Vilde er født 1. april 2002, Frida 1. desember 2003. De er det som kalles pseudotvillinger, fordi det er mindre enn to år mellom dem. De er Maris stolthet og glede, men det var aldri noen selvfølge at Mari skulle få barn.

Frida og Vilde forteller at de alltid har hatt glede av å være så tette, og at de bestandig har hatt en lekevenninne og bestevenn søsteren. I den verste fjortisperioden kunne det gå litt hardt for seg innimellom, særlig når den ene forsynte seg fra den andres klesskap.

Vilde ler og sier at det fortsatt kan høres ut som om tredje verdenskrig bryter ut innimellom.

– At mamma sliter med plager og smerter, er noe vi er vant til - og da tar vi hensyn. Når vi ser at hun har det tøft, hjelper vi til hjemme så godt vi kan. Det har alltid vært en selvfølge for oss, selv om mamma aldri er krevende, legger Vilde til.

Pappa bor i nærheten, og han har også alltid vært der for døtrene.

– Jentene er min store stolthet og glede, sier Mari og må tørke en tåre når hun tenker på frykten hun en gang hadde for ikke å få barn.

Etter 16 år fikk Elisabeth vite hva de ekstreme smertene skyldtes

Tok 11 år å få diagnosen

Mari var 17 år da hun begynte å få problemer med magen og underlivet. Hos legene fikk hun resept på smertestillende og beskjed om at det var mange som slet med sterke menstruasjonssmerter, så dette måtte hun takle.

– Jeg opplevde en «lille venn» holdning, og gynekologene var stort sett voksne menn. Hvordan kunne de vite hvordan mitt underliv kjentes ut? Mari brenner for å spre informasjon om kvinnehelse og blir engasjert når hun snakker.

– Mye medisinsk forskning er gjort på og av menn. Og menns og kvinners underliv kan selvsagt ikke sammenlignes. Derfor er jeg glad det nå endelig satses mer på forskning på og med kvinner og vår helse.

Mari beskriver et smertehelvete, som ingen smertestillende medisiner hjalp mot. Men å oppleve ikke å bli trodd, var nesten det verste. I de dårligste periodene kjentes ut som om noen skar henne opp innvendig, i tillegg til de murrende smertene som alltid var der.

Prøvde å bli mamma i ti år: - Jeg tillot meg ikke å sørge over trillingene

Fra hun var 18 år prøvde Mari utallige behandlinger, også kirurgi og alternative behandlingsmetoder. Hun var villig til å gjøre hva som helst for å få en slik livskvalitet som hun så at venninnene hadde.

Ingenting hjalp. Hun var ung og usikker på seg selv, kjente både skam og skyldfølelse. Hun trengte bekreftelse på at smertene hadde en biologisk årsak, at ikke alt «satt i hodet». Heldigvis har hun hatt gode, nære venner hele livet.

– Da jeg kom til en kvinnelig spesialist i Oslo, ga hun meg en brosjyre om endometriose. Det var nesten litt skremmende å lese den, for alle mine symptomer sto beskrevet. Jeg ble ikke frisk, men jeg fikk svar på mine plager, sier Mari.

– Da var jeg 28 år, og hadde slitt med de grusomme smertene i elleve år. Jeg hadde også mononukleose (kyssesyken) akkurat da, og var for syk for å bli operert. Den sommeren jeg var 29, fikk jeg endelig operasjonen, som bekreftet diagnosen endometriose. Da jeg våknet av narkosen, sa gynekologen, en eldre mann:

– Hvis du vil ha barn, må du forte deg!

Maris daværende kjæreste var ikke klar for å få barn, og forholdet ble avsluttet på en vennskapelig måte. Mari, som er grafisk designer, slet med musearm og var sykmeldt. Hun vurderte hvilke muligheter hun hadde, og bestemte seg for å reise jorda rundt. Hun besøkte med bankende hjerte utallige barnehjem, med ønske om å adoptere et lite barn. Men det ble aldri noen adopsjon.

To mirakler

På New Zealand møtte Mari en norsk mann på 30 år. Hun fortalte med en gang om hensikten med reisen.

– Jeg tror ikke jeg får barn selv, så jeg ønsker å adoptere et barnehjemsbarn, sa hun.

Da Mari kom hjem seks måneder senere, traff hun mannen igjen, og ble gravid etter seks uker. Hun turte nesten ikke å tro på graviditetstestene, men et legebesøk bekreftet svangerskapet. Mari bodde sammen med barnefaren, og paret gledet seg til å bli en liten familie på tre.

Hun fikk god oppfølging under svangerskapet. Bortsett fra at hun fikk en smertefull bekkenløsning allerede i tredje måned, og har hatt vondt i ryggen hver eneste dag siden, gikk svangerskap og fødsel fint.

– Jeg ammet lille Vilde, og tenkte det var helt normalt at menstruasjonen uteble, sier Mari.

– Det viste seg at jeg var gravid igjen, men aborterte etter to måneder. Jeg regnet med at kroppen min var for sliten til å klare påkjenningen med et svangerskap til.

Mari fikk fremdeles ikke mensen tilbake, hun ble gravid igjen. 20 måneder etter storesøster, så Frida dagens lys.

– For meg var det et mirakel å få lov til å bli mammaen til to skjønne, friske barn, sier Mari.

– Men dessverre kom smertene tilbake da jeg fikk mensen igjen. Det ble like ille som før graviditetene, men nå hadde jeg også to små barn å ta meg av. Det var vondt å føle at jeg ikke strakk helt til noe sted.

Mari forteller at hun måtte lære seg å prioritere riktig, det viktigste for henne var å være en god mor. Den sprudlende kunstneren takket nei til alt som ikke var høyst nødvendig, og det sosiale livet skrumpet inn.

– Et liv med smerter ble det normale for meg. Og jeg ble en jævel på å mobilisere, sier Mari.

Da døtrene gikk i første og andre klasse, ble det slutt mellom Mari og barnefaren. Døtrene bodde 50/50 hos mamma og pappa, noe som ga Mari mulighet til å hente seg inn når hun hadde barnefri.

Trosset alle advarsler

– Jeg tenkte mye på å fjerne livmoren gjennom flere år, og så på det som eneste mulighet for å komme ut av smertehelvetet. Jeg orket ikke mer, sier Mari.

– Det manglet ikke på advarsler, både fra leger og folk jeg kjenner. Disse trosset jeg, og i januar 2016 ble livmoren fjernet. Jeg visste at jeg ville komme tidligere i overgangsalderen, men ikke noe kunne bli verre enn den tilstanden jeg hadde vært i nesten hele mitt voksne liv.

Mari forteller at hun raskt ble plaget av voldsomme hetetokter opptil 20 ganger om dagen. Men takket være hormontilskuddet Cliovelle har hun ikke hetetokter mer. Hun har lite smerter på grunn av endometriosen, men Mari har andre plagsomme diagnoser som massiv allergi og IBS (irritabel tarm syndrom). Symptomene overlapper hverandre, og for tre år siden fikk hun også diagnosen fibromyalgi. Mari sier at hun har et oversensitivt immunforsvar, som disponerer for autoimmune sykdommer. Smerter er fortsatt en del av hverdagen, ryggen er verst. Men Mari har ikke angret et sekund på at hun fjernet livmoren. Hun trener og går mye, stillesitting forverrer ryggsmertene.

– På grunn av alle mine helseutfordringer, går det nok mot en uføregrad, sier Mari, som ikke er redd for å kjede seg.

– Det er viktig å lytte til kroppen, og kanskje jeg også vil få mer tid til kunsten, som er min form for terapi. Smertene blir jeg aldri helt kvitt, men jeg har det langt bedre nå enn tidligere. Og jeg håper at åpenhet rundt endometriose vil hjelpe andre unge kvinner, så de blir trodd, og slipper alt jeg har vært gjennom.