HJEMME HOS FAMILIEN FIVE ER DET ROM FOR DE STORE FØLELSENE:– Jeg vil gjerne at alle barna mine skal få oppleve den store kjærligheten, forteller Nina. Fra venstre: Vida My med Billie på fanget, Nina, Inge med Vilgot og eldstedatter Anna foran. Foto: Cathrine Dillner Hagen
HJEMME HOS FAMILIEN FIVE ER DET ROM FOR DE STORE FØLELSENE:– Jeg vil gjerne at alle barna mine skal få oppleve den store kjærligheten, forteller Nina. Fra venstre: Vida My med Billie på fanget, Nina, Inge med Vilgot og eldstedatter Anna foran. Foto: Cathrine Dillner Hagen
Den Store Kjærligheten

- Hvis du lurer på om det er den store kjærligheten, så er det ofte ikke det

Farmorens kjærlighetshistorie skapte så høye forventninger i Nina Henriksen Five (40) at hun valgte å ta hovedfag i kjærlighet. Nå jobber hun som kjærlighetspedagog.

Trondheim 2000: – Jeg har lagt merke til deg. Du er så vakker. Mannen som har bøyd seg over bordet mot Nina Henriksen inne i barlokalet spør ikke hva hun vil ha å drikke, han starter ikke en samtale, han sier ikke engang hva han heter. Han bare går. Var det alt?

Trondheim 2015: – Jeg har bestandig vært romantisk og villet tro på den store kjærligheten. 

Nina Henriksen Five (40) står i stuen hjemme på Rosenborg i Trondheim, og ser utover et femtitalls bilder på spisebordet. Bilder fra tre generasjoner i slekten hennes. Tre generasjoner romantikere som turte å la den store kjærligheten spille hovedrollen i deres historie.

Nina er ikke et unntak, men for henne ble ­kjærligheten mer enn følelser, det er også fag: ­Kjærlighetspedagogen kaller hun seg. Hun er nemlig en av få med hovedfag i kjærlighet. Hun har studert ungdom i sin første store forelskelse.

Hun har intervjuet rusmisbrukere om å vokse opp uten omsorg og kjærlighet og har snakket med sjømenn om å leve med savn. Hun har fotografert dem og holdt utstillinger. Og hver vinter åpner hun sitt Love Office på Vinterlysfestivalen i Mo i Rana. Da kommer gamle og unge, lykkelige og ulykkelige, skilsmisseklare og nyforelskede med sine spørsmål. For når er det egentlig riktig å dra? Og når sier man for første gang at man elsker noen?

Inspirasjonen til studievalget hentet Nina fra sin egen oppvekst. Hun tar frem et foto fra bunken på bordet: En ung, kjekk mann i matrosdress står ved siden av en liten dame i drakt, og ser rakt inn i kamera. Farmoren og farfaren hennes: May, fra havnebyen Portsmouth i ­England, og Peder, en ti år eldre marinesoldat fra Mo i Rana.

– Det bildet har jeg stått og sett på hele livet. Farmor fortalte at han var så kjekk, og at han fikk henne til å le.

FLYTTET FOR KJÆRLIGHETEN: Ninas farmor May kom fra England til Mo i Rana for å leve sammen med sitt livs store kjærlighet Peder. Foto: Privat
FLYTTET FOR KJÆRLIGHETEN: Ninas farmor May kom fra England til Mo i Rana for å leve sammen med sitt livs store kjærlighet Peder. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: - Visste ikke hva forelskelse var før jeg møtte Sonny

Den store kjærligheten

Stort mer sa ikke den lille damen om sitt hjertes utkårede. Men en ting gjentok hun til datterdatteren om øyeblikket da hun så soldaten gå i land i Portsmouth: Om hun noen gang så ham igjen, skulle hun gifte seg med ham. For møtte man først den store kjærligheten, kom den ikke på ny.

Og sånn ble det.

Foreldrene var kjempesinte for at hun giftet seg med en soldat. Hun fikk beskjed om at hun ikke trengte å komme hjem igjen, forteller Nina.

Så May dro med sin store kjærlighet til Mo i Rana. De bygget hus, og fikk sønnen Ronny. Men det var lite å rutte med i nord. Dermed emigrerte de, fulle av eventyrlyst, til Australia. Peder først og May med fem år gamle Ronny et halvår etterpå.

De levde sammen der, i den nye verdenen, i ett år. Før Peder døde i en gruve-ulykke.

– En venninne av farmor har fortalt at da han døde ble hun grå av sorg over natta. 

Alene med en liten sønn, måtte May bli igjen for å tjene opp nok penger til å kunne ta med sønnen og Peders aske hjem. Hjem, som ikke lenger var ­Portsmouth, til tross for at hun hadde gjenopprettet kontakten med foreldrene, men Mo i Rana, hennes manns hjemsted. 

Fant hun aldri en ny mann?

– Nei. Han var mannen i hennes liv. Det var hennes store sorg at han døde, men samtidig som hun var så nær ham, satte hun ham bort i livet sitt etter det, forteller Nina.

– Det er andre som har fortalt meg at hun ble syk av sorgen, det sa hun aldri selv, hun snakket bare om det fine med kjærligheten. Hun var ikke engang på gravplassen hans. Men bryllupsbildet stod alltid fremme, og på nesten alle barndomsbildene av faren min har han på seg matrosdress, akkurat som faren sin, sier hun.

Det var ikke bare matrosdressen Ronny hadde etter faren, men også handlekraften i kjærlighet. For da Ronny så ungjenta Mona på byen bestemte han seg: Henne skulle han ha. Men Mona hadde hørt han var en rundbrenner, så hver gang han ringte, ba hun moren si at hun var i bursdagsselskap. Det var hun visst ofte, tenkte den unge mannen. Men da de møttes på byen igjen, tok omsider Monas stahet og stolthet slutt. 

Som sin far, dro også Ronnys eventyrlyst ham ut på sjøen, som førstemaskinist. I månedsvis av gangen var han borte fra kvinnene i sitt liv, som alle bodde under samme tak: Hans egen mor i andreetasjen. Kona og hans to døtrene i første etasje. Det kunne blitt en barndom definert av fraværet av en far. Men i stedet gjorde Ninas mor det svigermoren hadde gjort før henne: Hun tok med seg sine barn og fulgte mannen sin. Ut i eventyret, ut på sjøen, gjerne for måneder av gangen.

– Da jeg var sju og skulle begynne på skolen hadde jeg vært nesten hele verden rundt, sier Nina og smiler over noen av fotografiene: Faren med armen rundt moren i lugaren. Moren som danser oppå et bord. Nina selv, som bader og plasker i en balje ute på dekk.

– Man kan se at mamma og pappa levde, selv om de fikk barn. 

Men når pappa dro alene, var savnet der.

– Mamma har fortalt at jeg begynte å gråte så fort han begynte å pakke kofferten, og da kunne jeg gråte et helt døgn. 

Telefontid var forbeholdt de korte periodene båten lå i land, men siden den kunne være på havet i flere måneder, begynte Nina og søstrene å snakke inn beskjeder til faren på opptakskassetter, med oppdateringer, sang og krangling.  

Sammen med kassetten la de ved polaroidbilder søstrene selv hadde tatt, fra hverdagene faren ikke fikk vært med på.

– Hele huset vårt er fullt av bilder fra hans tid, vår tid – og jeg husker at de bildene er sendt mellom oss, forteller Nina.

Hjemme i Mo i Rana spant Nina sine drømmer om Den store kjærligheten, som skulle være som i ­Hollywood-filmene hun elsket. Først skulle Hun møte Ham. Så ville de møte trøbbel og hindringer, men så skulle alt ordne seg til slutt. 

Særlig farmors kjærlighetshistorie satte et dypt avtrykk i lille Nina.

– Hun laget ganske høye forventninger i meg. Det hørtes veldig lett ut å finne den rette, en som var perfekt. For det var jo det hun hadde gjort.

LES OGSÅ: Her finner vi kjærligheten 

 DEN STORE KJÆRLIGHETEN: Nina Henriksen Five er fotograf og holder utstillinger med kjærlighet som tema. Her har hun dokumentert kjærligheten i egen familie. Foto: Nina Henriksen Five  Foto: undefined DEN STORE KJÆRLIGHETEN: Nina Henriksen Five er fotograf og holder utstillinger med kjærlighet som tema. Her har hun dokumentert kjærligheten i egen familie. Foto: Nina Henriksen Five Foto: undefined Foto: Nina Henriksen Five  Foto: undefined Foto: Nina Henriksen Five Foto: undefined Foto: Nina Henriksen Five  Foto: undefined Foto: Nina Henriksen Five Foto: undefined Foto: Nina Henriksen Five  Foto: undefined Foto: Nina Henriksen Five Foto: undefined LANGE PERIODER UTEN HVERANDRE: – Når pappa dro alene til sjøs, begynte mamma å gråte allerede da han pakket kofferten, sier Nina om egen barndom. Foto: Privat  Foto: undefined LANGE PERIODER UTEN HVERANDRE: – Når pappa dro alene til sjøs, begynte mamma å gråte allerede da han pakket kofferten, sier Nina om egen barndom. Foto: Privat Foto: undefined VILLE VÆRE SAMMEN: Ninas mor, Mona, opplevde at mannen dro til sjøs, og var borte i lange perioder. Til slutt tok hun med barna og ble med ham. Foto: Privat  Foto: undefined VILLE VÆRE SAMMEN: Ninas mor, Mona, opplevde at mannen dro til sjøs, og var borte i lange perioder. Til slutt tok hun med barna og ble med ham. Foto: Privat Foto: undefined DET VAR HAN: Det var Inge hun skulle ha, om hun så skulle måtte jobbe hardt for det... Foto: Cathrine Dillner Hagen  Foto: undefined DET VAR HAN: Det var Inge hun skulle ha, om hun så skulle måtte jobbe hardt for det... Foto: Cathrine Dillner Hagen Foto: undefined

Man må satse!

Hun var 25, like gammel som da farmor så sin utkårede, da Nina møtte ham igjen.  
Hun skulle flytte i kollektiv på Bakklandet i ­Trondheim. Og da stod han der, han som for et halvår siden kom bort til henne på byen. 

Han sa han het Inge, han var hennes nye nabo – og han var fremdeles reservert. Han syntes fremdeles hun var vakker, men hun var også 17 år yngre enn ham. Men Nina selv var blottet for sjenanse og tilbake­holdenhet. 

– Jeg brukte å trampe litt ekstra i trappa, for at han skulle merke det og be meg inn på et glass vin.

Det fungerte dårlig. Men en kveld hadde de vært på samme fest. Inge skulle dra og spurte om de skulle ta følge hjemover. 

– Nei, jeg skal på nachspiel, svarte Nina.

– Da jeg kom hjem, så jeg at døra hans stod på gløtt. «Han ligger og venter på meg.» tenkte jeg. Så jeg gikk inn, kledde av meg og la meg i senga hans, forteller Nina.
Inge våknet og sa forvirret: 

– Hva gjør du her? Går du bare inn til folk midt på natta?

– Slapp av, jeg vet at du hadde satt døra på gløtt, og lå og ventet på meg, svarte hun selvsikkert. 

– Nei, det er noe galt med døra, så den glir opp hvis jeg glemmer å låse den!

15 år senere ler Nina høyt over minnet:

– Jeg trodde ham ikke i det hele tatt! Og sånn ble vi sammen. Det var veldig uhøytidelig.

Kanskje var det barndomsdrømmene om at ­kjærligheten måtte møte en utfordring som gikk i oppfyllelse. For bare tre uker etter at de møttes, ble Nina gravid. Men var dette virkelig kjærlighet, eller var det bare en intens forelskelse? Det var ingen tid til å finne det ut. Igjen dro Nina veksel på styrken hun hadde sett hos sin mor og farmor:

– Jeg tenkte at om det ikke blir oss, så vil han ­bestandig være der for barnet. Han hadde barn fra før som han stilte opp for. Og hvis mamma hadde klart å være alene med tre barn, så måtte jo jeg klare å være alene med bare et, sier hun bestemt.

– Men mest satset jeg på at det skulle gå.

Den blåøyde optimismen takker hun de romantiske filmene i barndommen for.

– Der var det alltid håp om at det skal gå bra til sist. Jeg tror man vinner på å være litt naiv, da tåler man noen skjær i sjøen. 

Og hva når hun fjerner det rosa filteret, og setter på forskerbrillene isteden? Hva kunne hun konkludere med etter å ha dybdeintervjuet elever i videregående om hvordan de opplevde og fortolket sin første store kjærlighet

– Konklusjonen fra hovedoppgaven var at den første store kjærligheten er spesiell. Det er den man husker best. Den er en tosidig opplevelse som både er veldig god og veldig slitsom. Men den varer sjelden. 

Nina forklarer det slik: 

– For de som står midt i den er så usikre på om de vil møte noe bedre. Så når følelsene begynner å dabbe litt, og de ikke har vært i et forhold før, vet de ikke at det er helt naturlig. Så de begynner å tvile på om dette er det rette, eller om det finnes noe bedre der ute. Om det faktisk varer, har de gjerne en pause før de finner tilbake til hverandre.
Kjærlighetspedagogen spiller ikke lenger en ­Hollywood-film i hodet når hun tenker på kjærligheten.

– Jeg er ikke glad i det perfekte. Er litt redd det rett og slett. 

Hun tror heller ikke lenger på at det bare finnes en sjanse i livet for kjærlighet. 

– Men jeg håper at alle opplever det en eller flere ganger i løpet av livet. For det gjør noe med deg som menneske å føle den sårbarheten, at du gir deg hen, at du kanskje må forandre deg litt og vende blikket innover for å se hvem du er. 

KK nr 3/2016 er i salg fra 22. januar
KK nr 3/2016 er i salg fra 22. januar Vis mer

Det er med en viss ambivalens hun håper det samme for de fire barna hun og Inge har fått.
Kjærlighetssorg er så vondt. Men kanskje de må oppleve det for å ha opplevd kjærligheten.

Hun husker ferien for noen år siden, der den da åtte år gamle Vida My forelsket seg hodestups i en svensk gutt som bodde på hotellet. Men gutten reiste videre etter tre dager, og Vida lå igjen på solsengen under håndkleet og gråt så mye at moren til slutt ble oppgitt:

– Vida, du har jo ikke snakket med ham en gang!

Da våknet sinnet i datteren: «Og det sier DU som skal skjønne deg så himla godt på kjærlighet!? Av og til ER kjærligheten sånn at man bare ser på hverandre og så er det noen ting!» parerte åtteåringen heftig.

Farmor May, som døde i 1997, kunne sagt seg helt enig.

– Hvis vi snakket om kjærligheten, kunne hun si: «Hvis du møter den store kjærligheten så bare vet du det», forteller Nina.

– Og det er jo egentlig veldig sant. Det var også lærdommen da jeg jobbet med hovedoppgaven: at hvis du lurer på om det er den store kjærligheten så er det ofte ikke det. For det er ikke noe du går og lurer på, du bare vet det.

Tekst: Åslaug Græsvold - redaksjonen@kk.no

Denne saken står også i KK nr 3/2016

Til forsiden