Før internett og sosiale medier var det alvorlig å «stalke» eller forfølge noen, fordi det vanligvis innebar at man rent fysisk oppsøkte mennesker der de bodde, sendte gaver, trusler eller dukket opp på steder der de kom til å oppholde seg. Men med Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter har vi mulighet til å følge med i andres liv – uansett om de vil at vi skal det eller ikke.

– Vi stalker alle sammen, sier psykolog Mette Holm. Og mengden av passiv informasjon som vi kommer i kontakt med og tolker – ofte feil – gir oss ofte inntrykk av at andre har et bedre liv enn oss. For i tillegg til nysgjerrighet er det ifølge henne ofte et snev av masochisme i å følge andre virtuelt i stedet for å bli ordentlig kjent med dem.

- Instagram er for eksempel et polert medium. Alle tar seg ut på den måten de helst vil, og de er nøyaktig så åpne og ærlige som det de mener kan lønne seg. Det tenderer til selvplaging å følge sine rivaler på sosiale medier, for eksempel hvis man er betatt av noen og begynner å følge vedkommende eller kjæresten hans, som du er misunnelig på, eller kanskje hans venner. Men når skal du stoppe? Jo mer du sniker, desto mer får du lyst til å snike. Og før du vet ordet av det, er du tre år nede i en fremmed persons feed og ser på hans mors bryllupsbilder, sier hun og fortsetter:

– Vi gjør det selv om vi egentlig mener at vi er altfor smarte til den slags. Det handler om følelser og drifter, noe som til alle tider har fått oss til å gjøre dumme ting. I gamle dager kikket man inn vinduer, i dag spionerer vi på sosiale medier. Og vi gjør det i skjul, for hvis noen så deg sitte og bruke timer på vilkårlige mennesker eller på en ekskjæreste, så ville de jo forakte deg. For hvem tilbringer en hel kveld med å sitte og kikke på en gammel kjæreste som er på fest med en ny kvinne og har lagt ut bilder av at de kysser? sier Mette Holm, som har skrevet flere bøker om hverdagsfølelser.

Vi måler oss med andre

Når vi har muligheten, så er det mange av oss som kikker. Oppmerksomheten vår dras automatisk i den retningen der det skjer noe, akkurat som når vi følger ballen i tennis. Så snart ballen ikke er på vår banehalvdel, glir blikket vårt over på den andres.

Mette Holm mener at det som overrasker oss, er i hvor stor grad dette er styrt av drifter.

– Vi trodde kanskje ikke at vi var så misunnelige, sladrete og avhengige av telefonen, og godtet oss når det gikk dårlig med andre. Men de sosiale mediene spiller på vår medfødte evne til å måle oss med andre. Er de smartere? Rikere? Penere? Mer populære? Elsker han sin nye kjæreste mer enn han elsket meg? Alt dette er normalt. Det gjør vi for å orientere oss og finne ut av om vi kan være trygge i gruppen eller skal kjempe eller flykte. Det er instinkter. Vi sammenligner også når vi går på gaten, skanner andre og vurderer dem: «Så fin kjole, hun har jammen en flott figur, men baken var litt stor.» Det er ikke noe galt med det, for det er følelser, og alle følelser er gode, fordi de er ekte, sier Mette Holm.

Hun legger til:

– På de sosiale mediene kan vi forfølge de følelsene vi vanligvis holder hemmelige, fordi de er usynlige for andre. Tro om ikke de fleste av oss ville la være å grave i andres liv hvis vi visste at de visste hva vi gjorde? Det tror jeg, akkurat som vi heller ikke ville snike i folks baderomsskap hvis de kunne se at vi hadde vært der og kikket. Det er pinlig, men jeg kjenner nesten ingen som ikke har gjort det.

Nysgjerrigheten kan ifølge henne få oss til å overskride både egne og andres grenser. Den trekker nemlig andre følelser med i kjølvannet, og sett positivt på det kan vår digitale atferd rent psykologisk gjøre oss klokere på oss selv.

– Det er et masochistisk trekk i stalking hvis man blir i dårlig humør av å kikke fra sidelinjen. Hva som skjer på en fest et helt annet sted denne helgen, er jo revnende likegyldig, så lenge jeg har det godt her jeg er med mine barn, sover godt og nyter livet. Men når jeg får en følelse av at andre har det morsommere, og tenker hvorfor blir ikke jeg invitert til sånne morsomme sammenkomster, så begynner følelsene å svinge.

Mer enn én av ti vil i løpet av livet oppleve å ha en stalker

Når man bruker tid og mange følelser på å være forarget og misunnelig på, eller sammenligner seg med andre, er det ifølge henne læring i det.

– Hvis man fortsetter med noe som gjør at man føler seg dårlig, er det jo en form for masochisme eller selvskading. Litt som å risse seg i armen for å føle noe. Og man kan bli avhengig av det hvis man har det dårlig psykisk i utgangspunktet, for da kan det framstå som et misbruk. Man overskrider sine grenser, mister selvrespekten, hater seg selv, sier Mette Holm.

Det er imidlertid også helt harmløse motiver til at vi stalker: Vi søker informasjon. Men på de sosiale mediene er det stor avstand mellom den informasjonen du kan få og den du ønsker, og da er usikkerhetens lunte antent.

– Første skritt er å spørre deg selv om du overhodet er interessert i mer informasjon. Hvis du kan fange deg selv før du går i gang og kjenne etter hva det er slags følelse som settes i gang, blir du mye klokere. Sunne tanker fører til sunne handlinger og omvendt. Så neste gang du har lyst til å stalke noen på sosiale medier, så spør deg selv: «Trenger jeg å vite mer, eller har jeg bare lyst?» sier Mette Holm.

– Det var sinnssykt

I flere år «stalket» Emilie en mann på sosiale medier. Her forteller hun hvorfor.

- Det startet egentlig helt normalt. Vi datet, og det gikk helt fint. Han skrev ofte og var veldig interessert. Han var også rask til å si at vi ikke skulle være sammen med andre. Men da vi etter å ha møttes fem–seks ganger hadde hatt sex, hørte jeg plutselig ikke fra ham på tre uker.

- Innerst inne visste jeg godt at han hadde mistet interessen, men jeg var i midten av 20-årene og veldig forelsket, og så begynte jeg å stalke ham på nettet. Når jeg ser tilbake, kan jeg se at det var da jeg begynte med det at jeg ble usikker. Det handlet om å finne ut av hvor han var, hva han gjorde og hvorfor han ikke skrev til meg. I tillegg er det også slik at når du er så forelsket, vil du vite mest mulig om personen. Alt er spennende: Hvordan ser foreldrene og søsknene ut? Hvem er han venner med? Hva gjør han?

I perioder møttes de også. Det kunne gå bra i en måned, men så hørte hun plutselig ikke noe fra ham i det hele tatt, eller han holdt kontakten åpen ved å skrive en gang imellom. Slik holdt han henne på pinebenken i flere år.

- Jeg tror faktisk at jeg sjekket ham på sosiale medier hver dag og flere ganger om dagen i de årene. Det var sinnssykt.

- Vi var ikke venner på Facebook, og jeg fulgte ham heller ikke på Instagram, men jeg fulgte med på alt der inne, og var også inne på profilene til hans venner og familie. En dag fant jeg for eksempel et album inne hos en av hans venner der det lå masse bilder av ham jeg var forelsket i, og dem satt jeg bare og glodde på. Da kunne jeg se på ham i våtdrakt på ferie i USA, og så videre.

«Emilie» fant også ut hvilke filmer han likte, og dem så hun slik at hun kunne sitere fra dem når de møttes, for da tenkte hun at hun ville bli interessant i hans øyne. Hun visste også hvem som var hans kusiner og hva familiemedlemmene gjorde.

- En dag fikk jeg plutselig en notifikasjon om at hans far hadde akseptert min venneforespørsel. Jeg hadde vært inne på siden hans og hadde tydeligvis kommet til å sende ham en venneforespørsel. Da jeg oppdaget det, begynte jeg å gråte, fordi det var så pinlig.

- Jeg holdt også øye med nye vennskaper på hans Facebook-side og folk som likte hans ting. Og hvis det var en kvinne, gikk jeg inn på siden hennes og fant ut så mye som mulig om henne. Hvis jeg kunne se at det potensielt kunne være en han hadde noe på gang med, fikk jeg det dårlig. Det samme gjorde jeg når jeg kunne se at han hadde vært på fest eller hadde hatt det gøy.

- Det var også et år da jeg så at han feiret bursdag på et bestemt sted, og året etter tenkte jeg at han kanskje ville feire samme sted, så jeg fikk en venninne til å bli med meg dit i håp om at jeg ville møte ham. Men han kom selvfølgelig ikke.

- Selv om jeg oppførte meg sinnssykt på nettet, var det ikke slik at jeg også oppførte meg sinnssykt i forhold til å skrive eller ringe til ham. Der var jeg svært bevisst på at jeg ikke skulle miste noe ved å gjøre for mye. Jeg var så redd for å presse på, men i dag kan jeg jo se at det ville vært bedre om jeg hadde gjort det. Heller bli avvist enn å stalke ham på den måten.

- I dag kan jeg ikke forstå at jeg har oppført meg sånn. Det er som om det er en annen person som har gjort det. Jeg synes det er skikkelig flaut. Du mister jo deg selv når du gjør noe slikt. At jeg ikke bare sa «fuck it» og fant en annen. I stedet gjorde jeg ham viktigere og viktigere.

- Jeg tror at jeg har lært noe av den opplevelsen. For nylig var jeg interessert i en mann som ikke er på Facebook, og plutselig var jeg inne på farens Facebook-side, og da slo det meg: Dette kan jeg jo ikke gjøre! Det er jo patetisk.

- Jeg synes at det er helt ok å google en man er interessert i og sjekke hans profilbilder på Facebook, men man skal ikke vite hvem som er hans søskenbarn og vite hva han gjorde sommeren 2014.