Dette er en kommentar skrevet av en ekstern bidragsyter.

Det er tre år siden Ida døde, 26 år gammel, 1.11.18.

Det er straks fire år siden hun var hos gynokologen som fant den store svulsten på livmoren hennes.

Datoen var 18.12.17. Det var den dagen livet forandret seg.

Julaften det året ble tung fordi vi fryktet og bar på en stor uro om at dette ville bli vår siste jul sammen.

Det føles fortsatt ikke som det er lenge siden samtidig som det føles som en evighet. Disse årene har på en måte blitt borte i en slags ball/masse/greie av dager, timer og år som har dreid seg om å komme seg videre, bearbeide, godta forandringen og å lære oss å leve med at Ida aldri kommer tilbake.

22.12 fylte Ida 26 år, det ble hennes siste bursdag. I år skulle hun fylt 30.

Den første julen etter at Ida døde husker jeg knapt.

At jeg klarte pynte, ordne med gaver og arrangere bursdagen vår, som hvert år tidligere skjønner jeg ikke. Alt gikk på autopilot. Jeg drev på som i en slags transe.

Det har vært fast tradisjon siden Ida ble født at vi feiret bursdagene våre sammen en av de siste helgene før jul siden jeg har bursdag 13.12.