Årets medmenneske:

– I det øyeblikket hun sa ordet «kjærlighet», døde mamma

Da Solveig Kloppen mistet søsteren og moren på kort tid, valgte hun å vise seg på sitt mest sårbare – og møtte en flom av kjærlighet.

SOLVEIG KLOPPEN: Solveig Kloppen er kåret til Årets medmenneske 2019 i KK, blant annet for åpenheten rundt død og selvmord. I løpet av programserien «Det jeg ikke fikk sagt» døde 
 Solveigs mor, og søsteren Kathrine tok livet av seg seks uker senere. Kjole fra Rebirth of 
 the Princess. FOTO: Astrid Waller
SOLVEIG KLOPPEN: Solveig Kloppen er kåret til Årets medmenneske 2019 i KK, blant annet for åpenheten rundt død og selvmord. I løpet av programserien «Det jeg ikke fikk sagt» døde Solveigs mor, og søsteren Kathrine tok livet av seg seks uker senere. Kjole fra Rebirth of the Princess. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Solveig Kloppen (48)

Programleder.
Gift med Kjartan. Sammen har de barna Albert og Klara.
Bor på Tåsen i Oslo.
Har blant annet ledet programmene «Idol», «Hjelpekorpset», «Ønskedrømmen», «En kveld hos Kloppen», «Norske Talenter» og «Det jeg ikke fikk sagt».

Året var 2017. Solveig Kloppen var i gang med en dokumentarserie om døden. Et nytt program som føyde seg inn i rekken av alle tv-suksesser hun har frontet siden hun debuterte som programleder i 2000: «Idol», «En kveld hos Kloppen», «Spellemannprisen», «Norske Talenter». I hylla hjemme står to «Gullruten»-priser, en av dem for beste programleder. Men Solveig gleder seg over dem med et visst forbehold. Ser for seg at juryen har sittet og snakket: «Nå er det lenge siden hun har fått oppmerksomhet.»

I 2019 skulle folk få annet å snakke om. Da Kloppens serie «Det jeg ikke fikk sagt» hadde premiere, skapte den overskrifter langt utover trøstende ord:

Solveigs egen mor døde i løpet av serien. Seks uker etter tok Solveigs eneste søster livet av seg. Opprinnelig skulle ikke serien handle om Solveig og hennes familie i det hele tatt. Hun og dokumentarfilmskaper og venn Geir Fredriksen var godt i gang med opptak på Hospice Lovisenberg i Oslo da Solveigs mamma ble alvorlig kreftsyk.

Vi fortsatte opptakene en stund, men jeg kjente etter hvert at det ble både unaturlig og feigt å kreve at andre skulle være åpne om det vanskelige når jeg sto midt i det selv. Så da spurte vi mamma og Kathrine, søsteren min, om det var greit at vi fikk fortelle vår historie, at Geir fikk ta med seg kamera inn til mamma, forteller Solveig.

– Det lå en felles trøst i å gjøre noe meningsfylt ut av det meningsløse, sier 
 Solveig Kloppen om alle tilbakemeldingene hun fikk etter at hun laget tv-serien. FOTO: Astrid Waller
– Det lå en felles trøst i å gjøre noe meningsfylt ut av det meningsløse, sier Solveig Kloppen om alle tilbakemeldingene hun fikk etter at hun laget tv-serien. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Jeg kan bli så fortvilet av å tenke på hvor ensom Kathrine må ha vært

I serien møtte vi også storesøster Kathrine, som satt sammen med Solveig og sang for moren like før hun sovnet inn. Som stilte så modig opp foran kamera og fulgte moren fram til siste holdeplass med ordene: «Du kan forlate oss nå, mamma. Du har gjort ditt.» Som sammen med Solveig skulle ha ryddet ut av morens hus på Kløfta. Sittet og holdt i sukkerskåler fra 70-tallet og veid dem i hånden og sendt Solveig irettesettende blikk: «Nei, Solveig, den sukkerskåla der kan vi bare kvitte oss med. Vi kan ikke spare på alt.» Men slik skulle det ikke gå.

Det var natt til søndag da Solveig fikk beskjeden om at søsteren var savnet. Hele Norges blide tv-Solveig satt der i sønnen Alberts fotballtrøye mens bestemorsklokka tikket i bakgrunnen, og hun tenkte at for hvert sekund som gikk, minsket sjansen for å finne søsteren i live. For Kathrine hadde dette mørket i seg som Solveig visste om, men som hun aldri hadde kjent på selv. Et mørke som ikke var trist. Bare tomt.

– Jeg har hatt dårlig samvittighet for å ha tenkt: «Kan du ikke bare ta deg sammen?» Burde jeg ha forstått mørket hennes? Men det er ikke meningen at man skal forstå det. Det er ikke farbar vei å lete etter det mørket i seg selv.

Hun ser ut av vinduet.

– Jeg kan bli så fortvilet av å tenke på hvor ensom Kathrine må ha vært. Og fortsatt er det nesten ubegripelig for meg at hun ikke er her lenger. Jeg kan stadig tenke at jeg skal ringe Kathrine, men så kommer jeg på at: Nei, det kan jeg ikke.

Vi kjenner henne som naturlig og umiddelbar og den som gråter med deltakerne etter hvert som de blir stemt ut av «Norske Talenter». Og heller ikke her, i sofaen i rekkehuset på Tåsen, som hun deler med mannen Kjartan og barna Albert og Klara, er tårene langt unna. Tiden er gått, og ja, det er som de sier, at tiden hjelper, men fortsatt greier hun fint å hente fram følelsen av fortvilelse og vantro.

– Da politiet ringte og sa at de hadde funnet henne, satt jeg ute på trappa, og så hylte jeg. Et sånt primalhyl, som da jeg fødte. Det kom fra langt inni meg et sted.

Tiden etter Kathrines død var preget av sjokk, kaos og stor sorg, og det tok mange måneder før Solveig og Geir var i gang med opptakene igjen. Solveig legger til noe som er viktig for henne. Det med niesene. Da opptakene var i gang igjen, tok hun mot til seg og spurte søsterens døtre om hun kunne få fortelle om moren deres, om dødsfallet og om sorgen.

– De svarte: «Vi vil gjerne at du forteller om det å være etterlatt etter selvmord, og vi har også lyst til å bidra.» Det var sånn deres stemme kom med. De to er jo de virkelig modige her. Mitt liv er til å kjenne igjen. Jeg har mann og barn og var ikke sammen med Kathrine hver dag. Men for jentene falt jo veggene i livet ut.

– Støtten fra Kjartan har vært livsviktig for meg

Solveig Kloppen ble født i Trondheim i 1971, og vokste opp i Sogn og på Jessheim. Hun var revysjef på russerevyen og utdannet seg til journalist. Med empati som et av sine mest framtredende trekk var det kanskje ikke rart at hun valgte å lage noe om nettopp døden. For kunne man slå inn noen vegger og gjøre rommet større for dem i sorg? Etter serien strømmet meldingene på fra folk som kjente seg igjen. Som var berørt. Som ville trøste. Som skrev: «Etter at kona mi og jeg så på programmet ditt, har vi bestemt at jeg skal søke hjelp.»

– Bare én sånn historie er jo nok. At det var verdt det, sier Solveig. At KK skulle kåre henne til «Årets medmenneske 2019», er dermed vel fundert, også i folket. Solveig forsikrer at hun er glad for utmerkelsen, men aller mest brydd.

– «Årets medmenneske» høres så voldsomt ut. Jeg synes jo ikke at jeg fortjener det. På mange områder føler jeg meg som et menneske og ikke som et medmenneske. Men jeg følte meg såpass beæret at jeg valgte å ta imot likevel.

Hun ler.

– Men jeg er redd det kan brukes mot meg i hjemmet, av mann og barn om de vil oppnå noe. «Hei, du er jo Årets medmenneske. Nå må du bevise at du fortjener det.»

– Sukkerskjeen i sølv, hvor kom den egentlig fra? Nå har jeg ingen å spørre lenger, sier Solveig, som står igjen som den eldste 
 kvinnen i sin familie. FOTO: Astrid Waller
– Sukkerskjeen i sølv, hvor kom den egentlig fra? Nå har jeg ingen å spørre lenger, sier Solveig, som står igjen som den eldste kvinnen i sin familie. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Solveig møtte Kjartan Bjånesøy første gang da han intervjuet henne. Siden prøvde hun å spleise Dagbladet-journalisten med en venninne, men da hun så de to sammen på en fest, gikk det opp for henne at det var hun selv som skulle sittet ved siden av ham. Bryllupet sto i Austevoll i 2005, og Albert og Klara kom med tre års mellomrom. Nylig feiret paret 14 år i tykt og tynt. De siste årene har det vært mye tykt.

– Støtten fra Kjartan har vært livsviktig for meg. Måten han har tatt imot min sorg og fortvilelse på. Og hvordan han har vært der for niesene mine. Det var unntakstilstand ganske lenge, og Kjartan var den som holdt hjulene i gang.

Sorgen har mange faser, men ikke alltid i en gitt rekkefølge. Solveig hadde valgt å være åpen mot Albert og Klara om hvorfor tante Kathrine ikke er mer. Gjøre dem trygg på at det samme ikke kommer til å skje hos dem. Forandringen kom nesten umerkelig i henne selv. Et oppfarende sinne mens hun jobbet med serien.

– Det at jeg ikke tok meg tid til å bearbeide sorgen og de vanskelige tankene, gjorde at jeg ble sinna og urimelig, sier Solveig.

Det var Kjartan som til slutt tok affære. Sånn kunne de ikke ha det i familien. Derfra var veien kort til psykologen. For Kjartan også, for åpenheten til kona foran kamera, var hun virkelig klar for det? Var det bra for henne å vise programserien mens hun sto midt oppi sorgen?

– Kjartan holdt jo samtidig på å skrive bok om sin egen far, som hadde fått slag, så vi var en temmelig skjør gjeng her en stund. Men han er glad nå for at jeg lagde serien. Han ser vel at jeg har fått det bedre. At det er godt å dele, sier Solveig.

– Jeg er veldig glad for at vi fikk lov til å følge mamma helt fram

Solveig husker barndommens ferier i Gausdal. Ski, sekk og endeløse skoger. Hytta mellom trærne skulle senere bli solgt, og etter foreldrenes skilsmisse ble kontakten med faren sjeldnere og annerledes. Kjartan på sin side, han har stor familie i havgapet på Vestlandet, og snakker med moren hver dag. Kanskje flere ganger daglig. Solveig skryter av svigermoren, som klarer balansegangen mellom å være involvert og samtidig ikke invaderende. Likevel, det er noe sårt med at mannen står for den store slekta, mens hun står igjen som den eldste kvinnen i sin. Hele sommeren er de på Vestlandet. Solveig kjenner på det, at alt hun selv har å tilby, er en tapt barndomshytte og ferieminner hun siden har forsøkt å rekonstruere ved å leie hytter langt inne i skogen.

– Det blir jo litt kavete, i et forsøk på å skape mine egne tradisjoner. Det er nesten så jeg tvinger det gjennom for Kjartan og barna.

Hun ler beskjemmet.

– Jeg skjønner jo at de ikke synes det er så spennende med bare masse trær.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Solveig var 20 år da foreldrene skilte seg. Hun husker at moren ble deprimert og at barndomshjemmet ble solgt på tvangsauksjon. Men det var noe med innstillingen til moren. Som da hun etter et uskyldig risp i beinet fra en tornebusk, ble infisert av en kjøttetende bakterie og våknet opp fra koma med amputert bein: «Om jeg overlever dette, skal jeg aldri mer klage», sa moren.

– Mamma overholdt det løftet, og hun hoppet rundt i et toetasjes hus på ett bein og holdt det gående, forteller Solveig.

– Hun hadde en egen teknikk når hun skulle i fryseren. Hun akte seg ned kjellertrappa, og så kom det susende frosne erteposer opp trappa.

Hver jul kom mamma på besøk i huset på Tåsen og hadde med seg 12 slag hjemmebakt. Solveig irriterte seg like mye hvert år over kakebokser som ingen ende ville ta. For hvem spiser egentlig goro? Men ting forandrer seg. Alderen gjør sitt. Krever sitt. En jul kom moren tomhendt:

– Mamma forsvant gradvis for meg. Det er noen år siden jeg opplevde at hun var min støtte like mye som jeg var hennes. Men jeg hadde jo trodd at hun skulle leve til hun ble 120 år.

Da mamma Bjørg hørte at Solveig ville lage en dokumentar om henne, lo hun lett kokett og spurte: «Men er jeg noe spennende, da?» Derfra var ikke veien lang til at hun sa «ja». I serien ser vi Solveig og Kathrine som er med mamma på sykehuset da hun får diagnosen uhelbredelig kreft, og siden ser vi mamma etter at hun har sovnet inn.

– Jeg er veldig glad for at vi fikk lov til å følge henne helt fram, sier Solveig.

Hun vil gjerne få skryte av Kløfta bo- og aktivitetssenter. Moren rakk knapt å rope «Hallo» før ansatte var på pletten og holdt henne i hånden. Likevel, da det nærmet seg slutten, hjalp det ikke med myke hender. Da moren hadde tatt farvel med slekt og familie, slo angsten for døden inn. Solveig og Kathrine satt ved siden av og sang for henne og strøk henne på kinnet, slik moren en gang hadde strøket dem.

– «Skal vi synge mer, mamma?» spurte vi, og hun sa «ja», selv om hun egentlig ikke kunne snakke lenger.

I undrende glimt så moren sine egne foreldre, Einar og Kjellfrid. De som hadde vugget henne i armene da hun var liten hjemme i Gausdal. Nå kom de tilbake.

– «Ser du, mamma?» spurte vi, og hun svarte «ja», forteller Solveig.

– «Hun er kommet for å hente deg», sa vi. «Det går bra, mamma. Du har gjort ditt. Du kan forlate oss nå.»

– I det øyeblikket hun sa ordet «kjærlighet», døde mamma

– Jeg er redd det kan brukes mot meg i hjemmet, av mann og barn om de vil oppnå noe. «Hei, du er jo Årets medmenneske. Nå må du bevise at du fortjener det.» FOTO: Astrid Waller
– Jeg er redd det kan brukes mot meg i hjemmet, av mann og barn om de vil oppnå noe. «Hei, du er jo Årets medmenneske. Nå må du bevise at du fortjener det.» FOTO: Astrid Waller Vis mer

Siste natten sov Solveig og Kathrine på rommet sammen med mamma. Da pleieren kom inn og bemerket at hun var begynt å bli kaldere, foreslo hun at de burde sette seg tettere inntil morens seng. Kanskje ville de at hun skulle ta et bilde? Som et minne fra akkurat dette øyeblikket, for stunden var så full av kjærlighet.

– I det øyeblikket hun sa ordet «kjærlighet», døde mamma, forteller Solveig og blir blank i øyene.

– Med det ordet var det over. Da følte mamma seg trygg på at det var greit å forlate oss.

Døden arter seg forskjellig. For en gammel dame med levd liv kan den kanskje la seg overtale til å trå varsomt. Ja, til og med komme som en lise. For andre rammer den som et jordskjelv. Som med Kathrine.

– Jeg hadde spurt henne om hun hadde selvmordstanker, men hun benektet det, sier Solveig.

Hun forteller om morens bekymring for eldstedatteren opp gjennom årene. Spørsmålene hun må ha stilt seg. Hvor hadde hun selv feilet? Først nå, etter at begge var borte, ble Solveig kjent med den fulle styrken av morens bekymring.

Jeg fant et brev under opprydningen i kommoden til mamma, som hun hadde påbegynt til Kathrine i 2003.

Solveig henter fram et ark. Et svakt gulnet brev med noen få maskinskrevne ord øverst. Kanskje kom hun ikke lenger. Kanskje prøvde hun å bruke andre ord. Eller kanskje var det bare dette:

«Kjære Kathrine. Jeg tenker på deg hele tiden og vet ikke på hvilken måte jeg skal hjelpe deg.»

I huset på Kløfta fortsetter morens liv i alle rom. Solveigs liv også. En barndom skal ned i esker, eller kastes i en svær container utenfor. Hun har ikke kommet lenger enn til kjellerstua. Tror kanskje hun bevisst somler, for ikke å kappe over trådene.

– Jeg jakter på svar på hvorfor det ble som det ble. Psykologen min sa: «Det høres ut som om du bare vil finne svar på hvorfor det gikk så galt. Kanskje det kan bli litt lettere om du også finner ut hvorfor så mange ting gikk bra?»

Solveig forteller om den påfølgende ryddesjauen med venninnen Ingrid Gjessing Linhave. At de hadde det så gøy i huset på Kløfta den dagen. I det hele tatt går det framover. Tiden hjelper, ja, den gjør faktisk det.

– Sorgen er der, men med ulik styrke, og den ser annerledes ut enn for to år siden.

Hun smiler.

– Men jeg savner Kathrine veldig. Jeg skulle så gjerne hatt henne her, til å dele historien vår. Sukkerskjeen i sølv, hvor kom den egentlig fra? Nå har jeg ingen å spørre lenger.

Juryens begrunnelse

Solveig har gjennom sitt arbeid vist en beundringsverdig evne til å snakke om et vanskelige tema. Hun har sluppet seerne tett på egen sorg, og vist et enormt stort mot ved å bruke personlige erfaringer. Gjennom å by på seg selv har hun bidratt til større åpenhet om sorg og tap, og hun har gitt pårørende en stemme som har vært til hjelp og trøst for veldig mange.

Pengegaven

Årets kvinner får 5000 kroner til utdeling til et valgfritt formål.

LEVE, foreningen for etterlatte etter selvmord.

– For meg er det helt naturlig. LEVE gjør et fantastisk stykke arbeid, og de fyller 20 år neste år. Hvert år dør 500–600 mennesker i Norge i selvmord, og omtrent ti ganger så mange prøver å ta sitt eget liv. LEVE arbeider både med støtte og omsorg til de etterlatte og med selvmordsforebygging, og de gjør en utrolig god og viktig jobb.

Denne saken er hentet fra KK nummer 25, som er i salg fra fredag 20. desember.
Denne saken er hentet fra KK nummer 25, som er i salg fra fredag 20. desember. Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer