Poledans mot MS:

«Hvordan kan du trene så mye når du ikke kan jobbe?»

Therese (48) fikk diagnosen MS for 18 år siden. Selv om hun i perioder er avhengig av rullestol og krykker, er hun en rå akrobat i polestangen. Til noens forundring.

POLEDANS: Da Therese fikk MS, begynte hun å trene systematisk. Det var i den forbindelse hun oppdaget polestangen. FOTO: Astrid Waller
POLEDANS: Da Therese fikk MS, begynte hun å trene systematisk. Det var i den forbindelse hun oppdaget polestangen. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Therese Moen er fra Tønsberg og har nettopp flyttet tilbake dit etter mange år i Fredrikstad. Hun fikk diagnosen Multippel Sklerose for 18 år siden, men når hun tenker tilbake, tror hun at sykdommen begynte flere år før dette. Hun har lært seg å leve med smerter, men er veldig plaget med fatigue (utmattelse).

Sønnen var bare fem år da Therese ble syk, og mormor har stilt opp hele veien. Det er ingen andre kjente tilfeller av MS i familien.

Ifølge MS-forbundet lever cirka 12000 personer i Norge i dag med sykdommen. Hvert år får mellom 500 og 550 personer i Norge diagnosen. Det finnes i dag ingen behandling som kan kurere MS, men man kan bremse utviklingen og behandle symptomene.

– Da jeg fikk diagnosen MS, kom det som et sjokk. Jeg innrømmer at jeg var bitter. FOTO: Astrid Waller
– Da jeg fikk diagnosen MS, kom det som et sjokk. Jeg innrømmer at jeg var bitter. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Fikk symptomer over natta

Da Therese var 30 år, våknet hun en morgen og merket at hun hadde mistet følelsen i venstre side. Hun regnet med at hun hadde sovet forkjært eller at kroppen reagerte på alle timene på toget. Therese pendlet Tønsberg-Oslo på jobb, og som enslig mor ble det lange dager.

Da nummenheten ikke ga seg utover dagen, ba sjefen henne om å ta en sjekk hos legen. Hun dro på Volvatklinikken i Oslo, og ble sendt direkte til Sentralsykehuset i Vestfold, som ligger i Tønsberg.

– Jeg hadde tidligere hatt en del problemer med mage og tarm, men tenkte ikke på dette som symptomer på en kronisk sykdom. Jeg hadde vennet meg til alltid å vite hvor nærmeste toalett var, sier Therese.

– Da jeg fikk diagnosen MS, kom det som et sjokk. Jeg innrømmer at jeg var bitter og skjønte ikke hva galt jeg hadde gjort for å få sykdommen. Hvorfor akkurat meg? Venstre side fungerte fortsatt ikke, og da jeg ble utskrevet, var det med rullestol og krykker.

Måtte godta uføretrygd

Hjemme stilte Thereses mamma opp og de to har et nært mor-datter forhold. Therese hadde satt pris på selvstendigheten sin, men måtte innse at hun ikke fikset alt selv lenger. Og hun var svært takknemlig for at sønnen hadde en mormor som alltid var der for ham.

– Jeg var sykmeldt ett år, så ville jeg tilbake på jobb. Trygdet ville jeg i hvert fall ikke bli, sier Therese.

– Jeg jobbet 70 prosent det ene året, og havnet i rullestol igjen. Da ga legen meg klar beskjed om å ta vare på det jeg hadde, og kaste inn håndkleet når det gjaldt jobb. Motstrebende godtok jeg å bli 100 prosent uføretrygdet.

Nå fulgte en periode med både bitterhet og depresjon. Therese var 31 år og orket ikke bare å gå hjemme. Etter noen runder med seg selv, begynte hun å trene. Hun har hatt samme nevrolog og MS-sykepleier hele veien, og fikk tidlig beskjed om at trening var bra, ingenting var farlig å gjøre.

Som nydiagnostisert fikk Therese et fire ukers opphold på Kysthospitalet i Stavern. Det var et tverrfaglig opplegg, med veiledning både angående trening, kosthold, mestring og samtaler med sosionom. Therese lærte mye om trening der, i tillegg har hun lest seg opp, så hun har ikke hatt behov for fysioterapi. Hun fikk hjelp av en PT (personlig trener) til å sette opp et treningsprogram tilpasset sine utfordringer.

– Jobben min ble å trene på dagtid og være sammen med sønnen min på ettermiddag og kveld. FOTO: Astrid Waller
– Jobben min ble å trene på dagtid og være sammen med sønnen min på ettermiddag og kveld. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tok tid å akseptere

– Jeg fikk bedre rutiner på dagene og ukene da jeg begynte på helsestudio, dessuten forsvant depresjonen, sier Therese.

– Jobben min ble å trene på dagtid og være sammen med sønnen min, hjelpe ham med lekser, rett og slett å være mamma når, han kom fra skolen.

Therese forteller at hun trente styrke omtrent tre dager i uka for å opprettholde muskelmassen. Den største utfordringen var og er fatigue. Noen ganger er Therese så utmattet at hun sover bort et par dager. Det har også vært frustrerende med fysiske utfordringer.

– Med årene har jeg lært å akseptere at slik er det, og jeg finner heller andre alternativer enn å sutre over det jeg ikke klarer, sier Therese. Hun innrømmer at det tok lang tid å akseptere begrensningene, også på det sosiale planet.

– Jeg er den samme Therese som har lyst til å være med på det meste, og det kan være vanskelig for omgivelsene å forstå at jeg ofte må si nei.

Therese kan for eksempel ikke gå på ski, og hun drar ikke på storbyferier eller andre steder der hun kan risikere å måtte stå i kø, redd for ikke å rekke toalettet fort nok. Hun har prøvd en rekke medisiner uten særlig effekt, men etter at hun begynte med Tysabri for tre år siden, har sykdommen holdt seg stabil.

Therese forteller at mamma er den som kjenner henne best, og at hun har nære venner som ser hele sykdomsbildet. Men hun har også fått kommentarer på hvordan hun kan trene så mye, når hun ikke kan jobbe. Det oppleves sårende.

– Jeg skulle ønske alle kunne blitt flinkere til ikke å kritisere, vi vet aldri hva andre bærer på. Et menneske er mye mer enn det vi ser på utsiden, sier Therese.

Bitt av pole-basillen

Da det for seks år siden dukket opp et pole-kurs i Fredrikstad, var Therese klar for nye utfordringer. Dette var så gøy at hun ville fortsette, nå trener hun både i Tønsberg og i Oslo. Takket være all styrketreningen og innsatsviljen, har hun blitt rå på akrobatikk og triks på stangen.

– Med mitt handikap kan jeg ikke konkurrere blant friske 20-åringer, og var happy da kategorien parapole kom i 2017, sier Therese.

– Jeg merker at treningen er bra for meg både fysisk og mentalt. Det er tungt, og jeg får trent hele kroppen. I tillegg får jeg øvelse i det jeg ikke er god på, som koordinasjon og koreografi.

Therese vet at mange kronisk syke ikke tør å trene, og hun anbefaler dem absolutt å gi trening en sjanse.

– Man trenger jo ikke å ta helt av som jeg har gjort, sier Therese og ler.

– For meg har pole-sport og trening blitt en livsstil. Når andre sparer til sommerferie, sparer jeg til reiser for å delta på konkurranser i inn- og utland, samt kostymer. Det er strenge regler om antrekk, det må ikke være for lite klær, det må sitte godt, og bruker vi for mye klær mister vi lett festet på stangen.

Therese har vunnet NM flere ganger, og har tre bronsemedaljer og en fjerdeplass i VM. Hun kjenner kroppen sin godt og er opptatt av balansegangen mellom aktivitet og hvile. På den måten klarer hun å kombinere MS-sykdommen, trening og konkurranser. Hun har blitt et skikkelig konkurransemenneske, og håpet er at parapole skal bli en OL-gren.

– Jeg vet ikke når kroppen sier stopp, men vil holde på så lenge jeg har glede av treningen, sier Therese, som også roser det gode miljøet på treningsstudioet og på landslaget.

– Egentlig har jeg ikke lyst til å gi meg før jeg kan delta i Paralympics, det er den store drømmen.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer