ALEX SCHULMAN: – De aller første minnene i livet mitt, der mammas ømme følelsesuttrykk finnes, er så utrolig viktige. De er bevis på at hun elsket meg et sted bak det uklare blikket. Det er den personen jeg har villet ha tilbake hele livet. FOTO: Rickard L. Eriksson
ALEX SCHULMAN: – De aller første minnene i livet mitt, der mammas ømme følelsesuttrykk finnes, er så utrolig viktige. De er bevis på at hun elsket meg et sted bak det uklare blikket. Det er den personen jeg har villet ha tilbake hele livet. FOTO: Rickard L. Eriksson
Alex Schulman:

- Ingen kjente mammas nykker og luner som meg

I 30 år drakk moren til Alex Schulman, mens hennes sønner pantet tomflaskene. I 30 år snakket de ikke om det. Det var den største hemmeligheten i hans liv.

Det er morgen, og det er julaften. Alex Schulman ligger ved siden av sin eldste datter og leser en sms: «Skal jeg feire jul med deg og din kone? Selvsagt ikke.» Det er moren hans som har sendt den, klokken 03.45 på natten. Det gir ham håp. Håp om at hun kanskje ikke husker hva hun har skrevet. Han skriver til henne for å kommentere en melding han sendte henne i går: «Hei, mamma! Klart du kommer til oss på julemiddag? Klem.» Hun svarer med en gang: «Nei takk! Vi treffes helst ikke mer.»

Ti dager tidligere hadde han over en middag brutt det han hadde holdt fast ved i drøyt 30 år – den tause overenskomsten. Han hadde raskt, nesten i forbifarten, nevnt at han synes hun drikker for mye. Siden da har ingenting vært det samme. Siden da er han fienden.

Jeg møter Alex Schulman (41) på stamkafeen hans i Stockholm, midt på trendy Östermalm. Stedet kryr av mennesker, og de fleste som passerer oss, noterer ham. For han er en kjent person i Sverige. Først kjent som den kanskje slemmeste bloggeren i landet. Nå for tiden fordi han har en av landets aller største podkaster, er kjepphøy skribent i avisa og populær forfatter. I Sverige vet de fleste det meste om ham.

Men den største hemmeligheten i sitt liv holdt han skjult. For alle. Til og med for sin kone, for psykologen han gikk til etter at faren døde – og for seg selv.

– Jeg har lyktes i å publisere meg selv til det absurde, men har aldri nevnt noe om det viktigste av alt, kjernen til det hele – min mors drikking. Jeg har til og med skrevet en bok om min pappa og min oppvekst, men klarte å unnvike den største hemmeligheten av dem alle. At jeg nå har skrevet en bok om det, er det mest selvutleverende jeg har gjort.

LES OGSÅ: Her er 7 år gamle Crystals hjerteskjærende gaveønsker til julenissen

Sett utenfra var familien vellykket

Han vokste opp som den midterste av tre brødre i en ­familie som sett utenfra var vellykket. Pappa Allan var TV-produsent, mamma Lisette programleder på tv og der­etter informasjonssjef i nærings­livet. Alex var bare åtte år da han mistet sin mamma til alkoholen. Da ble den kjærlighetsfulle, varme og spøkefulle mammaen hans forvandlet til uberegnelig, noen ganger aggressiv og fraværende.

– Derfor er de aller første minnene i livet mitt, der mammas ømme følelsesuttrykk finnes, så utrolig viktige. De er bevis på at hun elsket meg et sted bak det uklare blikket. Det er den personen jeg har villet ha tilbake hele livet.

Det hele begynte en gang Alex og broren lekte gjemsel.

– Jeg gjemte meg i mammas klesskap og falt. Lyden av fallet avslørte hvor jeg var, og broren min slengte opp døren. Og der lå jeg i et hav av tomme vinflasker. Det var en sensasjonell oppdagelse for oss, for det betød pant. Vi tok alle flaskene, pantet dem og kjøpte godteri for pengene.

Dette blir begynnelsen på en taus overenskomst. En pakt om aldri å si ett ord om drikkingen hennes, ikke engang til hverandre.

– Mamma kjøpte vin, gjemte tomflaskene i klesskapet, og så gikk vi dit en gang i uken for å pante dem. Hun må ha vært klar over det, men vi sa ingenting.

Men forandringen hos moren var påtakelig.

– Det som vi tidligere alltid hadde gjort av kjærlighet, ble nå fylt av skrekk. Når hun la oss for kvelden, pleide hun alltid å pakke oss inn i dynen som mumier. Det var herlig. Men plutselig sluttet hun å gjøre det. Hun slukket bare ­lampen. Vi tenkte instinktivt at vi måtte ha gjort noe galt. Men hva? «Hvordan skal jeg bli et bedre menneske, slik at mamma liker meg?»

LES OGSÅ: Norges første kvinnelige utenriksminister: - Jeg fikk ingen myk start

KOMPLISERT FORHOLD TIL ALKOHOL: – Jeg vil aldri bli full foran barna mine. Det er marerittet, sier Alex, som selv har fått et komplisert forhold til alkohol. FOTO: Rickard L. Eriksson
KOMPLISERT FORHOLD TIL ALKOHOL: – Jeg vil aldri bli full foran barna mine. Det er marerittet, sier Alex, som selv har fått et komplisert forhold til alkohol. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

Lærte seg å manøvrere som om livet var et minefelt

I noen perioder kunne Lisette ligge på soverommet sitt og drikke flere dager i strekk. Da var pappaen ekstra nøye med å ha kontroll på dem: «Mamma er dårlig, dere kan ikke forstyrre henne. Dere må være stille!» Lisette hadde begynt å få utbrudd, og Allan gjorde alt for at barna ikke skulle bli utsatt for dem. Alex lærte seg å manøvrere som om livet var et minefelt.

– Det var redsel for det uforutsette, å bli utsatt for sinnet hennes. Derfor prøvde jeg hele tiden å balansere familien. Glatte ut. Brødrene mine kunne være helt koleriske, de skrek mye. Jeg var alltid stille, skrek aldri og gråt aldri.

Alex og brødrene gjorde alt for å unngå moren og for å gjøre henne tilfreds. Aldri utfordre henne. Derfor skyndte de seg å slukke lampen og late som de sov så snart de hørte stegene hennes utenfor. Derfor memorerte han hvilke ­planker i gulvet som knirket, slik at han ikke skulle risikere å vekke henne når hun sov.

– Jeg minnes en natt til julaften. Jeg og min lillebror ­Calle klarte ikke å sove, vi var så forventningsfulle. Så vi sto opp og drakk litt melk på kjøkkenet. Da kom Calle til å velte glasset sitt. Dunk! Plutselig hørte vi lyden av mamma som våknet. Lyden av at hun åpnet døren. Det var skrekk. Så kom hun, kjempesint og sa: «Jeg skal gi dere en julaften dere aldri glemmer.»

Alex ble medavhengig. Han ga henne alkohol for å minimere risken for utbrudd. Eller som han skriver i boken sin: «Jeg ville ikke at hun skulle drikke, men jeg ville at hun skulle drikke.»

– Å være medavhengig går ut på at man aksepterer at noen drikker for mye. Jeg tenkte snarere: «Ok, mamma drikker litt mye iblant, men hun kan faktisk klare det.» Derfor handlet det ikke om å stoppe henne fra å drikke, men om å gjøre det lettere for henne å drikke.

Utbruddene kunne komme når som helst. Som da hun tapetserte guttenes rom med en elefantbord opp mot taket og kom til å sette den litt skjevt, noe broren til Alex forsiktig påpekte.

– Hun rev ned alle tapetremsene i hele rommet og kastet dem på oss. Dette er noe jeg knapt klarer å tenke tilbake på fordi det er så vondt.

Sterkest i livet hans ble den stadige jakten på å bli sett, på å bli elsket, av sin egen mamma.

– Jeg ble som en detektiv som sikret spor og fant klare bevis på at hun faktisk elsket meg. Det var motoren i hele mitt liv, sier han og tenker seg om:

– At jeg i dag har et sterkt bekreftelsesbehov, velger et liv i offentligheten og bruker sosiale medier med kjappe likes som dop, er en arv fra en barndom der jeg ikke ble nok sett. En mamma som ikke var der følelsesmessig.

LES OGÅ: Et fall på isen gjorde at Ann-Katrin gikk fra å være i full jobb til å bli sengeliggende: - Det var som om hjernen min skrudde seg av

Ble ekspert på å tolke sinnsstemningen hennes

I en periode i voksen alder kommuniserte Alex og moren kun via chatten i mobilspillet Wordfeud. Til og med der ble han ekspert på å tolke sinnsstemningen hennes.

– Når man har vært et barn med en oppvekst som har handlet om å være proaktiv – om å se utbruddene før de inntreffer og å tilpasse seg dem – da blir man et utrolig følsomt individ som ser ting. Det er som en superkraft. Ingen kjente mammas nykker og luner som jeg. Derfor kunne jeg se hvor mye hun hadde drukket, om hun var sint eller øm gjennom en enkel melding på Wordfeud.

Hans verste frykt var at hun skulle avbryte spillet. Det var et tegn på at hun ikke ville vite av ham lenger. Hun gir ham tausheten. Den ubehagelige tausheten.

Da hans yngste datter, Frances, var tre dager gammel og de inviterte familien for å hilse på henne, hendte nettopp det. Lisette gir dem tausheten. Alle klemmer seg sammen i sofaen og bytter på å holde den nyfødte babyen. Lisette kommer sent, og da hun kommer, ser Alex at hun har sminket seg dårlig og at hun suger på en mintdrops – tegn på at hun har drukket.

– Hun var full og i dårlig humør.

Hun setter seg i sofaen, men ser ikke i Frances' retning.

– Hun gjør det som hun har gjort så mange ganger mot meg, later som om man ikke finnes.

Hun går ut på balkongen og tenner en røyk. Han følger etter henne. Så ser han at hun har tatt på seg en fin kjole. Det er bevis på at hun har pyntet seg for deres skyld. Irritasjonen byttes raskt ut med empati og skyldfølelse i ham. Han spør om hun vil ha et teppe.

– Det er ikke før senere på kvelden, da vi vasker opp, at jeg bryter sammen. Men jeg forstår ikke hvorfor. Jeg får panikkangstanfall. Jeg må møte psykologen min så raskt som mulig. Og da jeg forteller om denne dagen, ser terapeuten koblingen – at jeg ikke vil at historien skal gjenta seg.

LES OGSÅ: - Petter og jeg skal bli fit for fight for alt som venter oss i 2018

MERKET HVOR MYE HUN HADDE DRUKKET: – Jeg kunne se hvor mye hun hadde drukket, om hun var sint eller øm gjennom en enkel melding på Wordfeud, sier han. FOTO: Rickard L. Eriksson
MERKET HVOR MYE HUN HADDE DRUKKET: – Jeg kunne se hvor mye hun hadde drukket, om hun var sint eller øm gjennom en enkel melding på Wordfeud, sier han. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

Plages stadig mer av panikkangst

Alex plages stadig mer med panikkangst. En kveld noen uker senere kommer han under en middag til å kommentere drikkingen overfor henne. Og det er etter det de nattlige sms-ene fra henne begynner. Natt til andre juledag: «Glem meg.» En til: «Dere skal ikke behøve å holde ut med meg lenger.» Og ytterligere en: «Du får det som du vil. Gratulerer!» «Hva mener du?» svarer han. Hun svarer ikke. Han sender ti sms-er til henne den natten.

– Og hun møter meg med sin forfinede tortur. Tausheten.

I desperasjon drar Alex og brødrene hans hjem til henne. Og da hun plutselig bryter ut i gråt, føler de seg hjelpeløse.

– Vi er alle tre sorgfulle gutter som har gått med bøyde hoder gjennom livet. Jeg er i bunn og grunn en melankolsk person, eventuelt ulykkelig. Det er en arv fra min barndom. Et mørke hos min mamma og hennes slekt som forgiftet alt.

Da Lisette, med gråten i halsen, signaliserer at hun ikke ser noen mening med livet lenger, er det som om noe går av i ham. Han beskriver det som en atombombe. Hun sier at hun ikke har noe å leve for. Ingen av dem våger å si at hun har jo dem, hennes sønner, å leve for. Alex vet at bare han kan redde situasjonen. Så han gjør feilen: Spør om hun vil være barnevakt for Charlie på tre år, mens han og kona Amanda spiser på restaurant med Frances i vognen.

– Akkurat det minnet er det er det mørkeste i hele ­historien. Det er fortsatt for vanskelig å prate om, sier han, og ber meg skrive om denne kvelden ut ifra boken hans.

Han hadde lovet Amanda flere ganger at hun ikke skulle være urolig. Han var sikker på at moren skulle være edru når hun hadde fått oppdraget med å ta hånd om barnebarnet sitt. Hun var jo blitt så glad da han spurte. Men de må avbryte middagen. Lisette svarer ikke på telefonen. Han hadde skrevet til henne, hvorpå hun svarte: «Alt går bra», deretter «jlem». Han merker seg feilstavingen på «klem». Han spør: «Sover hun?» Hun svarer ikke. Han ringer. Ingen svarer. Han løper hjem, og finner Lisette sovende i sofaen. «Hvor er Charlie?» Til slutt finner de Charlie på badet, helt nedbæsjet. Hun har papir overalt, og forsøker å tørke bæsjen på lårene. Hun setter pekefingeren foran munnen og sier: «Vi må være stille, farmor sover.»

– Da jeg skrev om dette, klarte jeg ikke å se skjermen på grunn av alle tårene.

– Underlig nok forsvarte jeg mamma etter den hendelsen. Men noe hendte etterpå. En innsikt om at drikkingen ikke bare holder på å ødelegge mitt liv, men også min families. Det jeg har bygd opp. Og det får ikke skje. Det har vært hele min oppgave i voksen alder ikke å føre dette videre til mine barn.

LES OGSÅ: For 20 år siden ble den 19 år gamle au pairen Louise dømt til livstid for drapet på lille Matthew (8 mnd)

Konfronterte henne

Uten å si noe til sine brødre tar han dagen etter mot til seg og konfronterer henne og ber henne om å legge seg inn til behandling.

– Jeg gjorde det umulige, etter 30 år konfronterte jeg mamma. Jeg sa at hun aldri mer fikk treffe meg og barna så lenge hun drakk.

Det er senere den kvelden han får det ordentlige svaret via Wordfeud: «Lisette Schulman har avbrutt spillet.» Hun sier ikke et ord til ham på et halvt år. Da han møter henne, ser hun ikke engang bort på ham. Han er luft.

– Alt opphørte, de nattlige sms-ene og alt. Det var som om mamma var død. I stedet fikk mine brødre ta det.

Men når til og med brødrene får nok, får de henne endelig til å erkjenne problemet og bli lagt inn til behandling. Lisette lever to år som edru før hun dør av kreft våren 2015. En stund senere velger Alex å åpne seg og fortelle om sin medavhengighet og forholdet til moren i boken «Glem meg».

– Føler du at du forråder din mor ved å gi ut denne boken?

– Ja. Medavhengigheten går aldri helt over. Jeg kan våkne om morgenen og tenke: «Hva har jeg gjort? Hvordan kunne jeg? Jeg har endret mammas ettermæle. Hennes ønske var jo at ingen skulle vite om drikkingen.» Det har jeg brutt med. Jeg har hengt henne ut mot hennes vilje, og brettet ut privatlivet hennes etter hennes død. Det er jo etisk svært problematisk. Jeg kan straffe meg selv hardt for det. Men jeg lander alltid på at det er min historie.

– Hvordan er ditt eget forhold til alkohol?

– Jeg tenker så klart mye på det. Det som skiller meg fra andre, er at jeg har et misbrukergen som jeg oppdager på mange plan. Røyking, snus, mobil … Akkurat når det gjelder alkoholen, er jeg ekstremt på vakt. Og det er som en forbannelse. Når jeg bare vil ta en øl, blir det alltid mange tanker rundt den ølen. Det blir komplisert.

– Du har tre barn, hva synes du om det å drikke alkohol foran dem?

– Jeg vil aldri bli full foran barna mine. Det er marerittet. Vi kan ta noen glass når barna har sovnet, men det er lenge siden jeg har vært beruset.

De to siste årene i Lisettes liv ble to år med forsoning. Alex får tilbake mammaen sin. Og selv om de ikke ble forsonet i ord, ble de det i handling.

– Jeg overlot igjen det mest dyrebare jeg hadde, datteren min, til henne. Hun tok imot det, og klarte å forvalte det. Selv om det ikke var et «unnskyld», var det en slags forsoning.

Til info: Begge brødrene til Alex har lest og godkjent det som står skrevet i saken.

LES OGSÅ: Stjerneparet Sid Vicious og Nancy Spungen sjekket inn på det myteomspunne hotellet. Da han våknet, var kjæresten brutalt drept

Til forsiden