Ida Juliana Hellum vokste opp som nummer tre i en søskenflokk på fire. Familien bor i Son, mamma Inge Vermeulen er hjemme mens pappa Håvard Hellum driver eget firma. Med fire barn og en del utfordringer, hus og hage, har mamma hatt nok å gjøre.
Lørdag 6. juni 2015 var det meldt uvær i Son. Inge benyttet sjansen til å luke i hagen før regnet kom. Da familiens hund trengte en luftetur, sendte hun en melding til Ida, som var på rommet sitt. Kunne hun ta en tur med hunden mens det fremdeles var oppholdsvær? Ida har alltid vært en pliktoppfyllende jente, som pleide å svare kjapt.
Mamma sendte en ny melding da hun ikke fikk svar på den første. Null respons. Kanskje Ida var i dusjen? Hun skulle jo møte kjæresten sin og se fotball på tv sammen med ham litt senere på dagen. Det gledet Inges morshjerte å se hvor lykkelig og sprudlende datteren var for tiden. Men da Inge gikk inn på rommet til Ida, fant hun henne liggende på sengen.
– Drømmer du? Spurte Inge, da datteren så på henne med et rart, glassaktig blikk. Inge prøvde å løfte opp datteren, som falt sammen på den ene siden. Moren var ikke i tvil. Hennes 16 år gamle datter hadde fått hjerneslag.
Sønnen var bare 8 år da han fikk hjerneslag
Mamma fikk panikk
Inge skrek og ropte på Håvard, som kom stormende inn med minstemann på slep. Hun ringte 113, men hadde panikk og skrek så mye at hun fikk beskjed om å gi telefonen til mannen sin og selv gå ut på gårdsplassen og vente på ambulansen.
– Kan hun ha tatt en overdose? Kan dere sjekke om dere finner noe uvanlig i søppelbøtta? Spurte ambulansepersonalet.
Inge var tilbake på Idas rom, sammen med de andre, og forklarte at det var utelukket at datteren hadde tatt en overdose av noe som helst. De sjekket likevel rommet hennes, men fant ingenting. Inge ringte til en god venninne, som tok vare på Idas lillebror. Hun var også der for Inge hele tiden. Bestefar hentet hunden. Idas storesøsken hadde flyttet ut. Håvard ble med Ida i ambulansen til Ahus. Etter en kort stund ringte Inges telefon. Det var Håvard.
– Du må sjekke igjen! Sa han, etter tydelig instruks fra ambulansepersonellet.
Venninnen hjalp Inge å gå gjennom Idas rom. De fant ingenting nå heller. Inge ringte til datterens kjæreste og til noen gode venninner. Kanskje de visste noe foreldrene ikke var klar over?
Det gjorde de ikke.
Kunne ikke snakke og var lam i høyre side
Venninnen kjørte Inge til Ahus, der hun omtrent ble dyttet inn i en ambulanse sammen med datteren. Legene hadde kjapt oppdaget det Inge allerede visste, Ida hadde fått hjerneslag. De visste det ikke da, men årsaken kan ha vært en medfødt hjertefeil ingen kjente til.
– Jeg fikk også ringt til et vennepar som begge er leger, de møtte oss på Rikshospitalet. Uten min venninne og dette venneparet vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom den første tiden, sier Inge med tykk stemme.
– Proppen i Idas hjerne var for stor til å bli fisket ut. Legen fjernet derfor en del av hodeskallen, dette reddet trolig livet hennes. Håvard stilte opp og tok ansvar hele veien, jeg lå for det meste på en seng og var mer pasient i sjokktilstand enn støttespiller den første dagen. Deretter tok løvemammaen i meg tok over. Vi var spente da Ida ble vekket fra koma etter to uker.
Janne (35) var midt i en Aerobictime da hun falt om med slag: - Jeg er kjempeheldig som lever
Idas hadde total afasi og var lam fra topp til tå på høyre side. Foreldrene fikk beskjed om at hun kanskje aldri ville kunne snakke og gå igjen.
Så begynte opptreningen. Ida satt i rullestol og gleden var enorm da det første ordet kom, det var kjærestens navn. Ida og venninne hadde egentlig billetter til One Direction konsert i Oslo, og den lørdagen åpnet foreldrene vinduet på Idas sykerom, så hun fikk høre litt av musikken.
Personalet ga Ida et hefte med bilder, slik at hun kunne peke på det hun ville si, men ikke klarte å få frem.
– Ida trente iherdig fra første stund, og vi så fremgang fra uke til uke, forteller Inge.
– Det var motiverende både for Ida og oss.
Lærte først å gå igjen
Da Ida kom til Sunnaas sykehus på Nesodden, fikk hun rom på slagposten på voksenavdelingen.
– Det var Ida og gubbene, sier Inge og smiler ved minnet.
– For selv om de aller fleste pasientene kunne vært besteforeldrene hennes, ble det en varm og trygg stemning på avdelingen, og Ida våget å være litt sosial igjen.
Mens klassekameratene hadde sommerferie og late dager, ga Ida alt hun hadde på trening. Hun var blant annet hos fysioterapeut, ergoterapeut og logoped. Etter en stund klarte Ida å gå noen skritt. Høyre arm gikk det saktere med, men det aller vanskeligste var å snakke.
– Jeg innså fort at det finnes alt lite tilgjengelig kunnskap om barn og unge som får hjerneslag. Derfor engasjerte jeg meg i LHL barn og unge, der jeg traff andre med barn og ungdom i tilsvarende situasjon. Det betydde mye for oss alle å vite at vi ikke var alene, sier Inge, som håper det blir forsket mer på unge og hjerneslag.
Ida var fast bestemt på å komme tilbake til skolen, og etter høstferien var hun på plass i klasserommet. Hun skjønte at hun ikke kunne bli frisør, slik planen opprinnelig var. Inge fullroser rektor og lærerne, som fulgte opp Ida på beste måte. Ida var oppsatt på å gå på egne ben inn på skolen, og det gjorde hun.
– Jeg skal hjelpe deg med det du klarer nå, sa kontaktlæreren, og tilpasset undervisningen slik at Ida fikk med seg teorien. Det var mye 1:1, Ida og læreren.
– Da storesøster Therese i tillegg tok et friår for å støtte Ida, lærte hun utrolig mye på kort tid, sier Inge, ikke lite stolt.
– Kjæresten min har vært min største støtte hele veien, forteller Ida.
– Vi hadde vært kjærester i to år, og han forsto hva jeg mente selv med få ord. Kommunikasjonen med andre var vanskelig, jeg klarte ikke å henge med, heller ikke på den kjappe tastingen på sosiale medier. Dette var nok den største grunnen til at jeg mistet mange av vennene mine. Mer har jeg ikke lyst til å si om dette.
Flyttet til Bergen
Ida gjennomførte videregående og flyttet så til Bergen sammen med kjæresten, som skulle begynne på Handelshøgskolen. Begge var 18 år, dette skulle de klare. Og det har de gjort.
Med litt tilrettelagt undervisning, fullførte Ida to fagskoler, der hun i tillegg til det faglige fikk nye venninner. Hun har også fått tilbake barndomsvenninnene, og de er en fin gjeng som treffes når alle er hjemme i Son. At vennene fra ungdomstiden har forduftet bryr hun seg ikke lenger om.
– Kjærestens kamerater har også vært enestående. De har vært og er tålmodige, og Ida har bestandig blitt inkludert som den hun er. Personligheten er den samme som før slaget, og jeg tror det er staheten som har hjulpet Ida dit hun er i dag, sier Inge.
– Hun trener mye for å bli enda bedre. Mye av språket er på plass, i hvert fall når hun er trygg på den hun snakker med. Høyre hånd funker fremdeles ikke, og Ida har mange følgere på Instagram, der hun kaller bloggen sin @mylefthandd. Hjemmesiden hennes er idajulianahellum.com
Inge forteller at datteren har fått fatigue (utmattelse) etter hjerneslaget, og at dette setter noen begrensninger for henne. Hun er utdannet interiørdesigner, og håper å kunne jobbe litt. Samtidig er hun under utredning hos Nav for «Ung ufør».
Mamma har fremdeles en stor rolle i Idas liv, og Inge er glad for det nære forholdet de to alltid har hatt. Nå er Ida voksen, og må ta sine egne avgjørelser. Inge respekterer sine voksne barns privatliv, de viktigste er at barna er lykkelige. Og hun opplever at Ida er lykkelig nå.
– Jeg håper at vi, med å fortelle vår historie, kan hjelpe andre som kommer i en tilsvarende situasjon. At det er viktig ikke å gi opp, er Ida et strålende eksempel på. Hun vil alltid bære preg av å ha hatt et hjerneslag, men hun har skapt seg et godt liv til tross for utfordringer. Det kaller jeg mestring. Som mor vil jeg aldri glemme den junidagen i 2015, og jeg gleder meg med Ida over hennes fremgang, avslutter mamma Inge og blir blank i øynene.
Denne reportasjen er skrevet etter en samtale med Inge Vermeulen på FaceTime. Ida syntes det ble vanskelig å gjennomføre et intervju, og ga sine innspill til mamma, som formidlet dem videre til KK.
Også Idas far har lest og godkjent reportasjen.
