PIA TJELTA: – Jeg synes det fokuseres for mye på at vi skal være så forbanna selvsikre hele tiden, sier Pia Tjelta. FOTO: Julie Pike
PIA TJELTA: – Jeg synes det fokuseres for mye på at vi skal være så forbanna selvsikre hele tiden, sier Pia Tjelta. FOTO: Julie PikeVis mer

Pia Tjelta:

- Ingen har kastet drømmeroller etter meg

Da hun gikk på Teaterhøgskolen, fikk Pia Tjelta høre at det ikke fantes roller til kvinner etter at de hadde passert 40 år. For henne var det da hun fikk en ny vår.

I am looking so forward to see «Blind Spot», I’ve heard you’re brilliant in it, hadde hun sagt.

Pia Tjelta (41) måtte nesten klype seg i armen. Hun hadde igjennom hele sin skuespillerkarriere, selv når ting gikk hennes vei, hatt en usikkerhet i seg: Var hun egentlig god nok? Når hun hadde skrapt på dører, logret i møter med produsenter, nærmest pepet et uhørlig «velg meg, velg meg». Og selv når rollen var hennes, kunne denne lave selvfølelsen komme snikende. Nå hadde en av regissørene av den britiske tv-suksessen «The Crown» oppsøkt henne ved bordet hun satt ved i baren på Soho House i London, med beundring og komplimenter. Det var uvirkelig. Men hva var det hun hadde lært i løpet av en snart 20 år lang karriere? At det er når man prøver for hardt og strekker seg for langt fram, at man dytter ting fra seg. Og at noen ganger er det bedre å lene seg tilbake. La det som skjer, skje.

Hun visste hvem jeg var, liksom? Pia oppsummerer det utrolige året 2018, annus mirabilis, og kommer på denne lille, men høyst nevneverdige scenen fra det virkelige liv. Hun tar seg litt i det, vil ikke skryte. I alle fall ikke i et intervju.

- Dette yrket er ti prosent talent. Resten er arbeidsmoral, sier Pia. FOTO: Julie Pike
- Dette yrket er ti prosent talent. Resten er arbeidsmoral, sier Pia. FOTO: Julie Pike Vis mer

Men hvor lenge skal man holde jubelen inne i seg? Og hva er egentlig mest ukledelig, litt selvskryt eller falsk beskjedenhet, når man har all grunn til å sprekke av stolthet? Når det siste året har vært en enorm opptur? Når hun egentlig hadde konkludert med at hun var blitt for gammel til å drømme om en internasjonal karriere? Når hun de siste månedene har fått intet mindre enn fire priser for innsatsen i kritikerroste «Blindsone»? Når en av prisene var for beste kvinnelige hovedrolle på filmfestivalen i San Sebastian?

– Jeg er ennå litt sjokkert over det. Det var jo ellevilt! Vi var i hovedkonkurransen, sammen med skuespillere som Isabelle Huppert, Judi Dench, Claire Foy og Juliette Binoche. Skuespillere jeg ser enormt opp til. Det var så sygt, sier Pia, med den mørke røsten og den bløte rogalandsdialekten.

Denne saken er hentet fra KK 15 som er i salg fra fredag 26. juli.
Denne saken er hentet fra KK 15 som er i salg fra fredag 26. juli. Vis mer

Men beina, bare så det er sagt, har skuespilleren som vokste opp på et småbruk utenfor Stavanger, fremdeles godt plantet i velbrukte og en gang hvite Nike-sko. Pia Tjelta sitter med føttene oppunder seg i stolen på kontoret på Majorstua, usminket og i tights, mellom stativer med kjoler fra egen kolleksjon. Pakket inn i en stor svart dunjakke, i midten av mai. Det var to måneder fri hun skulle ha etter hektiske måneder med tv- og filminnspillinger, samt teaterforestillinger i inn- og utland. Men så kom hun på at hun hadde en kleskolleksjon å tegne. Egentlig hadde hun bestemt seg for å takke nei til rollen.

– Jeg klarte ikke å lese igjennom manus engang, jeg gråt sånn. Maria, hovedpersonen i «Blindsone», opplever det verst tenkelige som mor. Noe forferdelig og totalt uventet skjer tenåringsdatteren.

– Den frykten for at noe skal skje barnet ditt, ligger jo så lett tilgjengelig og latent i alle mødre, forklarer Pia.

For tre år siden, da datteren Sofia, fra forholdet med skuespiller Kyrre Haugen Sydness, var blitt tenåring, ble Pia på nytt småbarnsmor, til tvillingene Jonathan og Agnes. Nesten hver kveld får hun et bilde i hodet når hun legger seg: En skrekkscene dukker opp på netthinnen, der en av ungene blir påkjørt av en bil eller ramler ned fra en balkong. Det varer bare noen få sekunder, men bildene er så levende at hun må puste seg ut av det, finne tilbake til hjerterytmen, og fornuften, og si til seg selv: De ligger der inne og sover, det er ikke skjedd.

– Første gang jeg ble mor, hadde jeg ikke denne frykten. Jeg var bare 23 år, for ung til å tenke på alt som kunne gå galt. Jeg var så lugn. Men nå når hun er blitt nesten voksen og skal ut i verden – not so much.

Hennes eldste datter Sofia er 18 år. Om et år er hun ferdig med videregående.

– Gruer du deg til å slippe henne ut av redet?

– Hun skal aldri flytte ut, spøker Pia.

Hun har ofte sippet til låten «Slipping through my fingers».

– Jeg var veldig redd for det da hun var liten, men ikke nå lenger. Jeg tror naturen har ordnet det for oss. Jeg ser jo at hun på alle mulig måter er levedyktig. Jeg kan se på henne og tenke: «Du kommer til å klare deg, du.» Jeg kunne sendt henne hvor som helst, og jeg vet at hun hadde fikset det, sier Pia stolt.

De er fremdeles veldig nære, det har på en måte vært de to hele veien.

– Jeg synes det samtidig er fint at relasjonen endrer seg. I dag har vi en annen relasjon, vi skal på ferie sammen i sommer, bare hun og jeg – på jentetur. Det gleder jeg meg skikkelig til.

I «Blindsone» prøver Marias tenåringsdatter å ta sitt eget liv. Filmen, som ble gjort i real time, i en eneste takning, ga ingen hvileskjær. Den panikkartede følelsen Pia så lett kunne framkalle, skulle vare i 138 minutter uten stopp. Teknisk sett kunne alt gå galt, en ledning som lå feil kunne være nok, det var som å kaste seg utfor et stup, på alle måter.

– I tillegg til det konstante, emosjonelle nærværet, må du hele tiden ha en enormt teknisk bevissthet, vite hvilke replikker du skal si, om du skal gå eller stoppe. Rollen krever at du hele tiden puster sammen med fotografen.

Halvveis i manuset hadde hun altså ringt regissør Tuva Novotny, takket nei, og sagt at det ikke kom til å gå, at hun ikke hadde hva som trengtes. For der hadde den kommet igjen, denne snikende følelsen av ikke å være god nok. Men i dag vet hun at når den kommer, nytter det ikke å prøve å jage den bort.

– Det er jo nettopp denne frykten for ikke å få det til du trenger som skuespiller. Det er jo en bra ting. Jeg synes det fokuseres for mye på at vi skal være så forbanna selvsikre hele tiden. Må vi være det? Man snakker så mye om sterke kvinneroller og sterke kvinner. Som om det er et mål i seg selv å være så sterk. Det får hvert fall meg til å føle meg helt mislykket, så kanskje vi ikke trenger å bli så selvsikre, kanskje vi heller bare kan slippe til det lille usikre mennesket i oss? Et helt menneske er jo like svakt som sterkt. Og denne dualiteten og sårbarheten får jeg jo brukt til noe i yrket mitt.

Tuva, som også er en av Pias nærmeste venninner, hadde ikke gitt seg og klarte å overbevise henne om å ta rollen som senere skulle beskrives av anmelderne som «ren magi». Hennes «sterkeste rolletolkning». Selv beskriver hun erfaringen som ekstremsport:

– Vi var alle like redd for at det skulle gå galt. Det ga en ekstra nerve.

– Han prøvde ikke så hardt. Det funker jo alltid, sier Pia om da hun ble sammen med Oddgeir. FOTO: Julie Pike
– Han prøvde ikke så hardt. Det funker jo alltid, sier Pia om da hun ble sammen med Oddgeir. FOTO: Julie Pike Vis mer

Telefonen ringer. Det er Tuva. Pia må ta den. Det kan være gode nyheter. Om et nytt prosjekt, sammen med venninnen, som nettopp er kommet ut fra et møte med Svenska Filminstitutet.

– Vent litt.

Det er gode nyheter. Mer kan ikke Pia si. Samarbeidet med venninnen har vært givende, nå blir det mer.

– Vi har to filmer til på gang som er ferdig skrevet.

At Pia Tjelta høster anerkjennelser, er ikke noe nytt. Den ene bekreftelsen har avløst den andre: store, krevende roller på både lerret og scene, fast jobb på Nationaltheatret, samt eget klesmerke som viste at hun også var en høyst habil designer. Men det var altså først etter fylte 40 at karrieren plutselig fikk en ny vår. At hun fikk sin første pris. Plutselig er drømmen om internasjonal karriere mer nærliggende enn noensinne: Den prestisjetunge prisen i San Sebastian og innsatsen i «Blindsone», samt rollen i oppsetningen av «Fruen fra Havet» i London, førte til at hun fikk seg egen agent i Storbritannia.

– Da vi gikk på Teaterhøgskolen, fikk vi jo fortalt at det ikke fantes roller til oss etter 40. Men det er blitt motbevist til gagns, og jeg bidrar gjerne til å motbevise det igjen. Jeg tror det i dag finnes en mye større bevissthet i filmbransjen rundt å løfte historier om kvinner i alle aldre.

I fjor var også året da Pia Tjelta fikk sitt eget portrett på veggen på Theatercaféen i Oslo. Hvorfor skjer alt dette først nå, tror du?

– Det handler mye om materialet jeg har fått i hendene. Gode manus med karakterer som har store motsetninger i seg, mener Pia.

– Men det handler også om kontinuiteten i arbeidet. Man vokser jo også som menneske parallelt som man vokser som skuespiller.

Pia tror dessuten at strømmetjenestene har gjort sitt: Det produseres mer drama, og verden som skuespiller er også blitt mindre, og plutselig åpner det seg muligheter andre steder. Pia Tjelta er også Max Factors nye ambassadør. Pia, som så ofte ble trukket fram som «hun pene». Nå ønsker selv sminkeprodusenten å vektlegge andre egenskaper ved henne: hennes historie. Livet er mer enn designerkjoler, røde løpere og statuetter. Hun fikk råd om å bytte karrierevalg da hun ble gravid. Hun har gjort opprør mot en mannsdominert bransje. Å komme dit hun er i dag, har kostet. Etter kinosuksessene «Buddy» og «Kvinnen i mitt liv» på begynnelsen av 2000-tallet, var det lenge stille. I flere år.

– Ja, jeg har jobbet hardt for det. Ingen har kastet drømmeroller etter meg. Det er det jeg sier til datteren min, som ønsker å gå i mine fotspor: – Dette yrket er ti prosent talent. Resten er arbeidsmoral.

Nå er Pia endelig i en posisjon der hun kan velge.

Jeg er blitt eldre, jeg må ikke være med på alt. Hvis jeg kjenner at prosjektet ikke setter i gang noe i meg, at jeg ikke hekter meg på emosjonelt eller intellektuelt, er det ikke riktig at akkurat jeg gjør det. I det siste har jeg sagt mye nei, sier hun og trekker pusten.

– Det er det jeg øver meg på nå – å stå i et nei. Man er jo alltid redd for ikke å få jobber.

For så fort hun sier nei, lander den lille djevelen på skulderen. «Hva er det du gjør? Hvem tror du at du er?» I hele høst har hun nemlig bestemt seg for å ha fri.

– Jeg er bygd opp sånn at det å jobbe mye er det naturlige. Jeg kjeder meg hvis jeg ikke er i driv, forklarer hun.

– Men noen ganger må man sette en fot i bakken for å gi næring til ny kreativitet.

For det kan også bli for mye. I vinter da hun spilte hovedrollen i Kåre Conradi og Ibsen-kompaniets «Fruen fra havet» i London, holdt trebarnsmoren med base på Tåsen på å bli delt i to på midten. Under de fire ukene med prøver i London pendlet hun hjem i helgene, rakk akkurat legging fredag kveld og levere i barnehagen mandag morgen, før hun fløy tilbake til London. Det gjør hun ikke igjen. Etter premieren kom ungene over og ble i London i to og en halv uke. Det var kanskje en enda dårligere idé.

Det handlet jo om mine behov. Om at jeg ikke orket å være borte fra ungene mer enn en uke av gangen.

Hun hadde trodd at det skulle bli så bra, ta tvillingene ut av barnehagen og fly hele gjengen, inkludert sin egen mor, over Nordsjøen. Men i ettertid har hun angret. Hun visste jo innerst inne det at treåringene hadde det aller best med sine rutiner. Nå befant familien seg i London og måtte finne på noe hver dag.

– Det var London Aquarium på dagen og forestilling om kvelden. Hver eneste kveld! Det var rett og slett for mye. Dette er jo begge ting du ikke kan gjøre for halv maskin.

Forstillingen som forgikk på både norsk og engelsk, fikk store oppslag, teaterplakatene prydet London Tube, kritikerne var begeistret, stykket fikk i alt fire Offie-nominasjoner, Pia ble nominert til beste kvinnelig hovedrolle.

– Å få jobbe i England var en lykke. De har en enorm respekt for teaterfaget.

«The lady from the sea» ble satt opp på Coronet Theater, et lite teater i Notting Hill.

– Likevel kom «alle» for å se: castere og store produsenter. Mens man i Norge noen ganger føler at man må hale filmbransjen inn i teatersalene.

– Hanne Tømta sørget for at jeg fikk fast stilling på Nationaltheatret, og fast følge med mannen i mitt liv, smiler Pia. FOTO: Julie Pike
– Hanne Tømta sørget for at jeg fikk fast stilling på Nationaltheatret, og fast følge med mannen i mitt liv, smiler Pia. FOTO: Julie Pike Vis mer

Hun var overrasket over slagkraften Ibsen-stykket hadde. For Pia var The Coronet helt magisk, det var akkurat slik hun hadde forestilt seg at teatre så ut da hun var liten. Øynene glitrer. London ga mersmak, byen som tidligere var shoppingbyen med jentene, musikalbyen med ungene, har fått en ny og større tiltrekningskraft:

– Jeg vil bare tilbake til London, sukker Pia.

Også for fire år siden skulle livet ta en brå vending. Da hun møtte skuespillerkollega Oddgeir Thune og, ifølge henne selv, «ble gravid på et kvarter». De hadde møttes før. Flere ganger. Hun har ofte tenkt hva som ville ha skjedd om Oddgeir hadde klart å fange oppmerksomheten den gangen hun var 18 og jobbet på en kafé i Stavanger? Han satt der ofte sammen med kameratene, fordi hun jobbet der. Men hun la aldri merke til ham.

– Han har vært keen på meg i årevis! Pia ler.

De er begge fra Stavanger, har trådd i de samme gatene, vanket på de samme utestedene, gått på de samme konsertene, samtidig.

– Han mener at jeg blikket ham på Cementen en gang, men det husker jeg ikke.

Det ble ikke dem da. Det ble heller ikke dem da han via en felles kamerat lånte leiligheten hennes og hun overleverte ham nøklene mange år senere. Eller da hun etter forrige samlivsbrudd trodde hun aldri kom til å møte en mann igjen og venninne og skuespillerkollega Ane Dahl Torp hadde foreslått Oddgeir.

Hva med han her, sa Ane Dahl Torp, han er en skikkelig bra kar, et ordentlig solid menneske! sier Pia på oslodialekt, i en overbevisende Ane Dahl Torp imitasjon.

Hun hadde googlet fram et bilde av ham og umiddelbart tenkt: «Nei, nei, nei!»

– Det var et urettferdig bilde, han så ut som en bonde! forklarer hun.

Men så, i 2015, traff de hverandre igjen på en venners venner-fest hos teatersjef Hanne Tømta.

– Hanne Tømta sørget for at jeg fikk fast stilling på National-theatret, og fast følge med mannen i mitt liv, smiler Pia.

– Så hva skulle til? Hvordan klarte han å få deg interessert?

Pia trenger ingen betenkningstid.

– Det var noe veldig familiært. Vi hadde jo vokst opp på samme sted til samme tid, hadde like referanser. Det var noe ekstremt trygt i det. Det var en selvfølgelighet over det, at det var oss.

Og så var det dette som hun allerede har snakket om, som gjelder det meste i livet:

– Han prøvde ikke så hardt. Det funker jo alltid. Han utstrålte en enorm trygghet.

– Klipp til Rikshospitalet!

Pia tar regien over egen kjærlighetshistorie. I neste scene befinner paret seg på fødestua og tar imot tvillinger.

– Det gikk fort. Vi hadde vært sammen i seks måneder da jeg ble gravid, presiserer hun.

Sofia var nettopp blitt tenåring. Oddgeir skulle bli far for første gang. Det var selvfølgelig omveltende å få tvillinger, men hun synes at de har taklet det bra. Hun får ikke rost samboeren og tvillingpappaen nok. Eller sin egen mor. Som bretter opp ermene og pendler mellom barnebarn i Stavanger og barnebarn i Oslo, eller London, når logistikken ikke går opp.

– Men har vi ikke snakket nok om privatlivet mitt nå?

Pia kan gjerne være personlig, men ønsker helst å dele av erfaringer som kan være nyttige for andre. Om jeg har hørt om Alain de Botton? Bøkene til den sveitsiske forfatteren og filosofen har inspirert henne.

– Han mener at vi har for strenge manus for livet vårt. Vi lager for mange regler for oss selv. Vi tror at vi burde ha vært et annet sted, at livet burde vært sånn og sånn. Stramme manus er en kilde til uro.

Men kanskje den aller viktigste selvinnsikten, som hun har vært inne på tidligere, som hun er opptatt av å videreformidle: at følelsen av utilstrekkelighet blir så mye lettere å bære når man først aksepterer den, har hun fått av den norske psykoterapeuten Caspar Seim. Hun har ofte sagt at han har reddet livet hennes.

Han har lært meg å være mindre fordomsfull mot meg selv, se på meg selv og verden med et varmere blikk. Være der jeg er i de følelsene jeg har, og omfavne dem. Ikke si til meg selv at «nå må jeg ta meg sammen». Klarer man det, klarer man å håndtere ganske mye av det som kommer av sterke følelser – også sorg og sinne.

Eller stress?

– Da tyr jeg til pilates.

Men å fri seg fra det? Det tror hun er umulig, uavhengig av hva du har i førstehjelpsskrinet. For uansett hvor glamorøst en skuespillerkarriere kan virke:

– Noen ganger er livet bare stress. Du må jo hente de ungene, tvinge på dem klær, trykke dem ned i vogna. Og du må jo lage den middagen. Det er mange ting man bare må! Som er per definisjon stress, sukker hun, og tegner videre på et lett gjenkjennbart bilde, som aldri vil bli spikret opp på veggen i Theatercaféen:

– Det er umulig å ha et lavt stressnivå når man har små barn som roper uten bindestrek: Mammammammammamamma!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: