STORFAMILIE: «Trekk inn magen da», spøker Signe med Geir, som parerer med at det har han allerede gjort. At de ble et par, har gitt Geirs datter Mie hele seks nye søsken. Foto: Geir Dokken
STORFAMILIE: «Trekk inn magen da», spøker Signe med Geir, som parerer med at det har han allerede gjort. At de ble et par, har gitt Geirs datter Mie hele seks nye søsken. Foto: Geir Dokken
Geir Lippestad

Hvor høyt kan man egentlig elske andres barn?

Signe er bonusmamma for Geir Lippestads datter, Mie.

«Spennende tema», svarte Signe på sms da vi kontaktet henne for intervju om det å være bonusmamma – kona til Geir Lippestad, hun med de korte, myke krøllene og den varme, fine utstrålingen, som holdt alt i gang da advokatmannen forsvarte Norges mest forhatte mann sommeren 2012, den som driftet hjemmebanen med til sammen åtte stykker av dine, mine og to felles barn – minstemann født bare noen uker før rettssaken startet. 

Men i den store, hvite, gamle trevillaen på Nordstrand, med den blågrå Oslofjorden nedenfor, er mor og bonusdatter overraskende reserverte da vi møtes om ettermiddagen.

Eller kanskje er de bare slitne etter en lang dag? Eller er det litt ukomfortabelt å snakke om dette som de ellers aldri snakker om? Og som, når alt kommer til alt, har en kime av tabu i seg: Hvor høyt kan man egentlig elske andres barn?

LES OGSÅ: Mine, dine og vårt barn

– Har dere grudd dere?

– Ja, litt, innrømmer Mie og bryter ut i en liten, befriende latter. 

Nesten 90.000 barn bor sammen med en bonusmamma eller bonuspappa her til lands, ifølge Statistisk sentralbyrå. Stemor het det før. Som i «den onde stemoren». Så da uttrykket bonusmamma dukket opp en gang i løpet av det siste tiåret, ble det begjærlig grepet tak i. Så fritt for alle de negative assosiasjonene. Kanskje for fritt? «Å bruke uttrykket bonusmor er som å putte deodorant i svette armhuler», uttalte Annette Øverby, psykologspesialist ved Psykologpraksis i Oslo, da Aftenposten skrev om tematikken. Klart vi måtte ringe henne – mener hun fortsatt det samme?

– Ja, de som får det til å funke, kommer jo ikke til meg, ler Øverby, og utdyper: 

– Det er mange som synes det å bli stemor er komplisert. På den måten kan bonus-begrepet føles litt utenpåklistret. Jeg tror det handler om litt begrepsmangel – «stemor» kan høres litt for hardt ut igjen. Mange vet ikke helt hva de skal kalle seg, sier psykologspesialisten.

Tilbake til trevillaen på Nordstrand, i den store, grønne sofaen, der Signe og Mie sitter, med en meterlang sofapute imellom seg. Her brukes sjelden bonus- eller ste-uttrykket. 

– Vi har så og så mange barn, vi pleier ikke å dele det opp mer enn det. Det viktigste for Mie er å vite at jeg ikke skal overta noens plass. Jeg prøver å være fintfølende overfor hvem hun vil tilhøre, sier Signe.

LES OGSÅ: En har jeg født og en har jeg fått

– Mie, hvordan ser du på Signe? Som en ekstra mor?

– Nei, ikke som en ekstra mor, men som en ekstra voksen som bryr seg om meg. 

– Hvordan er det å være bonusdatter?

– Det er ikke så annerledes, det betyr en ekstra voksen å være med og mange ekstra søsken. Hadde jeg ikke hatt Signe, ville jeg vært enebarn nå, fastslår Mie enkelt. 

For mange av bonusmødrene som kommer til psykologspesialist Øverby, eller stemødrene, som hun velger å kalle dem, er sjalusi en hyppig gjenganger.

– Det er jo tabu å bli sjalu på barnet, men mange opplever dette, og føler det blir mindre tid og ressurser på henne enn forventet. Det kan være vanskelig å snakke med ham om, og ikke minst er det skambelagt også for henne. Mange forteller om en ensomhetsfølelse og en opplevelse av å drukne, om et følelseskaos de ikke helt klarer å sortere i selv, forteller psykologspesialist Øverby.  

– Det er jo tabu å bli sjalu på barnet, men mange opplever dette, og føler det blir mindre tid og ressurser på henne enn forventet. 

Også psykolog og familieterapeut Hedvig Montgomery ved Familielab trekker fram sjalusien, som går på kryss og tvers av både nye og gamle relasjoner.

– Sjalusi handler om utrygghet, og man må nesten bare akseptere at det er mye utrygghet før den «nye» familien har satt seg helt. Derfor er det viktig å prøve å ha en forståelse og et språk for det, slik at det er mulig å snakke om det. Og av og til bare lene seg tilbake og tenke at man er heldig som har funnet kjærligheten i voksen alder og ha tillit til at det går seg til med tid, tålmodighet og kjærlighet.

Montgomery mener at dette er den vanligste feilen mange gjør: – At den nye forelderen går inn og prøver å oppdra eller gjøre lekser med barnet, i stedet for å gå på kino og lage pizza. Rett og slett at bonusforelderen ikke blir bonus, men en tilleggs­belastning for barnet.

LES OGSÅ: Hva gjør du når barnet nekter å møte din nye kjæreste

Ti år er gått siden to familier skulle sammenbringes for første gang i en sommerferie i 2006 på hyttetur til Larvik. I dag minnes Mie og Signe verken klamme håndflater eller kleine kommentarer.

– Jeg var så liten, jeg gikk i andre klasse, så jeg husker ikke så mye. Jeg husker det bare som morsomme dager, smiler Mie. 

– De kjente jo hverandre fra før. Josefine, Ulrikke, Rebekka og Mie gikk i barnehagen sammen. Mie hadde jo Rebekka som søster, men hun var et veldig stille barn, så jeg har tenkt på at det kanskje ble litt voldsomt for Mie, sier Signe, og ser litt avventende mot Mie.

– Det var veldig annerledes med Rebekka, hun kunne jeg gjøre hva jeg ville med, sier Mie.

Det er noe ekstra med denne historien om Signe som bonusmamma, en dyptloddende erfaring som gir perspektiv på dine og mine barn. For Signe er også mamma til Josefine på 17, som fire år gammel ble diagnostisert med en sjelden skjelettsykdom, som gjør henne avhengig av rullestol. 

Og da hun ble sammen med Geir, ble hun også bonusmamma til Rebekka, født multihandikappet og med pleiebehov 24 timer i døgnet. For dem begge har dette vært svært viktig å formidle til barna: Alle har samme verdi. Uansett. 

Men likevel. Hvordan var det for Signe å få en bonusdatter som var pleietrengende 24 timer i døgnet?

– Jeg kjente til Rebekka fra tidligere. Alt kretset rundt henne, og det var både vanskelig og lett. Jeg er sykepleier og har jobbet med syke barn, og har en datter selv som trenger mye tilrettelegging. Vi hadde ikke så mye hjelp i starten, og siden det var jeg som var hjemme på dagtid den gangen, var det naturlig for meg å pleie henne. Hun var utviklingshemmet, men hadde en sterk sosial intelligens, og var veldig åpen, nysgjerrig og positiv. Om du hadde tid å gi henne, så fikk du en venn for livet. 

– Kjente du aldri på sjalusi?

– Hvis jeg gjorde det, har jeg glemt det. Vi var så takknemlig for at det ble oss, jeg hadde derfor et stort overskudd til å dele både tid og følelser med barna våre. Geir har alltid vært flink til å se meg også i stunder som rommer vanskelige følelser. Vi har vært gjensidig avhengig av hverandre for å få dette til å bli bra, og det har derfor vært enklere å la sjalusien ligge. Vi visste at tiden var tilmålt, forteller Signe. 

Rundt Rebekka, som alle intuitivt forsto at man måtte ta hensyn til, rundt hennes kobbel av personlige assistenter, skulle to familier prøve å bli én. For både Signe og Geir var felles aktiviteter med barna viktig. Et av prosjektene ble å dra i klatreparken, fordi ingen av dem hadde prøvd det før. Og dermed stilte de med nøyaktig de samme forutsetningene for å mestre det.

LES OGSÅ. Sølvi trengte mer tid med dem hun er mest glad i

BONUSDATTER: Signe Husebye Lippestad (49) og bonusdatter Mie Seegard Lippestad (16) har vært gjennom mye sammen. Signe hadde fire barn fra før da hun ble sammen med Geir Lippestad, som hadde døtrene Mie og Rebekka. Rebekka døde i 2013, 17 år gammel. Foto: Geir Dokken
BONUSDATTER: Signe Husebye Lippestad (49) og bonusdatter Mie Seegard Lippestad (16) har vært gjennom mye sammen. Signe hadde fire barn fra før da hun ble sammen med Geir Lippestad, som hadde døtrene Mie og Rebekka. Rebekka døde i 2013, 17 år gammel. Foto: Geir Dokken Vis mer

Lik behandling - uansett

Å ha de samme reglene for Mie som for Signes egne fire barn – og etter hvert også to felles barn, Lycke og Madicken – har også vært viktig for Signe. Noe Mie bekrefter at hun har fått med seg. I hovedsak har hun bodd hos sin mor, men i en periode hun var syk, et av de første årene Signe og Geir bodde sammen, da Mie gikk i tredje klasse, flyttet også hun inn til dem. 

– Hun behandlet alle barna likt, det merket jeg veldig godt. Jeg kom nærmere henne da, jeg bodde der nesten ikke før det, jeg valgte å bo på ett sted siden jeg var så liten. Det var først da jeg møtte henne ordentlig. 

– Hva var det beste ved at faren din møtte Signe?

– Å få flere søsken! Spesielt Josefine og jeg er veldig gode venner. Så fikk jeg to småsøsken også. Det er veldig morsomt, smiler Mie. 

– Var det noe som var vanskelig?

– Det var ikke vanskelig, men jeg er veldig sjenert, så det har tatt tid å bli kjent med alle, innrømmer Mie liketil og greit. 

Hva mener så våre eksperter må til for å få en god relasjon mellom bonusmor og bonusbarn?

– Relasjonen mellom de voksne må være på plass. Mellom biologisk mor og far kan det være mange kompliserte følelser som kan påvirke barnet, det vil si hva man gir barnet mandat til overfor den nye voksne. Stemor må også helst avklare rolleforventningene sammen med både far og barnet – det er mange urealistiske forventninger til henne, mener psykologspesialist Øverby.

- De to viktigste faktorene er tid og tålmodighet – og å forstå at forholdet mellom den biologiske forelderen og barnet er det viktigste de første årene.

– Den viktigste forutsetningen er å forstå at det tar tid å bygge opp et nært forhold, mener psykolog og familieterapeut Hedvig Montgomery, og utdyper: 

– Jeg pleier å si at det tar tre år før et barn virkelig stoler på en ny voksen. Og før tilliten er på plass, kan man ikke drive med irettesetting av et barn. Det vil bare bli konflikt. Så de to viktigste faktorene er tid og tålmodighet – og å forstå at forholdet mellom den biologiske forelderen og barnet er det viktigste de første årene. Styrk det, og bygg sakte opp din egen tillit som bonusforelder. 

Montgomery vil også gjerne få understreke dette: – Et bonusbarn-forhold er en relasjon som må bygges, det er ikke en relasjon du får. Det er de voksne som har ansvaret for at denne relasjonen blir bra, ikke barnet. Selv ikke når det er vanskelige tenåringer, er det barnets skyld. Det er de voksnes valg og de voksnes ansvar.

Så kom den uken i juni 2013 da Rebekka, etter gradvis å ha blitt dårligere det siste året, fikk den endelige dødsdommen, 17 år gammel. Familien fikk en dato for når respiratoren skulle kobles fra – og noen dager på å ta farvel.

– Vi satt mye rundt henne alle sammen. Mie og Rebekka hadde selvsagt et spesielt forhold – men alle var veldig glad i henne. 

Signe snakker avklart, men ettertenksomt om tapet av den eldste bonusdatteren.  

– Hvordan var det for deg, Mie, å miste søsteren din?

– Alt ble veldig annerledes. Hun trengte mye plass, svarer Mie raskt.

– Det var alltid assistenter og nattevakter rundt henne. Vi måtte alltid ta hensyn til Rebekka først. Når all den tiden ble frigjort, ble det så tydelig at hun ikke lenger var der, utdyper Signe. For Mie var det ekstra godt akkurat da, at Signe ikke var moren til Rebekka. 

– Hun forsto det, samtidig som det ikke var like nært for henne som for mamma og pappa. 

– Hvordan var det for deg, Signe, å miste en bonusdatter?

– Det var fryktelig vanskelig. Hele livet vårt var planlagt rundt henne. Vi visste at hun ikke kom til å leve så lenge, men det var likevel forferdelig å få den datoen, sier Signe med et stort alvor i ansiktet.

STOR SØSKENFLOKK: Hele gjengen samlet i påsken. Fra ventstre: Josefine (18), Ulrikke (20), Kristiane (23), Mie (16), Lycke (8), Erik (22) og Madicken (4). Foto: Geir Dokken
STOR SØSKENFLOKK: Hele gjengen samlet i påsken. Fra ventstre: Josefine (18), Ulrikke (20), Kristiane (23), Mie (16), Lycke (8), Erik (22) og Madicken (4). Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Vi måtte fort slutte å sammenligne oss med andre familier

Urealistisk krav?

La oss kalle dette for tabudelen. Den delen vi ikke helt torde spørre Signe og Mie om, der de satt i den store, grønne sofaen med en meters avstand imellom seg. Så vi ringer opp i etterkant. Men aller først må vi høre litt med psykologspesialist Øverby: Kan man kreve av en bonusmamma at hun skal elske sine bonusbarn? Eller er det et urealistisk krav? 

– Nei og ja, svarer Øverby, og kjenner godt til de forventningene som møter en stemor i langt større grad enn en stefar. 

– Kvinne + mammarolle = kjærlighet. Det kan liksom ikke bli noe annet. Og når man føler det annerledes, blir det noe man ikke kan snakke om. Men annerledes betyr ikke feil eller dårlig. Det er helt naturlig å elske sine egne barn høyere. Vi trenger ikke å tilstrebe at alle skal føle likt, men at alle skal behandles likt, mener Øverby. 

Som psykolog kan hun heller ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er å SNAKKE sammen.

LES OGSÅ: Følte du deg ikke som et elsket barn?

– Den dialogen de voksne har mellom seg og med barna, er utrolig viktig. Skap et klima der det er greit å slippe katta ut av sekken. «Er det greit at jeg ikke elsker deg like høyt som mitt eget barn?» Og det spørsmålet kan gå til barnet også. «Er det greit at du ikke elsker meg like høyt som moren og faren din?» Og også når stemor og far snakker sammen, er det veldig viktig at hun ikke opplever et elskepress – da vil hun lettere kunne slappe av og forme sin egen relasjon til barnet slik hun ønsker, sier en engasjert Øverby.

Så ringer vi Signe for å stille de vanskeligste spørsmålene. 

– Hvordan synes du intervjuet gikk? 

– Jeg synes at det gikk overraskende bra, det er ikke så ofte Mie snakker med Geir eller meg om følelser.

– Jeg kunne kjenne på en reserverthet. Dette er kanskje ikke et tema det er lett å snakke åpent om sammen?

– Jeg tror at det handler om at Mie har en veldig sterk lojalitet overfor den forelderen som ikke var til stede. Det merker jeg på mine barn også, de har en sterk lojalitet overfor sin far. Slik er jo barn, mamma og pappa er på første og andre plass, og så kommer jeg i beste fall på tredjeplass.

Vi kan høre et lite smil i andre enden av telefonen. Så tar vi sats og spør rett ut: – Kan man elske sine bonusbarn like høyt som sine egne?

– Jeg vil si at jeg gjør det, sier Signe uten betenkningstid.

- Det handler om å velge å elske. «Jeg skal velge å elske deg som min egen, og ta alle de konsekvensene og det ansvaret det fører med seg». 

– Men jeg vil også legge til at det har noe med å få tillatelse både fra barnet selv og fra foreldrene. Det gjør noe med forholdet når man får tillatelse til å gjøre det. Jeg tenker også på hvordan Geir og jeg har tatt imot den utfordringen sammen, for det handler om å velge å elske. «Jeg skal velge å elske deg som min egen, og ta alle de konsekvensene og det ansvaret det fører med seg». Så tar det selvsagt tid for følelsene å følge etter, men om du tar den avgjørelsen, så vil de komme av seg selv.

– Føler du at du har fått tillatelse fra Mie på at du får elske henne?

– Ja, det synes jeg at jeg har. Jeg er tydelig på at jeg velger å behandle alle barna likt. Jeg kjøper for eksempel like gaver, og gjør ingen forskjell på dine og mine. Det er de små tingene som betyr noe, ikke hva man sier, men hva man gjør.

– Nå forsvinner snart Mie i enda større grad inn i sitt eget liv, hvem håper du å kunne være for henne framover?

– Jeg håper hun vil fortsette å se på oss som en del av sin familie, og at jeg kan være en ressursperson for henne. Mange av de tingene hun kanskje vil trenger innspill på, er ting jeg allerede har erfaring på som mor til større barn. Jeg kan også være mer nøytral, svarer Signe oppriktig. 

En siste telefon gjenstår, til Mie. 

– Tror du man kan elske et bonusbarn like høyt som sine egne? 

Mie svarer raskt slik hun hele tiden har gjort, i likhet med Signe har hun sjelden trengt betenkningstid. Svaret er befriende enkelt: – Du har et eget bånd til ditt eget barn, men jeg tror du kan bli veldig glad i et bonusbarn også. 

Vi gjør oppmerksom på at moren til Mie og Rebekka har lest gjennom og godkjent teksten. Reportasjen er også publisert i KK nr. 26.

Til forsiden