Barndom:

- I vår familie er vi rare alle sammen

Gro og Kaia bryter tabuer i bøkene sine: - Barn skal ikke sitte alene i mørke kroker og gruble.

MOR OG DATTER: Kaia og Gro har allerede lagd flere bøker sammen. Sist ut i rekken er boka om Olli som vil være Ollianna i stedet. Foto: Astrid Waller
MOR OG DATTER: Kaia og Gro har allerede lagd flere bøker sammen. Sist ut i rekken er boka om Olli som vil være Ollianna i stedet. Foto: Astrid Waller Vis mer
Publisert

- Velkommen inn, sier Gro Dahle, den prisbelønte forfatteren, mest kjent for diktene sine og de nesten utallige bøkene for barn om temaer mange voksne helst ikke vil snakke om.

Nå står hun i døråpningen til huset sitt på Tjøme, smilende, slik hun har for vane, og med rufsete musefletter i gråblondt hår, de som nesten framstår som et varemerke, hadde ikke vært for at Gro Dahle ikke vet hva et varemerke er. Eller bryr seg om sånt.

- Jeg har ryddet plass til oss her, sier hun vennlig og unnskylder tre løpske pudler for en overveldende velkomst av de besøkende, før hun introduserer mellomstedatteren Kaia (30), også forfatter som sin mor, og i tillegg illustratør som sin far Svein Nyhus, ektemannen til Gro.

Kaia er allerede behørig prisbelønt for egne bøker, og dessuten samarbeidspartner for Gro på en rekke bøker. For engasjementet for å fortelle historier for barn om det som kan være vanskelig å snakke om - har de felles. Og bøkene, de skaper ofte debatt. Skumle, ubehagelige og upassende er bare noen av innvendingene.

- Jeg tenker det er bra når voksne sier at vi lager bøker som ikke passer for barn, sier Gro og smiler.

Går hun bevisst etter de såreste temaene?

- Jeg går inn i mørke kroker og kott og ser om det er noen barn der. De skal ikke sitte der alene, sier Gro og setter fram kaffekopper.

Huset med det rare i

Det er i dette røde trehuset Gro bor og jobber. I et hjem fylt til randen av bøker, bilder, tegninger, klær, kopper og kar. For å nevne noe. Å si at det bugner av ting å feste øyet på blir en underdrivelse. Bak Gro står det for eksempel et beltedyr i plast oppå en stabel papirer, ved siden av et tårn av egne bøker. Over seksti har det blitt i løpet av årene. De fleste gjort i samarbeid med ektemannen Svein, men også flere gjort sammen med Kaia. I 2018 mottok de tre Kulturdepartementets spesialpris, for bildebøker av ypperste klasse om tabubelagte emner.

- Her er også noen av de oversatte versjonene. Det er alltid morsomt å se hvordan de ser ut på andre språk, sier Gro og henter fram et kinesisk eksemplar av «Snill». Boka om Lussi med de store øynene som er så snill at hun dag blir borte.

- Det temaet treffer godt i Kina, forteller Gro og kikker på omslaget. Kanskje har det med kvinnesyn og kultur å gjøre. At forventningen om snille piker står enda sterkere der?

At bøkene krysser landegrenser og kulturkretser er hun glad for. Det er nemlig ikke bare vi Norge som trenger bøker om barn som smiler for å forsvinne, som blir utsatt for vold, incest, eller opplever høykonfliktsskilsmisser, for å nevne noen av temaene Gro har skrevet om. Noen ganger blir det bråk. Som med «Sinna Mann», boka om far som slår, og «Sesam Sesam», om å barns møte med porno på nettet. Sistnevnte var det Kaia som illustrerte. Nokså eksplisitt, ble det kommentert.

- Ja, da ble det mye oppstuss! Det var vi ikke helt forberedt på, sier Gro og ser på datteren.

SAMARBEIDER GODT: - Å jobbe med Kaia er en drøm, roser mamma Gro. Foto: Astrid Waller
SAMARBEIDER GODT: - Å jobbe med Kaia er en drøm, roser mamma Gro. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Nei, det satte i sving mange følelser hos folk. Og du har vel aldri fått flere sinte tilbakemeldinger? sier Kaia og tar en slurk brus.

- Det viste seg å være fryktelig betent det der. Og vi ble beskyldt for å fremme porno. Det var ganske intenst, sier Gro.

Presseoppslagene var mange. Og Gro fikk meldinger på telefonen og brev i postkassa. Skrevet av sinte voksne.

- Noe av det var ubehagelig, innrømmer Gro. Og forklarer at tanken var å forholde seg til virkeligheten, nemlig at barn kommer over dette vokseninnholdet på nett selv om foreldre og fagfolk kunne ønske de ikke gjorde det før de var langt opp i tenårene, og kanskje helst aldri, men da er vel en bok som tar opp temaet på sin plass?

- Andre temaer har vi vært forberedt på at skulle skape mer rabalder, og så gjør det ikke det likevel. Det er sånt man ikke vet på forhånd, sier Gro.

Målet med bøkene er å skape en inngang til samtale mellom barn og voksen.

- Jeg tror mange foreldre ønsker seg samtaler om det som kan være vanskelig. Men man kan ikke kreve fortrolighet, sier Gro. Kanskje kan bøkene være til hjelp både for den voksne som vil nå fram, og for barnet som trenger gjenkjennelse.

- Følelsen av å ikke være alene, er forløsende for barn, sier Gro blidt. Hun har flere ganger opplevd at barn åpner seg for henne etter høytlesningstunder i regi av skole eller bibliotek.

- De framstår som lettet over å kjenne seg igjen, sier Gro.

Har kjent utenforskap på kroppen

Den forrige boka mor og datter lagde sammen het «Grevlingdager». En bok omskolevegring. Om magevondt og mørke tanker og lysten til å grave seg ned når noe blir vanskelig. Pim vil ikke på skolen. Og det er ikke løgn når han ber om å få være hjemme fordi han føler seg syk. For han føler seg fryktelig uvel.

- Vi har vært skolevegrere begge to. Den boka skrev vi på eget initiativ, mye fordi vi vet det gjelder mange tusen barn, sier Gro.

Selv har hun tidligere fortalt at hun følte seg annerledes og strevde med å henge med i det sosiale som barn og ung. Da mellomstedatteren Kaia fikk angstanfall av skolehverdagen, visste Gro at hun ikke kunne be datteren om å ta seg sammen. Men hvor krevende det skulle bli å finne en løsning, var hun ikke forberedt på,

- Det var en fryktelig tid. Er det én ting jeg angrer på er det at jeg ikke bare dro deg ut derfra straks, sier Gro og kikker bort på datteren.

- Det er ikke sikkert det hadde vært så lurt, sier Kaia diplomatisk.

Løsningen for Kaia ble mye hjemmeskole, fra femte klasse og ut videregående.

- Det var skolehverdagen, med alt det innebærer, som var angstutløsende for meg. Det handlet ikke om mobbing eller at jeg følte meg utenfor eller ensom. Eller at jeg var rar. Jeg har aldri følt meg rar.

Hun ler litt.

- I vår familie er vi jo rare alle sammen. Det har jeg i grunn alltid opplevd som positivt, det er er ikke sånn at det å være annerledes nødvendigvis er belastende, forklarer Kaia som forteller at det å ta universitetsutdannelse har gått helt fint.

- Det var nok skole som ikke fungerte for meg og min psyke, forklarer Kaia. Hun har forståelse for at det var krevende for foreldrene å se hvor vondt hun hadde det. For er det en ting foreldre vil, er det jo at barnet skal finne sin plass, blomstre, vokse opp og bli et dugandes og aller helst lykkelig menneske?

ET HUS MED DE RARE I: Kaia forteller at hele familien alltid har blitt sett på som litt rare, uten at det har føltes utrygt. Her med familiens trehytte i bakgrunnen. Foto: Astrid Waller
ET HUS MED DE RARE I: Kaia forteller at hele familien alltid har blitt sett på som litt rare, uten at det har føltes utrygt. Her med familiens trehytte i bakgrunnen. Foto: Astrid Waller Vis mer

Kanskje drar Gro veksler på noe av erfaringen hun gjorde seg som mamma i denne perioden, når hun i siste bokprosjekt skriver om født i feil kropp-problematikk. At det framstår som et mørkt kott å gå inn i, og at det antakelig sitter noen barn der inne, er hevet over tvil. Gro vil inn og lufte ut, åpne noen dører, skru på lyset.

Når noe ikke stemmer

I boka «Ollianna» møter vi Olli som ikke vil være Olli, men føler seg mer som Ollianna. Det handler om det vanskelige ordet kjønnsinkongruens, et ord som ifølge leksikonet er «mangel på samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier og ens egen oppfatning om hvilket kjønn man har». Vanskelig ord. Vanskelig tema. Og noe som debatteres heftig av de voksne i media, stort sett over hodene på de barna som "kjenner at det ikke henger sammen, ikke navnet, ikke tøyet, ikke kroppen, ikke utsiden og ikke innsiden" som Gro skriver i boka. Og Kaia tegner Olli som ser en svart, klussete skikkelse i speilet. Noe uklart og mørkt. Slik at barna kan forstå.

Hvorfor en bok om dette temaet?

- Det var foreldre som tok kontakt, sier Gro.

- Ofte er det slik. Foreldre eller ulike organisasjoner som trenger en bok å innlede samtaler med barna om, sier Gro og påpeker at hun forsøker å skape en balanse mellom det pedagogisk-psykologiske og det kunstneriske.

- Du opererer i et slags sjikt mellom kunst og sånne statlige informasjonshefter man får utdelt, sier Kaia spøkefullt.

Foreldrene som kom til Gro denne gangen fortalte om hvordan det var å ha barn som følte seg gutter, selv om de var født som jenter. Det de så i speilet stemte ikke overens med den de var inni.

I boka lengter hovedpersonen Olli etter å kle seg i rosa silke. Han opplever at pappa sier at han er gutt og må ha kort hår, mens mamma trøster og sier "barnet mitt".

- Vi kjente at det ble enklere å skrive om temaet dersom vi snudde på det, altså et barn født som gutt som følte seg som jente, sier Gro og forklarer at det ikke handlet om at det ene er mer alvorlig enn noe annet, men at de slapp unna kjønnsrolleproblematikken i større grad.

- Å være gutt og lengte etter å kle seg i rosa silke er mer tabubelagt enn det er for en jente å ville være tøff og ikke leke prinsesse, påpeker Kaia.

Hatet prinsesselek og rosa

- Og rollelek er jo noe alle barn driver med, supplerer Gro. Du hadde jo en periode i barnehagen der du ville være gutt, Kaia?

- Ja, jeg husker jeg søkte meg mot det tøffe, og kjente en avsky mot prinsesser og alt som var rosa. Om det handlet om kjønn vet jeg ikke, men det var nok rollen jeg var opptatt av. Det varte noen år faktisk.

- Jeg stusset ikke over det. Jeg husker du ville ha svart skinnvest, slåsshansker og dødninghodering. Og du lekte at du var søppelkassemannen, pinnemannen og hel rekke andre karakterer.

Begge ler.

Hva skiller en sånn fase fra det Olli i boka går igjennom?

- Det er i hvert fall vanskelig for foreldre å vite, tror jeg. Noen barn har, slik vi har fått vite gjennom samtaler med foreldre, en følelse av å være født i feil kropp, at kjønnsorganet føles feil. Mens andre kanskje bare er i en fase der de eksperimenterer, eller forsøker å utvide det rommet for hva det vil si å være jente eller gutt, sier Kaia og plasserer sin egen fase i den kategorien.

- Høytlesning kan åpne for en samtaler med barnet om temaer man ikke helt vet hvordan man skal gripe an, forklarer Gro. Foto: Astrid Waller

- Jeg tenkte det du holdt på med var et overskuddspreget prosjekt. Det var lystbetont og fylt av glede, det gjorde deg sterk. Men for de som opplever kjønnsinkongruens, så beskriver de en følelse av å føle seg fanget. At det trangt. At noe er feil, forklarer Gro.

Gutteleker og jenteleker

I boka opplever Olli at pappa trekker seg unna. Som voksen leser ser man en mannskikkelse som ikke umiddelbart omfavner ideen om at sønnen skal leke med "jenteting". Både Gro og Kaia har forståelse for at foreldrene står i en krevende situasjon i slike tilfeller.

- Voksne vil jo at barna skal passe inn, finne sin plass her i verden. Frykten er jo at de skal bli mobbet, ikke sant? Og når det gjelder dette med kjønn og identitet, kanskje har det blitt litt trangere rom for hva det vil si å være gutt og jente, undrer Gro og legger til at det er få jenter med guttesveis i barnehagene i dag, kontra da hennes barn var i samme alder.

- Ja, jeg opplever det som mer inndelt etter kjønn nå, både når det gjelder leker og klær enn da jeg selv var liten, sier Kaia og legger til:

- Samtidig har vi en annen samtale om disse tingene, og vi har nok mer forståelse for trans-problematikk nå enn for tjue år siden, sier Kaia.

I boka er foreldrenes reaksjoner på det Olli holder på med, sentralt. Olli ønsker å bli elsket også som Ollianna, men merker at faren syns situasjonen er krevende. En far som illusteres som en mørkeblå, ruvende skikkelse av Kaia, mens han marsjerer i tet på tur og forklarer hva forskjellen på gutter og jenter er.

- Vi konkluderer ikke med hva som skjer videre med Ollianna, det forblir åpent, forklarer Gro.

- Ja, om det blir en kjønnsoperasjon eller ikke er ikke poenget i boka. Den skal skape rom for å snakke om dette. Og for barn som er i en slik situasjon håper vi den kan vise at det kan gå bra, det finnes håp, forklarer Kaia.

- Det er alltid målet, supplerer Gro.

Hun er vant til at voksne setter bøkene hennes på øverste hylle på biblioteket, slik at barnehender ikke når dem. Ja til og med låser dem inn. En gang var hun selv tilstede da en bibliotekar løp etter en mamma med Gros bøker under armen mens hun ropte: «Stopp, de bøkene er ikke for barn!»

- Jeg får ofte høre at bøkene mine ikke passer for barn. Det syns jeg er gøy. Da vet jeg at de treffer noe i oss, sier Gro. For hvis vi voksne syns det er krevende temaer som tas opp, tenk da hvordan det er for barna?

Toleranse og blindsoner

I taket over kjøkkenbordet hjemme på Tjøme henger fargerike papirlykter. Ute på terrassen står en trampoline i regnet. Det er flere år siden de tre barna var i målgruppa for den slags aktiviteter, ja flere år siden de flyttet hjemmefra, men Gro kan fortelle at den brukes som madrass for ute-soving når de er på besøk. Et lekent eventyrhjem, et hus med det rare i, med stor takhøyde både fysisk og i overført betydning. Hva med Gro som mamma? Finnes det noe barna kunne gjort som ville utfordret hennes toleranse? Har hun opplevd, slik mange foreldre gjør, å ha noen blindsoner selv?

Gro tenker seg litt om.

- Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over meg selv da jeg syns det var litt krevende at du hadde blitt veganer, sier Gro og ler en klukkende latter.

- Ja, jeg tror kanskje bare du ble litt engstelig? Men det kunne tolkes som om du ble litt provosert eller irritert. Hvordan skal det bli nå, kommer hun til å få i seg nok næring, liksom. Kaia ler.

- Jeg tror det handlet om det, ja. At jeg tenkte dette kom til å bli litt vanskelig! Men jeg var nok bare litt stresset. Hva skal jeg servere når du kommer på besøk nå? Gro rister litt på hodet.

Kaia beskriver en mamma som har plass til det meste, og de fleste.

- Du har jo alltid vært en sånn som sier: Veldig koselig om du tar med en gutt hjem. Eller en jente! Det er akkurat like hyggelig, sier Kaia og ler.

Det ble en gutt for Kaias del, som nå er samboer. Og veganer-kostholdet har en viss fleksibilitet dersom det kreves. Og når Kaia kommer på besøk fra Oslo for enten å slappe av, jobbe med egne prosjekter eller samarbeide med Gro, har hun nå eget minihus å bo i plassert i hagen til Gros mor noen minutters kjøretid unna barndomshjemmet. Vi tar turen for å kikke på Kaias arbeidstue, som ser ut som en blanding av en hobbit-hule og overdimensjonert kongle.

EGET MINIHUS: Et sted å jobbe for seg selv, men samtidig ikke langt fra foreldrene. Kaia er ofte i minihuset i bestemorens hage. Foto: Astrid Waller
EGET MINIHUS: Et sted å jobbe for seg selv, men samtidig ikke langt fra foreldrene. Kaia er ofte i minihuset i bestemorens hage. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Er det ikke fint? Kaia viser fram hvor hun sitter med tegnesaker og digitalt tegnebrett når hun jobber. Teksten fra Gro kommer først, så er det hun som går i gang. Sinnsstemninger, lyder og persongalleri trer fram gjennom Kaias strek.

- Å jobbe med Kaia er en drøm, forklarer Gro.

- Du er så fri for prestasjonsangst. Du bare gjør. Det er derfor det fungerer tror jeg. Skrekken ville jo vært om jeg sto der i bakgrunnen som en ruvende skikkelse og ba deg tegne på nytt og på nytt. Finere, Kaia! Du må tegne finere, sier Gro og gjør om stemmen på en måte som ville fått lyttende barn på høytlesningsstund til å fryse på ryggen, men som får datteren til å le så høyt og hjertelig at det framstår som usannsynlig at dette er noe hun har opplevd med Gro.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer