De to sort/hvitt-fotografiene er så ikoniske at det er til å få frysninger av. De er selve definisjonen på klisjeen «et bilde sier mer enn tusen ord».

For fotografiene av den unge kvinnen Margit Lousie Johnsen fra Ålesund, omringet av dress- og uniformkledde menn, som mottar krigsmedaljer for sin innsats under andre verdenskrig, er rett og slett unike sett i historisk perspektiv.

Nøyaktig 80 år senere sitter jeg og stirrer på et annet sort/hvitt-bilde av Margit. På bildet er hun i syvårsalderen, har bølget hår, morens brosje i halsen og et barnlig, lekent og nysgjerrig blikk.

Det er ingen tvil om at dette er en jente som søker eventyr og spenning, skal vi tro etterkommere du skal få høre mer fra siden - og akkurat dét skulle hun få kjenne på så til de grader senere i livet.

«Malta-Margit» ble hun siden kalt, et kallenavn hun selv ikke var så glad i, men som hun likevel aksepterte. Margit var såkalt salongpike for det norske rederiet Wilh. Wilhelmsen.

Da krigen brøt ut på norsk jord 9. april 1940 var hun langt unna barndomshjemmet og familien i Ålesund. Der hadde hun vokst opp i trygge og gode omgivelser med moren Laura Mathea, faren Ole og to eldre brødre.

Og kanskje det var nettopp dette, at hun var den yngste i søskenflokken og eneste jenta, som gjorde at hun søkte seg mot eventyret. Da Margit ble eldre flyttet hun til Oslo, der hun jobbet på restaurant. Siden fikk eventyrlysten henne ut i verden. Margit ville blant annet danse rumba på Cuba.

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Skipet ble torpedert

Margit mønstret på som salongpike på det norske Wilh. Wilhelmsen-skipet M/S Tudor, der hun etter planen skulle være med et par turer, før hun skulle mønstre av og følge eventyrlysten.

Om bord på skipet oppvartet hun europeiske og amerikanske turister, som blant annet skulle besøke Europas mange kurbad.

Men 9. april 1940 brøt krigen ut på norsk jord, og denne historiske dagen befant M/S Tudor seg i Middelhavet. Sporenstreks ble skipet underlagt det norske statsrederiet Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission).

To måneder etter krigsutbruddet ble tilværelsen brått snudd på hodet for Margit, kaptein Hans Bjønnes og de andre sjømennene om bord på M/S Tudor. Etter å ha passert Gibraltar ble det norske skipet torpedert og senket av den tyske ubåten U48.

De norske sjømennene - og de to kvinnene om bord; Margit og Hjørdis E. Olsen Wick - kom seg over i livbåtene. Men én av livbåtene ble splintret av propellen på skipet, og det første norske dødsfallet om bord på M/S Tudor var et faktum da andremaskinisten Karl Thomas Hansen fra Rolvsøy forsvant på havet som følge av den ødelagte livbåten.

Krigen var i gang. Også for Margit som befant seg langt unna det tyskokkuperte fedrelandet, foreldrene og de to brødrene.

Charles' ekteskap med ikke-jødiske Ragnhild reddet livet hans

Bærer historien til et fåtall kvinner

Men hvem var denne kvinnen, og hvordan endte hun opp som én av svært få kvinnelige krigsseilere?

Margit fra Ålesund. Frivillig om bord på det sivile, norske skipet, som plutselig ble å regne som et krigsskip, omringet av hardtarbeidende sjømenn.

Margit, som i utgangspunktet hadde i tankene å bare skulle være ute på havet en kort periode for å se seg om i verden da hun mønstret på i 1939, kom ikke hjem til Ålesund før etter seks lange år.

Hun bærer historien til et fåtall kvinner. Bare 349 norske og utenlandske kvinnelige krigsseilere, for å være helt eksakt. Mot omkring 60 000 mannlige - hvorav rundt 30 000 av dem var norske menn registrert i uteflåten.

- Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det kan ikke være vanskeligere for meg å dø enn det er for dem, uttalte 29 år gamle Margit til kaptein Albert Toft en skjebnesvanger marsdag i 1942.

Disse strofene skulle, temmelig nøyaktig 80 år senere, bli gjenfortalt i Norges til da dyreste spillefilm og mulig Oscar-håp; Krigsseileren. Regissør Gunnar Vikene forteller til KK at historien om Margit har vært en del av hans research til filmen.

- Et konkret nikk til Margit er sitatet hun sier til kapteinen om at det ikke er verre for henne å dø, enn for de andre. Denne replikken har jeg latt Hanna-karakteren fremføre i filmen - nettopp for å hedre Malta-Margit spesielt.

Da Margit uttalte den ikoniske ytringen befant hun seg om bord på M/S Talabot, som lå til kai i Alexandria i Egypt. Skipet skulle over Middelhavet til Valletta på Malta, på det som skulle vise seg å bli en svært risikofylt og skjebnesvanger seilas.

Margit var eneste kvinnen om bord, og kaptein Toft følte nok at oppdraget var i drøyeste laget for den unge kvinnen. Kapteinen og den norske konsulen forsøkte iherdig å få 29-åringen til å forlate skipet.

Men den gang ei, Margit hadde ikke tenkt å mønstre av og la «gutta sine i stikken» - som hun selv så ikonisk ga uttrykk for.

Det var ikke før «jøderanet», at moren begynte å snakke

Margit holdt sjømennenes kampmoral oppe

M/S Talabot var blant skipene som hadde fått i oppdrag å frakte krigsmateriell, ammunisjon, britiske soldater og forsyninger til Malta. Dette gjorde at dette ble ansett som en selvmordskonvoi, fordi tyske bomber haglet over den svært utsatte middelhavsøya.

Da skipet la ut fra kai den 20. mars 1942, var det altså med salongpiken Margit Lousie Johnsen om bord.

- Hva hennes holdning betød for moralen om bord, sier seg selv, uttalte kaptein Toft i ettertid, om Margits mot.

To dager inn i den livsfarlige seilasen inntraff det første bombeangrepet på M/S Talabot. Bomberegnet over det norske skipet skulle pågå i fire dager, og 27. mars 1942 var det over og ut.

Utdrag fra dekksdagboken til M/S Talabot:

« (...) Rundt klokken 14:00 ble Talabot truffet av en bombe på babord side av båtdekket, som gikk gjennom elektrikerens kahytt, til shelterdekk og ned til maskinrommet, der en brann startet. Alle kahyttene, både de på babord og styrbord side ble blåst i fillebiter av sprengningen. Brannen i maskinrommet utviklet seg raskt, og det var umulig å komme seg ned dit, i et forsøk på å få startet hjelpemotoren. (...) Brannen fortsatte med ekstrem styrke gjennom hele natten og den påfølgende morgenen, og det var bare det akterste av hoveddekket som forble uskadet. (...) Fartøyet blir ansett som totalskadd.».

Skipet ble senket i havnen for å forhindre at lasten av den livsfarlige ammunisjonen skulle eksplodere. Syv år senere, i mars 1949 ble M/S Talabot hevet, for så å bli tauet ut på dypere vann og siden senket.

Slaget i 1942 har siden fått tilnavnet The Second Battle of Sirte, og alle de fire handelsskipene i konvoien SS Clan Campbell, HMS Breconshire, Pampas og M/S Talabot sank den skjebnesvangre marsdagen i 1942.

Men hvor var Margit da bombene haglet og den dødelige brannen om bord på M/S Talabot spredte seg?

Jo, hun holdt norske og britiske soldater, og sjømennenes moral oppe, ved å servere kaffe og forfriskninger, noe som trolig gjorde at de holdt kampspiriten høyst levende.

Og kanskje nettopp dette gjorde at sjømennene og soldatene om bord fortsatte å kjempe, fordi at de så hvor uredd og optimistisk den unge kvinnen med kaffebrettet var?

Kaptein Toft har siden beskrevet hvordan Margit sto på da bomberegnet haglet. 27. mars 1942 gikk M/S Talabot ned, men mannskapet på 37 ble alle reddet.

«Under angrepene var hun rundt med kaffebrettet sitt. Smilende og tilsynelatende uanfektet viste hun mig en granatsplint hun hadde i lommen og som hadde truffet stålhjelmen som hun, likesom vi andre, hadde på hodet. Hun var i det hele tatt et strålende eksempel på mot og kaldblodighet.».

Gjennom krigen fortsatte hun arbeidet som salongpike, og tjenestegjorde om bord på Wilh. Wilhelmsen-skipene M/S Tarifa, M/S Tai Yin, M/S Toulouse, som hun reiste til Australia med, og til slutt M/T Fagerfjell.

Det var det sistnevnte skipet hun vendte hjem til Norge med, i desember 1945, etter å ha mønstret på i Newcastle i England den samme sommeren.

Da hun ankom fødebyen Ålesund ble hun tatt imot av familie, venner og medinnbyggere som den ekte krigsheltinnen hun var.

- Jeg er blitt fortalt at det var fullt av folk på kaia for å ta henne imot, og det var stor stas da hun kom hjem, forteller datteren Lise til KK.

Dette til tross for at Margit selv syntes at fokuset på henne, og hennes innsats, ble i meste laget.

Men medaljene som er blitt festet på salongpiken Margits drakt, vitner om en heltemodig og skrupuløs innsats ingen annen kvinne enn henne kan smykke seg med.

Etter innsatsen om bord på M/S Talabot ble hun på Malta dekorert med den gjeve utmerkelsen Distinguished Service Cross.

Siden, i Liverpool, mottok hun den britiske British Empire Medal av admiral J.S.M. Ritchie. Krigsmedaljen, prydet med kong Haakons motto «Alt for Norge», ble hun høytidelig tildelt av den norske konsulen Johan Vogt.

Han sto også for tildelingen av St. Olavsmedaljen med ekegren, som Margit er den eneste kvinne av totalt 779 personer som har mottatt, for personlig innsats for fedrelandet under krigen. Og i 1962 ble hun tildelt den den gjeve Ulabrandstatuetten av visedikter og journalist Erik Bye.

Lille Ruth (2) fra Tromsø ble drept i Auschwitz

Morsrollen skånet henne trolig for krigstraumer

Kort tid etter frigjøringen giftet Margit seg med en nordmann i Liverpool. I mai 1947 ble datteren Lise født, som også skulle bli Margits største glede og trofé i livet.

Margit fikk ett mål for øyet, og det var å ta vare på den lille datteren, og gi henne et raust og rikt liv - akkurat slik hun selv hadde hatt.

- Mamma var en fantastisk kvinne, forteller datteren videre.

- Hun hadde godt humør, var omsorgsfull og full av liv. Jeg var hennes verden, og vi hadde et godt forhold. Jeg fikk lov til å utfolde meg, og kanskje det hadde noe å gjøre med at hun selv hadde vært eventyrlysten.

Det er en kjensgjerning at mange av de som opplevde - og overlevde - andre verdenskrig satt igjen med krigstraumer som var vanskelig å bearbeide, og som både gikk utover ens egen psyke og de rundt.

For Margit ble morsrollen hun trådte inn i etter frigjøringen muligens avgjørende for at det, til tross for de dramatiske erfaringene hun hadde gjort seg, gikk bra med psyken hennes etter krigen.

Ifølge datteren Lise skal hun ha vært mentalt sterk helt frem til sin død i 1987.

- Mamma tok alt med godt humør. Hun var omtenksom, og opptatt av at alle rundt seg hadde det bra. Mamma hadde meg å ta vare på, og jeg ble hennes fokus i livet.

Også da hun ble alvorlig syk på sine eldre dager, var Margit ved godt mot.

- Selv da hun var syk, kom det aldri klager fra henne. Hun sto på til det siste, og hadde et sterkt pågangsmot.

To dager før krigsutbruddet, mottok Gudrun en skjebnesvanger melding

Sier mye om Margit betydning under krigen

20. juli 1987 gikk Margit Louise Johnsen ut av tiden. På kronprins Haakons 14-årsdag. Mens de norske flaggene vaiet i vind.

- Hun ble begravet på Olsok. Også da var det flaggdag, noe som passet mamma bra, sier Lise med et lurt smil.

På frigjøringsdagen 26 år etter sin død, 8. mai 2013, ble Margit hyllet med en byste i fødebyen Ålesund - nøyaktig 100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett. Samtidig med avdukingen fikk området ved havna der bysten står, det nye navnet Margit Johnsens Plass.

- Det var rørende å se alt som var stelt i stand for å hylle mamma.

Fartøyet M/B Heland, brukt av blant andre Milorg og Shetlandsgjengen under krigen, ble stilt til disposisjon og prydet med flaggborg. Det samme ble kystvaktskipet «BERGEN». Marinen var til stede, det sto æresvakter ved bysten og ungdomsmusikken spilte musikk.

Motstandsmannen og ålesunderen Joachim Rønneberg var blant publikum som hadde møtt opp for å hylle sambygdingen. Ironisk nok fikk Rønneberg, som gikk bort i 2018 i en alder av 99 år, velfortjent skulptur i Ålesund i 2014 - ett år etter Margit.

Dette sier mye om Margit Louise Johnsens betydning under krigen - og det til tross for at hun var kvinne. Det er et faktum at mange kvinner som kjempet under krigen ikke fikk delta på etterkrigsmarkeringer, og raskt gikk i glemmeboken.

Louise Dedichen, viseadmiral i Forsvaret og som for øvrig er den første kvinnen som ble utnevnt til admiralsgrad, var blant de som holdt tale for å minnes modige Margit.

Torstein møtte sitt livs kjærlighet etter to år i konsentrasjonsleir

Barnebarna avduket byste

Barnebarna Hanne og Line, født 10 år etter mormors død, sto for avdukingen av bysten.

Til KK forteller barnebarnet Line at mormor Margit er en stor inspirasjon, og at hun er stolt av å ha en så sterk og modig kvinne i familien.

- Jeg fikk aldri møtt henne selv, da hun døde ti år før søsteren min og jeg ble født, men jeg føler likevel at jeg kjenner henne etter alt jeg har fått høre. Mormors historie må ikke bli glemt, selv om det er lenge siden det skjedde. Både søsteren min og jeg er veldig stolt av mormor!

- Hvordan du syntes det var å avduke bysten?

- Det er et minne jeg vil ha for alltid. Det var egentlig først da jeg skjønte hvor spesielt og viktig det hun hadde vært med på var. Jeg ble utrolig stolt av henne, og av å være barnebarnet hennes. Og så fikk vi i tillegg møte Joachim Rønneberg, og det var ganske stas!

I et telegram datert 12. mai 1943, undertegnet en av Margits sjefer, den norske Wilh. Wilhelmsen-direktøren Niels Storaker, avsluttes brevet med en påstand som går inn i historiebøkene, nærmest på lik linje med den innsatsen Margit la ned på sjøen under krigen:

«Vi er veldig stolt av deg, og det vil Norge alltid være».