«Spennende tema», svarte Signe på sms da vi kontaktet henne for intervju om det å være bonusmamma – kona til Geir Lippestad, hun med de korte, myke krøllene og den varme, fine utstrålingen, som holdt alt i gang da advokatmannen forsvarte Norges mest forhatte mann sommeren 2012, den som driftet hjemmebanen med til sammen åtte stykker av dine, mine og to felles barn – minstemann født bare noen uker før rettssaken startet. 

Men i den store, hvite, gamle trevillaen på Nordstrand, med den blågrå Oslofjorden nedenfor, er mor og bonusdatter overraskende reserverte da vi møtes om ettermiddagen.

Eller kanskje er de bare slitne etter en lang dag? Eller er det litt ukomfortabelt å snakke om dette som de ellers aldri snakker om? Og som, når alt kommer til alt, har en kime av tabu i seg: Hvor høyt kan man egentlig elske andres barn?

LES OGSÅ: Mine, dine og vårt barn

– Har dere grudd dere?

– Ja, litt, innrømmer Mie og bryter ut i en liten, befriende latter. 

Nesten 90.000 barn bor sammen med en bonusmamma eller bonuspappa her til lands, ifølge Statistisk sentralbyrå. Stemor het det før. Som i «den onde stemoren». Så da uttrykket bonusmamma dukket opp en gang i løpet av det siste tiåret, ble det begjærlig grepet tak i. Så fritt for alle de negative assosiasjonene. Kanskje for fritt? «Å bruke uttrykket bonusmor er som å putte deodorant i svette armhuler», uttalte Annette Øverby, psykologspesialist ved Psykologpraksis i Oslo, da Aftenposten skrev om tematikken. Klart vi måtte ringe henne – mener hun fortsatt det samme?