Ingen kan se Linda Bakke Jensen (38) er adoptert. Men alle visste det da hun vokste opp. Særlig var kommentarene fra voksne vanskelige å forholde seg til.
– Så heldig du er, som har fått så flotte foreldre, er en replikk Linda hørte gang på gang.
Hun har hele livet hatt dårlig samvittighet fordi hun ikke har følt seg heldig og kanskje ikke har vært takknemlig nok. Hun har vært redd for å være en byrde for adoptivforeldrene sine.
– Er et barn heldig når det blir født av en rusavhengig mor, påført skader under svangerskapet og hentet av barnevernet når det er seks uker på grunn av vanskjøtsel, spør Linda ettertenksomt.
For det var akkurat slik livet hennes begynte.
Johanne bestemte seg for et mannefritt år - og netter alene i skogen
Har lest papirene om seg selv
KK besøker Linda i hennes leilighet, sentralt beliggende i Lillestrøm. Hun tar oss varmt imot og smilet når øynene. Kjæresten hilser også blidt på oss, før hun forsvinner ut. Linda forteller at foreldrene har godkjent at de nevnes i Lindas historie, som de viktige omsorgspersonene de har vært og er.
Lindas biologiske mor bor nå i omsorgsbolig, og er for syk til å huske noe særlig. Far er ukjent. Linda har god kontakt med adoptivforeldrene, som er mamma og pappa, samt adoptivsøsknene hun vokste opp med - og deres barn. Hun setter stor pris på å være en del av storfamilien.
Ble hentet av barnevernet
Det er likevel ikke så enkelt. Linda har hele livet strevd med følelsen av ikke å være god nok. Hvis hun bare prøvde å være ennå snillere, ville kanskje den biologiske moren bli glad i henne, undret hun.
– Jeg har fått innsyn i alle papirer, det vil si hele barnevernsmappa om meg. Takket være dette, og ikke minst mamma og pappas ærlighet og vilje til å informere meg, vet jeg ganske mye om livet mitt, også fra tiden jeg ikke kan huske selv, sier Linda.
– Det kommer ikke helt frem hvem som har sagt det, men i papirene står det blant annet at det antas at jeg er født med føtalt alkoholsyndrom og skader i sentralnervesystemet.
Linda forteller at observasjoner fra Aline spedbarnsenter bekrefter symptomene. Hun var liten av vekst, det var vanskelig å få i henne mat og hun fant ikke roen når hun skulle sove. Hun begynte snart å vugge fra side til side i sengen. Vuggingen har Linda tatt med seg inn i voksenlivet.
Linda var seks uker da barnevernet hentet henne etter bekymringsmeldinger. Hun fikk god oppfølging, nærhet og omsorg på barnehjemmet. Hun fikk en hvit bamse som har fulgt henne hele livet, og barnepleierne lagde album til henne med bilder og små notater. Dette er kjære skatter for Linda i dag.
Tilknytningsforstyrrelsen
Da Linda var fire år, sto hun på badet og spurte mamma:
– Hvor lenge skal den andre mammaen min egentlig være syk?
Linda har alltid fått ærlige svar på sine spørsmål, tilpasset alderen. Det har hele tiden vært full åpenhet om adopsjonen.
Den dagen fikk Linda vite såpass mye at hun skjønte hun ikke skulle tilbake til den andre mammaen. Det ble forklart saklig og helt uten kritikk. Sommeren 1994 var endelig adopsjonsprosessen i orden.
Som voksen forstår Linda at hun fikk muligheter til et aktivt og rikt liv og at hun kunne ta den utdanningen hun ville, men inni henne kjentes alt feil. Hun beskriver allikevel barndommen på Gjerdrum som trygg og god. Hun hungret etter omsorg og nærhet, samtidig våget hun ikke slippe foreldrene helt nær. Det var bedre at hun avviste dem enn at hun selv skulle bli avvist igjen.
– Da jeg begynte på skolen, ble jeg mobbet fordi jeg ikke bodde hos de «ordentlige» foreldrene mine, sier Linda.
– Mamma foreslo da at vi skulle lage et eventyr om en adoptert jente, og fremføre det i klassen. Da vi gjorde det etter ferien, forsto barna, og det ble slutt på mobbingen. De voksne fortsatte imidlertid med sine kanskje velmente kommentarer om hvor heldig jeg var. Dette bygde opp under min dårlige samvittighet for ikke å føle det jeg tydeligvis burde føle.
Linda forsto det ikke da, men etter årevis med terapi, har hun forstått at bruddene, først med moren og så med pleierne på barnehjemmet, har gitt henne en tilknytningsforstyrrelse. Hun er fremdeles så redd for å bli avvist og forlatt, at nære relasjoner er skummelt. Det er enklere å forholde seg til dyr enn til mennesker.
Gjorde alt for å tekkes moren
– Jeg fikk tidlig en trang til å hjelpe andre, som ikke hadde en så velfungerende familie som jeg hadde. Jeg ville redde barna, men resultatet var selvfølgelig at jeg selv ble dratt inn i den dysfunksjonelle verdenen. Jeg hadde ikke ressurser til å redde meg selv engang, sier Linda.
– Jeg spilte fotball og jeg spilte gitar, og utad virket jeg nok som en ganske vanlig jente.
Men Linda begynte tidlig å teste ulike rusmidler. I dag lurer hun på om det var for å bli anerkjent i den biologiske morens verden. Som 15 -åring var det heroin som bedøvde alle de vonde følelsene. Nå hadde foreldrene for alvor skjønt at Linda hadde det vanskelig, og de prøvde alt de maktet å stille opp for henne, men følte at det var lite hjelp å få.
– Jeg lagde meg fantasier om henne som hadde født meg, de var mørke og dysfunksjonelle, helt annerledes enn mine adoptivforeldres liv, sier Linda.
– Sammen med en kamerat oppsøkte jeg min biologiske mor, påskuddet var at vi solgte strømavtaler. Bygården i Oslo var gammel og falleferdig, og jeg snudde brått og stakk første gang jeg sto ansikt til ansikt med denne mammaen.
Men trangen til kontakt var der. Adoptivmoren tilrettela et møte med Lindas biologiske mor og tante. Linda fikk ikke øyekontakt med moren i det hele tatt. Hun hadde lengtet etter å bli kjent med moren hele livet, og hun oppsøkte henne på egenhånd igjen og igjen. Og ble skuffet gang på gang. Til slutt fikk de kontakt, og Linda gjorde alt for å tekkes moren. Resultatet var at rollene ble byttet om, det var Linda som tok seg av den voksne kvinnen.
– Mamma og pappa visste at jeg traff henne, men jeg fortalte aldri hvor vondt det var, sier Linda.
– Det var en lettelse da hun fikk plass i omsorgsbolig, nå er det noen andre som tar seg av henne. Jeg besøker henne ikke så ofte, og det er ikke alltid hun kjenner meg når jeg kommer.
Mesteparten av livet har Maria slitt psykisk uten å forstå hvorfor
Det psykologiske aspektet
– Adopsjon, og særlig det psykologiske aspektet rundt adopsjon, har merkelig nok ikke vært et tema man har fokusert mye på innen psykologi og psykiatri. Dette forteller psykolog og familieterapeut Svein Øverland, spesialist innen barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi.
– Adopsjon nevnes i lærebøker hovedsakelig knyttet til forskning på arvelighet og såkalte tvilling-studier. Man tar da utgangspunkt i at ett av genetisk like barn blir adoptert bort og deretter etter mange år blir sammenlignet med sin tvilling. Slik har man for eksempel forsket på schizofreni og kriminalitet.
- Utgangspunktet er at tvillingene vokser opp under ulike miljøbetingelser, men med den samme kvaliteten på oppdragelsen, sier psykologen og påpeker at mange i dag allikevel mener at denne forståelsen var for naiv, og at adopterte barn har dårligere forutsetninger enn ikke-adopterte. Dette støttes av forskning som viser forhøyet forekomst av både psykiske lidelser, spesifikke lese- og matematikkvansker, generelle lærevansker og kriminalitet hos adopterte barn.
I USA har man til og med brukt et begrep for dys-sosial atferd som har sin skyld i at barnet/ungdommen er adoptert: «The adopted child syndrome».
– Forskningen er i hovedsak fra USA og kan ikke nødvendigvis overføres til Norge eller Skandinavia, sier Svein Øverland.
Han legger til at det uansett finnes lite støtte for at den økte risikoen skyldes dårlig omsorg eller oppdragelsespraksis (Smith, 2001).
Et turbulent liv
Linda klarte seg gjennom skolegangen, inntil et halvt år før hun var ferdig med videregående. Da orket hun ikke mer. Hun forteller om enkelte lærere som virkelig så hele henne, ga omsorg og hjalp henne å holde ut såpass lenge.
– I løpet av skoletiden var mange ulike instanser koplet inn, men jeg opplevde at ingen egentlig skjønte hva jeg strevde med, forteller Linda.
– Jeg ble stadig meldt savnet fordi jeg rømte til Oslo, men hadde samtidig dårlig samvittighet for problemene jeg påførte foreldrene mine. Men ingenting nyttet før jeg selv ville ut av rushelvetet.
Etter et opphold på DPS, fikk Linda plass på Sollia kollektivet, Norges eldste bo- og arbeidskollektiv. Hun var da 18 år og hadde selv søkt seg til voksenpsykiatrien. Linda er veldig glad i dyr, og forteller om en fin tid med gårdsdrift og både utendørs og innendørs jobbing. Hun lærte å samarbeide med de andre elevene, og turte å ta imot omsorg fra lederne, som bodde på stedet med sine familier.
Et normalt liv – men allikevel ikke
Linda mistet lysten på rus, men ikke på å hjelpe andre. Hun utdannet seg til sykepleier, med videreutdanning i palliativ sykepleie. Hun ser i etterkant at hun erstattet rusen med jobb, det var svært sjelden hun unnet seg en frihelg.
– Jeg jobbet i hjemmesykepleien, og mye endret seg da alle aldersgrupper fikk muligheten til å dø hjemme, sier Linda rolig.
– Jeg glemte nesten at jeg var rusavhengig, og hadde ingen problemer med for eksempel å håndtere morfinpreparater. Jeg likte ansvaret og var dedikert til jobben.
Linda var også meddommer i Tingretten, og det var under en lang og krevende rettssak, at livet rakna. Igjen. Linda ble sykmeldt og det gikk så langt at hun mistet lisensen som sykepleier. Dette var i 2016 og Linda følte hun fullstendig mistet fotfestet, etter nesten 15 rusfrie og ganske normale år.
– Jeg prøvde diverse omskoleringer og jobber, men ingenting fungerte. I 2019 ble jeg uføretrygdet, og har i grunnen nok med å jobbe med meg selv, sier Linda.
– Selv om jeg fremdeles går i terapi, sliter jeg med de vanskelige følelsene. Etter tre måneder uten rus, pleier alt å bli svart, og jeg må ha en rusperiode så heftig at jeg kan glemme alt annet, før jeg kan jobbe meg tilbake til noen rusfrie måneder.
Linda forteller at hun er glad for at det nå snakkes mer om relasjonsforstyrrelsene mange adopterte strever med. Hun kan ennå ikke vise til en happy ending i historien sin, men hun håper åpenhet vil føre til mer kunnskap og forskning.
– Når jeg snakker med andre adopterte, er det påfallende mange som strever med de samme følelsene. Og det er vonde følelser, som stort sett får ligge ubearbeidet og ulme helt fra tidlig barndom, sier Linda.
