ADHD

Ingen trodde Kristin hadde ADHD, hun var jo lege

- ADHD kan være en ganske misforstått diagnose, og det finnes mange fordommer, sier Kristin Leer (52).

ADHD: Kristin gikk i 44 år med udiagnostisert ADHD. Foto: Ida Bergersen
ADHD: Kristin gikk i 44 år med udiagnostisert ADHD. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

Kristin Leer (52) vokste opp på Øya, en sentrumsnær bydel i Trondheim. Skolen hun gikk på, hadde de største klasseforskjellene i landet. Hun minnes at noen av klassekameratene hadde utedo hjemme, mens andre bodde i svære villaer.

Kristin har alltid vært utadvendt og svært snakkesalig; hun var aktiv i timen, og nølte ikke med å rekke opp hånda.

- Jeg har aldri hatt det vanskelig sosialt, og aldri følt meg utenfor. Jeg tror kanskje jeg ikke fanger opp når noen prøver å fornærme meg, men det er kanskje like greit, sier hun og ler.

KK møter Kristin på vestkanten i Oslo, hvor hun har bodd i mange år. Hun snakker åpent og engasjert om utfordringene hun har opplevd gjennom livet. Det startet på barneskolen.

- Skolearbeidet var vanskelig til tider, og jeg lærte ikke å lese før jeg gikk i tredje klasse. Men jeg latet som at jeg klarte det, sier hun, og ler.

VANSKELIG SKOLEGANG: På skolen klarte Kristin seg bra sosialt, men skolearbeidet var ikke så lett. Foto: Ida Bergersen
VANSKELIG SKOLEGANG: På skolen klarte Kristin seg bra sosialt, men skolearbeidet var ikke så lett. Foto: Ida Bergersen Vis mer

- Jeg hadde problemer med å konsentrere meg. Da vi ble bedt om å fortelle hva det sto i teksten, og jeg sa mye feil, lurte lærerne på om jeg trengte briller. Til slutt kom jeg til en logoped som sa at jeg hadde dysleksi.

Kristin var fornøyd med oppfølgingen hun fikk fra logopeden, men det var ikke like stas bli tatt ut av mattetimen for å få ekstraundervisning i norsk.

- Jeg husker fortsatt følelsen av å gå gjennom gangen, forbi alle klasserommene, til rommet alle med spesialbehov satt. Det var skamfullt.

Fikk ADHD-diagnosen som 44-åring

Kristin, som er lege og spesialiserer seg for tiden i psykiatri, var 44 år gammel da hun fikk diagnosen ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). Hun hadde hatt en mistanke i flere år, men ingen trodde at en person som har gått på medisinstudiet, og er utdannet lege, kan ha ADHD. Men da hun endelig fikk diagnosen, falt brikkene på plass.

- I det siste har det blitt mer oppmerksomhet rettet mot ADHD, men det er ikke fordi flere får det, men flere oppdages. Om et barn i familien får ADHD, er det ikke uvanlig at andre familiemedlemmer utredes, og får samme diagnose.

Den første som mistenkte at Kristin hadde ADHD, var psykoterapi-veilederen hennes. Kristin stresset voldsomt i forkant av et ukeskurs hun skulle på, fordi hun ikke fant strikketøyet sitt.

- Om jeg strikker, klarer jeg å fokusere på forelesningen. Om jeg ikke gjør det, begynner jeg å fokusere på alt annet. Da veilederen min spurte om jeg ikke hadde et snev av ADHD, kunne jeg ha blitt fornærmet eller forsøkt å le det bort, men jeg spurte hvorfor. Hun påpekte de samme tingene som jeg selv hadde lagt merke til.

Kristin tok det opp med fastlegen, men fastlegen var overbevist om at det ikke kunne være ADHD.

- Jeg tror mange tenker at man ikke kan ha ADHD om man har fullført høyere utdanning, har en master og lignende. Men jo, man kan det.

Man skulle kanskje tro at medisinstudiet ble ekstra utfordrende, men Kristin forklarer at det gikk overraskende bra. Hun klarer å konsentrere seg om det er noe hun interesserer seg for. I ettertid har hun også forstått at hun brukte gode ADHD-strategier for å komme seg igjennom studiet.

- Jeg lærte meg å avgrense, dele opp, og sette mål for hva som skulle leses hvilken dag, så puttet jeg det inn i en kalender, og krysset av når ting ble gjort. Det fungerte veldig bra.

Uorganisert og tidsblind

Kristin beskriver seg selv som veldig uorganisert. Det kan være utfordrende å betale regninger i tide, og bestille lege- og tannlegetimer. Å pakke er vanskelig – det gjør hun alltid i siste liten.

- Jeg er den venninna som alltid har med den største kofferten. Jeg vet ikke hva jeg skal ha med, så jeg tar med alt.

Å beregne tid er en annen utfordring – hun hevder selv at hun ikke har forståelse for tid.

- Jeg er kronisk forsinket. Får jeg spørsmål om å rydde soverommet tre timer før jeg skal ut døra, blir jeg så fokusert på det, at jeg mister oversikt over tiden, og kan glemme avtalen jeg hadde. Om jeg er i en god flyt, kan det gjøre nesten fysisk vondt å bli avbrutt.

KRONISK FORSINKET: Å møte opp i tide, er ikke lett, ifølge Kristin. Foto: Ida Bergersen
KRONISK FORSINKET: Å møte opp i tide, er ikke lett, ifølge Kristin. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Bestemte seg for å slutte å jobbe

Kristin forteller at hun til tider har balansert på en knivsegg, og at det kunne ha gått galt. Å balansere jobb med familieliv, skulle vise seg å bli vanskelig. Kristin har tre barn, på 20, 18 og 10 år, og det krever sitt.

- Det gikk til det punktet hvor jeg bestemte meg for å slutte å jobbe. Planen var aldri å søke om uføretrygd, jeg trengte bare en pause for å fokusere på familielivet. Det gikk noenlunde bra til attpåklatten kom.

Kristin, som spesialiserte seg innenfor psykiatri, ønsket egentlig ikke å slutte i jobben hun elsket.

- Jeg var god i jobben min, synes jeg. Men papirarbeidet var jeg ikke så god på, da. Jeg tror noen ble litt frustrert over meg.

Å få kritikk, taklet Kristin dårlig.

- Da gikk jeg helt i kjelleren og ble lei meg, for jeg klarte ikke å gjøre noe med det uansett. Om jeg gjorde en feil måtte jeg overkompensere, og da ble jeg alltid hengende etter.

Mye stress utløste muskel- og skjelettplager. Kristin fikk fysiske plager, spesielt i nakken, fordi hun var så stresset og urolig. Fullt fokus på jobb gikk fint, men tidsklemma på privaten begynte å ta overhånd.

- Jeg innså at det var viktigere å ta seg av barna. Jeg ville ikke være en sånn stressa mamma, som ikke er helt til stede.

Bok om ADHD

Før Kristin sa opp jobben, ble hun endelig diagnostisert med ADHD. Hun fikk behandling med Ritalin, og endringen var stor; hun ble fryktelig konsentrert. Men hun slapp ikke unna bivirkninger.

- Jeg fikk mye hjertebank og indre uro, og i og med at det ikke ble tilrettelagt hjemme, innså jeg at jeg måtte ta en pause fra jobben.

De besluttet at hele familien skulle flytte til London for en periode, og det var da Kristin begynte å skrive på boka hun nettopp har gitt ut: «ADHD – 7 veier til ny forståelse».

- Der fikk jeg roen jeg trengte for å kunne skrive boka. Jeg skrev den fordi jeg ønsker mer åpenhet rundt ADHD, og mer forståelse, sier hun, og utdyper:

- ADHD kan være en ganske misforstått diagnose, og det finnes mange fordommer. Også blant de som får diagnosen selv, eller de som er rundt dem. Noen foreldre vegrer seg for at barnet skal utredes for ADHD, fordi de er redde for at barnet skal få det stempelet, og oppleve stigma på grunn av det.

Hun mener at tilrettelegging er viktig, fremfor fokus på det personen ikke får til.

- Mange fokuserer på at ADHD-pasienter skal fungere som normalt, men det blir feil, fordi det blir så mye fokus på det man ikke får til, mener hun.

TILRETTELEGGING: Kristin mener at tilrettelegging er veldig viktig for personer med ADHD. Foto: Ida Bergersen
TILRETTELEGGING: Kristin mener at tilrettelegging er veldig viktig for personer med ADHD. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Diagnosekriterier ved ADHD

Hvordan ADHD diagnostiseres, kan være litt vrient i noen tilfeller. Pasienten skal ha minst seks av ni symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet, i tillegg til funksjonssvikt på minst to av tre områder: Jobb/skole, hjem/familie og sosialt.

- Du kan ha alle symptomene på ADHD, men om du ikke har funksjonssvikt på to av disse tre områdene, har du ifølge diagnosekriteriene, ikke ADHD. Og dette er veldig subjektivt, jeg tror det er ganske tilfeldig ut ifra hvor man blir utredet, og hvem man snakker med, sier Kristin, og legger til:

- Det er synd om personer med ADHD ikke fanges opp, da det kan påvirke hverdagsfunksjonen i stor grad. Og så får personen masse råd som ikke passer seg, noe som igjen skaper frustrasjon.

Vanskelige følelser

Mange personer med ADHD har problemer med følelsesregulering, noe Kristin kjenner seg godt igjen i.

- Følelser kan fort bli overveldende, og jeg har ofte fått høre at jeg overreagerer, eller er hysterisk. Det kan være vanskelig å ta hensyn til egne grenser og følelser, når du får høre at du er «for mye». Det skaper problemer, og gjør deg mer sårbar. Man kan fort bli vippet av pinnen av sine egne følelser, og så kan det bli brukt mot deg. De nærmeste bør bevisst unngå å trigge disse følelsene.

Disse problemene kan bli utfordrende i et parforhold, og Kristin påpeker at det er høyere skilsmissestatistikk hos personer med ADHD.

- Det hender at jeg ikke hører etter, ikke svarer på det som blir sagt, avbryter midt i en samtale, ikke klarer å holde det jeg lover… om jeg er i gang med å legge barna, og blir distrahert, kan jeg glemme det jeg skulle i utgangspunktet. Jeg skjønner jo at det kan skape konflikt. Men praktiske ting, kan man legge til rette for. I gode relasjoner ser man hva partner trenger, og kan unngå å legge feller.

Dette forverrer symptomene

En annen side av ADHD som ikke er allment kjent, er at symptomene ofte forverres når man kommer i overgangsalderen.

- Jeg krasjet inn i overgangsalderen, med hjernetåke, store konsentrasjonsvansker og en generell følelse av nervøsitet. Det er vanlig å få søvnproblemer når man er i overgangsalderen, og det forsterker ADHD-symptomene så det holder.

- Hvilke andre ting forverrer ADHD-symptomene?

- Jeg kan ikke drikke mer enn to kaffekopper per dag – da får jeg indre uro. Jeg må også få nok søvn, spise ordentlig… jeg må egentlig bare huske på å spise i det hele tatt. Om jeg holder på med noe interessant, kan jeg glemme helt basale ting som å spise og gå på do. Men jeg vet at jeg må spise jevnlig, så jeg har alltid med meg nøtter og tørket frukt i veska.

Tidsnød og konflikter, både indre og ytre, kan bidra til at Kristin blir helt satt ut. Hun har vært nødt til å ta i noen tak, for å tilrettelegge slik at hverdagen skal gå så smidig som mulig. Det innebærer blant annet å si nei.

- Det tok mange år før jeg klarte å si nei. Det er noe jeg har jobbet mye med.

MÅ KLARE Å SI NEI: Å ikke si ja til alt, er noe Kristin har jobbet mye med. Foto: Ida Bergersen
MÅ KLARE Å SI NEI: Å ikke si ja til alt, er noe Kristin har jobbet mye med. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Ny jobb

Kristin har nylig begynt i ny jobb, i ROP, poliklinikk for rus og psykisk helse.

- Jeg tror at jeg, med min diagnose og erfaringer, kan hjelpe andre som har de samme utfordringene. Mange rusavhengige lever med udiagnostisert ADHD. Hadde de fått hjelp tidligere, kunne situasjonen ha sett helt annerledes ut. Mange av dem har et stort potensial – det er synd å kaste bort så gode ressurser.

For å klare å balansere jobb med familieliv, jobber Kristin 50 prosent. Hun bruker ikke lenger medisinen Ritalin, men Aduvanz.

- Jeg tar medisinen ved behov, for eksempel når jeg skal i gang med noe nytt, eller om det er mye som skjer. Det fungerer veldig bra for meg.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer