Nå er den tunge tiden her igjen, og i dag følte jeg at jeg nådde bunnen. Snart advent - og alle pynter hus og baker til jul. Kjøper julekjoler, pynt og gaver.
Det jeg gjorde i dag var å gå på loftet og hentet ned julepynten. Ikke for å pynte i leiligheten, men for å se om det er noe som kan ha en salgsverdi i eskene.
Jeg kjenner på skammen mens jeg sorterer meg gjennom pynten. Jeg har mye julepynt. Har alltid vært så glad i i pynte, og har alltid gjort det første søndag i advent. Men ikke i år. I år skal jeg heller prøve å få solgt pynten min slik at jeg kan få råd til å kjøpe julegave til ungdommen i huset - og betalt strømregningen som jeg ligger etter på.
Anne Berit (35) : - Da jeg fikk kredittkortregningen, ble jeg redd og flau
Brød og egg
I postkassa ramler det inn reklameblader fulle av julegavetips for store og små. Gullsmedene og elbutikker har mye å friste med. For ei som normalt synes det er gøy å bla gjennom reklamen, burde det være et positivt innslag i hverdagen. Men nei, i år går de rett i papir/papp-dunken.
Annonsørinnhold
LYKO
Du påfører vel ikke parfyme her?(Det har dessverre vi gjort!)
i samarbeid med LYKOJeg orker ikke flere bekreftelser på alt jeg ikke har råd til å kjøpe. Selv reklamen fra billigkjedene går rett i dunken nå.
Å være fattig betyr at jeg nærmest alltid går glipp av tilbud. De er liksom ikke lagt opp til å gjelde kun den 20. når jeg får trygd. Sist helg ble ungdommen i huset invitert i bursdag, en uke før utbetaling, så jeg måtte si nei. De få kronene jeg hadde igjen måtte gå til brød og egg i uken som kommer.
Skamfullt
Det er ikke en unik situasjon her, men den traff meg veldig da jeg oppdaget på kalenderen at det faktisk er første søndag i advent til helga. Det var da jeg måtte ta den harde avgjørelsen å gå på loftet for å se om jeg har julepynt noen kan være interessert i å kjøpe.
Alt annet har jeg solgt unna jevnt og trutt siden jeg havnet i økonomisk uføre for snart fem år siden. Jeg kan fortelle om mange vonde episoder gjennom disse fem årene - og også noen hyggelige hvor folk har gitt oss arvetøy eller hjulpet på annet vis.
Men akkurat den adventstiden vi nå går i møte kjenner jeg blir tung. Får jeg solgt julepynten, håper jeg å få inn nok til å kjøpe airpods eller noe av det andre data-duppedingsene som ønskes av husets ungdom. Krysser fingre for det.
I min by er det et stort antall barn som vokser opp i fattigdom, og jeg skrev litt om det anonymt i en avis. Responsen ble stor og ei venninne startet en pengeinnsamling for at jeg skulle få betalt litt av det jeg henger etter med. Det føltes skamfullt og tungt.
Jeg bad henne avslutte innsamlinga etter få dager. Det er så vondt å ikke kunne sørge for egen husholdning. På den andre siden er det vakkert å se at folk ønsker å hjelpe. Vi er ikke bare opptatt av oss selv - det skjønte jeg da.
- Jeg kjente ingen andre som bodde i campingvogn
Burde jeg ikke visst bedre?
Men skammen er stor, og jula er den verste tida. Jeg har i skrivende stund funnet frem favorittpynten. Den jeg tror jeg kan få noen hundrelapper for. Skal ta bilder og legge ut på finn.no etterpå. Mens jeg holder på, kommer tankene om jeg burde visst bedre?
Burde jeg ikke vært klok nok i 20-åra til å tegne uføreforsikring slik at jeg ikke ble sittende som fattig senere? Men nei, jeg var ikke så smart på den tiden. Trodde aldri jeg skulle bli syk fra mitt lavtlønnsyrke og endre opp med minstetrygd. Hadde jeg visst det, ville jeg tegnet forsikring og vi kunne antagelig beholdt julepynten, hatt råd til å dra i bursdager og sannsynlig også kunnet kjøpe litt ekstra julemat OG gaver.
Jeg tok mot til meg og sa fra til venner for et par år siden at vi ikke skulle kjøpe gaver til hverandre. Verken vi voksne eller til barna. De var ikke helt enige, men da jeg med klump i halsen fortalte hvordan vi har det økonomisk, gikk de med på å slutte med det.
- Jeg hadde aldri blitt tatt med på ferie før
Det eneste jeg har igjen
Jeg har meldt meg til Røde kors og Omvendt julenisse. Man kan ikke ønske seg store ting til barna der. Men det kommer kanskje en genser og ull-undertøy, og denne gangen nytt fra butikk, ikke nedarvet og slitt av bruk.
Vi er mange som gruer oss til jul nå slik verden er nå, med den enorme prisøkningen som har vært. Jeg vet ikke hvordan jeg og ungdommen min skal komme gjennom jula på en gledesfylt måte, men krysser fingre for at bedre tider er i vente. Bare vi kommer oss gjennom denne desembermåneden som viser så godt skillene på fattig og rik.
Jeg ønsker ikke at noen skal synes synd på meg eller noe sånt. Jeg vil ikke ha satt i gang noe pengeinnsamling eller lignende. Alt jeg vil er å fortelle at jeg tror vi er mange som sliter, og selv om det kan virke tullete å være lei seg for å måtte selge julepynt, så er det bare dette:
Jeg solgt så mye for å spe på inntekten de siste årene at julepynten er det eneste jeg har igjen fra en lykkelig tid.
KK kjenner skribentens fulle navn og identitet.
