Livet:

– I stedet for å dyrke sorgen lagde vi raskt barn nummer fire

Etter først å ha mistet et barn og deretter møtt veggen, innså Mathilde at hun ville legge om livet helt.

– Fra den ene dagen til den andre satt jeg og så på «Masterchef» fra klokken 9 til 15 tre uker i strekk, forteller Mathilde Vinther-Larsen om perioden da hun møtte veggen på grunn av stress. FOTO: Camilla Stephan
– Fra den ene dagen til den andre satt jeg og så på «Masterchef» fra klokken 9 til 15 tre uker i strekk, forteller Mathilde Vinther-Larsen om perioden da hun møtte veggen på grunn av stress. FOTO: Camilla Stephan Vis mer
Publisert

Sorgen hadde fulgt Mathilde Vinther-Larsen (38) i tre år da Herman var seks år gammel. På det tidspunktet var hun sykmeldt på grunn av stress, hadde kort lunte og erstattet familiekosen med tid foran skjerm. En ettermiddag i 2018 satt Mathilde på familiens kjøkken med sønnen ved sin side. Våren blomstret ute, mens Mathilde hang inne. Da hun kikket på Herman, innså hun at så lenge hun kunne huske, så hadde hun vært preget av ubalanse og energiunderskudd. Denne vårdagen innså hun også at det var på tide å snu. Helt om.

I dag spirer det på ny utenfor kjøkkenvinduene hennes. Men Mathilde sitter ikke lenger i stolen. I stedet har hun nettopp tatt farvel med praktikanten som jobber for henne, som har vært her for å hjelpe henne med hjemmesiden hennes.

– Jeg er nemlig ikke så god til det tekniske. Men sånn er det når man skal starte sin egen bedrift. Man blir nødt til enten å be om hjelp eller lære alt selv, sier Mathilde idet hun åpner døren ut til terrassen.

Hun puster dypt inn etter å ha satt seg i hagestolen, mens hun leter etter de ordene som beskriver de siste årenes store omveltninger best.

Da jeg var student, ante jeg ikke hva jeg ville, så jeg tok en utdannelse som åpnet flere dører. Da jeg var ferdig med den, ble jeg tilbudt en ph.d.-stilling ogderetter en jobb som spesialkonsulent. Jeg takket ja til alt, men valgte aldri noe jeg egentlig ville. Jeg tok bare det som kom.

Og det som kom, var verken det badehotellet eller kaffebrenneriet som Mathilde hadde lekt med tanken om åpne. Til gjengjeld var det stabilt og ga god lønn, som igjen førte til et drømmeliv for familien. I hvert fall på overflaten. For innvendig overskygget følelsen av å være fanget i et hamsterhjul alt som minnet om arbeidsglede.

– Jeg tenkte bare at det ikke var noe å gjøre med det. I mine drømmer har jeg mange ganger vært selvstendignæringsdrivende, men plutselig hadde mannen min og jeg fått to barn, kjøpt hus og et sommerhus, og så var jo livet slik det skulle være.

Men det var det likevel ikke.

– Vi levde med et konstant stress. Jeg løp fra jobb hver dag, fordi jeg følte at de to minuttene jeg hentet tidligere, utgjorde en forskjell. Vi skyndte oss hjem, fordi vi absolutt skulle rekke å kose oss. Men når man er så presset, er hverdagen sjelden særlig kos.

– En dag Mathilde så på sin seks år gamle sønn Herman, gikk det opp for henne at sorgen hadde fylt halve livet hans. – Det var litt av en wake up call, sier hun. Og da innså hun at hun måtte endre livet sitt. FOTO: Camilla Stephan
– En dag Mathilde så på sin seks år gamle sønn Herman, gikk det opp for henne at sorgen hadde fylt halve livet hans. – Det var litt av en wake up call, sier hun. Og da innså hun at hun måtte endre livet sitt. FOTO: Camilla Stephan Vis mer

Fikk beskjeden alle gravide frykter

Da Mathilde og hennes mann Kåre hadde fått to barn, var det allerede full fart på hamsterhjulet. Og allerede den gang drømte Mathilde om å stikke en kjepp i hjulet og gå andre veier. Hun kjente bare ikke noen gründere og torde derfor ikke ta spranget. Så i stedet for å spekulere mer på å bytte karriere valgte paret å få barn nummer tre.

– Flere av våre venner hadde gjort det samme, og selv om vi egentlig syntes at det var tøft nok med to barn, tenkte vi: «Pokker heller, vi har massevis av kjærlighet, så vi kan saktens få nummer tre.»

Mathilde ventet det tredje barnet høsten 2014. Til å begynne med var alt som det skulle være. Det klødde på føttene og i håndflatene hennes, men hun hadde også hatt graviditetskløe da hun gikk gravid med henholdsvis Esmaralda og Herman, og hun visste at det kunne holdes nede med riktig medisin.

– Derfor var jeg ikke nervøs da jeg dro alene til legen i slutten av sjette måned, for jeg skulle jo bare ha samme behandling som tidligere. Men jeg hadde også hatt ordentlig vondt i magen, og det forsto jeg ikke helt. I hvert fall ikke før jeg fikk den beskjeden alle gravide frykter.

Legen hentet en lege til inn på kontoret, som kunne bekrefte at det var noe som var galt. Nøyaktig hva klarte de ikke å se, men Mathilde måtte legges inn med en gang. På sykehuset ble hun gjennomskannet, og da Kåre kom, fikk de vite at den lille jenta i magen hadde fått en opphopning av væske i bukhulen og kanskje ikke ville overleve. Men meldingen var ikke entydig, så de følgende dagene ble omdannet til et tåkete virvar av genetiske tester og forsøkpå å trekke vann ut av både den lille og Mathilde.

– Men så ble det torsdag. Jeg husker tydelig at det var torsdag, og vi hadde gått en uke i uvisshet. Den dagen sa legen at de ikke kunne gjøre mer. Barnet kom til å dø.

En følelse av hjertesorg plantet seg fra det øyeblikket i Mathilde. Hun hadde ikke i sin villeste fantasi forestilt seg at hun skulle være mor til et barn som skulle dø. Det var uvirkelig. Og samtidig var den virkelige verden rett utenfor sykehusets vegger. Mathilde og Kåre forlot sykehuset med beskjeden om at kroppen bør være «moden» før fødselen settes i gang. Mathilde gikk først inn i sjuende måned av graviditeten noen dager etterpå, og så ble de sendt hjem over helgen, med en tid for igangsetting påfølgende mandag.

Hvis hun døde i mellomtiden, ville jeg føde et dødt barn, og hvis hun var i live mandag, ville hun dø kort tid etter fødselen. Det var ubegripelig. Og selv om vi følte at verden gikk i stå, fortsatte den likevel utenfor.

I den virkelige verden gikk Mathilde og Kåre ut for å handle. Ikke ett sekund slapp de hverandres hender. De gikk rundt som i en symbiose på supermarkedet. La melk i kurven og hentet ut en pakke. Den dagen var det umulig for dem å gjøre noe hver for seg. I løpet av helgen merket Mathilde mindre og mindre til babyen i magen. På et tidspunkt hadde det ikke vært livstegn på et døgn, og da de ankom fødestuen på mandagen, var det ingen hjertelyd der. Mathilde fødte sitt døde barn. Et lite menneske på 2600 gram, som fikk navnet Fenja.

– Jeg kunne overhodet ikke skjønne at det kunne føre noe godt med seg å miste et barn

Hjemme forsøkte de å komme til hektene igjen. Hverdagen fortsatte, så det nyttet ikke å forsvinne inn i sorgen. På det tidspunktet var Esmaralda seks år. Og etter at hennes foreldre hadde holdt masken i tre dager, brøt hun gråtende sammen og spurte hvorfor hun var den eneste som gråt utvendig.

Vi kunne jo ikke bryte sammen når de var hjemme. Vi ble nødt til å være sterke for de barna som var der. Men den ettermiddagen Esmaralda brøt sammen, så brøt vi også sammen og gråt sammen med barna.

Selv om de prøvde å demme opp for sorgen, hadde Mathilde behov for noen å speile seg i. På nettet fant hun lange fortellinger fra mennesker som hadde mistet et barn, og deretter funnet meningen med livet. For Mathilde virket det umulig.

– Jeg kunne overhodet ikke skjønne at det kunne føre noe godt med seg å miste et barn. I dag er det jo tydelig at jeg fortsatt befant meg i sorgen den gangen. Men i stedet for å dyrke den lagde vi raskt barn nummer fire. Det var en måte å komme videre på.

Og slik gikk det til at Hubert kom til verden. Men på tross av den enorme gleden over sønnen klarte ikke Mathilde å gi slipp på opplevelsen halvannet år tidligere.

– Det er en merkelig tanke. For jeg ville aldri vært Hubert foruten, men opplevelsen med å ha født et dødt barn skulle jeg gjerne ha unnvært.

Begeret fløt over da Mathilde skulle tilbake på jobb etter mammapermisjonen. Hun så det som en nødvendighet, men ikke en dag våknet hun opp om morgenen og gledet seg til dagen. I stedet tok hun seg selv i å se fram til å bli pensjonist. Tre barn var ikke bare bare. Sorgen kastet skygger over tilværelsen, og arbeidsgleden uteble. Det endte med at Mathilde møtte veggen på grunn av stress våren 2018.

– Fra den ene dagen til den andre satt jeg og så på «Masterchef» fra klokken 9 til 15 tre uker i strekk, forteller hun.

– Men når barna var hjemme, var jeg mor. En dag så jeg på seks år gamle Herman, og så gikk det opp for meg at sorgen hadde fylt halve livet hans. Det var litt av en wake up call og helt urimelig.

Selv om Mathilde var sykmeldt på grunn av stress, kjente hun i det øyeblikket på et mot hun ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere.

– Plutselig ga alle de beretningene jeg hadde lest etter Fenjas død, mening for meg. Fenja hadde lært meg at livet kun er til låns, og det ga meg mot til å handle. Livet er rett og slett for kort til å tilbringes i et hamsterhjul, der man løper raskt uten å være glad.

– Jeg har fått skapt noe på bakgrunn av sorgen som har gjort at livet er mye bedre enn det var for noen år siden, sier Mathilde. FOTO: Camilla Stephan
– Jeg har fått skapt noe på bakgrunn av sorgen som har gjort at livet er mye bedre enn det var for noen år siden, sier Mathilde. FOTO: Camilla Stephan Vis mer

Sa opp jobben

På sensommeren 2018 startet så Mathilde Leaf Travel. At det endte med å bli et reisebyrå framfor kaffebrenneriet hun drømte om som ung, var ikke tilfeldig. Året før hadde hun nemlig gjort seg en erfaring som hun kunne dra nytte av.

– Før jeg ble sykmeldt, lette jeg etter et pustehull der man kunne skjemme bort seg selv. Jeg hadde behov for å komme meg litt vekk og være snill mot kroppen min. Problemet var bare at jeg kun fant en bestemt type yoga-retreat der jeg ikke følte at den spirituelle delen av pakken passet meg. Men så spurte jeg meg selv om hvor vanskelig det egentlig kunne være å arrangere noe selv.

I dag er spørsmålet retorisk, for Mathilde kjenner svaret.

– Jeg gjorde litt research og lagde et A4-ark med bilder av et lite slott i Barcelona og et program fra torsdag til søndag. Jeg fant en ikke-spirituell yogalærer, arrangerte transport og sørget for mat og vin. Og så sendte jeg det rundt til nettverket mitt. På en uke hadde 38 kvinner meldt seg, mødre som hadde behov for et avbrekk.

Så da Mathilde hadde tatt valget om å si opp jobben, så hun muligheten for å gjenta reisesuksessen.

Tenk hvis jeg kunne skape et liv der jeg kunne reise og ha fleksibel arbeidstid med god tid til barna. Det var drømmejobben. Og hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre det?

Det beste motargumentet var at det kunne bli vanskelig økonomisk. Og så var hun redd for hvordan omgivelsene ville reagere hvis hun gikk fra å ha en god jobb på bakgrunn av en lang utdannelse, til å starte opp et reisebyrå uten noen erfaring fra bransjen. Likevel tok det ikke lang tid før Mathilde var i full gang med å se etter reisemål og utvikle turer.

– Jeg måtte virkelig bli presset før jeg valgte å bli selvstendig. Og jeg vil ikke si at det har vært opplevelsen med Fenja verdt, men jeg har fått skapt noe på bakgrunn av sorgen som har gjort at livet er mye bedre enn det var for noen år siden.

Hadde det ikke vært for Fenja, ville Mathilde fortsatt sittet fast i en lite fleksibel jobb og vært alt annet enn glad. Det er hun overbevist om.

– På den annen side hadde økonomien vår vært en annen enn den er i dag. Vi pleide å kjøpe caffè latte og sushi når vi hadde lyst. Vi var på skiferier og reiste til Thailand. Vi gikk ofte på kino, og en kald vinterkveld bestilte vi spontant fem ukers ferie til Bali.

Penger var med andre ord ikke noe man trengte å bekymre seg for i familien. De var bare der. I dag betyr Mathildes jobbskifte at de har vært nødt til å bremse forbruket.

– Vi kan ikke gjøre de samme tingene lenger, men nå har jeg faktisk tid til barna. Jeg sitter og spiser boller med Herman stort sett hver ettermiddag, og det nyter jeg virkelig. Så kan det godt være at Esmaralda synes det er irriterende at hun ikke får de nyeste vinterstøvlene, men hun merker også at jeg har et annet overskudd.

- Jeg er glad hver mandag morgen

For Mathilde var målet å få en hverdag der arbeidet ga henne glede.

– Det var aldri meningen å ha millionomsetning, for jeg nekter å jobbe 60 timer i uken. Til gjengjeld arbeider jeg gjerne et par timer om kvelden, hvis det betyr at jeg kan være sammen med barna om ettermiddagen.

Mathilde driver forretningen sin hjemmefra, henter barna tidlig og kan uten problem ha dem hjemme når de er syke. Det høres idyllisk ut. Nesten så idyllisk at man kan bli fristet til å spørre om dette virkelig er en mulighet for alle?

– Det er det selvfølgelig ikke helt. Mannen min tjener fortsatt godt, og hadde vi ikke hatt hans lønning, måtte vi kanskje ha flyttet til noe mindre. Men vi har vært nødt til å skalere ned, og jeg har faktisk også fått meg en deltidsjobb i helgene for å gi økonomien et ekstra løft.

Og selv om deltidsjobben ikke var en del av forretningsplanen i første omgang, mener Mathilde at man ikke skal la seg avskrekke fra å prøve seg som selvstendig næringsdrivende.

– Det morsomme er at nå som jeg har tatt dette spranget, har jeg også endret syn på det å satse på det man brenner for. Mangelen på mot hindrer mange i å handle fordi de er redd for reaksjonene og konsekvensene. Det var jeg selv også. Men folk har heiet hele veien, og jeg kan jo alltid sette en stopper for bedriften min hvis det ikke går.

Hun tar en liten pause.

Samtidig vil jeg si at livet som selvstendig er vanskeligere enn jeg først trodde. Du har alle hattene på selv, og når koronaviruset lammer reisebransjen, kan det være vanskelig å begrense arbeidstimene. Men jeg er glad hver mandag morgen, og jeg gleder meg ikke lenger til å bli pensjonist.

Dette var målet, og Fenja ble katalysatoren for å nå det. Tapet av henne var en lite hyggelig påminnelse om at livet kun er til lån, men det var det som skulle til.

– Og det er befriende å prøve noe annet. Jeg er glad for at jeg kan vise barna mine at man gjerne kan ta en universitetsgrad, men at det også er mulig å begynne med noe helt annet.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer