Vi befinner oss i det ville vesten - Mexico, rundt 1880. Salma Hayek spiller rikmannsdatteren Sara som opplever at faren myrdes med kaldt blod av den onde, ufyselige finansmannen Tyler Jackson (Dwight Yoakam). Tyler plaffer ned en rekke fattige mekisikanske jordeiere i et forsøk på å stjele landet og bygge jernbane for USA. Slem, slem fyr! Rebelske Maria - Penélope Cruz - blir Saras allierte i kampen mot de fæle amerikanerne, og de to bestemmer seg raskt for å rane alle New York-eide banker for å gi pengene til fattige meksikanske bønder. Quentin (Steve Zahn), en fersk politiinspektør, settes inn for å arrestere de to unge bandittene, men noen hete pikekyss senere har hans sympati og diverse annet blitt vekket.
Bandidas-regissørene Rønning og Sandberg har tydelig sett mye western, og latt seg inspirere av den litt plumpe, fysiske humoren som dominerte mange av seriene og filmene fra fjernsynets barndom. Skuespillerne gjør overdrevne grimaser og det er mye irriterende mimikk og gestikulering ute og går. Det er altfor mye overspilling til at man klarer å ta filmen seriøst, og aksenten til både Hayek og Cruz gikk undertegnede kraftig på nervene etter kun få minutter.
Et annet irritasjonsmoment er det faktum er at mye av komikken er basert på at de to kvinnene selvsagt småkrangler og hakker på hverandre hele tiden. Jeg skulle ønske man for en gangs skyld kunne se en mannlig regissør som ikke bygget opp under myten om at kvinne er kvinne verst. Bandidas hadde føltes mye mer forfriskende og mindre dum dersom Rønning og Sandberg hadde vektlagt Butch Cassidy og The Sundance Kid-parallellen tyngre, fordi - newsflash! - det finnes faktisk kvinner som ikke bruker all tid på smålig kniving.
Spesielt virker det veldig lite troverdig at Sara, som nettopp har mistet sin far, skal være så lite fokusert på hevnmotivet og heller opptatt av tant og fjas. Både Hayek og Cruz har gjort langt bedre roller enn her - for det meste blir de ufrivillig komiske. Jeg ser mer enn gjerne en god humoristisk western, men det forutsetter at personene blir sterkere framstilt enn de gjør her - skuespillet hever sjelden karakterene sine over sjablongnivå.
I positiv retning trekker de mange vakkert fotograferte scenene - storslåtte landskapsbilder, et par heftige skuddvekslinger og fargerike kostymer trekker opp, i likhet med et par etterlengtede humoristiske øyeblikk.
Dessverre hjelper innpakningen lite når historien aldri overrasker eller engasjerer. Bandidas er forutsigbar og altfor lettbent. Rønning og Sandberg har åpenbart gått inn for å lage en film blottet for noen voldsom mening, og det er i ugangspunktet ingenting galt med å lage film kun for å underholde. For all del, ikke alle filmer trenger å være viktige. Underholdning er topp - problemet er at Bandidas kjeder tilskueren.
Jeg skal ikke påstå at Rønning og Sandberg bør jages fra byen eller henges ved soloppgang - men en liten runde med tjære og fjær hadde nok gjort seg.
LES MER:
