Morbus Crohn

Ingrid (34) fikk valget mellom å få utlagt tarm eller å dø

Hun og Daniel hadde tre bleiebarn og skulle bygge hus da kroppen hennes kollapset.

MADE IN HEAVEN: – Hadde det vært en navnelapp bak i nakken på Daniel, så hadde det stått «made in heaven». Jeg skjønner ikke hvordan han har holdt ut, sier Ingrid. Foto: Geir Dokken
MADE IN HEAVEN: – Hadde det vært en navnelapp bak i nakken på Daniel, så hadde det stått «made in heaven». Jeg skjønner ikke hvordan han har holdt ut, sier Ingrid. Foto: Geir Dokken Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– Hun er et sprudlende vesen. Åpen og lett å snakke med. Jeg ble rimelig betatt, sier Daniel og ser bort på Ingrid, som sitter ved siden av ham ved kjøkkenbordet. Det var det han falt for ved henne. 

– «Vesen», Ingrid himler med øynene.

Hun småkrangler om ordvalget, men ansiktet hennes lyser mot hans. Over øynene
ligger det likevel et matt drag.

Det siste året har vært beintøft. Med enda en innleggelse. Enda en gang mellom liv og død. 

LES OGSÅ: Ida Vindstads (32) kroniske sykdom gjør at hun kan besøke toalettet 40 ganger i løpet av en dag

I 17 år har de vært et par. Fra første stund var Ingrid åpen om diagnosen hun hadde,
Morbus Krohn, en kronisk tarmsykdom der de vanligste symptomene er diaré og
magesmerter, men som kan gi livstruende komplikasjoner – slik det har gjort for Ingrid.
Bak seg har hun flere hundre sykehusinnleggelser og 39 operasjoner.

Den største var i 2004, da hun fikk utlagt tarm, eller stomi som det også kalles. Det lengste sykehusoppholdet har vært på ni måneder. Alt dette mens Elias (13) og tvillingene
Tuva og Vilde (12) har vokst opp og trengt dem som mest. Flere ganger underveis har Ingrid ønsket å dø. Flere ganger har Daniel møtt veggen. Men rundt kjøkkenbordet i Stjørdal lyser to ansikter fortsatt mot hverandre.

«Lykkelige par er grunnleggende veldig gode mot hverandre»

Sånn cirka halvparten av alle parforhold går i stykker, viser statistikkene. Av par der den ene parten er kronisk syk, er skilsmisseprosenten enda høyere. Så har du parene som tikker og går – og ikke minst: Parene som ser ut til å overleve absolutt alt. Og etter over førti års forskning og 3000 parintervjuer, mener den amerikanske psykologiprofessoren John Gottman at han vet nøyaktig hvorfor.

Det er nemlig et par ting som absolutt alle velfungerende par har mellom seg: vennlighet og sjenerøsitet.

«Lykkelige par er grunnleggende veldig gode mot hverandre. De er mer rolige og
aksepterende overfor kritikk. De har evne til å le sammen. (...) De ulykkelige parene er mer
på offensiven og foraktfulle», oppsummerte Gottman til A-magasinet tidligere i år.

LES OGSÅ: Tegnene på at parforholdet ditt er i fare

En annen ting Gottman også la merke til, var at de velfungerende parene hadde en tydelig opplevelse av den aller første gangen de møttes. Fortsatt kan Ingrid huske suget i magen den sommerdagen i 1999. Sammen med en venninne hadde hun fått sommerjobb på Hegra camping, der de lå på alle fire og skrubbet gulv før laksesesongen braket løs, med fuktig lugg og lange, gule vaskehansker. Sjefens sønn Daniel var usedvanlig hjelpsom. Han var høy og mørk, hadde grønne øyne – og ble ofte litt klumsete rundt henne. Han kunne miste det han hadde i hendene. En dag fant hun en lapp i vaskekottet, stukket inn bak det opphengte arket over arbeidsoppgaver.

«Har du tid og lyst – ring meg. Daniel.» En julikveld ble de sammen. Hun var seksten, han atten og på vei til å avtjene verneplikten i Luftforsvaret. Ingrid så ham for seg i uniform, som i filmen «En offiser og en Gentleman» – hadde denne følelsen av at Daniel var en mann som ville klare å bære henne. 

Tilgjengelighet, responsivitet og engasjement   

«Kunsten å elske – ni nøkler til det gode samlivet» heter en bok som kom i fjor, skrevet av psykologspesialist og parterapeut Dimitrij Kielland Samoilow. Han opererer med det han kaller «de hellige tre», som han kort oppsummerer slik:

1. Tilgjengelighet: Når jeg trenger partneren min, må partneren være der for meg, det gir en følelse av trygghet.

2. Responsivitet: At partneren er lydhør, tar meg imot og lar seg berøre følelsesmessig.

3. Engasjement: At partneren min er engasjert i meg, heier på meg og gir meg positive tilbakemeldinger – gir meg en følelse av at jeg er spesiell for ham eller henne.

– Hvis det skorter på en av disse tre, som at du føler at partneren din ikke forstår deg, eller
bare kritiserer deg, er det noe man må ta tak i, mener psykologen, og legger til enda en viktig ting – nemlig den bagasjen du har med deg inn i et forhold.

– Når folk i utgangspunkt er trygge på seg selv og føler seg elskbar, er det lettere å gi seg hen i et kjærlighetsforhold, mener psykologen.

KRONISK SYK: Ingrid Anette Hoff Melkersen (34) lever med kronisk betennelse i tarmsystemet og har utlagt tarm. Gjennom 17 år har Daniel (36) alltid vært
der for henne. Foto: Geir Dokken
KRONISK SYK: Ingrid Anette Hoff Melkersen (34) lever med kronisk betennelse i tarmsystemet og har utlagt tarm. Gjennom 17 år har Daniel (36) alltid vært der for henne. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: "Jeg hadde nettopp fylt 24 år, men følte jeg var fanget i en 90 år gammel kropp"

- Jeg ba ham om å dra

Knapt 19 år gammel oppdaget Ingrid at hun var gravid. Det var på ingen måter meningen – først senere skulle hun forstå hvor dårlig kroppen hennes tok opp p-pillen. Selv hadde hun alltid drømt om barn – men hvordan ville Daniel reagere? De hadde akkurat flyttet sammen til Bø i Telemark. Han var i gang med naturforvaltningsstudier – hun var på vei til å bli ufør.

Redselen for at han skulle forlate henne, har alltid fulgt Ingrid tett. Men Daniel strøk henne over kinnet den gangen, og sa: «Jeg elsker deg, Ingrid, vi skal klare dette.» Elias var bare et halvt år da Ingrid ble gravid igjen – og fødte tvillingene Vilde og Tuva. Mens kroppen tross sykdommen taklet den første graviditeten svært godt, tilbrakte Ingrid store deler av svangerskap nummer to på sykehuset. Hun gikk ned i vekt og holdt på å føde for tidlig. Hele ni ganger måtte fødselen stoppes.

Det kanskje aller største slaget kom da tvillingene var bare åtte måneder og Elias femten måneder. Sykdommen var aggressiv, og store deler av tarmen ble betent. Ingrid fikk
valget mellom å få utlagt tarm eller å dø. 

På dette punktet i denne kjærlighetshistorien ba Ingrid Daniel om å forlate henne. 

– Jeg ba ham om å dra. Da hadde jeg nok med stomioperasjonen. 

For var ikke livet likevel over? Kom han ikke likevel til å forlate henne? Hvordan leve et verdig liv med utlagt tarm – og følelsen av urenslighet og ukvinnelighet? Hvordan vise
seg for ham igjen, være øm og intim med en pose på magen? 

LES OGSÅ: Chrohns-syke Jorunn (45) hadde angst for å "lekke", men turte ikke å betro seg til noen

Han svarte med et par nordlandske gloser. Han ba henne om å skjerpe seg. Om å løfte
blikket og se på alt det fine rundt henne, på barna, familien, vennene – på de to. Posen på
magen kom aldri til å bli et problem – tvert imot. Den hadde fjernet magesmertene. Den
hadde reddet livet hennes. Tolv år senere utdyper Ingrid det slik: 

– Den største redselen min er svik – å bli forlatt, sier Ingrid stille med blikket ned i bordet.

– Om jeg ville ha dratt, hadde jeg gjort det for lenge siden, parerer Daniel.

Det blir stille en liten stund før Ingrid sier det de begge vet. 

– Jeg hadde ikke dratt fra deg heller.

- Kriser kan gi sterkere bånd 

Hvorfor holder vi disse historiene om kjærligheten som tåler alt så høyt? Vi lar psykologen svare: 

– Vi har lyst til å ha det sånn selv. Kjærlighet er komplisert – det gir trøst og mening å høre om andre som holder sammen i tykt og tynt. Det gir mot og inspirasjon til andre som sliter, sier Kielland Samoilow.

– Det sies at det å oppleve kriser sammen som par, enten gir sterkere bånd eller brudd.

Er det så enkelt? Hvorfor er det i så fall slik? 

ÆRLIG OG ÅPEN: På @crohnprinsesse deler Ingrid både dagene som er fulle av lys og de som er fulle av mørke. Ærlighet og åpenhet har vært hennes linje hele veien. Foto: Geir Dokken
ÆRLIG OG ÅPEN: På @crohnprinsesse deler Ingrid både dagene som er fulle av lys og de som er fulle av mørke. Ærlighet og åpenhet har vært hennes linje hele veien. Foto: Geir Dokken Vis mer

– I et varig parforhold er det partneren som blir vår viktigste tilknytningsperson, den vi tyr
til når vi er sårbare og trenger trøst. Når vi føler at vi har noen på vår side, orker vi litt
mer. Om vi opplever at partneren er der for oss i krise, gir det et stort innskudd på det vi
kan kalle tilknytningskontoen – det er som å bestå en kjærlighetstest. Forholdet blir
tryggere, det blir lettere å gi seg hen. Kjærligheten vokser, mener Kielland Samoilow.

Bestås ikke testen, kan det føre med seg tilbaketrekning, kritikk, forakt eller det
psykologen kaller «stonewalling» – at man stenger helt av. Selv om Daniel alltid har vært der for Ingrid, har det selvsagt ikke vært enkelt. Flere ganger har han møtt veggen
underveis. 

– Da jeg studerte i Bø, vi hadde tre bleieunger, og Ingrid var syk samtidig som vi
planla et husprosjekt … Da fikk jeg pustebesvær en kveld. Vi trodde det var hjertet, men det var stress. Det må man bare lære, at man har begrensninger. Det var skremmende, men jeg lærte utrolig mye. 

Han la studiene på vent den gangen, men fullførte senere og har de siste årene jobbet fullt. Tidvis har han vært så sliten at det å klippe plenen har fortont seg som å gå
femmila. For Daniel er det likevel ikke det å være kjæreste til en som er kronisk syk som har vært den største utfordringen, men det å være pappa når mamma er nede for telling.

– Den usikkerheten når hun plutselig blir syk. Frykten for at man ikke strekker til for
henne og barna … I perioder har du rett og slett for få hender. Du går med dårlig
samvittighet for ungene, for kjæresten og jobben. Det er en slags unntakstilstand. 

LES OGSÅ: Ann Jeanette har ME: -Å føle at man trenger hjelp til alt og ikke klarer å mestre hverdagen, er det tøffeste

- Hun har livsgnist og pågangsmot 

Også for Ingrid har barnas usikkerhet vært det tøffeste. For hva svarer man når sjuåringen ved sykehussenga spør: «Mamma, kan du dø?» Og kan man egentlig forstå den smerten ved å være mamma til tre små barn, men være så syk at det eneste man kan gjøre, er å se på dem fra senga som er plassert i stua? Ikke kunne løfte dem, og legge små bløte kinn inntil sitt eget? Å være til stede for ungene når hun kan, har hatt ekstremt stor verdi – for både mor og barn. Under en av Elias’ fotballkamper heiet Ingrid fra sidelinja i sammenleggbar seng. Da han scoret, løp han mot henne, tok en salto og ropte: «Det målet var for deg, mamma!»

Det er dette med Ingrid, forklarer Daniel: – Det som gjør henne spesiell, er at hun har det enorme pågangsmotet og livsgnisten. Jeg kjenner mange som ikke hadde taklet det 
hun har vært gjennom. 

Et halvt år etter stomioperasjonen i 2004 var det litt typisk at hun meldte seg på et løp
og slet seg gjennom fem kilometer. At hun etter sitt livs mørkeste øyeblikk endte med
å melde seg på en skjønnhetskonkurranse. Og det er også helt typisk, at alt hun gjør, det
støtter Daniel henne 100 prosent i. Da hun fant ut at hun skulle melde seg på NM i bikini fitness – hun måtte uansett trene seg opp i forkant av en operasjon – var det Daniel som pisket henne ut på treningstur i øsende regnvær. Da hun kom strålende hjem og sa at hun
skulle skrive bok om livet sitt, tenkte han riktignok «herregud, du er jo dyslektiker» – men selvsagt: Ord for ord har han lest korrektur – og i september kom den ut: «Smil gjennom tårer – mitt liv med alvorlig kronisk sykdom.» 

– Det viktigste med boka er å få vist at vi som er kronisk syke, ikke er den parodien som
går på NAV og som komikere ofte tuller med. Mitt høyeste ønske er å ha en åtte-til-fire-jobb. Og så har det vært viktig for meg å vise at man kan leve et godt liv med utlagt tarm – og ikke skjemmes over det.

MAMMAROLLEN: Å ha en mamma som plutselig kan bli alvorlig syk, har skapt mye usikkerhet for Elias, Tuva og Vilde. – Det viktigste for meg nå er å ta tilbake mammarollen, sier Ingrid.  Foto: Geir Dokken
MAMMAROLLEN: Å ha en mamma som plutselig kan bli alvorlig syk, har skapt mye usikkerhet for Elias, Tuva og Vilde. – Det viktigste for meg nå er å ta tilbake mammarollen, sier Ingrid. Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Mamma og fotomodell med utlagt tarm

Trening som terapi

Senest i desember i fjor var hun gjennom en ny tøff runde. En rutineoperasjon gikk galt da
epiduralen ble satt – Ingrid våknet uten følelse fra livet og ned. I fire dager lå hun slik,
og ble gitt store doser smertelindrende morfin – så mye at det å puste etter hvert ble
vanskelig, og hun utviklet en kraftig lungebetennelse. 

På natten ble Daniel ringt opp av en overlege som sa de ikke hadde noe annet valg enn å legge henne i kunstig koma og i respirator. I koma begynte Ingrids kropp å holde igjen på væske og este ut av de store mengdene med vann. Da ungene skulle besøke henne, knakk de sammen i gråt. Igjen måtte Daniel ta runden med barna, slik han har gjort i de mørkeste stundene når de ikke vet om mamma vil overleve. De har hver sin måte å reagere på, så én etter én snakker han med dem, forsøker å trøste de utrøstelige. Først i sommer fikk Ingrid følelsen tilbake for fullt i begge beina. Hver dag har hun gjort det hun kan for å ta den velsignede hverdagen tilbake – og være der som mamma igjen.

– Jeg kan stå ved kjøkkenbenken og lage meg en kopp te – de kan stå ved siden av meg
og likevel rope opp til Daniel om han kan lage kakao til dem. Jeg forstår det så godt, men det gjør vondt, sier Ingrid, som tross alt synes barna har taklet det bra. – Jeg beundrer dem, de har vokst på dette. Jeg har ikke vært på én foreldresamtale uten at empati er blitt nevnt. Jeg er så stolt av dem, smiler Ingrid varmt.

For Elias har fotballen vært viktig, enkelte dager kan han trene to ganger om dagen. 
Tvillingjentene er racere på håndballbanen, slik Ingrid en gang også var. Rundt seg har de
storfamilien, uvurderlige hjelpende hender. Mang en gang har barna ringt mormor
for å forsikre seg om at hun er hjemme – i tilfelle mamma blir syk.

LES OGSÅ: 40.000 nordmenn sliter med inflammatoriske tarmsykdommer

Hva så med mor og far? Hvordan tar man seg gjennom? Hva slags overlevelsesstrategier
lager man seg?

– Man blir flink til å prioritere. Og kanskje for flink til å prioritere vekk seg selv. Da Ingrid lå i ni måneder på sykehuset i 2011, ble jeg helt zombie. Da ble jeg bare en robot som gjorde det jeg måtte. 

– Jeg trodde jeg var svak psykisk, men har funnet ut at jeg er veldig sterk, sier Ingrid. – Jeg bruker trening til å få ut dritt. Vi har snakket mye oss imellom – på godt og vondt. Daniel er ikke den som legger fingrene imellom, ler Ingrid. 

Også Daniel har brukt trening som en måte å få ut frustrasjon på. Og han har de siste årene hatt mulighet til å ta en årlig timeout. Gjennom jobben i NVE har han deltatt på et bistandsprosjekt i Afrika for Norad – da er han ikke til å nå. Nettopp dette med å forstå at vi alle har ulike mestringsstrategier, er noe av det viktigste vi gjør når vi står i krise, mener vår psykologspesialist. 

– Når ting blir vanskelig, vil noen søke følelsesmessig støtte og ha behov for å snakke mye. Andre vil trenge mest mulig normalitet og ikke kjenne så mye på det som er vanskelig. Som partner må man være raus og akseptere den andres måte å håndtere krisen på, mener Kielland Samoilow. 

Ved kjøkkenbordet hjemme hos Hoff Melkersen lyser Ingrid opp når vi spør hva det er som binder dem sammen.

– Vi er så forskjellige. Han er svak der jeg er sterk, og omvendt.

– Vi utfyller hverandre og er veldig gode venner, mener Daniel.

– Der jeg tar av, roer du ned, sier Ingrid, ser på Daniel og fortsetter smilende: – Jeg flyr, han jekker ned. Mens jeg av og til gir ham et spark i rumpa.

Daniel forteller om fjoråret da Ingrid lå i koma – og hadde et foredrag hun skulle ha holdt. 

– Jeg visste hvor viktig det var for henne, så jeg bestemte meg for å holde det for henne, sier han enkelt. 

På mange måter er spørsmålet allerede besvart. Men vi spør dem likevel.

– Hva er det som har gjort at dere har holdt sammen gjennom så tøffe tak?

Daniel mener at han bare har gjort det eneste som kjennes riktig.

– Det føles utenkelig ikke å være sammen med Ingrid. Jeg klarer ikke å se det for meg. Vi
har opplevd så mye sammen på godt og vondt – som har gjort at det vi har, blir uendelig mye sterkere. 

Ingrid sier det slik: – Det er både kjempevanskelig og enkelt å svare på. Vi er ikke bare kjærester – vi er noe langt utover det. Vi har vært så høyt oppe og så langt nede … Nå spiller ikke jeg dataspill, men vi er langt forbi the next level. Vi er på det nivået få kommer til – men som vi har passert for lenge siden.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 42

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer