Det er bare fire år siden faren slapp bomben: – Du må ikke bli sint på mæ. Men du e adoptert.

Alle de drøyt 500 innbyggerne i bygda Korsvegen i Melhus kommune i Sør-Trøndelag kjenner hverandre. Sånn er det nå, og sånn var det da Kristin Johanne Åmot kom til verden i 1966. Hun var et etterlengtet barn, alle visste at Jon og Karen skulle adoptere ei lita jente. Det var ingen hemmelighet, det var bare ingen som fortalte den lille jenta det etter hvert som hun vokste til. 

– Jeg tror mamma og pappa mente å gjøre det, og jeg vet at flere ba dem gjøre det snart. Men så ble det aldri sånn. Jeg tror de var redde for å miste meg, de hadde ventet så lenge på å få meg, sier hun.

LES OGSÅ: Nina og Nils ventet 5 år på adoptivbarna: -Vi torde ikke slippe jubelen løs før vi hadde barna på fanget

Sett med 2016-briller kan det være vanskelig å forstå. Og hadde hun gjort det, uten å sette seg inn i datidens virkelighet, hadde det også blitt vanskelig å tilgi. Men fra etterkrigstiden og fram til utpå 60-tallet var innenlandsadopsjon relativt vanlig i Norge. Det finnes ingen oversikt over hvor mange det gjelder, men Bergens Tidende har i en artikkelserie om norske adopterte kommet fram til et anslag på 30 000 barn. Mange av adopsjonene skjedde anonymt, i andre tilfeller fantes det lokale registre som senere forsvant. Det vi vet, er at kvinnene som ga bort barna sine hadde gode grunner til det. Fattigdom var utbredt og skammen ved å få barn utenfor ekteskap var av og til ikke til å bære. Noen ble annonsert i avisen, ved siden av brukte sykler og leiligheter: «Nyfødt pikebarn tilgjengelig for adopsjon». Mødrene ga dem bort av nød, i håp om et bedre liv for sine barn.