Pernilla Nordén:

- Hvorfor ble jeg og søsknene mine atskilt?

Livet til Pernilla ble forandret for alltid da familien kolliderte med en elg og foreldrene hennes døde. Som voksen prøver hun å forstå hvordan alt kunne gå så galt etterpå. Hvorfor ble hun skilt fra søsknene sine og adoptert bort?

– Jeg husker egentlig ingenting fra ulykken, sier Pernilla Nordén. Mer enn 40 år etter ulykken la hun ut 
 en etterlysning 
 på sosiale medier. FOTO: Frida Funemyr
– Jeg husker egentlig ingenting fra ulykken, sier Pernilla Nordén. Mer enn 40 år etter ulykken la hun ut en etterlysning på sosiale medier. FOTO: Frida Funemyr Vis mer
Publisert

Forsiden på den svenske avisen Expressen mandag den 15. november 1976: et bilde av en fem år gammel jente som ligger på en båre. Hun har akkurat mistet moren og faren sin i en alvorlig trafikkulykke rett utenfor Eksjö. Med store bokstaver står det: «Pernilla lever.»

De hadde akkurat feiret farsdag og var på vei hjem fra morfar i Eksjö til huset i Heda i Nottebäck. Pernilla Nordén, foreldrene hennes og to eldre brødre på åtte og elleve år var med, mens storesøsteren var blitt igjen og var hjemme hos en venninne.

Det var en mørk kveld med regn, og åtte kilometer fra Eksjö dukket det plutselig opp en elg midt i veien. Kollisjonen var et faktum, bilen kjørte av veien og rett inn i et tre. Bilen ble fullstendig smadret.

– Jeg husker egentlig ingenting fra ulykken, sier Pernilla, som i dag er 47, da vi møtes noen uker etter at hun har lagt ut et innlegg på Facebook.

Hun var kommet til et punkt der hun følte at hun rett og slett trengte å få svar på spørsmål om hva som egentlig skjedde. Hvem var først på ulykkesstedet? Og hva skjedde med barna etter ulykken? Pernilla følte også at hun skyldte sine egne barn å søke svar på disse spørsmålene.

I innlegget skrev hun: «Nå vil jeg vite mer; hjelp meg med å spre bildene. Jeg vil komme i kontakt med dem som var involvert i redningsarbeidet. 14. november, 1976, ulykken skjedde utenfor Eksjö, riksvei 32. Solvej og Alf Gustafsson døde på stedet. Vi barna havnet på Eksjö lasarett. Send DM hvis det er behov for mer informasjon.»

Etterlysningen fikk en enorm respons.

– Det er helt utrolig hvor mange som har tatt kontakt og har noe å fortelle fra ulykkeskvelden, men også fra tiden etterpå. Blant annet forteller Pernilla om Mona-Lisa, som kjente familien og som var først på ulykkesstedet.

– Mona-Lisa satt visst barnevakt for oss av og til, men hun var også en god venn av familien. Hun ble så klart helt knust da hun kom til ulykkesstedet og så hele familien sammenklemt inne i bilen. Pappa hadde fått vindusruten stukket rett inn i pannen. Han hadde hostet til da hun kom bort, men så svant han hen ganske raskt. Mamma levde da Mona-Lisa kom fram, men også hun døde like etterpå. Fjærene i bilsetet hadde gått inn i ryggen hennes, og redningsarbeiderne hadde hatt problemer med å få henne ut fordi hun satt så hardt fast, forteller Pernilla.

Var enig om at man skulle prøve ikke å skille søsknene

Pernilla er blitt fortalt at hun og de to brødrene hadde sittet i baksetet og skreket. Brødrene kunne gå ut selv med litt hjelp, men Pernilla måtte de bære ut. Hun hadde brukket beinet. Barna ble satt i grøftekanten like ved ulykkesstedet. Mona-Lisa har også fortalt at hun husket stanken og varmen fra den døde elgen ved siden av. Det var hun som senere ble med barna til Eksjö sykehus, der de ble møtt av personalet på intensivavdelingen.

Dagen etter ulykken havnet Pernilla på forsiden på avisen Expressen.
Dagen etter ulykken havnet Pernilla på forsiden på avisen Expressen. Vis mer

– Jeg har også fått tak i Anette, en pleieassistent som jobbet på avdelingen vi ble flyttet til neste morgen. Hun har fortalt at jeg lå i sengen med gips og beinet i strekk. Ifølge Anette var jeg en glad unge, men av og til ble jeg veldig trist. Da holdt jeg ut armene og ville at sykepleierne skulle komme og klemme meg. Jeg spør meg selv om jeg på dette tidspunktet skjønte hvorfor ikke mamma og pappa var der og holdt rundt meg.

Familien Gustafsson kolliderte med en elg rett utenfor Eksjö, og fire barn ble foreldreløse.
Familien Gustafsson kolliderte med en elg rett utenfor Eksjö, og fire barn ble foreldreløse. Vis mer

Storesøsteren til Pernilla kom til søsknene sine på sykehuset morgenen etter ulykken, og barna ble skjermet fra tv og radio fram til det. Deretter kom pårørende og besteforeldre. Barna ble fortalt at foreldrene deres ikke levde lenger. For søsteren til Pernilla ble sjokket ekstra stort.

To måneder etter ulykken skrev Aftonbladet at «søsknene har funnet seg til rette hos trygge fosterforeldre … den første vanskelige tiden er over». Det kunne ikke vært lenger fra sannheten.
To måneder etter ulykken skrev Aftonbladet at «søsknene har funnet seg til rette hos trygge fosterforeldre … den første vanskelige tiden er over». Det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Vis mer

– Vi andre hadde jo vært en del av traumet, men hun kom helt uvitende til det hele, forklarer Pernilla og forteller videre at hun har prøvd å få tak i forskjellige dokumentasjonspapirer om hvordan man resonnerte rundt hva som skulle skje med barna.

Man var enig om at man skulle prøve ikke å skille søsknene. Blant annet hadde Pernillas farmor og farfar vist interesse for å ta seg av alle de fire barna. Pernilla har ennå ikke fått svar på hvorfor det aldri ble slik.

– Jeg har hørt at man diskuterte hvorvidt man skulle skille oss eller om vi skulle få være sammen. Men til å begynne med havnet min eldste bror hos naboene våre, mens jeg, storesøster og lillebror bodde hos et par som leide et hus av foreldrene våre. Det finnes bare noen korte notater, men jeg har skjønt at vi bodde der i omtrent et år.

Rømte hjemmefra som 18-åring

Pernilla beskriver paret som de bodde hos, som strenge, og storesøsteren hennes tok på seg rollen som en ivaretakende mamma for småsøsknene sine. Men en dag da storesøsteren kom hjem fra en kveld ute med vennene sine, var plutselig Pernilla og lillebroren borte. Det skulle ta lang tid før storesøsteren fikk vite hvor småsøsknene befant seg, og hun hadde det veldig vanskelig. 15 år gammel flyttet hun til en egen leilighet i Sävsjö.

Pernilla og lillebroren havnet på et hjem, og der var også deres eldre bror en stund. Men da Pernilla var rundt sju år, ble hun og lillebroren adoptert av et par som ikke kunne få egne biologiske barn. Som om ikke barna allerede var traumatisert nok som det var, ble de nå utsatt for nok en prøvelse.

Pernilla slet med flere ulike ettervirkninger, og på videregående ble hun sykmeldt på grunn av «stress». I ettertid har en venn av familien sagt at «du skal vite at vi alle visste hvordan dere hadde det».

Fostermoren hennes døde i 1998, fosterfaren lever fremdeles, men er alvorlig syk.

Pernilla rømte hjemmefra rett etter at hun hadde fylt 18 år, og 19 år gammel traff hun en 12 år eldre mann. I ettertid kan hun se at det hun fant i denne mannen, var den farsfiguren som hun hadde savnet, en trygghet i livet. Forholdet varte ikke i mange år, men de rakk å få sønnen Jesper sammen, og for første gang opplevde Pernilla ekte kjærlighet.

– Jeg skjønte der og da at det er akkurat slik som dette det skal føles. Det var en fantastisk følelse! Jesper og jeg var lenge alene, men i 2000 traff jeg han skulle bli far til datteren min Melina.

Pernilla beskriver en forelskelse som ble etterfulgt av et fint forhold. Etter sju år gikk de fra hverandre, men de er fremdeles nære venner.

De to siste årene har Pernilla bodd i en leilighet i Varberg. Hun har et godt forhold til begge barna sine.

– Jesper har flyttet ut. Han er verdens snilleste, en løsningsorientert gutt som er veldig lik meg. Og jeg har nå hørt at både jeg og Jesper er veldig lik faren min, som visstnok var en skøyer – tullete og spøkefull. Melina er i dag 16 år, en kjærlig, utrolig ambisiøs og flink jente som bor vekselvis hos meg og faren sin.

Solveij og Alf Gustafsson døde p å stedet da de kolliderte med en elg og deretter kjørte inn i et tre en høstkveld i 1976. FOTO: Privat
Solveij og Alf Gustafsson døde p å stedet da de kolliderte med en elg og deretter kjørte inn i et tre en høstkveld i 1976. FOTO: Privat Vis mer

Vi hadde mistet foreldrene våre, men fikk alt annet enn trygghet og kjærlighet

Det var egentlig i forbindelse med at Pernilla fikk en telefonoppringning om hva man skulle gjøre med gravstedet til hennes biologiske foreldre, at historien hennes kom opp igjen.

– Jeg har alltid følt det som om det er et stort hull inni meg, en stor rotløshet. Jeg husker at jeg kunne være misunnelig på vennene mine som hadde vanlige, fungerende familier. Men jeg har i mange år lagt alt til side og er en person som i stedet engasjerer meg og ønsker å hjelpe andre rundt meg. Da barna og jeg satt i bilen på vei til graven til foreldrene mine, skjønte jeg at jeg overhodet ikke hadde bearbeidet det som skjedde. Barna mine hadde spørsmål som jeg ikke hadde svar på. Hvem er slektningene våre? Hvem ligner jeg på? Hvem tilkalte ambulansen? Hvem var først på ulykkesstedet? Slik startet prosessen med å finne svar. Og nå i ettertid har jeg skjønt at det ikke bare er jeg som har hatt spørsmål om hva som skjedde med oss. Det var så mange mennesker, alt fra redningsarbeidere til helsepersonell, som også har gått gjennom livet og båret på spørsmål om oss barna som ble foreldreløse den kvelden.

Det Pernilla har savnet aller mest etter at de biologiske foreldrene Alf og Solvej Gustafsson døde, er kjærlighet.

Bare det å få sitte på fanget til mamma eller pappa og føle ekte kjærlighet. Jeg har savnet å føle den grenseløse kjærligheten.

Tross alt som er skjedd, har Pernilla stått støtt og blitt en sterk og livsglad karrierekvinne.

– Det var mange mennesker rundt oss som ikke var snille, men det var også de som var det. Jeg tenker som så at dersom man ønsker å være lykkelig, må man selv gjøre det man kan for å bli det. Jeg har alltid følt at ansvaret ligger i mine egne hender.

At Pernilla nå har fått kontakt med personer som var involvert i arbeidet med ulykken, har ikke revet opp gamle sår, men heller gitt henne en følelse av trygghet.

– Plutselig er jeg noen, som et sted på et kart. Men jo flere svar jeg får, desto flere spørsmål dukker opp. Hvorfor vi søsken egentlig ble skilt fra hverandre, og hvordan enkelte mennesker kan få ansvaret for å adoptere barn, er spørsmål jeg virkelig ønsker å få svar på. Min eldste bror måtte bo i veldig mange fosterhjem i løpet av bare et par år. Vi hadde mistet foreldrene våre og var traumatiserte alle sammen, men fikk alt annet enn trygghet og kjærlighet. Min eldste bror har som voksen fått erstatning fra staten på grunn av behandlingen han fikk. Så nå i ettertid synes jeg at det vi ble utsatt for, var helt forferdelig. Man kan ikke behandle barn på den måten.

Pernilla har gått videre og drømmer nå om framtiden.

– Jeg har lyst til å finne et landsted som jeg kan pusse opp, male, pusle og stelle som jeg vil. Men jeg lengter også etter å treffe en mann som er trygg i seg selv. Jeg vil ikke ha noen som jeg må passe på. Jeg er ikke utrygg på meg selv, jeg er sterk og driftig, men jeg vil ikke leve alene.

Hun har dessuten en blogg der hun skriver om livet og om alt som er skjedd den siste tiden.

– Jeg skriver for min egen skyld, for å bearbeide det som har hendt. Men det er også en måte å svare på alle kommentarer og spørsmål på som jeg fikk etter det Facebook-innlegget, avslutter Pernilla.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer