Trillingsvangerskap

- Hvordan velger man? Alle tre var jo barna våre

Charlotte planla livet som firebarnsmor - så kom sjokket.

TRILLINGSVANGERSKAP: Charlotte med lille Molly på brystet. - Første gang jeg fikk ta henne ut av kuvøsen og holde henne var 17 mai 2022. FOTO: Privat
TRILLINGSVANGERSKAP: Charlotte med lille Molly på brystet. - Første gang jeg fikk ta henne ut av kuvøsen og holde henne var 17 mai 2022. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Da Charlotte Ringqvist (38) og Erik Morgan Karlsen (41) bestemte seg for å få sitt første barn, ble hun gravid veldig fort. De tenkte derfor ikke på faren for at det ikke skulle gå like lett neste gang. Etter flere svært tidlige spontanaborter (habituell abort) ble paret henvist til IVF-behandling.

Det ble en lang prosess, også fordi koronapandemien kom, og første forsøk gikk skeis.

Etter en stund gjorde de forsøk nummer to, og høstet ut eggene. Det var en nervepirrende prosess.

– Den dagen jeg skulle få satt inn egg, ringte de fra laben og lurte på om jeg kanskje ville sette inn to egg, i håp om at det skulle gi bedre sjanse for at kanskje ett skulle festet seg. De hadde nemlig litt dårligere kvalitet, sier Charlotte.

– Jeg spurte om oddsene for at begge festet seg, og fikk beskjed om at det var lite sannsynlig. Vi valgte å si ja, tenkte vi hadde holdt på så lenge, så det var litt sånn kjør på - mentalitet.

Tre små hjerter som banket

Det er tvillinger i familiene på begge sider, Eriks bestemor var tvilling, og litt lengre bakover var det tvillinger i Charlottes familie. Men ingen trillinger, så vidt de vet.

– Jeg husker jeg ringte mamma etter å ha fått satt inn to egg. Hun sa «Men Charlotte da, du tilhører så ofte den lille prosenten, så du får nok flere barn selv om sjansen er liten.»

I begynnelsen av desember 2021 ble det bekreftet at Charlotte var gravid. Jubelen sto i taket, men de ble redde for en ny abort da Charlotte fikk en kraftig blødning.

Ved ny undersøkelse viste det seg at alt var i orden, og at ikke ett, men tre små hjerter banket i Charlottes mage.

– Vi ble forklart litt om trillinggraviditet; om tett oppfølging og mulige komplikasjoner, om valget man kan ta om man vil beholde alle, sier Charlotte.

– Det føltes nesten ikke virkelig. Da vi gikk ut, så vi på hverandre og spurte hva vi ønsket. var veldig klar på at nå som vi endelig hadde kommet så langt, ønsket han ikke tulle med noen ting, mens jeg fikk litt panikkfølelse.

Charlotte og Erik hadde prøvd lenge for å gi Stella (7) et søsken. Men Charlotte ble bekymret for hvordan storesøster ville takle at de kom hjem med tre babyer i stedet for én.

Hun hadde ikke trengt å engste seg.

HJEMREISE: - Stella har pyntet seg for anledningen og fått bestemme hvordan pappa skulle pynte seg også før de skulle komme og hente meg og Molly hjem. FOTO: Privat
HJEMREISE: - Stella har pyntet seg for anledningen og fått bestemme hvordan pappa skulle pynte seg også før de skulle komme og hente meg og Molly hjem. FOTO: Privat Vis mer

Så frem til et liv som firebarnsforeldre

Etter å ha fått sjokkbeskjeden, var det et vanskelig valg som lå foran foreldrene:

– Ved trillingsvangerskap er det en tidsfrist for når man må ha bestemt seg for om man skal beholde alle tre eller redusere antall fostre, og jeg var helt desperat etter informasjon og hjelp til å belyse dette. Jeg savnet at noen bare skulle fortelle meg hva som var det riktige å gjøre, sier Charlotte på telefon fra Bødalen i Asker, der familien bor.

– Jeg bestilte til og med time hos min fantastiske fastlege for å drøfte, hun snakket med meg og så meg, men kunne jo selvsagt ikke fortelle hva som skulle være en riktig avgjørelse for oss.

Charlotte og Erik slukte alt de kom over om trillinger, men det fant ikke så mye om de temaene de var opptatt av. Skulle de redusere antall fostre, var det også en betydelig prosent sjanse for at de andre fostrene ikke ville overleve. Foreldrene følte det også på skam ved å si høyt at de ikke var sikre på om de skulle beholde alle tre.

– Vi endte til slutt opp med at vi ikke ville redusere, og begynte å planlegge livet som firebarnsforeldre. Vi tittet på minibuss også, sier Charlotte.

– Det var litt skummelt, for vi visste allerede hvor fantastisk og samtidig slitsomt det er med én baby. Hvordan skulle det bli med tre på en gang, pluss storesøster?

Charlotte og Erik så for seg et hektisk liv der de verken hadde nok armer eller pupper. De var glade, spente og redde, alt på en gang, men takknemlige for den felles avgjørelsen de hadde landet på.

BURSDAG: 1 årsdag og dåpsdag for Molly. FOTO: Privat
BURSDAG: 1 årsdag og dåpsdag for Molly. FOTO: Privat Vis mer

Satte inn to egg

ETT ÅRSDAG: - Vi kombinerte dåp og ettårs-feiring. En dag med glede, men også litt klump i brystet da tankene gikk til de to som ikke var der, og tanken om at vi for ett år siden ikke visste om denne dagen skulle kunne bli feiret! FOTO: Privat
ETT ÅRSDAG: - Vi kombinerte dåp og ettårs-feiring. En dag med glede, men også litt klump i brystet da tankene gikk til de to som ikke var der, og tanken om at vi for ett år siden ikke visste om denne dagen skulle kunne bli feiret! FOTO: Privat Vis mer

Plutselig endret alt seg

De ble fulgt tett opp på Rikshospitalet, med mange ultralyder og fosterdiagnostikk.

Molly lå i en egen fostersekk, mens guttene var eneggede og hadde samme fostersekk med en hinne imellom seg. Derfor passet legene nøye på at guttene klarte å dele næringen de fikk fint mellom seg.

– I begynnelsen av mars 2022 var vi inne til vanlig kontroll. Da hadde den ene gutten blitt større enn den andre, han hadde forstørret hjerte og mye vann i fostersekken sin. Den andre gutten hadde nesten ikke urin i blæren og lite fostervann på sin side, sier Charlotte.

– Legene forklarte at tvillingene hadde det som kalles tvilling til tvilling transfusjonssyndrom (TTTS), en sjelden og livstruende svangerskapskomplikasjon, der sammenvokste blodårer i morkaka gjør at det ene fosteret får næring fra det andre.

Det ble med en gang snakk om operasjon, enten i København eller i Stockholm. Foreldrene måtte ta stilling til hvordan de ville gå frem, om legene skulle forsøke å redde én av guttene eller begge. Charlotte og Erik fikk brosjyrer og papirer på TTTS, men det var vanskelig å ta alt innover seg.

– Vi ble fylte med sorg og redsel, og for min del panikk for hva som ville være det riktige å velge. Jeg søkte utover igjen etter informasjon, men her var det ikke lett å få svar på noe. Til og med legene veide sine ord for å ikke påvirke valget vårt, og det er ikke lett å gi prosenter for man vet vel aldri hvordan hver ulike kropp reagerer eller tåler ting, sier Charlotte stille.

– Vi ble fløyet til Stockholm etter noen dager, og landet sent på kvelden. Morgenen etter var det booket både undersøkelse og operasjon med noen timers intervall..

- Vi gråt og prøvde å tenke alle utfall, men det var umulig for oss. Hvordan velger man slikt når det er ens egne barn? Vi hadde utviklet et forhold til alle tre, og vi hadde sett dem på ultralyd mange ganger. Det var barna våre!

De fortvilte foreldrene la avgjørelsen i spesialistenes hender, slik at de kunne gjøre det som var det medisinsk beste valget.

STORESØSTER: Drammen sykehus. Det var stort for Stella å få lov til å holde lillesøster. Hun var veldig forsiktig og likte å synge for Molly.FOTO: Privat
STORESØSTER: Drammen sykehus. Det var stort for Stella å få lov til å holde lillesøster. Hun var veldig forsiktig og likte å synge for Molly.FOTO: Privat Vis mer

Mistet to, var livredde for den tredje

Legen forklarte at valget de anbefalte innebar å klemme av navlesnoren til den ene gutten. Dette ble gjort i uke 17+2. Men Charlotte fikk sterke smerter om natten, og på kontroll dagen etter sa legen at den andre gutten dessverre også hadde dødd.

– Vi kunne ikke tro det var sant. Det føltes som om brystet mitt eksploderte, og hjertene våre knuste. Erik la seg ned i fanget mitt og hulket og gråt. Hele denne opplevelsen fra vi fikk beskjed om TTTS, føltes som en skrekkfilm vi ikke våknet fra, sier Charlotte.

– Jeg ba legene om en kjapp kontroll da vi kom hjem, jeg var redd for hun som var igjen. Tanken om at det lå to døde guttebabyer i magen min var i begynnelsen helt kvalmende, men de måtte bare ligge der til Molly skulle komme.

Etter litt mindset-jobbing, fikk Charlotte imidlertid snudd det til at guttene skulle få lov å være med resten av veien, at de skulle få passe på søsteren og at det var fint hun fortsatt hadde dem med seg. Det ble positivt å vite at de fremdeles lå i magen, og Charlotte fikk et kjærlig forhold til dem.

Dramatiske minutter

Hun ble fulgt ekstra tett opp, og var mye ut og inn av sykehuset. Da hun testet positivt på Covid, ble Charlotte isolert på Rikshospitalet med en gang. Samme kveld fikk hun en skikkelig kynner, og legene mistet lenge kontakt med Molly.

– Etter dramatiske minutter kom heldigvis hjertelyden. Da roet det seg for natten, men morgenen etter kom en lege inn og ba meg slutte å spise brødskiven min. De ville ta keisersnitt den dagen for nå følte de ikke at de hadde kontroll på Molly, forteller Charlotte.

– På utsiden kunne de i hvert fall hjelpe henne. Erik fikk på seg fullt smittevernutstyr og fikk sitte på en stol under operasjonen, i betryggende avstand fra meg. Han måtte ikke bli smittet av covid, han måtte være hos datteren vår.

STELL: En av stellesituasjonene på Riksen der de bytter klede under bittelille Molly. FOTO: Privat
STELL: En av stellesituasjonene på Riksen der de bytter klede under bittelille Molly. FOTO: Privat Vis mer

En tøff start på livet

– Jeg hørte et bittelite skrik da Molly ble tatt ut mandag 9. mai, i svangerskapsuke 26, og visste at hun i hvert fall ble født levende, sier Charlotte.

– De tok raskt med seg Molly til naborommet, der hun ble koplet til diverse slanger og apparater. Hun veide bare 508 gram og var 28 centimeter lang. Etter et par timer fikk jeg komme inn på nyfødtintensiven, og Molly så veldig skrøpelig ut der hun lå i kuvøsen. De første døgnene var kritiske, legger Erik til.

Charlotte fikk holde sønnene og ha dem på rommet så lenge hun ville. Hun sang for dem og takket for at de hadde passet på søsteren. Det ble en sterk og fin stund, en god avskjed.

På grunn av covid, ble Charlotte liggende isolert. Hun fikk skikkelig hoste, noe som passet dårlig sammen med et ferskt keisersnittsår. Men aller mest var hun bekymret for Molly. Hun visste at Erik var hos henne så mye som mulig. Hun fikk se datteren på bilder og facetime, og hun deltok på legevisitten via telefonen. Hun pumpet seg, men følte det nesten som å være med i en filminnspilling. Alt var så uvirkelig.

Holdt datteren for første gang

– Torsdag 12 mai ble jeg trillet inn med maske og hansker for å se datteren vår, og 17. mai fikk jeg holde henne for første gang. Etter det brukte vi kengurumetoden flest mulige timer i døgnet, det vil si at Molly lå hud mot hud på Eriks eller mitt bryst, sier Charlotte.

– Etter en måned på Rikshospitalet ble vi flyttet over i familierom på Drammen sykehus. Da var det lettere for meg å være på sykehuset om dagen, mens Stella fikk en mer normal dag med barnehage som hun var vant til, sier Erik.

Alle fire kunne overnatte på familierommet, og Charlotte dro også på permisjon hjem noen ganger, mens de tok seg av Molly på sykehuset. Dette var avbrekk hele familien trengte, selv om det var vondt for Charlotte å forlate Stella igjen.

Det tok tid å komme ordentlig i gang med ammingen, men Charlotte og Molly fikk det til. På sykehuset lagde de «alle kommer hjem-kalender», og Stella fulgte spent med på nedtellingen. 19. august var den store dagen. Stella hadde pyntet seg og det var stor stas å få mamma og lillesøster hjem. Men allerede dagen etter spurte storesøster:

– Når skal Molly egentlig tilbake igjen?

Det ble nok en veldig stor overgang med en baby som krevde såpass mye hjemme.

For å være med og spre kunnskap om premature barn, har familien bidratt i podkasten Intensivdager, der foreldre til barn som har fått en annerledes start på livet., forteller sine historier. Charlotte og Erik anbefaler andre å lytte til den, der det snakkes om ting man kanskje lurer på, men som ikke kan leses i en bok. Dessuten kan det være befriende å vite at man ikke er alene om verken mørke eller lyse tanker.

PAPPA: Sommer 2023, Molly er med pappa på fisketur på hytta. - Hun elsker å få følge med på alt vi driver med! FOTO: Privat
PAPPA: Sommer 2023, Molly er med pappa på fisketur på hytta. - Hun elsker å få følge med på alt vi driver med! FOTO: Privat Vis mer

Fremdeles ikke en helt vanlig hverdag

For Charlotte var det både deilig og skummelt å komme hjem, etter til sammen tre og en halv måned på sykehus. Erik og hun hadde begge pleiepenger, og skulle plutselig stole på seg selv og sine egne avgjørelser. De var takknemlig for å ha hjemsykehus den første tiden, slik at Molly ble fulgt opp blant annet i forhold til mat og vekt. Hun fikk melk gjennom en sonde i nesen, hver tredje time døgnet rundt.

– Jeg hadde Molly i bedside crib ved siden av meg, men måtte likevel alltid sove med lyset på, bare dimmet, sier Charlotte.

– Slik kunne jeg med en gang se at hun pustet, også om natten.

Erik og Charlotte sov mest på skift den første tiden, begge var livredde for at det skulle skje noe med den lille babyen. Erik begynte å jobbe igjen i september, mens Charlotte var hjemme til høsten 2023. Da skulle hun tilbake til sin jobb som pedagogisk leder i barnehage, og Molly skulle starte forsiktig i barnehage.

– Molly har en mild variant av en lungesykdom pluss et lite hull i hjertets forkammer. Dette gjør henne ekstra disponert for luftveissykdommer, og hun har vært veldig mye syk, sier Charlotte.

– Jeg tok ut pappapermisjon da Molly begynte i barnehagen, så vi kunne gi henne en myk start, men fra oktober til nå har Molly bare vært 14 dager i barnehagen, så hun er absolutt ikke tilvendt, forteller Erik.

Video: NRK Vis mer

Da det viste seg at det var urealistisk at begge foreldrene kunne jobbe fullt, fikk de innvilget pleiepenger, som de nå deler. Molly er liten av vekst, og det er viktig å være obs på ernæringen. Når hun er frisk, er hun en blid og fornøyd jente, som synes det er spesielt gøy å leke med storesøster. Stella lærer lillesøster veldig mye, og foreldrene synes det er rørende å se samspillet mellom de to. Molly er nå 20 måneder, 16 måneder korrigert alder, og hun veier 7,5 kilo.

– Vi isolerer oss ikke, men vi utsetter heller ikke Molly for mer smitte enn nødvendig, sier Charlotte.

– Utfordringene må vi ta etter hvert. Vi håper Molly slipper så mye sykdom, slik at vi kommer inn i en vanlig hverdagsrutine. Det får ta den tiden det tar, og vi ser lyst på fremtiden. Det viktigste er uansett å skape et godt liv for barna våre.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet