Fallskjermulykke:

«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm

Så ringte svigerinnen. «Jeg ser på VG at det har vært en fallskjermulykke, det er vel ikke …?»

FALLSKJERMULYKKE: - Jeg er skilsmissebarn. Da jeg giftet meg sa jeg, at jeg skiller meg ikke - med mindre han gjør noe dust, og kommer på Sunnaas, forteller Christina, litt lattermild over hvor treffsikker hun var med deler av slengkommentaren. Foto: Privat
FALLSKJERMULYKKE: - Jeg er skilsmissebarn. Da jeg giftet meg sa jeg, at jeg skiller meg ikke - med mindre han gjør noe dust, og kommer på Sunnaas, forteller Christina, litt lattermild over hvor treffsikker hun var med deler av slengkommentaren. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Første korinterbrev, kapittel 13, vers 7

En solfylt dag i Sandefjord, 12. september 2020, er Anders på vei inn til landing. Det er hans 27. hopp alene, og det andre fra helikopter.

En «boogie» som fallskjermklubbene kaller det, et arrangement der hoppere med lappen får lov til å hoppe fra et stillestående helikopter i stedet for fly.

Det er idét han nærmer seg landingsmerket, 20 meter over bakken, han oppdager at noe er galt.

Han er for langt fra bakken og landingsområdet nærmer seg slutten. For å vinne litt høyde, prøver han å gjøre en skjerm-manøver, men i stedet kollapser skjermen.

Anders faller 15 meter, og møter bakken med venstre side av kroppen i en fart på omtrent 50 km/t.

Han får tre brudd i ryggen, to brudd i armen, brudd i kragebeinet, en knust hofte, hjernerystelse og tre hjerneblødninger.

Han er også millimetre fra å bli lam og punktere hovedpulsåren i hoften.

Her kan du lese del 2 om Christina og Anders. Om hva som skjedde da de kom hjem fra Sunnaas og skulle ta fatt på hverdagen:

Ble en drittsekk

For kona Christina Honningsvåg skulle likevel dette bli den aller største utfordringen:

Den ene hjerneblødningen oppstod i et område av hjernen som kan påvirke evnen til å uttrykke empati og medmenneskelighet.

I nesten ett års tid etter ulykken er ektemannen det hun beskriver som «helt ute» mentalt. Eller som hun også sier det, for Christina er ikke typen som legger fingrene imellom:

- Han var en drittsekk.

KREVENDE: Å være pårørende, har vært en svært krevende erfaring. - Det er ingen som fanger deg opp. Jeg har hatt veldig mange fine folk rundt meg, men det er ikke alle som har det, fastslår Christina. Foto: Astrid Waller
KREVENDE: Å være pårørende, har vært en svært krevende erfaring. - Det er ingen som fanger deg opp. Jeg har hatt veldig mange fine folk rundt meg, men det er ikke alle som har det, fastslår Christina. Foto: Astrid Waller Vis mer

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Da vi skulle feire jul, måtte jeg be ham om å snakke overdrevent høflig og vennlig til meg.

«Hvorfor det?» spurte han, forstod ikke hva hun mente.

«Jo», svarte Christina. «Hvis ikke, vil alle tro at du hater meg.»

Saklig

Vi møtes på Amerikalinjen, boutiquehotellet rett ved siden av Oslo S. Hun kommer trillende på en stor koffert, skal videre til et 40 årslag i København.

Christina er journalist og regissør for Luksusfellen på TV3, og har allerede fortalt helt kort på telefon hva historien handler om.

Hun har fortalt detaljert og levende, men også ganske saklig - hun tenker ikke selv på den dramatiske ulykken og alt den førte med seg som en sterk historie, kanskje fordi hun gikk rett i sjokk og løsningsmodus da det skjedde.

Det er når hun forteller om hvordan hun måtte gi beskjed til Anders sin yngste sønn at tårene kommer.

En kjemi som passet

Anders var en venn av storebroren hennes. Christina hadde hørt om Anders i mange år da de endelig møttes første gang i 2014, da de skulle pynte juletreet hjemme hos hennes familie.

Hun var 31, han 34.

- Da falt jeg ikke i det hele tatt, ler hun.

Men Christina skulle passe en haug med hunder den jula - og Anders tilbød seg raskt å hjelpe til. Som den vitebegjærlige journalisten hun er, satte hun i gang med å spørre ham ut.

På kort tid ble de godt kjente.

- På nyttårsaften skjønte vi begge at det var stas.

- Hva falt du for?

Hun stopper litt opp, tenker tilbake.

- Det var bare en kjemi som passet. Jeg ble så imponert over hvordan han var som person, og ikke minst som pappa. Han har to vanvittig fine gutter, som er så trygge og fulle av omsorg.

Det var guttene som etter kort tid spurte om hvorfor hun ikke bare flyttet inn hos dem på Jessheim?

Et snaut år etter at de ble et par, flyttet Christina fra Oslo.

- Han var så snill og fin, og veldig tålmodig. Før var jeg veldig hissig og kunne rakne, forteller hun, og viser det ved å lage en grimase med smale øyne og sammenbitte tenner, før hun fortsetter.

- Han roet meg utrolig fint ned.

Kjøpte tandemhopp i gave

Hver gang de så fallskjermhopping på TV eller på kino, ble Anders alltid opprømt. «Det der har jeg så lyst til!» sa han.

Da han fylte 36 år, ga Christina ham et tandemhopp i gave. Det var etter dét hoppet en ny drøm oppstod: Drømmen om å hoppe helt selv.

Noen år senere var det Anders som overrasket henne: Etter å ha tatt henne med til New York, fridde han der.

05.05.2020 giftet de seg på Rådhuset på Jessheim. Bryllupsfesten som de hadde planlagt å ha i september samme år, satte imidlertid pandemien en stopper for.

Det var ettersom Anders også fylte 40 år den sommeren, og alt kjentes så grått og kjedelig med alle covidrestriksjonene, Christina tenkte hun ville overraske ham med en helt spesiell gave: Fallskjermlappen.

FALT: I Anders fant Christina sitt livs store kjærlighet. Foto: Astrid Waller
FALT: I Anders fant Christina sitt livs store kjærlighet. Foto: Astrid Waller Vis mer

Hun fikk alle i familien hans med seg på idéen. Anders sin mor var den som var aller mest redd for at noe kunne gå galt, men Christina tok henne med til nærmeste hoppfelt, på Jarlsberg i Tønsberg, så hun fikk se hvordan et fallskjermhopp foregikk.

«Det er så sjelden det skjer alvorlige ulykker» beroliget Christina henne.

Hadde en dårlig magefølelse

12. September 2020 - på dagen de egentlig skulle ha hatt den store bryllupsfesten - gjorde Anders seg klar til å dra på sitt første helikopterboogie i Sandefjord.

Han skulle gjennomføre tre hopp den dagen. Etter det første hoppet ringte han henne, fullstendig gira, og fortalte om hvor fantastisk det hadde vært, med den intense lyden fra helikopterrotoren over seg idét han hoppet, og at han hadde landet PERFEKT på landingsmerket på gresset.

Nå måtte han kaste på røret, pakke skjermen og gjøre seg klar til neste hopp. Før han dro til hoppfeltet den dagen, hadde Christina fått en snikende dårlig følelse for hele greia.

«Ikke kræsj, da» var det siste hun sa til ham før han kjørte avgårde, riktignok med et glimt i øyet.

Hun hadde vurdert å dra etter ham, men etter telefonsamtalen med Anders bestemte hun seg for å kontrollere sin egen frykt, og ikke belemre den ekstatisk glade ektemannen med sin engstelse.

Hun ønsket ham lykke til med det siste hoppet, bestemte seg for å legge vekk telefonen og unne seg en spadag hjemme, så hun fikk tankene over på noe annet.

Det var etter å ha dusjet, lagt på ansiktsmaske og satt i en hårkur, hun hørte telefonen ringe i det fjerne.

Usikkert om han overlevde

Det var svigerinnen.

«Jeg ser på VG at det har vært en fallskjermulykke, det er vel ikke …?»

Christina svarte beroligende. «Neeeeida, da hadde de jo ringt meg.»

«Er du sikker?» fortsatte svigerinnen.

Nå gjenskaper Christina øyeblikket da helvete frøs til is den gangen, og stirrer med stivnet blikk ut i luften foran seg.

- Det var da jeg kom på at jeg ikke hadde sjekket telefonen. Da jeg gjorde det, så jeg det var mange oppringninger.

Det var fra et nummer hun umiddelbart kjente igjen, et nummer hun som journalist hadde ringt mange ganger - Vestfold politidistrikt.

«Det andre hoppet gikk ikke så bra» sa politimannen da hun umiddelbart ringte opp igjen.

«Vi har hentet ham i ambulanse, nå skal han over i et ambulansehelikopter.»

«Hvordan er tilstanden nå?» spurte Christina.

«Den er kritisk» svarte politimannen.

«Hva betyr det?» spurte hun, og fikk et ærlig svar.

«Vi er usikre på om han overlever til han kommer til sykehuset.»

«Hva synes du jeg skal gjøre nå?» spurte hun, ettersom hun selv ikke hadde den fjerneste idé.

Han svarte med samme sindige ro.

«Jeg synes du skal ta deg en tur til Ullevål.»

Ble pepret av meldinger

Christina hadde fått beskjed fra politimannen om at hun ikke burde dra alene, men få noen til å kjøre henne. Hun avtalte med svigerinnen at hun skulle plukke henne opp - men hodet hang ikke med, hun var i sjokk.

Da hun åpnet klesskapet fullt av klær fant hun ingenting å ha på seg. Istedenfor trakk hun opp klær fra skittentøyskurven, som hun hadde brukt ute på tur med hunden dagen før - som om det nå bare var dette hun gjenkjente som klær.

Idét hun skulle til å rase ut døra, fikk hun øye på seg selv i speilet i entréen. Først da gikk det opp for henne at hun fortsatt hadde skummende ansiktsmaske i ansiktet og hårkur i håret.

Hun løp inn på badet igjen, skylte av ansiktet i en fei, og kastet seg i bilen til Ullevål.

På vei inn ble hun pepret av meldinger. Anders hadde lagt ut et bilde av det første hoppet på Instagram. Nå hadde svært mange lest om ulykken på VG, og lurte på om det var ham.

Hørte bare et hikst

Historien om hvordan den akutte krisen rammet henne midt i spadagen, har Christina fortalt med mye humor og selvironi.

Det er når hun nå forteller om telefonsamtalene hun måtte ha med Anders sine to sønner, som hun også er nær bonusmamma til, at tårene kommer.

- Da jeg ringte den yngste - det er det verste minnet. Han var i militæret på en annen kant av landet.

«Pappa har vært i en ulykke» sa hun. Det ble stille i den andre enden.

«Er det alvorlig?» spurte sønnen, 18 år den gangen.

«Ja, men han er på sykehuset og stabil» svarte Christina.

- Så ble det helt stille, og jeg hørte bare et hikst. Dét var det verste. Jeg kunne ikke trøste ham.

- Så ringte jeg moren hans - hun er verdens fineste mamma å være mamma sammen med.

«Du må ringe og trøste Tobias!» sa Christina, før hun og svigerinnen raste videre mot sykehuset.

Skal jeg dø?

Anders var koblet til et utall ledninger, og var lagt på siden i sykehussenge, ettersom den ene hofta var knust.

«Blir han lam?» spurte hun legen.

- Det var det verste, tenkte jeg da, det hadde han ikke trivdes med.

Så fikk hun vite at han også hadde fått flere hjerneblødninger i det stygge fallet - men om hjerneblødningene ville medføre varige utfall, som endringer i hvordan Anders tenker, føler og handler, var for tidlig å si.

SKADET: Anders så ut som han pleide. Men spesielt hjerneblødningene han pådro seg i fallskjermulykken skulle skape store ufordringer for parforholdet. Foto: Privat
SKADET: Anders så ut som han pleide. Men spesielt hjerneblødningene han pådro seg i fallskjermulykken skulle skape store ufordringer for parforholdet. Foto: Privat Vis mer

Rett etter ulykken hadde han vært klar.

«Dere må ringe kona mi» han hadde sagt.

Nå ble det tydelig for Christina, at hukommelsen ikke var som før. Han husket bare to minutter om gangen. Og han var livredd.

«Hva er det som har skjedd?» spurte han.

«Du hoppet i fallskjerm. Det gikk galt da du skulle lande» forklarte Christina.

«Er det derfor jeg har vondt i armen?»

Christina ler litt over det overraskende spørsmålet som kom den gangen, og som hun prøvde å svare saklig på, tross den absurde komikken i det.

«Ja, det er nok derfor» svarte hun.

«Er det derfor jeg har vondt i hofta?» fortsatte han.

«Det er nok derfor» bekreftet hun igjen.

«Hva er det som har skjedd?»

«Du har krasjet i fallskjerm» svarte Christina enda en gang.

«Skal jeg dø?» spurte han.

- Vi hadde den samme samtalen om igjen og om igjen. Det var som å snakke med en hyperdement person. Han var helt ute.

Følte seg som verdens verste pårørende

- Hvordan var det for deg å se ham slik?

Christina stopper opp, må tenke seg litt om.

- Jeg tror ikke jeg klarte å koble det inn. Jeg kom i krisehåndteringsmodus. Jeg satt med hånden på brystet hans, for å roe ned angstanfallene og minne ham på å puste rolig.

Det gjorde det ikke lettere at det var pandemi. Det var kun eldstesønnen og Christina som fikk besøke Anders på sykehuset.

I tiden som fulgte prøvde hun å oppdatere familien - men hun møtte aldri legene og opplevde generelt å få svært liten informasjon om skadeomfanget.

Etter tre uker på to ulike sykehus, fikk Anders plass på Sunnaas sykehus for rehabilitering.

I den ene uken de ventet på at det skulle bli ledig der, ble Anders brått sendt hjem igjen. Til Christina, som nå skulle overta alle pleieoppgaver - men som fortsatt ikke visste hvor omfattende skadene var.

- Jeg følte meg som verdens verste pårørende. Jeg visste ikke hvilke retningslinjer han hadde fått av sykehuset, og han husket ikke selv.

Visste ikke om det var hjerneskade eller ikke

Det var først da Anders kom på Sunnaas sykehus, og Christina besøkte ham der, hun fullt ut forstod hvilken dårlig forfatning han var i.

Der hang det en tegning av Anders sin kropp med en mengde kryss på, som viste alle stedene han hadde blitt skadet. Det var også her paret for første gang følte seg godt ivaretatt.

- De var helt fantastiske, både med informasjon og oppfølging av begge to, skryter Christina.

USIKKERT: Etter ulykken tok det tid for legene å fastslå om hjerneblødningene Anders fikk i fallet, ville prege ham for resten av livet eller ikke. Foto: Privat
USIKKERT: Etter ulykken tok det tid for legene å fastslå om hjerneblødningene Anders fikk i fallet, ville prege ham for resten av livet eller ikke. Foto: Privat Vis mer

Et for et ble kapitlene lukket.

Nå stirrer Christina ut i luften foran seg, mens hun oppsummerer de vekselvise bekymringene og lettelsene slik:

Anders dør ikke.

Hva med ryggen?

Den gror også som den skal.

Hva med hofta og protesen der - kommer han til å kunne gå med den?

Hofta grodde som den skulle og Anders lærte seg å gå med protesen.

Da han skulle dra hjem fra Sunnaas i begynnelsen av november 2020, etter en måneds tid der, var det først og fremst Anders sitt hode det var knyttet uvisshet til.

Om hjerneblødningene hadde gitt varige skader eller ikke etter kræsjlandingen, kunne legene ennå ikke fastslå.

Men før de forlot sykehuset, hadde Anders og Christina en prat med psykologen Ingrid Lerø på Sunnaas.

Hun forklarte at hjernen bruker lang tid på å reparere seg selv. Det var vanskelig å vite nøyaktig hvor lang tid det ville ta, men ofte minst ett år, noen ganger lenger.

Henvendt til dem begge, adresserte psykologen også tydelig, at det nå var på tide for Anders å komme seg ut av pasientbobla. At han nå måtte tilpasse seg en normal hverdag, der hans tilstand ikke lenger var i fokus.

- Men sånn ble det ikke, fastslår Christina.

Les om sjokket som møtte Christina da de kom hjem og hun oppdaget de nye sidene ved Anders her.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer