et sølvsmykke hun har laget. Anhenget er formet som selve Nordfjorden. Hun forteller at hun alltid har laget unike, rare smykker – og ikke bare sånt som alle har lyst på.

Svenneprøven for eksempel, var et smykke formet som en okseskalle med horn. En tre-dimensjonal skalle i hvitt gull med horn i gult gull som det skulle være steiner i.

– Jeg er veldig glad i skaller og skjelett og sånt. Vet ikke hvorfor, men det fascinerer meg. Kanskje fordi det er fine, intrikate mønstre på dem? Når folk finner noe fint ute i naturen, kommer de med det til meg. Naturen vekker følelser i folk.

Etter å ha avsluttet et samboerforhold og flyttet fra et stort og lekkert hus, ville hun finne et sted der hun kunne bo alene.

– Da hadde jeg også innsett at det ikke er de materielle tingene som betyr noe her i livet. Jeg synes synd på dem som må ha det like fint som naboen og som alltid må kjøpe nytt.

Kathrine bodde en tid i kjelleren hos søsteren sin mens hun var på jakt etter et sted langs fjorden. Så dukket denne fritidseiendommen opp på Finn.no. Den hadde ligget ute til salgs i over to år. Den måtte hun se.

– Jeg kom kjørende hit om vinteren. Det var masse snø. Jeg vasset gjennom snøen for å titte inn gjennom vinduene. Jeg forelsket meg helt i plassen. Det var først og fremst utsikten jeg falt for. Og så var det bare en utrolig god følelse å være her. En fantastisk ro. Skuldrene mine senket seg. Og sånn er det fortsatt – jeg merker det hvis jeg har vært borte og er på vei hjemover; skuldrene senker seg med en gang jeg kommer over fjellet.

Måtte vente

Hun la inn et bud før hun hadde fått sett husene innvendig. Men budet gikk ikke gjennom. I ytterligere seks måneder lå fritidseiendommen ute på markedet. Så la Kathrine inn sitt andre bud.

– Da hadde jeg vært på visning og fått sett skikkelig på alt sammen. Hytta, som var på rundt 70 kvadratmeter, var dekorert med masse rosemaling, i tillegg til at det var mye furupreg. Ikke helt meg! I et av uthusene sto en haug med utstoppede dyr, dyr som eieren hadde skutt rundt om i verden. Det var et boblebad på tunet, men det viste seg å være ødelagt.Det var mye som måtte gjøres for å få det slik hun ville ha det.Men først og fremst skulle hytta registreres som bolig.

– Da jeg flyttet opp hit, kalte alle huset mitt for «hytta». Jeg sa: «Det er ikke en hytte, det er hjemmet mitt». Jeg ville ha et nytt navn på plassen. Så jeg tok de første bokstavene i navnet mitt pluss at jeg la til «ult» – slik at det ble «Kathult». Alle vet at på Kathult kan alt mulig skje – og det er fint. Dessuten elsker jo alle Emil.

Hovedhuset er på rundt 70 kvadratmeter. Opprinnelig hadde huset en oransje farge. Kathrine beiset det og malte søylen knall rosa. Innvendig malte hun vegger, dører, satte inn nytt kjøkken og et svart eikekjøkken med lilla benkeplate.

– Jeg har min egen stil. Det viktigste er at det er koselig. Og jeg synes det er helt vesentlig at det ser ut som om det bor folk i et hjem, sier Kathrine.

Hun forteller at hun rev en diger peis:

– Det var en grusom monsterpeis. Det var en kjempejobb å få den ned.Der fikk Kathrine plass til en bokhylle. For som hun sier: «Har du en bokhylle, har du et møblert hjem». I hyllene hennes står det hovedsakelig engelske bøker i fantasy-sjangeren. I stedet for peis, ble det en kosekrok med bøker, lenestol og en gammel Jøtulovn.

– Der elsker jeg å sitte og lese. Og det må være «ekte» bøker, ikke digitale. Å lese er en fin flukt fra hverdagen. Nei, forresten: Jeg vil ikke flykte fra hverdagen! Det er bare det at det er så deilig å lese en bok som du ikke kan legge fra deg.

Snikkarbu

Vedhuset ble Kathrines verksted; «Snikkarbua». Hun har satt inn et stort vindu ut mot fjord og fjell. Her arbeider hun, og her er hun så mye hun kan.

– Å ha den utsikten når du jobber, er luksus. Ideene bare strømmer på, sier hun.

Jobber hjemmefra: Kathrine tilbringer mye tid på verkstedet sitt. Utsikten på Kathult inspirerer smykkekunstneren hver eneste dag. Foto: Siv-Elin Nærø
Jobber hjemmefra: Kathrine tilbringer mye tid på verkstedet sitt. Utsikten på Kathult inspirerer smykkekunstneren hver eneste dag. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Hun har også butikken BergArt som ligger i Eidsgata i sentrum av Nordfjordeid. Der har hun ansatt en daglig leder, som også er hennes aller beste venn:

– Vi er som et gammelt, ny-forelsket ektepar og snakkes flere ganger om dagen. Uten henne hadde jeg nok ikke hatt butikken, forteller Kathrine.

– Vi er et skikkelig bra team.

De har også en nettbutikk: bergartsmykke.no. Hverdagene på Kathult er omtrent slik: Kathrine står opp i sjutiden, koser seg med kaffe, katt og jobber litt med sosiale medier. Er det kaldt, fyrer hun i ovnen. Så rusler hun bort til verkstedet og begynner å arbeide.

– Når det blir tid for lunsj, og hvis solen er framme og været er bra, smører jeg to knekkebrød og setter meg utendørs en ti minutters tid, for å se på utsikten. Av og til får jeg besøk av sauene til naboen. Da gir jeg dem litt matrester og slår av en prat.

Badekar og bål

Hun har bygd en gapahuk, som heter «Fattigstugan» – fordi det er litt trekkfylt der.

– Der kan man ligge i hengekøya og titte på utsikten, sier hun og smiler. I tillegg til å ha badekar inne, har hun også et badekar ute. Et «bålbadekar»:

– Før var det skog bak huset, og for mange år siden ble det hogd mye trær der. Dette ble aldri ryddet opp. Jeg får jevnlig besøk av nevøen min, Håkon, som synes Kathult er paradis på jord. Håkon og jeg kapper opp svære greiner, kvist og kvast. Å hogge ved er terapi for de fleste. Når vi har fylt opp badekaret, lager vi flotte bål i det. Med bålbadekar kombinerer jeg noe av det beste jeg vet, som er badekar og bål.

BÅLPLASS: I bakgrunnen ser vi litt av gapahuken. Kathrine sitter på kanten av «bålbadekaret», og så er det katten Lina. – Kattene er alltid med, sier Kathrine. Foto: Siv-Elin Nærø
BÅLPLASS: I bakgrunnen ser vi litt av gapahuken. Kathrine sitter på kanten av «bålbadekaret», og så er det katten Lina. – Kattene er alltid med, sier Kathrine. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Gardiner har hun ikke i huset sitt. Fra sengen kan det hende at hun ser en hjort rusle forbi vinduet. Kattene Lina og Ida varsler hvis det er dyr utenfor – en gang viste det seg å være en rev.

– Mange spør om jeg synes det er skummelt å bo her helt alene, men da svarer jeg nei. Nå har jeg bodd her i over ti år og har aldri vært redd. Jeg føler meg mye tryggere her enn i en by.

Når hun føler behov for det, kan hun dra ned til fjorden for å fiske eller bade. Eller hun kan gå fjellturer til topper som Veten, Bjørnaskarnakken og Hornet med fjordutsikt på begge sider. Det hender også at hun ser havørn.

Gode naboer

Gapahuken som står på Kathult, bygde Kathrine sammen med en nabo. Andre naboer stilte opp med hjelp da hun bygde terrassen sin.

Ja – for det finnes naboer her, selv om det ikke kan se sånn ut:

– Det bor elleve mennesker i bygda. Det er et veldig godt naboskap – vi tar vare på hverandre. Naboene mine er veldig kjekke folk. Vi samles gjerne nede ved fjorden; da sitter vi rundt bålet, griller og koser oss. Og når det er 17. mai, går vi selvfølgelig i tog – med flaggborg og greier, sier hun med en liten latter.

Familien kommer også på besøk, og Kathrine dekker langbordet på terrassen. Så sitter de der og koser seg og ser på utsikten. Men om vinteren er det lite besøk, bortsett fra av naboer. For da må man ha god bil med firehjulstrekk for å komme seg til Kathult.

Etter en liten stund, legger hun til:

– Jeg har ikke så mange nære venner, kun en håndfull. Og noen av dem har jeg fått her, faktisk. Det er artig å tenke på at man kan finne det i voksen alder. Jeg går for kvalitet over kvantitet når det gjelder mange ting i livet mitt.

Hun blir litt alvorlig. Før hun igjen må smile:

– Vi som bor her i bygda, er alle enige i at en av fordelene er at vi ikke er så mange. Derfor fleiper vi med at vi må passe på ikke å framstille bygda som for forlokkende.

– Jeg kaller bygda vår for: «Der ein skulle tru at alle ville bu».

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer