Når Vigdis Hjorth kommer med en ny roman, går det bare unntaksvis rolig for seg. Støyen skyldes enten at tematikken lager riper i en borgerlig ferniss, eller at hun lar intellektuelle hovedpersoner menge seg med bermen. Men mest bråk skaper det når Vigdis Hjorth beskyldes for å henge ut sin egen familie.
Romanen «Arv og Miljø» fra 2016 sparket i gang en virkelighetslitteraturdebatt uten sidestykke.
Vigdis Hjorth skrev om incest, arveoppgjør og en hovedperson som hadde brutt med familien. Ifølge forlaget måtte boken leses som en roman, ikke som noe selvopplevd, men familiemedlemmer kom på banen og mente boken utleverte og svertet dem. Lillesøsteren Helga Hjorth ga senere ut en «motroman» for å forsvare foreldrenes ettermæle.
Brannfakkel
Når Vigdis Hjorth i disse dager er ute med ny roman, ber hun ikke om godt vær. Tittelen «Er mor død», knitrer som en fakkel allerede før den når bokhandlene. Hovedpersonen Johanna minner om Vigdis: En kunstner som brøt med familien for 30 år siden. Nå har hun kommet tilbake fra USA for å få moren i tale, noe som ikke skal bli lett.
– Jeg undersøker morsrollen i full størrelse, og prøver å kaste lys over den fra mange innfallsvinkler, og også en dramatisk, forteller Vigdis Hjorth (61).
– Det første kjærlighetsobjektet til et barn er jo mor eller far, eller de som går inn i rollen, og det er klart det får enorm betydning.
– Det er tilsvarende vondt når båndet får seg et kutt?
– Ja. Og derfor er det så innmari mye litteratur som handler om mor. Samtidig er moren helt fraværende andre steder i litteraturen. Kierkegaard har skrevet uendelig med tekster om sin far, men ikke nevnt sin egen mor et eneste sted. Kanskje tenkte han på det som barnlige følelser? Tradisjonelt står far for oppdragelse og kunnskap, mens mor representerer følelser og omsorg. Men etter Freud begynte man å se at omsorg og morsrollen er kjempeviktig.
Else om å bli tante: Holder på å sprekke!
«Er mor død»
«En mor er et mord uten d» skriver Vigdis. Romanen er delvis blitt til i tømmerkoia i Nordmarka, et sjelens fristed Vigdis deler med hovedpersonen. Som alltid utforsker Vigdis en problemstilling som opptar henne, og som hun innbiller seg at mange andre også er opptatt av, men som det snakkes lite om.
Fra hun debuterte i 1983 har hun gitt ut 30 titler. Med statsvitenskap, litteraturvitenskap og idehistorie i bagasjen, har hun ofte sett med skråblikk på de kulturelle institusjonene. I «Er mor død» er det altså morsrollen hun utforsker.
På spørsmål og hva hun tenker rundt den temmelig slagkraftige tittelen «Er mor død», svarer Vigdis:
– Boka var nesten ferdig, og jeg passet en gutt på fire år, mens moren hadde noen ærender. En ny iPhone hadde blitt liggende og gutten greide å knuse skjermen. Han så helt skrekkslagen og skakende på meg. Samtidig fikk jeg en telefon som tilfeldigvis var alvorlig, men om noe helt annet. Så gutten hører at jeg sier: «Å nei! Men da var da forferdelig. Jeg kommer med en gang».
Og da ser den lille gutten skrekkslagen, men også håpefull på meg og spør: «Er mor død?».
Vigdis smiler:
– Da ville han jo slippe å få skjenn, ikke sant? Da forsto jeg hvilken ambivalens vi har til mor helt fra vi er små.
– Han visste at pappa ville finne ham først
Flykter landet
Vanligvis flykter Vigdis fra landet før en lansering, og kommer ikke tilbake fra leiligheten i Montenegro før stormen – og anmeldelsene – er over. Denne gang har korona satt et stopper for det, og hun må nøye seg med tømmerkoia, på stier der ingen andre går.
– Jeg er alltids spent, men har også mine strategier for ikke å bli for opphengt i det. Jeg reiser bort og jeg begynner på noe nytt. Jeg prøver å forskåne meg mot alt som står i avisene.
– Tærer det på deg?
– Jeg er ganske flink til å ikke la det gå inn på meg. Jeg er jo ikke på Facebook og sånne ting.
Hele debatten rundt «Arv og miljø» forholdt jeg meg ikke til. Jeg fikk bare høre om den fra forlaget.
– Om jeg hadde deltatt hadde jeg nok blitt opphisset og sint, og skulle svart.
– Tror du at den nye romanen vil skape en storm, som den etter «Arv og Miljø»?
Vigdis rister på hodet.
– Nei. Det tror jeg ikke. Rundt «Arv og Miljø» var det min familie som hovedsakelig laget støyen. De gikk på helt kokrete ting og sa at de kjente igjen begravelseshefter og eposter. Det er ingenting sånt i denne boken.
– Du tror ikke at det kan komme en «motbok», fra moren din?
Vigdis bryter ut i latter.
– Men altså dette er jo ikke ... Det er jo ikke noe de kan ... Men gudene vet. Men det kan jeg ikke tenke meg. Boken er jo ikke meg. Dette er en roman. Jeg utforsker en eksistensiell situasjon som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.
Det er mange som har brutt med foreldrene sine. Da blir man nysgjerrig på de andre familiemedlemmenes liv.
– Dette er jo noe generelt. At det kommer en bok kan jeg vanskelig se for meg, sier Vigdis.
– Ikke min greie
Vigdis Hjorth har to døtre og en sønn, og er bestemor til snart tre. På kjøkkenet hjemme på Nesøya har hun ett bilde av hver av barna og barnebarna, som har sluppet gjennom nåløyet fordi de har et artistiske uttrykk. Ellers er hun ikke mye for å spare på minner.
Gitt en roman som gransker morsrollen, hvordan opplevde hun selv å bli mor?
– Jeg var veldig ung da jeg ble mor, men jeg synes det var veldig fint, sier Vigdis.
– Det passet veldig i livet mitt, og jeg fikk noe av den samme jordingen som jeg får i naturen. Kropp og instinkt overtok.
Jeg har sikkert vært en utradisjonell mor, om man tenker baking og å stelle i stand til jul og lage veldig fine fødselsdager. Alt det der er ikke min greie.
– Men jeg snakker veldig godt og mye med barna mine. Vi har veldig ærlige og åpne samtaler.
– Kanskje mamma forvekslet bremsen med gassen?
Støter datteren fra seg
I «Er mor død» støter moren datteren fra seg, etter at hun har tatt et utradisjonelt valg. Hva ville Vigdis selv sagt, om en av barna kom og sa de ville kaste det etablerte livet på båten?
– Jeg håper inderlig at jeg hadde sagt: «Om du må det, så må du det, og det respekterer jeg». Men det er lettere å svare hypotetisk enn i realiteten, innrømmer Vigdis.
– Jeg har ikke lagt noen sånne føringer for barna. I visse miljøer legges det sterke føringer for hva barna skal og ikke skal. I dag er det mange som ønsker å bli popstjerne og kjendiser, men veldig mange foreldre prøver å holde igjen, fordi de ønsker at barna skal ha noe å leve av.
– Det ligger en slags omsorg i det?
– Selvfølgelig. Og det lå jo ikke i kortene at Johanna skulle greie seg. Samtidig kan det komme inn et element av sjalusi. En mor kan bli sjalu på datteren sin om hun ikke selv har fått leve ut sine drømmer: «De mulighetene fikk ikke jeg», sier Vigdis.
Manglende omsorg?
På spørsmål om hun skriver med utgangspunkt i rollen som mor eller som datter, svarer Vigdis:
– Begge deler. Det er jo to mødre her. Johanna er selv mor, og lurer på om forholdet til moren har gjort at hun har brydd seg for lite om sønnen sin.
Det at hun ikke har ville legge føringer for ham, kanskje har han oppfattet det som manglende omsorg?
Hun legger til:
– Mange av Ibsens stykker handler om det. At synden ikke forsvinner, den overføres bare til neste generasjon.
Når far drakk seg full til sjøs, måtte Marianne (10) ta over roret
På flørtern!
I tømmerhuset på Nesøya, med en overgrodd hage, lever Vigdis Hjorth og bokseren Emma Hjorth i fordragelig tosomhet. På spørsmål om hun har kjæreste, svarer Vigdis:
– Nei, jeg flørter!
– Så herlig?
– Ja, ja, ja, sier hun både fort og hemmelighetsfullt.
Brøt med familien
Da KK intervjuet Vigdis i 2018, fortalte hun at hun brøt med familien sin for 30 år siden. Når man har kuttet båndene slik, hvordan forholder man seg til at barna kanskje ønsker å ha et forhold til familien?
– Der tror jeg man må stille barna helt åpne, sier Vigdis.
– En forelder kan ikke ta en beslutning på vegne av barna. Det går jo ikke.
– Kanskje ikke alltid like lett, om det er mange følelser i sving?
– Men da må man prøve å skjerpe seg. Barn er veldig lojale mot foreldrene sine da, men jeg ville aldri sagt til barna mine at de ikke skulle ha kontakt.
– Jeg elsker Linda for alltid
Begravet levende
Johanna i boken begraver moren sin, om ikke fysisk, så hvert fall overført. Hva tenker Vigdis om risikoen for å bli «begravet» av sine egne barn?
– Jeg går ikke rundt og tenker på det, men man kan aldri vite. Men Johanna er forferdelig opptatt av sin mor også. Hun går langt i å forsøke å komme henne nærme. Men når den kjærligheten blir nektet henne må hun ta farvel. Det er en beskyttelse for å gi opp en kjærlighet som ikke blir tatt imot.
Siste ordet
Vigdis lar siste ordet i forholdet mellom Johanne og moren bli spagetti. Riktignok pakket inn i bibelsk stråleglans, men likefullt spagetti. Er hun redd hennes egne barns siste ord om henne skal bli et prosaisk tørrprodukt?
– Dette kan man aldri vite, sier Vigdis og lener seg på strak arm inn i den lave vinduskarmen.
Jeg har sikkert gjort mange feil og dumme ting. Etterhvert som man blir eldre tenker man «Oi, hvordan turte jeg å få de tre barna?»
– Man lager jo en barndom de ikke greier å komme unna. Som jeg skriver: «Hvis man visste, hvis man forsto som ung hvor avgjørende barndommen er, ville man aldri tørre selv å få barn». Den innsikten av hvor betydningsfull barndommen er, at man aldri glemmer den. At mor og far er med deg hele livet, levende eller døde.
Suzanne Brøgger: – Gudskjelov at jeg ikke fikk det jeg ønsket meg mest
Tragedie - i beste mening
Hun mener mye som foreldre gjør i beste mening også kan vise seg å bli feil:
– Du ser det i «Gjengangere» av Ibsen. Moren som sender bort Osvald for at han ikke skal vokse opp i huset med en alkoholisert far. Men det å bli frarøvet kontakten med foreldrene og også moren, har også sin pris.
Hva slags inntrykk sitter barna igjen med? Vigdis mener det er et spørsmål man hele tiden spør seg selv, som forelder.
– En ting er jo hva barna sier, men man vet jo ikke hvor ærlige de er. Hva de snakker om seg imellom. Men som mor må man være åpen om at man gjør feil. Jeg har sikkert gjort dumme ting, men man må kunne si unnskyld. Det tror jeg hjelper veldig.
