Vi skulle ikke ha vært her nå. Vi skulle virkelig ikke ha sittet rundt dette bordet, slik vi satt for bare noen få, små måneder siden i november, den gangen med Anbjørg sylskarpt til stede.

Hun var kåret til en av «Årets kvinner» i KK, og vi fikk komme hjem til henne for intervju. Med en rosa lue over det hårløse hodet, som en hærfører på vei inn mot en slagmark, fortalte hun om brystkreften som nå hadde spredd seg til hjernen og indre organer. At hun levde med uhelbredelig kreft og en stor usikkerhet.

Og så, 21. januar kom beskjeden. Eller som det sto i den vakre dødsannonsen noen dager senere: Anbjørg har gått videre med kjærlighet.

Når Jon fikser varm drikke til oss alle, er det Pukka-te han byr på, teen Anbjørg var så glad i og som skapet fortsatt er fullt av. Ennå står parfymeflaskene hennes på badet. Og gang på gang skal han presse hendene opp mot øynene, som for å drive gråten tilbake, fysisk tvinge den ned igjen. For her sitter vi, i et møte ingen av oss skulle ønske vi hadde.

Det er en eneste grunn til det: Anbjørgs siste og største ønske var å få gi ut boken «Å dele gir styrke». Og den aller siste mila, den går Jon for Anbjørg. Uansett hva det måtte koste ham.