SURROGATI: Harald Natvik (32) og Ida Arnoldsen Larsens (32) tvillinger, Even og Marie på snart ett år, er født av canadiske Amy.  Foto: Kaja Tirrul
SURROGATI: Harald Natvik (32) og Ida Arnoldsen Larsens (32) tvillinger, Even og Marie på snart ett år, er født av canadiske Amy. Foto: Kaja Tirrul Vis mer

Sterke Historier

Hvordan takker du kvinnen som har født deg to barn?

- Vi kan aldri gi henne noe i nærheten av det hun har gitt oss. Harald Natvik (32) og Ida Arnoldsen Larsen (32) ble foreldre ved hjelp av surrogati.

KK.NO: Hvordan er det mulig å uttrykke takknemligheten du føler? Harald Natvik har prøvd, gang på gang.

– Svaret Amy gir oss, sier alt om henne: «Det er jeg som skal takke for at jeg får lov til å hjelpe dere å bli en familie».

Amy Cameron (38) har sju barn og direktørmann med god lønn – hjemme i Canada. I tillegg har hun de tre hun har født for andre, og de bor i Norge. To av dem er Ida og Haralds tvillinger Even og Marie, som fyller ett år i mars.

LES OGSÅ: Trodde ikke jeg skulle bli mor

- Jeg ga dem bare en livmor

Hvordan i all verden kan en kvinne bære fram et barn, for så å gi det fra seg? Hvordan kan hun gå åpent inn i det, om ikke penger er motivasjonen? Og kunne penger blitt motivasjon nok?

SURROGATMOREN: Amy Cameron (38) har selv syv barn i Canada. Foto: Kaja Tirrul
SURROGATMOREN: Amy Cameron (38) har selv syv barn i Canada. Foto: Kaja Tirrul Vis mer

– Det er ikke penger som får verden til å gå rundt, det er hva du gjør i livet, og hva du gjør for andre. Og jeg har ikke gitt dem bort, jeg har gitt dem tilbake. Disse babyene har aldri vært mine, jeg ga dem bare en livmor å vokse i. Alt dette visste jeg helt fra begynnelsen, forklarer Amy.

Hun har alltid vært tiltrukket av surrogati, helt siden før hun fikk sitt første barn.

– Bestemoren min lærte meg viktigheten av å gi, og jeg husker at jeg tenkte surrogati måtte være den ultimate gaven, noe som virkelig ville få drømmer til å gå i oppfyllelse. Etter at jeg fikk mitt første barn kunne jeg ikke gi slipp på tanken, jeg visste at jeg kom til å gjøre det når tiden var inne. Jeg elsker å være gravid, og jeg elsker å hjelpe andre. It just makes sense!

LES OGSÅ: Når den ene ikke er klar for barn

Alltid ønsket barn

I et vakkert, gammelt trehus i en frodig hage på Os utenfor Bergen sitter Harald Natvik (32) og Ida Arnoldsen Larsen (32), og kan fortsatt ikke fatte hva de siste tre årene har gitt dem av dype nedturer og skyhøye oppturer.

Det året hun skulle fylle 30 fikk nygifte Ida livmorhalskreft. Hennes første tanke var: «Kommer jeg til å dø av dette?» Og like etterpå: «Om jeg overlever, kan jeg noen gang få barn?»

Som svar på det første ga legene henne gode prognoser, kreften ble oppdaget tidlig. Det andre spørsmålet kunne ingen gi garantier på.

– Beskjedene gikk fra ille til verre. Først fjernet de bare en del av livmortappen, men så viste det seg at det ikke var nok. Da de forsto at livmoren også måtte fjernes, fikk jeg ikke lov til å fryse ned egg i Norge – uten livmor var jeg ikke befruktningdyktig og kunne dermed ikke få barn etter dagens norske lovverk, forteller Ida.

For Ida og Harald var adopsjon et alternativ, men med en fem års karantene etter kreft og en behandlingstid på opptil fem år, risikerte de å vente ti år på et barn. Men Ida og Harald gir ikke opp. De visste hva de ville, og de var villige til å gå langt for å oppfylle drømmen som ble til idet de møttes.

STOLT MAMMA: da Arnoldsen Larsen (32) med sine skjønne små. Foto: Kaja Tirrul
STOLT MAMMA: da Arnoldsen Larsen (32) med sine skjønne små. Foto: Kaja Tirrul Vis mer

– Vi har alltid visst at vi ville ha barn, vi ville bare ha alt på plass først. Gjøre ferdig studier, flytte fra den lille studentleiligheten til et hus på landet, sånne ting. Vi hadde akkurat kjøpt drømmehuset da Ida ble syk, forteller Harald.

LES OGSÅ: Kan være høygravid uten å vite det

- Våre babyer på is

Da Ida startet cellegift og strålebehandling, var hun tross alt ved godt mot, hun visste at hun hadde brukt de siste ukene til å gjøre alt som sto i hennes makt. For på en fertilitetsklinikk i Riga lå det fem embryoer, befruktede egg – Ida og Harald kalte dem «våre fem babyer på is».

Midt i sykdommen og fortvilelsen, midt i dødsangsten og frykten for framtiden, bevarte de nemlig håpet om det som skulle komme etterpå. Det ble trøsten da alt var på det mørkeste.

Harald beskriver hvordan Ida lå bare en uke etter den første operasjonen, fortsatt ikke på beina, men i full gang med å sjekke klinikker i Europa som ikke bare tilbyr høsting, befruktning og nedfrysing av egg, men også transport til utlandet, siden surrogati er ulovlig i Norge.

– Skulle vi få dette til, måtte vi stå på, sier Ida bestemt.

SOM SMÅ: Even og Marie.  Foto: Kaja Tirrul
SOM SMÅ: Even og Marie. Foto: Kaja Tirrul Vis mer

– Jeg kunne aldri tilgitt meg selv om jeg ikke hadde gjort alt som sto i min makt før det ble for sent.

LES OGSÅ: Ville du blitt med på fødselen til en fremmed?

- Hun er bare god

Høsten 2012 kom med godt nytt fra legene på Haukeland: Idas behandling var vellykket.

Det krever fem år uten tilbakefall før du blir friskmeldt etter kreft, men Ida var symptomfri – det var ingen kreftceller å spore.

Nå tillot de seg å tenke framover, og framtiden startet med deres livs aller viktigste brev: En kontaktannonse full av håp – for kunne det være noen der ute som kunne tenke seg å bære fram deres barn?

På andre siden av Atlanterhavet satt Amy og leste om det unge paret, om drømmehuset ved havet, om besteforeldrene like ved. Hun husker at hun følte en umiddelbar kontakt, disse menneskene ville hun ha i livet sitt.

– Hun er en sånn som adopterer eierløse hunder og katter, en sånn som lar barna ta med seg skilpadder og ekorn hjem. Hun er bare god. Hun er opptatt av veldedighet, og nå valgte hun oss, smiler Ida og Harald takknemlig.

De holdt hyppig kontakt via Skype, Facebook og mail, og de dyrebare embryoene ble sendt fra Riga til Canada. Første forsøk på befruktning mislyktes, og Amy trøstet: «We have to get back up on the horse and try again!»

Nytt forsøk, to nye embryo. De viste seg å være Even og Marie, og de ville bli. Ida og Harald ventet barn, men magen var på andre siden av Atlanteren. Det var en annerledes graviditet, og de gledet seg over den sammen.

NY HVERDAG: Tvillingene er blitt større og Ida og Harald gleder seg over den nye hverdagen Foto: Silje Holte
NY HVERDAG: Tvillingene er blitt større og Ida og Harald gleder seg over den nye hverdagen Foto: Silje Holte Vis mer

– Vi leste bøker om graviditet, og fulgte med på hva som skjer fra uke til uke. Da jeg kom til kapittelet «mors bryster kan begynne å bli ømme» hoppet jeg over til å følge den delen av boken som var ment for far, ler Ida.

– Vi var som to fedre som sammen gjorde vårt beste for å støtte den gravide.

LES OGSÅ: Dette øker sjansen for tvillinger

Sterke bånd

Første gangen de møttes fysisk, var Amy allerede halvveis til termin med tvillinger – Ida og Harald reiste til Canada for å møte barna sine for første gang på ultralyd.

25. og 26. mars 2014 kom Even og Marie til verden – han like før midnatt, hun like etter.

Ida tok imot dem og klippet navlesnoren på begge. Både hun og Amys mann var til stede under fødselen, Harald satt på gangen sammen med Amys mor. Rollen som surrogat angår hele familien – og sånn må det være, mener Amy.

– Surrogati har forandret livene våre. Det har fått mannen min og meg til å sette pris på vår egen fruktbarhet, nå skjønner vi hvor heldige vi er. Det har også lært mine barn at verden er et godt sted, vi må bare se etter det gode. Gjør vi noe godt, vil gode ting komme til oss. Vi har fått to helt fantastiske norske familier gjennom dette, en hel verden unna, men likevel så nære.

De omtaler hverandre som familie, på hver sin side av Atlanteren.

– Det er et sterkt bånd mellom meg og de tre surrogatbarna mine, og det vil det alltid være. Heldigvis har jeg fått jobbe sammen med foreldre som lar meg beholde det båndet. De sender meg oppdateringer og bilder, jeg føler at jeg får ta del i livene deres. Som en tante, på en måte, som har fått privilegiet å bære dem fram og føde dem. Det er temmelig spesielt.

LES OGSÅ:-Fryktet jeg ikke kunne få barn

- Ikke til å fatte

Hva tenker dere om at deres måte å få barn på ikke er lov i Norge?

– Vi måtte være pragmatiske, og tenke hva KAN vi gjøre? Vi måtte tenke muligheter, ikke begrensninger, begynner Ida.

– Men sånn i ettertid blir jeg provosert over hvor vanskelig det skal være. Vi har vært heldige, men vi har også stått veldig på.

- Det slår meg ofte hvor utrolig det er at vi fikk dette til, at jeg skulle kunne bli så lykkelig igjen. Det er enormt å skulle ta inn, det føles som vi har levd et helt liv på et par år. Det er fortsatt ikke til å fatte at dette skulle ende som en solskinnshistorie.

Og enda er det ikke over. For på klinikken i Canada ligger det fortsatt en «baby på is». Og Amy har sagt at hun ikke er fremmed for tanken å føde flere barn. Så hvem vet?

Underlivskreft

  • Siste uken i januar er det internasjonal Livmorhalskreftuke, som arrangeres for tredje år i Norge. Fokus er å skape oppmerksomhet rundt symptomer og tidlig legesjekk ved uregelmessige blødninger og diffuse smerter. 300 norske kvinner får livmorhalskreft hvert år, de fleste er under 40 år.
  • Gynekologisk kreft rammer årlig nær 1700 kvinner i Norge. Nærmere 21.000 lever med eller har hatt kreft i underlivet.
  • Vil du vite mer? Sjekk Gynkreftforeningen.no.
     

Denne saken er opprinnelig publisert i KK3. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: