GHITA NØRBY: - Jeg har aldri tenkt på alderen min. Jeg har aldri vært redd for å bli 40 eller 50, eller hva det nå er folk er så bekymret for å bli, forteller Ghita Nørby. Foto: NTB scanpix
GHITA NØRBY: - Jeg har aldri tenkt på alderen min. Jeg har aldri vært redd for å bli 40 eller 50, eller hva det nå er folk er så bekymret for å bli, forteller Ghita Nørby. Foto: NTB scanpix
Ghita Nørby

- Ingmar Bergman sa det så riktig: det er hardt arbeid å bli gammel

60 år på scenen. Ghita Nørby er 82 og still going strong. Alder? Det har hun aldri bekymret seg for.

Hvordan intervjuer man en legende? Man ringer på en dør som det står «Nørby» på. Kvinnen som åpner, heter Ghita til fornavn. Så drikker man kaffe. Foran peisen. Og Ghita Nørby svarer på spørsmål med både alvor og letthet og en masse latter. Ghita har tatt reisen fra yndig, ung pike med smilehull og uslepent skuespillertalent – «Jeg var ikke god nok, det var jeg bare ikke» – til 82-årig diva med stort format. Akkurat nå spiller hun den franske skuespilleren Sarah Bernhardt på Folketeateret i København, som sammen med kammertjeneren sin ser tilbake på livet. 

Ghita sier: – Jeg får fremdeles gjort mye fordi jeg liker så godt å være her. Det vil si: Jeg er så glad i livet. 

LES OGSÅ: Ghita Nørby var 76 da hun skilte seg fra mannen sin, men så ble de nyforelsket

– Er det en spesiell livsfase du ser på som den beste?

– Nei. I morgen, håper jeg! Jeg har aldri tenkt på alderen min. Jeg har aldri vært redd for å bli 40 eller 50, eller hva det nå er folk er så bekymret for å bli. Det eneste som var litt skremmende, var åttetallet … Det var plutselig et merkelig tall å se. 

– Har du hatt vanskelige faser i livet ditt? 

– Mange. Jeg er jo et ganske vanlig menneske. Jeg har havnet i den ene ulykken etter den andre og opplevd den ene lykken etter den andre og den ene fiaskoen etter den andre og det ene lykketreffet etter det andre. Og «smerte-punkter», som Per Olov Enquist kaller det i noen av stykkene sine, har jeg selvfølgelig opplevd i løpet av mitt lange liv. Men når smerten har gått litt over, vender jeg den ikke ryggen. Da SER jeg på den. Så går jeg tilbake til den, og så lærer jeg av den, forteller hun og fortsetter:

Første gang jeg fikk kreft, skammet jeg meg 

- De ulykkene jeg har vært utsatt for – menneskelige og kunstneriske – er jeg glad i. Det vil si – hvis det skjer et eller annet forferdelig, flykter jeg selvfølgelig den andre veien først. Jeg har hatt kreft et par ganger i mitt liv, og da flykter man jo, for man blir så redd at man verken klarer å si kreft eller navnet på kreften eller noe som helst. Første gang jeg fikk kreft, skammet jeg meg også. Jeg syntes ikke jeg var verdt noe som helst, jeg tenkte at jeg var noe man bare kunne kaste. 

Ghitas mor pleide å si: «Hvis jeg dør ...», forteller hun. 

– Det gjør ikke jeg. Men jeg er glad i morgendagen, og jeg vil gjerne oppleve våren. Krokus, og sånt.

FANT KJÆRLIGHETEN: I 1963 giftet Ghita Nørby seg med italienske Dario Compeotto, som hun fikk sin eneste sønn med. Foto: NTB scanpix
FANT KJÆRLIGHETEN: I 1963 giftet Ghita Nørby seg med italienske Dario Compeotto, som hun fikk sin eneste sønn med. Foto: NTB scanpix Vis mer

LES OGSÅ: Liv Ullmann: - Jeg angrer på et liv jeg ikke satte til verden

- Jeg hadde en veldig dominerende mor

Ghita Nørby er en livsnyter. 

– Men jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg mener, og jeg gir blaffen i om folk synes jeg er en idiot, for jeg ER gammel. Men jeg har ikke noe til overs for det å skulle ha kontroll. Jeg lever ikke sånn. Jeg har ikke regler. Å drive og spise brokkoli og sånn – det gidder jeg ikke. Jeg liker å være lite opptatt av meg selv. 

Ghitas mor var ikke den beste i hele verden, mener Ghita. Hun ble oppdratt til å være veloppdragen, søt og føyelig. Hun måtte faktisk «lære å tenke» etter at hun var blitt voksen. 

– Min private Ghita var en veldig usikker, liten jente. Jeg hadde en veldig dominerende mor som tok fra meg all selvstendighet. Og selv om man er blitt 82, er det noen ting man ikke nødvendigvis legger helt bak seg. Min mor vil aldri gå helt bort. 

– Gjorde du opprør den gangen? 

– Jeg gikk til noen glimrende psykologer som virkelig har hjulpet meg mye gjennom livet. Men jeg forsonte meg aldri med min mor, og hvis jeg sier det til folk, blir de sjokkert. Men sånn var det. 

– Det er ikke lov å si? 

– Det er jo ikke det. Man får ikke si sånt – at man ikke er i familie med sin mor. Men det var jeg ikke, og det ble jeg aldri. 

Balansen i livet fant ikke Ghita Nørby før hun var rundt 30 år, da hun hadde fått sønnen Giacomo.

– Det var noe som skjedde gradvis. Livet går jo ikke bare plutselig opp for deg en helt alminnelig onsdag. Jeg fant ut at jeg hadde et klokt hode. Og det hjalp. 

– Så din mor deg noen gang på scenen? 

– Ja. Men hun mente jo alltid at det var hun som burde få applaus. Hun hadde jo født meg!  

- Uten divaer og primadonnaer har du ingen som drar lasset

Ghita fyller sin egen stue med latter. 

– Hvor mye diva er det i deg? 

Ghita snur på spørsmålet. 

– Diva er et interessant ord fordi det er så negativt ladet i vårt lille land. Men saken er at uten divaer og primadonnaer har du ingen som drar lasset. For å være diva er virkelig å være en arbeidshest. Det er et ansvar. Det har ingenting å gjøre med å ligge på en sofa og spise sjokolade . 

Tykke ullstrømper på føtter i mørkeblå Crocs. Det er den ene delen av Ghita Nørby. Hår og sminke som sitter fantastisk – det er den andre delen av henne. Livet i ansiktet. Myke lepper, sterke øyne. Men:

– Jeg SER jo forfallet. Jeg trenger bare å se meg i speilet. Det er som det er. Jeg er ikke lei meg for det. Jeg kan være lei meg når jeg står opp om morgenen og ser meg i speilet: Du verden, som du ser ut! Men da må jeg se å finne øyenbrynene mine og sminke meg litt, og så går jeg ned til frisøren, og så blir jeg i bedre humør. 

Men skjønnhetskirurgi og botox? 

– Aldri i livet. Da forsvinner jo hele uttrykket! Du kan jo se det på de stakkars jentene som ser ut som om de har fiskemunn. Det er så utbredt i Hollywood, men hvis du er skuespiller og skal uttrykke sorg, lengsel, eller hva vet jeg – og alt uttrykk er dratt ut av ansiktet ditt, da går det jo ikke! 

– Det handler om en dyrking av det å være ung og vakker og ikke ville slippe det, men Ingmar Bergman sa det så riktig: «Det er hardt arbeid å bli gammel.» Det er jo akkurat det det er.

BLE BERØMT: Ghita ble en yndling over hele Norden som mater familias i tv-serien «Matador». Foto: NTB scanpix
BLE BERØMT: Ghita ble en yndling over hele Norden som mater familias i tv-serien «Matador». Foto: NTB scanpix Vis mer

LES OGSÅ: Derfor flyttet Ghita Nørby sammen med eksmannen igjen

Ikke flink til å velge menn

Det har ikke vært uten kostnader å være et menneske som Ghita. 

– Hvis man har en karriere som min, så opplever man jo svik på veien. Det er ikke til å unngå. Først og fremst at man selv svikter. Nå har jeg kun én sønn, og han er gudskjelov min gode venn. 

Her begynner jeg å le, og Ghita sier: 

– Ja, det ler du av, men å være mor til en sønn er vel ikke det samme som at man er venner med ham? Det er spennende å være venner med barnet sitt, og jeg er virkelig venner med sønnen min, han er skarp og herlig, og det han sier til meg, har en annen tyngde, altså det er jo en kjærlighet mellom oss som jeg er så lykkelig for. Og jeg sier ikke ting som: «Sånn snakker man ikke til sin mor!» Den siden av saken har vi lagt bak oss for lenge siden, jeg kan snakke med ham som det voksne mennesket han jo er. 

– Men du sier at du selv har sviktet? 

– Ja, det har jeg jo. Da jeg gikk til filminnspilling klokken seks om morgenen, ble Giacomo selvfølgelig ikke etterlatt alene, men moren hans gikk jo. Også selv om han hadde influensa og sånne ting. Da var det noen andre som var hos ham, men jeg gikk jo. Og om kvelden var jeg på teatret. Det er klart at det også er derfor det ikke er noen som orker å være gift med oss skuespillere. 

Fire ektemenn med mer. Nå er hun alene etter skilsmissen fra Svenn Skipper i 2013. Det var Ghita som ville ut. Og hun er glad i å være alene. 

– Har du vært flink til å velge menn? 

– Nei, det har jeg ikke, sier hun. 

– Nå, da? 

– Ja, nå er det sånn at jeg har et vennskap med min fraskilte mann. Jeg er faktisk venner med de mennene jeg har vært gift med eller har vært glad i. Ikke sånn at vi treffes hver dag eller er sammen på julaften, men vi har kontakt. 

LES OGSÅ: Hvordan er det egentlig å være venn med eksen og den nye familien?

– Svenn, da? 

– Han har sitt eget hus, og noen ganger kan jeg dra opp til ham, så kan jeg jo sove over, og det kan han gjøre her også. Men det er ikke et parforhold der vi går inn og ut av den samme døren hele tiden. Vi er virkelig skilt. 

– Men det er jo noe som heter kjærlighet, nærvær, erotikk og intimitet? 

– Ja, men de behovene jeg hadde som 17-åring, dem har jeg ikke som 82-åring. Ganske enkelt. Kjærligheten har utrolig mange uttrykk. Det kan være et klapp på kinnet og på en hånd. 

Mellomtittel

Livet har lært Ghita at kjærlighet er det vanskeligste. Og det beste, sier hun. (Psst: Marte Engebrigtsen: - Jeg har opplevd å miste kjærlighet og drømmer!)

Ghita har fremdeles kontakt med en psykolog. 

– Jeg betaler gjerne for å få en god samtale med en klok og profesjonell psykolog. Jeg stanger hodet i noe, og så løper jeg i ring, og det vil jeg ikke. Jeg vil heller finne ut av hva det er for noe. 

– Altså, du må jo gjøre noe selv. Jeg vet at det er jeg som skal yte. Det er mine tanker som skal jobbe. Det er jeg som skal kjempe. Det er ingen som kjemper for deg, det er det du selv som må gjøre. Og så kan det være at noen plutselig rekker deg en hånd eller tilbyr deg hjelp. 

– Tror du på Gud? 

– Ja, det gjør jeg faktisk. Jeg tror i hvert fall på bønnen. Det er noe med å be om eller ønske seg noe, eller «la det gå bra», eller «hjelp meg» … sånne ting. Nå er jeg jo katolikk også. Er du først blitt katolikk, så er du det for alltid. Det er troens art. Jeg har spurt om jeg kan få en katolsk begravelse, selv om jeg har begått så mange dødssynder. Da sa de: Det skal vi nok kunne ordne. 

Men å gå til skrifterstolen, det gjør Ghita ikke. 

– Da vil jeg heller gå til en psykolog. Jeg synes det er for lettvint å få beskjed om at man bare skal si «Ave Maria» 17 ganger – det er ikke nok i mitt liv, i min kamp. Det er mye mer alvorlig enn som så.

HAMSUN: Ghita Nørby spilte Marie Hamsun i filmen «Hamsun» fra 1996. Max von Sydow spilte Knut Hamsun. Foto: NTB scanpix
HAMSUN: Ghita Nørby spilte Marie Hamsun i filmen «Hamsun» fra 1996. Max von Sydow spilte Knut Hamsun. Foto: NTB scanpix Vis mer

LES OGSÅ: Hege Schøyen: - Jeg er et veldig, veldig engstelig menneske

Aldri for sent

Ghita er på e-post. Men det er også alt. Hun er ikke på Facebook eller Twitter. Eller noe som helst annet sosialt medium. 

– Jeg har rett og slett ingen interesse av det. Det kunne ikke falle meg inn å være på Facebook, gud bedre, det er helt uinteressant. Det er noe veldig selvhøytidelig over det, synes jeg. Det farlige ved de tingene er at ordforrådet vårt blir mindre, man mister treningen i å snakke med hverandre. Synes du at du er sammen med vennene dine når du glor på Facebook? Hva med å sykle hjem til dem og ta et glass vin sammen eller en kopp te eller kjøpe med seg en kake på veien? Sitte og snakke sammen. Være sammen. Le. 

Ghita har vært med i 152 filmer. Når hun ser på tv, kan hun plutselig bli i tvil: Hva søren, var jeg ikke med i den filmen? Jo, herregud, der er jeg jo, har du sett på maken. 

– Så sitter jeg og ser litt på filmen helt til jeg tenker: «Nå trenger du ikke å se mer.» 

Når jeg skal gå, har Ghita funnet fram en bok til meg, den fabulerende hageboken «Det er aldrig for sent …» om den gangen den fantastiske hagen hennes ble rasert av en orkan i 2013. Ghita var 79 da hun gikk i gang med hagegjenoppbyggingen. Nå er hun 82. Det er aldri for sent for noe, er det vel? 

redaksjonen@kk.no

Til forsiden