Organdonasjon:

«I dag starter ditt nye liv. Lykke til!», sa stemmen i telefonen

Diabetes hadde fullstendig tatt kontroll over Annes liv. Blodsukkeret spratt opp og ned, og hun var døden nær flere ganger.

DIABETES: Sykdommen styrte Anne i 18 år. Foto: Privat
DIABETES: Sykdommen styrte Anne i 18 år. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– I 18 år styrte sykdom alt jeg kunne og ikke kunne gjøre. Jeg var tre år gammel da legene ga meg diagnosen. Jeg hadde diabetes type 1 med alle de klassiske symptomene som hyppige doturer og tørste på natta, forteller Anne Gavelstad Iversen (31).

Hun forklarer at diabetes type 1 innebærer at mangel på insulin gir for høye nivåer glukose i blodet. For mye glukose over tid er skadelig for organene.

Det er hormonet insulin som lages i bukspyttkjertelen som sørger for at glukose fra karbohydratene i maten kan brukes som energi. Ved diabetes type 1 er bukspyttkjertelens evne til å produsere insulin svekket eller ødelagt.

Den tre år gamle lundehunden Fenris elsker å gå tur med matmor. Hund hadde ikke vært en mulighet for Anne før transplantasjonen. Bildet er fra 2019. FOTO: Privat
Den tre år gamle lundehunden Fenris elsker å gå tur med matmor. Hund hadde ikke vært en mulighet for Anne før transplantasjonen. Bildet er fra 2019. FOTO: Privat Vis mer

Et utfordrende blodsukker

– Diabetes behandles med insulin for å holde blodsukkeret stabilt. Hos meg viste det seg at blodsukkeret spratt opp og ned i ett kjør til tross for bruk av insulin. For mye insulin kan gi for lavt blodsukker. Det skjedde ofte. Andre ganger hadde jeg for høye blodsukkerverdier, sier hun.

Anne ble først behandlet med insulinpenn. Senere fikk hun insulinpumpe og glukosesensor.

– Blodsukkeret måtte behandles med insulinpenn morgen og kveld, og til hvert måltid, gjennomsnittlig seks ganger i døgnet. I tillegg måtte blodsukkeret måles ofte, både dag og natt. Det ustabile blodsukkeret mitt krevde mye oppfølging av mamma og pappa. I tillegg til målinger og behandlinger var de alltid parat om noe skjedde. De hadde begge gode arbeidsavtaler som ga de stor fleksibilitet.

Da Anne var 11 år, begynte hun å få insulinsjokk som innebærer besvimelse og kramper på grunn av for lavt blodsukker.

– De rundt meg ble redde for å omgås meg. Jeg spilte i korps og spilte fotball på denne tiden. De voksne måtte passe på hele tiden, og derfor ble det avtalt at en av foreldrene mine alltid måtte være til stede. Det var ikke en avgjørelse jeg, eller noen tenåring for den saks skyld, satte pris på. Jeg ville selv ha kontroll, leve fritt som andre, men sykdommen skapte hindringer.

– På barneskolen opplevde jeg å bli utsatt for erting fra enkelte medelever som ikke forsto hva sykdommen min gikk ut på. Det viser hvor viktig det er å informere om hva diabetes type 1 handler om.

På ungdomsskolen og videregående medførte sykdommen et stort fravær. Hverdagen fram til hun var 21 år var i stor grad preget av passivt sofaopphold, ambulanseturer og sykehusopphold. De gode vennene som alltid var til stede ble spesielt viktige for henne i denne situasjonen.

Kabelvåg (Lofoten) juni 2022. Det nye livet har gitt Anne mulighet til å reise. FOTO: Privat
Kabelvåg (Lofoten) juni 2022. Det nye livet har gitt Anne mulighet til å reise. FOTO: Privat Vis mer

Transplantasjon er eneste løsning

– Blodsukkeret fortsatte å sprette opp og ned til tross for insulinbehandlingen. Jeg manglet dessuten følelsen av å kjenne på lavt blodsukker. Da jeg var 20 år ble det bestemt at en transplantasjon av bukspyttkjertel fra donor var eneste løsning. Rikshospitalet satt i gang med omfattende utredning som å vurdere om hjerte og lunge, nyre og lever kunne tåle transplantasjonen. Vekten måtte ned og hull i tenner repareres for å unngå en infeksjonsfare.

Året etter, i 2012, ble hun plassert i organdonasjonkøen. Anne fikk et estimert anslag på 6 måneders ventetid på donor.

– Men jeg hadde bare ventet i to uker før den første telefonen kom. Det var bare å kaste seg rundt og komme seg til Rikshospitalet så fort som mulig. Det ble en bomtur. Organet var ikke bra nok. Men hvor lang tid ville det ta før jeg fikk sjansen igjen?

Tirsdag uken etter ble jeg vekket av at telefonen ringte.

– I dag starter ditt nye liv. Lykke til! sa en blid mannsstemme i andre enden. Det tok noen sekunder før jeg, litt forvirret, skjønte hva det innebar. Det hadde da bare gått 3 uker fra jeg ble plassert i donorkøen. Nå var et nytt organ klart for meg.

Det var bare å kaste seg rundt på nytt. I taxien fra Tønsberg ringte pappa til hele slekta mens jeg prøvde å dempe nervøsiteten med en hel boks snus, ler hun.

En vellykket operasjon

På sykehuset ble blodprøver og blodtrykk undersøkt, så var det rett inn på operasjonssalen. Operasjonen tok rundt 5 timer.

– Det ble et sykehusopphold på til sammen 3 måneder. Etter 2-3 dager tok legen fra meg blodsukkermåleren. Han hadde observert at jeg målte blodsukkeret hele tiden, som jeg hadde vært vant med hele livet.

– Nå er det nok, sa han og tok måleren, ler hun.

– Noen uker senere kom en sykepleier med et kakestykke til meg. Jeg kviet meg veldig. Ville blodsukkeret skyte til værs igjen?

– Du må endre tankemønster, sa hun. Og slik ble det. Blodprøvene var gode og kroppen godtok den nye bukspyttkjertelen. Jeg var 21 år og hadde startet mitt nye liv som den blide legen sa på telefonen.

Det tok mange år for henne å avvenne seg med blodsukkermåleren. Den hadde vært brukt utallige ganger i løpet av et døgn i 18 år med sykdom, og var rett og slett en viktig del av livet hennes. Hun følte seg utrygg og naken å være uten den.

På sykehuset to dager etter transplantasjonen. Endelig våken. FOTO: Privat
På sykehuset to dager etter transplantasjonen. Endelig våken. FOTO: Privat Vis mer

Fikk nytt liv av donor

– I 2016 kunne jeg spille VM i gatefotball med det norske flagg på brystet. Det var stort. Jeg har et godt liv i dag. Jeg studerer ved Høgskolen i Volda, jeg har en støttende samboer og to kosete hunder. Studiene krever overskudd og energi, hundene krever luftetur og annen aktivitet. Ingenting av dette hadde vært mulig om jeg ikke hadde fått et nytt organ. Før kunne jeg risikere å bli hentet med ambulanse om jeg gikk ut døra. Og viktigst av alt - nå har jeg friheten til å gjøre hva jeg vil, uten at sykdommen hindrer meg.

– Jeg er utrolig takknemlig for donoren som ga meg en ny start og nye muligheter i livet. Jeg vet ikke hvem han/hun var. Jeg syns det er greit å ikke vite.

Men diabetes 1 vil komme tilbake. Transplantasjonen er ikke en permanent løsning.

– Jeg fikk beskjed om at organet ville vare i gjennomsnitt 7 år. Nå har det vart over 10 år. Jeg må gjennom en ny operasjon. Bukspyttkjertelen vil takke for seg på et tidspunkt, og når det skjer, settes jeg på ny venteliste.

Det er mangel på donorer i Norge. Nesten 500 personer står på venteliste for å få hjelp. Noen vil dø i kø fordi det er ikke mange nok som sier ja til å bli donor.

– Si ja til å bli donor, til å bidra til å redde andres liv. Snakk om det med familie og venner. Si ja! oppfordrer Anne.

Endelig tilbake på landslaget. VM i Glasgow 2016. FOTO: Privat
Endelig tilbake på landslaget. VM i Glasgow 2016. FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer