Hjernefatigue:

I to år orket Ida knapt å gå ut døren

Flere hjernerystelser ga Ida kroniske smerter og utmattelse; hun kunne verken jobbe eller være sosial.

FIKK HJELP: Etter noen tunge år da Ida Olofsson ikke ante om hun ville bli frisk og få jobb og venner igjen, smiler livet til henne igjen selv om må innse at hun ikke kan klare det hun gjorde før. Foto: Peter Ericsson
FIKK HJELP: Etter noen tunge år da Ida Olofsson ikke ante om hun ville bli frisk og få jobb og venner igjen, smiler livet til henne igjen selv om må innse at hun ikke kan klare det hun gjorde før. Foto: Peter Ericsson Vis mer
Publisert

Da Ida Olofsson ble rammet av sin fjerde hjernerystelse, forandret livet seg. Smerte og utmattelse ble hennes følgesvenner, og hun falt ned i en depresjon. Ville hun noen gang bli frisk og kunne jobbe igjen?

I to år orket hun knapt å gå ut døren. Og hun var redd for at hun aldri kunne arbeide mer. Men nå har den svenske 34-åringen fått en ny start. Hun er heltidsansatt som prosjektleder med oppdrag å hjelpe andre som har havnet utenfor arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller skade.

Ida studerte siviløkonomi, og fikk etter det jobb som revisorassistent på et regnskapskontor – en jente som satset fullt og helt på karriere.

Jobben innebar stadig kontakt med kunder, raske beslutninger og å kunne ha mange baller i luften samtidig.

Hadde fire hjernerystelser

Men det var ikke på grunn av det høye og noen ganger veldig stressende tempoet i yrket at hun ble langtidssykemeldt.

Årsaken var derimot at Ida i 2011 var uheldig og ble rammet av sin fjerde hjernerystelse. To av dem skjedde i voksen alder fordi hun lider av lavt blodtrykk, noe som fikk henne til å svime av og slå hodet i gulvet. De to første inntraff som ulykkestilfeller i barndommen, da hun var et livlig barn.

– Etter den fjerde hjernerystelsen fikk jeg råd om å ta det rolig av sykehuspersonalet. Men som den høyt presterende personen jeg var, klarte jeg ikke å bli hjemme fra jobben mer enn i noen få dager. I ettertid angrer jeg jo veldig på at jeg ikke lyttet mer til min egen kropp, sier Ida.

Smerten og de andre symptomene ble bare verre og verre. Omtrent en måned etter hjernerystelsen var det så ille at Ida knapt kom seg opp av sengen.

– Jeg hadde en kraftig hodepine som jeg aldri hadde vært i nærheten av å oppleve tidligere. Jeg var også sykelig trøtt og veldig ømfintlig for lyd og lys. På denne tiden begynte jeg å innse at dette var alvor, og ikke noe som plutselig ville gå over, forteller Ida.

Ble deprimert

Ida ville ingenting heller enn gå tilbake til sitt gamle liv. Men smerten holdt henne hjemme nesten hele tiden. Det førte henne inn i en depresjon.

– Når det gjelder min sykdom, er det ingen klare regler for hva man skal gjøre. Det er vanskelig å finne riktig medisinering og rehabilitering. Tiden gikk, og det ble ikke mye bedre. Når jeg ikke kunne jobbe noe i det hele tatt på to år og heller ikke orket å ha noe sosialt liv, ble det bare for mye, forklarer Ida.

I tillegg til å arbeide mye, elsket Ida tidligere også å omgås venner, og å løpe og trene. Ikke noe av dette orket hun lenger.

– Det var ingen ting å se fram til, og jeg hadde det veldig dårlig. Da introduserte en fysioterapeut som jeg gikk til en form for medisinsk yoga for meg. Selv om det gjorde vondt når jeg prøvde, kunne jeg likevel gjennomføre treningen. Det ga meg veldig mye, både fysisk og psykisk. Jeg bestemte meg for at hvis jeg ikke kunne gå tilbake til min gamle jobb, så ville jeg utdanne meg til yogalærer, sier Ida.

Slutt med jobben, slutt med samboeren

Ettersom medisineringen så smått ble mer treffsikker, ble også Ida langsomt litt bedre. Hun klarte å gå tilbake til jobben som revisorassistent på 25 prosent, så til 50 og deretter 75 prosents stilling.

– Jeg forsøkte å kjøre på og justerte litt fram og tilbake etter hva kroppen klarte. Men det ble mange tilbakeslag, og til min store skuffelse begynte jeg å forstå at det stressende yrket som revisor ikke lenger passet for meg. Jeg trengte å bytte jobb, og bytte bransje. Akkurat på denne tiden i 2014, flyttet jeg og min daværende samboer fra hverandre. Og ja, det var en veldig tøff periode.

Hun ble henvist til den ene omsorgsinstansen til den andre, og synes ikke at hun fikk den hjelpen hun trengte.

Endelig riktig hjelp

Til slutt havnet hun på en smerte- og rehabiliteringsenhet i Linköping, der man som pasient blir møtt av ulike typer spesialister som kan ta et helhetsgrep og hjelpe pasienter til å akseptere sin nye livssituasjon.

– Det er det beste som har skjedd meg. Det var synd at jeg ikke kom dit tidligere, da ingen ville ta ansvar for min rehabiliteringsprosess. Det er så lett å havne mellom flere stoler og sendes mellom ulike instanser, uten å få den hjelpen man virkelig trenger. Det samme gjelder når legen vurderer at man ikke er frisk nok til å kunne arbeide, men likevel blir nektet erstatning fra sosialmyndighetene.

På smerte- og rehabiliteringsenheten ble alle samlet som var involvert i rehabiliteringen av Ida: lege, arbeidsgiver, arbeidsterapeut samt folk fra arbeidsformidlingen og sosialmyndighetene.

TILRETTELAGT: Det var en stor sorg for Ida da hun skjønte at hun ikke klarte den gamle jobben. Den nye, derimot! Foto: Peter Ericsson
TILRETTELAGT: Det var en stor sorg for Ida da hun skjønte at hun ikke klarte den gamle jobben. Den nye, derimot! Foto: Peter Ericsson Vis mer

Det var der Idas kontakt på arbeidsformidlingen fortalte at hun visste om en jobb på Samordningsförbundet, en jobb som kanskje kunne passe for Ida. Forbundet er en kommunal virksomhet som samordner ulike typer offentlige rehabiliteringstiltak.

– Når det kommer til arbeidstrening, tenker jeg at det finnes to måter å se det på. Enten kan man se det som en utredning av en persons begrensninger, eller så utreder man på hvilke måte en person kan nå sitt fulle potensial. Forskjellen i hvordan lege, myndigheter eller sjef som skal støtte deg i en rehabiliteringsprosess ser på dette, påvirker deg enormt, mener Ida.

Veien tilbake

I løpet av ti uker på smerte- og rehabiliteringsenheten fikk Ida aksept for sin situasjon, og begynte å lære å forholde seg til den på en helt annen måte enn tidligere.

– Det var som en blanding av kognitiv atferdsterapi og fysioterapi, der jeg også fikk møte andre mennesker i omtrent samme situasjon. Det ble virkelig begynnelsen på min reise tilbake! Ingen visste hvilken arbeidsevne jeg hadde, men da jeg senere begynte i Samordningsförbundet, ble jeg møtt av kolleger som trodde på meg og at jeg kunne klare mer enn det som sto på papiret, forteller Ida.

Det handler om få tilrettelegging av arbeidsgiveren sin. Og blir man vist tillit, vokser man.

– For min del kreves en del tilpasninger for at det skal fungere å jobbe. For eksempel litt skjerming der jeg har skrivebordet mitt, et begrenset antall møter per dag, luker i kalenderen for dårlige dager og fleksitider når det trengs. Jeg har også mulighet til å jobbe hjemmefra iblant for å redusere impulsene med mye lyd og lys. Alt dette til sammen gjør at jeg faktisk til og med kan jobbe heltid i dag, forteller Ida.

Ble prosjektleder

Etter ni måneders arbeidstrening ble Ida ansatt, og har siden 2017 vært prosjektleder for en database kalt Insatskatalogen. I den kan man søke seg fram til 1000 ulike tiltak, som kan øke folks muligheter til å komme tilbake i arbeid, forsørge seg selv og få bedre livskvalitet. Det er noe hun selv hadde trengt da hun var syk og ble sendt fra den ene myndigheten til den andre.

– Jeg var med på å innføre Insatskatalogen som et digitalt søkeverktøy for hele landet. Tiltakene er spredt i 66 kommuner, og kan være alt fra å hjelpe sosialt isolerte mennesker til å komme ut og treffe andre, til arbeidstrening for folk utenfor arbeidsmarkedet som igjen kanskje kan føre fram til en jobb, forteller Ida.

Vil gi andre håp

Hun synes det føles veldig fint å kunne gi noe tilbake. Å hjelpe andre mennesker som kanskje har fått en sykdom eller skade. I katalogen kan hvem som helst som trenger velferdstjenester, finne det de leter etter.

NYTT LIV: Nå gleder Ida seg til å bli mamma for første gang. Foto: Peter Ericsson
NYTT LIV: Nå gleder Ida seg til å bli mamma for første gang. Foto: Peter Ericsson Vis mer

– Jeg vil bidra til å gi håp og vise at det finnes både tilretteleggere og arbeidsplasser som kan hjelpe deg framover. Jeg er så glad for at min arbeidsgiver ikke fokuserte på at jeg har vondt i hodet, men i stedet så det potensialet jeg har til å gjøre arbeidet mitt, sier Ida.

I dag har hun det ganske bra. Hun har også truffet og blitt samboer med Fredrik, og nå skal hun bli mamma for første gang. Det var hun tidligere redd for at hun aldri ville få til.

– Da jeg hadde det som verst, hadde jeg aldri klart det. Men nå har jeg en god balanse i livet, der jeg aksepterer hva jeg kan få til og hva jeg ikke kan få til. Jeg trenger ikke engang å ta medisiner hver dag lenger. Og det å få barn skal bli så spennende og fantastisk moro, smiler hun.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer