Jeg rekker knapt å gå ut av bilen før Tone Granaas (55) åpner døren og ønsker KK velkommen. Bak henne står det en hund og logrer ivrig. Lukas er en stor hund – blanding av fuglehund, leonberger og husky. Tone adopterte han fra FOD-gården da han var åtte måneder gammel. Etterpå har katten Suzi kommet, i tillegg til noen høner.

Tone er generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening. Hun ble fostermor for første gang våren 2019, da Elisabeth, som nå er 20 år gammel, flyttet hjem til henne.

Nå har hun Elisabeth under ettervern, da hun har flyttet for å studere. Men rommet hennes er der fortsatt, og hun blir fulgt opp av Tone – slik som de fleste barn blir når de flytter hjemmefra.

Ettervern er noe barnet har krav på frem til det fyller 25 år. Barnet får bestemme selv ved fylte 18 år, men de fleste går fortsatt på skole, og bor i fosterhjemmet i hvert fall frem til videregående er fullført.

- Gikk det greit å kjøre? spør Tone, idet vi går inn i stua. Lukas dilter etter.

Nannestad fremstår nemlig som et vinterparadis, med ekstreme mengder snø. Tone finner frem kaffe, spør om jeg vil ha noe å spise. Hun setter frem litt mat, og forteller at hun er nødt til å spise da det blir en hektisk dag. Hun ivrer etter å fortelle hva hun skal etter intervjuet.

- Jeg skal møte mitt nye fosterbarn! Jeg er så spent. Det er mye tanker og følelser i sving. Jeg er litt svanger – selv om det er en 16-åring som kommer, sier hun og ler.

Tone har ett biologisk barn. Theodor (19) er hjemme denne dagen – han bor og studerer i Oslo, men er hjemme hos mor i ny og ne. Han sitter i sofaen like ved og henger seg på samtalen når anledningen byr seg.

Merethes to døtre havnet i fosterhjem: - Det var bare min feil at barna ble hentet

Hvorfor fosterforelder?

- Hvorfor ønsket du å bli fosterforelder?

- Jeg hadde lenge tenkt at jeg kunne være en ressurs for flere barn – tanken hadde ligget hos meg og modnet lenge. Og jeg visste at det var skrikende behov for flere fosterhjem, men på grunn av jobbsituasjonen min, ble det ikke vært aktuelt før jeg byttet jobb.

Da Tone var i ferd med å bytte arbeidsplass, ringte hun til BUFETAT og fosterhjemstjenesten, og sa at hun ønsket å være til hjelp. Hun var igjennom kurs og intervjuer, før hun ble godkjent. Deretter startet barnevernstjenesten med en «matching-prosess» for å se hvilket barn som kunne passe inn i hennes hjem.

- Hvordan var prosessen?

- Den er slik den bør og skal være. Barnevernstjenesten må kvalitetssikre at du har riktige intensjoner, stabil økonomi, og at du er en person som kan stå i utfordrende situasjoner med et barn som kanskje har et større omsorgsbehov enn andre barn, sier Tone, og fortsetter:

- Du må også være kapabel til å håndtere og samarbeide med foreldre som står i en livskrise og er veldig sårbare, fordi barnet er tatt ut av hjemmet deres. Er det til det beste for barnet, skal man opprettholde kontakt med foreldrene, og det kan være utfordrende. I noen tilfeller vil også foreldrene få opp omsorgsevnen, og få igjen barnet på sikt. Å være fosterhjem er i utgangspunktet et midlertidig oppdrag, men man må være forberedt på at det er en livslang relasjon.

Bare én annen person i Norge har samme sykdom som Helen (13)

Bestemte seg raskt da muligheten kom

Da Tone hadde et mellomrom på grunn av jobbskifte, bestemte hun seg ganske raskt.

- Jeg tenkte at det var nå eller aldri. Men jeg visste at jeg var ferdig med småbarnsperioden, og jeg ønsket å være i jobb, så jeg kunne ikke ha omsorg for et lite barn som krevde at jeg ble frikjøpt fra jobb. Jeg ønsket å være der for en ungdom.

Når jeg spør Tone om hvordan det var da Elisabeth kom hjem til dem for første gang, ser Tone på Theodor, og smiler.

Elisabeth kom sammen med en saksbehandler fra barnevernet. Tone og Theodor sto på trappen og tok dem imot, før de satte seg ned ved bordet vi sitter ved nå. Theodor og Tone på den ene siden av bordet, og Elisabeth og saksbehandleren på den andre siden.

- Etter en liten stund opplevdes det som at Elisabeth bodde her sammen med Theodor og meg, og at saksbehandleren var hos oss som en gjest. Theodor og Elisabeth fikk umiddelbart god kontakt – han er en reflektert ung mann, som er engasjert og tør å stille spørsmål, forklarer Tone.

Var veldig spent

Dersom barnet kjenner at fosterhjemmet ikke føles riktig, skal det ikke plassert i hjemmet mot sin vilje.

- Da de dro, sa jeg til Elisabeth at jeg hadde veldig lyst til å bli bedre kjent med henne, og at jeg håpet at hun ville bo hos oss. Jeg sa også at jeg kom til å bli litt skuffet dersom hun ikke hadde det samme ønsket, men at hun selvfølgelig skal velge det som er best for henne, og at jeg ville støtte valget hennes uansett.

Elisabeth hadde på forhånd oppgitt at hun ønsket å bo sentralt, og i et hjem uten dyr, da hun var livredd hunder.

- Jeg var veldig spent da de forlot huset, forteller Tone.

I bilen etter besøket spurte saksbehandler fra barneverntjenesten Elisabeth hva hun tenkte, da svarte hun: «Det er der jeg skal bo». Og slik ble det.

Bachelorutdanning

Elisabeth flyttet inn med Tone og Theodor våren 2019, da hun var 17 år gammel. Nå går hun andreåret på bachelorutdanningen sin i spesialpedagogikk.

- Elizabeth er en smart jente med masse ressurser, sier Tone med et smil.

Tone forklarer at barn i fosterhjem er utsatt for omsorgssvikt, og at det kan prege dem på mange ulike måter. Mange av disse barna har lav selvfølelse, og ser på seg selv og sine behov som lite viktige.

- Å gi barna bedre selvfølelse og forståelse for egne tanker og reaksjoner, basert på hva de har vært igjennom, er en av de viktigste jobbene fosterforeldre har. Disse barna trenger hjelp til å håndtere disse følelsene, hjelp til å bli trygg, og hjelp til å mestre livet sitt.

- Vi kunne hoppe over «bli kjent»-fasen. Det var full klaff

Føltes naturlig

Tone forsøkte å koble seg på Elisabeths interesser, noe som blant annet er matlaging. De fant mye glede i matlagingen.

- Vi utforsket afrikansk og norsk mat, og mikset masse forskjellig. Vi lagde afrikansk peanøttsuppe med elg blant annet, sier hun og ler.

Det tok ikke lang tid før Theodor kom til Tone og sa at det føltes ut som at Elisabeth hadde bodd der i alle år.

- De er som søsken. Det er dog en lykke at jeg ikke hadde de to da de var fire og fem år – da hadde jeg blitt klin gæren, sier Tone og ler godt.

- Ja, det hadde blitt ille, kommenterer Theodor fra siden.

Ettervern ble vanskelig

Elisabeth bodde hos Tone i tre år. Tone kan ikke si så mye om bakgrunnen hennes, men det har også vært noen turbulente perioder. Likevel opplevde hun at det gikk veldig fint.

- Det gikk bra helt til vi kom til ettervern. Det ble en vanskelig prosess med barneverntjenesten for både Elisabeth for meg – det endte til slutt med en klage til statsforvalter, og Elisabeth fikk medhold. Den runddansen er det ingen barn som burde bli utsatt for.

Tone forklarer at barneverntjenestene rundt i landet er forskjellige, og hun mener at ikke alle er gode til å følge opp og skape stabilitet i fosterhjem.

Få rettigheter, og dårlig rettssikkerhet

Tone forteller at en av de viktigste oppgavene til fosterforeldre er å skape et tillitsbånd til barnet. Det er ikke alltid så lett.

- Du må åpne hjertet ditt, og det krever mot. Du gjør investeringer med hele deg og hele familien, i noe som er veldig uforutsigbart. Det er et viktig samfunnsoppdrag, men det er ingen enkel rolle.

De største utfordringene handler aldri om barnet, men systemet rundt, mener Tone.

- Det er fordi fosterforeldrene har svært få rettigheter, og barnas rettssikkerhet er dårlig.

Dersom det offentlige gjør feil, for eksempel helsevesenet, er det kun barnets foreldre eller barnevernstjenesten som kan klage.

- Som fosterforelder får du et kjempestort oppdrag og ansvar fra myndighetene, men du har ingen rettigheter til å stå opp for barnet dersom det ikke får tjenester det har krav på, eller om du er uenig i beslutninger som blir tatt.

Som 14 åring ble Ninja plassert i fosterhjem: - Jeg er stolt av at mamma kontaktet barnevernet. Det krever mye mot

Skjevt maktforhold

Dersom samarbeidet mellom barnevernstjenesten og fosterhjemmet er dårlig, og man er uenig, får ikke fosterhjemmet noe hjelp eller støtte.

- Det blir et skjevt maktforhold, og fosterforeldrene sitter ofte stille i båten – de tør ikke å klage eller si ifra, fordi de er redde for å bli oppfattet som vanskelige, slik at barnet må flytte, sier Tone.

Likevel er det ekstremt viktig at flere åpner hjemmene sine, da det er mange hundre barn og ungdom som står i kø og venter på fosterhjem.

- Det kan være vanskelig å anbefale andre å bli fosterhjem, med så svake rettigheter. Men dersom du er i tankeboksen, vil jeg sterkt anbefale å ta en uforpliktende prat med BUFETAT. Og like viktig: Ta kontakt med oss i Norsk Fosterhjemsforening, slik at du kan få råd og veiledning før du skriver kontrakt med barneverntjenesten.

En utfordring kan for eksempel være samvær med foreldre. Enkelte barn kan få store reaksjoner før, under eller etter samvær med sine foreldre. Barnevernstjenesten og fosterforeldrene kan ha svært ulikt syn på om samvær er til det beste for barnet.

- Selv om man som fosterforelder ser at samværet ikke er til barnets beste, får man ikke gjort noe med det. Å gjennomføre et omsorgsoppdrag med beslutninger fra barnevernet som oppleves å ikke være til barnets beste, hvor du ikke tør å si ifra i redsel for å miste barnet, er det vanskeligste med denne rollen, mener Tone.

Overlevelsesmodus

Et barn i fosterhjem skal ofte igjennom flere faser. I starten er det vanlig at barnet er i en slags overlevelsesmodus. Først når barnet lander i sitt nye hjem, skaper tilknytning og blir trygg – da kan «guarden» senkes.

- Da kan barnet ta av seg overlevelsesvesten, som jeg kaller det, og være seg selv. Først da kommer tanker, følelser og reaksjoner. Det kan kreve ekstra tiltak: Kanskje må barnet følges til skole, barnehage, BUP eller lignende – slike ting som krever at man blir frikjøpt fra jobb. I slike tilfeller hender at det barnevernstjenesten sier nei, og forventer at du som fosterforelder må stå i det. I ytterst få tilfeller må fosterforeldre kaste inn håndkledet, da det går utover familien eller egne biologiske barn.

- Likevel skal du gjøre det igjen?

- Ja, sier Tone med et lurt smil, før hun tenker seg om litt.

- Jeg vil ikke anbefale andre å bli fosterhjem uten å ha snakket med noen som har erfaring først. Det er viktig å vite hva du går til.

Norsk Fosterhjemsforening har laget en god oversikt til de som er fosterforeldre, eller ønsker å bli det, og en egen sjekkliste.

- Da barna ble tatt av barnevernet, lot jeg rusmisbruket skli helt ut

Trenger sårt flere fosterhjem

Det har alltid vært mangel på fosterhjem, men nå er det tydeligvis ekstra vanskelig for Bufetat å rekruttere. Tone ser den samme tendensen i en undersøkelse som ble foretatt av Fosterhjemsforeningen, hvor 48 prosent av de 1300 fosterforeldrene som ble spurt, svarte nei eller «usikker» på om de kunne anbefale det til andre.

- Barnet var ikke grunnen til det – det handlet om systemet rundt. Rettssikkerheten til barnet, og rettighetene til fosterforeldrene.

- Tror du at det vil skje en endring?

Tone tenker noen sekunder, før hun smiler, og nikker.

- Ja, jeg er optimistisk og håpefull. Ingenting kommer av seg selv, men det skal komme en ny stortingsmelding om fosterhjem, med nye lovendringer, som skal legges frem i 2024.

Ekstremt givende

Tone mener at det å være fosterhjem er komplekst og til tider veldig krevende, men alt i alt ekstremt givende.

Ansiktet hennes lyser opp når hun snakker om de positive sidene ved fosterhjemsrollen.

- Jo mer kjærlighet du gir, og bruker, desto mer får du tilbake. Det er så meningsfullt å få lov til å hjelpe barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt, og står i en situasjon de overhodet ikke er skyld i selv. Å gjøre en forskjell i deres liv, er fantastisk. Ikke fordi man er en superhelt – fosterforeldre er ikke annerledes enn andre foreldre. Vi er ikke superhelter, men en form for helter – det er vi.

Hun understreker at du også må tåle å stå i avvisning.

- Barnet kan ha blitt avvist så mye at det ikke tør å investere i deg. Du må være tålmodig, og du må tørre å gi, i uker og kanskje måneder, og alt du får tilbake er avvisning. Men så vil du få belønning for strevet etter hvert.

- Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre

Spent på møtet

Det er bare noen få timer til Tone skal møte sitt nye fosterbarn. Hun er utrolig spent på møtet.

- Jeg gleder meg så mye! Og så lurer jeg på veldig mye. Alt fra hvilke interesser hen har, til hva hen liker å spise. Liker hen taco på fredager? Kommer hen til å bli raskt husvarm? Hvordan er helsen hens? Jeg er veldig spent på hvordan den nye hverdagen blir.

Tone forteller at hun har fått god info om hens bakgrunn og situasjon, men hun har likevel mange ubesvarte spørsmål.

- Det er ikke alle barn som lærer det samme som vi lærer barna våre fra de er små – slik som personlig hygiene eller hverdagslige rutiner. Mange barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt og kommer i fosterhjem, har ikke sittet ved et bord og spist mat. De er ikke vant til at det står mat i kjøleskapet, så de blir helt overveldet.

Lene ble fostermor for søsterens tre barn: - vi sa ja nesten umiddelbart

God kontakt

Når KK spør Tone om hvordan møtet med det nye fosterbarnet gikk, et par dager senere, kan hun fortelle at det var et flott møte, og at de fikk god kontakt. Ungdommen flytter inn hos henne i slutten av februar.

- Jeg gleder meg veldig til å få bidra og være en trygg havn, sier Tone.

Til info: Theodor og Elisabeth har godkjent teksten.