Marion Th Th Lund

– Hvis jeg ikke skriver, eksploderer jeg

Marion trodde hun var dum fordi hun slet med å lese og skrive. Nå høster hun anerkjennelse som forfatter og er sprekkeferdig med flere bokideer.

Bokstavene hopper rundt når Marion leser. B og d bytter plass, p og q er heller ikke det de utgir seg for ved første øyekast. Heller ikke ved det andre eller tredje.

– Her om dagen kjøpte jeg en artig fisk i butikken. «Bokstavtorsk, det har jeg aldri hørt om,» tenkte jeg. Da jeg kom hjem og leste på pakken på nytt, så jeg at det sto Boknatorsk, sier Marion (45) og hikster av latter.

Bokstavsnurret førte henne til Stiklestad på et jobbintervju – men det var til Spikkestad hun skulle. Livet blir fylt av mer eller mindre komiske misforståelser for en dyslektiker. Komisk var det derimot ikke i oppveksten. «Adriaterhavet» ble «Adriterhavet» for Marion – til stor latter for klassen. Men ikke den gode latteren.

Trygt og godt. Marion og pappa ved leggetid.
Trygt og godt. Marion og pappa ved leggetid. Vis mer

Marion vokste opp i Stavern sammen med mamma Gerda og pappa Thorleif. Faren jobbet på båt, og Marion tilbrakte en stor del av oppveksten på Jahre-båtene.

– Da jeg begynte på skolen, var jeg ikke moden. I alle fall ikke for tradisjonell skole, det skjønte jeg da jeg utdannet meg til Steiner-pedagog, sier Marion.

Hun slet i alle fag. Ordblindhet ble fastslått ganske tidlig, men det fantes ikke noe opplegg for lese- og skrivevansker på 1970-tallet. Marion pugget leksene utenat. Hun var livredd for å bli spurt om å lese høyt i klassen.

Marion hatet skolen. Hun ville bare hjem. Skoleårene husker hun nesten ikke. Hver morgen før hun skulle på skolen satt hun og koste på fanget til mamma – og grudde seg. Etter hvert ble hun overvektig. Og tidlig utviklet. I tillegg var Marion urolig i klassen. Ting som andre barn kan henge seg opp i, ballet på seg.

– Jeg ble mobbet på skolen. Noen ganger gjemte jeg meg, og ventet med å gå hjem til de andre elevene hadde gått. Jeg skjønte etter hvert at jeg var litt rar. Jeg tok min plass og lot meg bli mobba.

På ungdomsskolen ble dysleksien enda tydeligere. Klassen ble delt i to etter evner – som Marion kaller Eliteklassen og Klassen for de andre.

– Jeg havnet ikke i Eliteklassen, for å si det sånn. Delingen var brutal.

Til tross for problemene på skolen, synes Marion at hun hadde verdens beste oppvekst. Selv om hun ikke hadde så mange å leke med.

– Unntatt mamma og pappa. Jeg var nok litt spesiell. Og mamma var litt hippie. Hun sydde alle klærne mine og vasket håret mitt i grønnsåpe, forteller Marion og smiler varmt. Moren og faren betyr veldig mye for henne.

Første skoledag: Marion er spent og glad skolejente. Men ordblindheten skulle gjøre skolegangen vanskelig for henne.
Første skoledag: Marion er spent og glad skolejente. Men ordblindheten skulle gjøre skolegangen vanskelig for henne. Vis mer

Marion presset seg gjennom et år på Handelsskolen, tok kokk- og stuertskolen, før det bar av gårde til studier i hotell og ledelse i Tyskland. Hun jobbet en del år på fergen Petter Wessel, før det var på tide å endre kurs.

– Under Steiner-utdanningen begynte jeg å skrive. På rim! Jeg hadde en fantastisk norsklærer som mente jeg burde skrive mer. Hun så innholdet – ikke skrivefeilene.

Og Marion fylte skrivebøkene. Noterte ned alt det rare ungene i barnehagen sa. Skrev dikt. Samtidig fikk hun utløp for sine skapende evner ved Mølla, et kunstnerfellesskap i Larvik.

– Her møtte jeg Asbjørn Ekenes, som ble mentoren min – eller guruen min. Jeg deltok på et skrivekurs han holdt. Jeg trodde ingen var interessert i diktene mine, men det var Asbjørn, og han hengte seg heller ikke opp i skrivefeilene mine. Asbjørn har betydd utrolig mye og har løftet meg som skrivende, sier Marion.

Asbjørn banker på døren for å fortelle om samarbeidet med Marion. Han har bakgrunn fra litteraturvitenskap, forfatterstudiet i Bø og en folkehøyskole med teaterfag. Nå holder han skrivekurs og er manusveileder.

Mentoren: – Marion er min stjerne blant dem jeg er konsulent for. Hun skriver ekte og godt, sier Asbjørn Ekenes.
Mentoren: – Marion er min stjerne blant dem jeg er konsulent for. Hun skriver ekte og godt, sier Asbjørn Ekenes. Vis mer

– Marion er en habil forfatter, en av de beste jeg har jobbet med. Hun er først og fremst en forfatter, og ikke en dyslektiker. Marion høster mye anerkjennelse, forteller Asbjørn.

Han synes ikke dysleksi er det største hinderet for en forfatter. Det er derimot de «flinke» som kan slite – de som skriver korrekt, men som kopierer andres suksesser.

– Marion kopierer ikke, hun lager bildene selv. Hun har en veldig evne til å lage originale og språklig friske bilder. Et godt talent for å komponere tekst. Marion snur på ordene og lager sine egne, forklarer Asbjørn.

– Som «klummert». Det er klamt og lummert på en gang, sier Marion.

Asbjørn mener at Marion får en større energi enn andre fordi hun må kjempe med språket. Og hun har en livsvisdom og erfaring som gir henne dybde.

Hun er blitt en pådriver i skrivegruppene til Asbjørn. Hun støtter de andre og plukker fra hverandre tekstene deres. Akkurat som Asbjørn har gjort med hennes.

– Jeg kan være ganske kald og ekkel der. Jeg kan pelle en tekst helt ned, til bilder. Og det er din skyld, sier Marion og himler med øynene.

– Ja, du er blitt en autoritet på å se hva som er godt og ekte framstilt. Du skriver med hjertet og med øynene, presiserer Asbjørn.

– Elmer er babyen min, jeg drømte at jeg fødte'n sjøl, sier Marion Th. Th. Lund om barneboken om elgen Elmer.
– Elmer er babyen min, jeg drømte at jeg fødte'n sjøl, sier Marion Th. Th. Lund om barneboken om elgen Elmer. Vis mer

Marion ruget på en svær diktsamling – som hun overleverte til Asbjørn.

– Det var sikkert over tre tusen feil i manuset! Han er kvass og skal hente det beste ut av meg. Jeg har vært blodig sur på’n når han har plukket fra hverandre diktene mine. Diktsamlingen «Dikt fra en nedlagt bensinstasjon» kom ut i 2010. Den er jeg så stolt av! Det betyr at jeg kan skrive noe andre forstår. Og at det er håp for oss som ikke kan stave, sier Marion.

I høst ga hun ut barneboken «Elmer», historien om en elgkalv og hans liv og røre i skogen med mamma Elga, pappa Elg, bestefar Elgar og alle vennene i skogen. Elmer har oppstått fra mange av barna Marion har møtt som Steiner-pedagog.

– Elmer har betydd alt for meg. Han er babyen min. Elmer er en skygge av alle unger jeg har kjent og som jeg er veldig glad i – fra Oslo, Aurdal, Spikkestad og Stavern. Et snitt av alt jeg har hørt av unger og notert ned. En slags ungesuppe. Elmer er også veldig inspirert av en gutt som het Helmer – han sa så mye rart! sier Marion.

Enebarn: Marion og mamma har fremdeles et veldig nært forhold.
Enebarn: Marion og mamma har fremdeles et veldig nært forhold. Vis mer

Marion bryr seg ikke lenger om skrivefeilene sine. Ikke ofrer hun mange tanker på dem som mobbet henne heller. Etter en slankeoperasjon for fire år siden gikk hun ned 80 kilo og jobber sporadisk med å få av de siste. For noen år siden fikk hun konstatert den sjeldne lungesykdommen allergisk alveolitt, en betennelse i lungene som sannsynligvis skyldes at hun har vært utsatt for muggsopp. Den arter seg litt som kols, og Marion får jevnlig behandling på sykehus.

Pc-en hennes er smekkfull av dikt og notater til flere bøker. Der inne venter en ny diktsamling og oppfølgeren til Elmer. Pluss en bok for voksne – om en helt vanlig, bitte liten mann. Som sitter mye på kafé og har en appelsinfarm i Spania. Hans Mark har oppstått etter utallige manneobservasjoner på kafeer og venter på å poppe ut som et ferdig manus.

– Han er ikke så røddig, Hans Mark, sier Marion og blunker lurt.

Til forsiden