ADHD: Ingrid beskriver hodet sitt som et orkester uten dirigent. Uten riktige medisiner går tankene konstant på høygir. FOTO: Ida Bergersen
ADHD: Ingrid beskriver hodet sitt som et orkester uten dirigent. Uten riktige medisiner går tankene konstant på høygir. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

ADHD:

Ingrid om ADHD-diagnosen: - Under genseren i klasserommet knyttet jeg nevene så hardt at det gjorde vondt

Ingrid Vik Lysne (27) ser ikke tilbake på barndommen som noe god tid, likevel er hun glad for at hun ikke ble diagnostisert før.

- Jeg tar gjerne en islatte hvis det er mulig å få den uten koffein, hvis ikke tar jeg bare en te, sier Bærumsjenta Ingrid Vik Lysne til baristaen idet hun kommer inn døra på kafeen.

En blid energibombe som nærmest stråler om kapp med sola kommer bort til bordet vårt. «Er det dere som er KK? Så gøy!», sier hun. 27-åringen fikk påvist diagnosen ADHD først som 24-åring, men er bombesikker på at hun har hatt det hele livet.

- Jeg har alltid vært en skoleflink, pliktoppfyllende og rolig jente - i alle fall utad. Men jeg har jo alltid skjønt at jeg har vært en skikkelig rar unge, sier Ingrid og smiler lurt.

Ingen av de andre barna var enige i at hun var rar, men selv var hun påståelig. Fast bestemt på at noe var annerledes. «Jo, jeg er rar! dere bare skjønner det ikke», svarte hun når noen sa seg uenig.

LES OGSÅ: Jenter med ADHD er sjeldent hyperaktive bråkmakere

På sin egen måte

Fordi som liten måtte Ingrid alltid ha ting gjort på sin måte. Hun ble fort stressa, var ofte engstelig og følte behovet for å klenge seg ekstra på én person, mest mamma og bestemor. Og om det dukket opp noe uforutsett.... da ble det kaos i hodet.

- Mitt egen identitetsbilde var at jeg var mer komplisert i tankene mine i forhold til de andre. Men flink da, veldig flink, sier hun og smiler bredt igjen.

Hun har nemlig alltid vært en akademisk person, med en enorm læringsevne og interesse for teoretiske emner. Gjennom både barnehage, barneskole og ungdomsskole gikk ting veldig greit for Ingrid. Hun følte seg fortsatt rar, men alt gikk liksom sånn som det skulle. Hun hadde mange venner, gode karakterer og et trygt hjem. Likevel forteller hun at det var på ungdomsskolen at hun for første gang begynte å tenke på om hun kanskje kunne ha ADHD.

Ifølge ADHD Norge er det cirka fem prosent av barn og unge under 18 år som har ADHD. I gjennomsnitt vil det si én eller to i hver skoleklasse.

- Hvorfor trodde du at du hadde det?

- Jeg husker ikke om vi hadde om diagnosen i en skoletime eller om jeg leste det i en brosjyre, men jeg kjente meg i alle fall innmari godt igjen da jeg ble presentert for symptomene som følger med diagnosen. Spesielt det med å kjenne på en indre uro som aldri stopper. Den traff meg - for gjennom hele livet hadde jeg jo følt at tankene mine aldri slappet av. Jeg lurte ofte på om alle andre også hadde det sånn.

Etter den skoledagen gikk hun hjem til mamma og pappa og fortalte hva hun følte, og at hun trodde hun kanskje hadde diagnosen. Det hadde foreldrene selvfølgelig ingen tro på.

- ADHD forbindes dessverre altfor ofte med det stereotypiske «problembarnet». Den som aldri kan sitte i ro i mer enn ett minutt av gangen, den som hyler og brøler og som sliter på skolen. Jeg var jo «roen sjæl» som vennene mine kalte meg, så jeg skjønte mamma og pappa veldig godt. Dessuten hadde jeg kjempegode karakterer, så noe ADHD kunne jeg ikke ha. Teorien min ble derfor skjøvet litt til side.

Mer utfordringer

- Hvilke problemer vil du si at du hadde på dette tidspunktet?

- Jeg var urolig på innsiden, og noen ganger føltes det ut som at tankene mine gikk på speed. Hodet jobbet konstant på høygir, mens utageringen foregikk i det skjulte. For eksempel at jeg konstant strammet alle musklene i hele kroppen. Under genseren i klasserommet knyttet jeg nevene så hardt at det gjorde vondt.

Disse utfordringene ble bare mer og mer fremtredende da Ingrid ble 18 år og flyttet for seg selv for å begynne på studier. Skoleflink og rutinert som hun var, ble jusstudiet i Oslo neste stopp, og det ble brått satt strengere krav til henne som person. Flink med skolearbeidet hadde hun jo alltid vært, men det å bestemme hverdagen helt selv var nytt for Ingrid.

Og uroen eskalerte.

Måtte ta seg sammen

- Nå var det alvorlig. Jeg kunne overhodet ikke ligge i sofaen å se på en film - det hadde jeg ikke konsentrasjon til. Kroppen dirret konstant og filmen gikk for sakte. Alt gikk for sakte. Det var fryktelig slitsomt.

- Hvordan taklet du da et så tøft studium som juss?

- Jeg måtte ta meg sammen. Hele livet handlet egentlig bare om å ta seg sammen. Jeg måtte fokusere, våkne opp og holde fokus på det som skjedde, forteller Ingrid og slår seg selv hardt i kinnet for å illustrere.

Hun hadde også problemer med å forstå tid. Å komme tidsnok til ting og legge opp et tidsløp for dagen var krevende. Den kampen startet på nytt hver morgen, likevel klarte hun alltid å «surre det til». Hun la planer som kræsjet og gjorde urealistiske avtaler.

- Jeg slet. Samtidig hadde jeg jo aldri hatt en annen hjerne enn min egen, så jeg trodde jo bare at andre var flinkere enn meg til å ta seg sammen, sier hun.

LES OGSÅ: Lege: - Vi har en tendens til å medsinere umodenhet

FORDEL: Ingrid bruker i dag diagnosen til sin fordel - spesielt effektiviteten. Hun studerer to ulike studier og har nylig startet opp sin egen sybusiness. FOTO: Ida Bergersen
FORDEL: Ingrid bruker i dag diagnosen til sin fordel - spesielt effektiviteten. Hun studerer to ulike studier og har nylig startet opp sin egen sybusiness. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Helt i kjelleren

Dette enorme stresset orket hun ikke å kjenne på, så for å flykte fra sin egen urolighet levde Ingrid et «megahektisk» liv. Det vil si et liv bestående av en fullbooket timeplan med alle slags aktiviteter og møter. Hadde hun en ledig time i løpet av dagen, måtte hun komme opp med noe raskt.

- Jeg var så travel at jeg presterte å avtale den første Tinder-daten med en fyr ved å ta følge med han til skolen, bare for å få det gjort liksom. Jeg var helt propell, sier hun.

Dagene kom og dagene gikk, mens Ingrid var ekstremt travel med sitt. Dette tempoet fungerte ikke i lengden, og på et tidspunkt sa det totalt stopp.

- Jeg husker godt den dagen da begeret rant over. Det var egentlig en helt vanlig dag, været var sånn halvfint, litt sol med noen grå skyer. Jeg hadde akkurat spist frokost og skulle til å ta på meg sko og jakke for å gå til skolen. Plutselig begynte jeg å gråte, uten at jeg skjønte hvorfor. Tårene bare rant nedover ansiktet, og jeg tenkte «Hallo! hvorfor gråter jeg? jeg er jo blid!».

Hun satte seg ned i senga og ventet på at det skulle gå over, før hun omsider kunne riste det av seg og gå til skolen. Men da hun åpnet boka for å lese pensum fikk hun seg nok en overraskelse. Hun forsto ikke hva som sto. Ordene rotet seg sammen til en stor krussedulle av tegn som overhodet ikke ga mening. Det var som å lese et annet språk, selv om det handlet om et tema hun egentlig hadde stålkontroll på fra før.

Følte seg som ingenting

- Den ettermiddagen hylgråt jeg, Jeg var så sliten og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Gjennom oppveksten hadde jeg liksom aldri vært noe spesielt pen, ei heller så veldig populær. Dessuten var jeg litt småtjukk da jeg var liten, så min styrke har alltid vært at jeg er smart og flink på skolen. Det var liksom det jeg hadde, og plutselig fikk jeg ikke engang til å konsentrere meg på studiene. Da var jeg plutselig ingenting lengre?

Ingrid sa opp jobben, gjorde timeplanen mer romslig og begynte å gjøre yoga for å slappe av. Men det funket ikke.

- Det var helt umulig å slappe av. Uansett om jeg lå rolig på sofaen eller bedrev masse aktiviteter, så gikk tankene oppi hodet i 200 km/t. Noen har tidligere sammenlignet hodet til en med ADHD med en tv, hvor alle kanalene står på samtidig. Det er en god beskrivelse for hvordan jeg følte meg.

Hun fikk etter hvert flere angstanfall og ble sendt til psykolog. På det tidspunktet hadde hun allerede tvunget seg selv inn til legen for å faktisk sjekke om hun hadde ADHD, noe legen nektet for. Heldigvis for Ingrid hadde psykologen en annen teori.

- «Du har ikke tenkt på at du kanskje kan ha ADHD?», sa hun, og da jeg hørte de ordene ble jeg lettet. Det var jo dette jeg egentlig hadde trodd i mange år. Endelig var det noen som så det samme som meg.

Første møte med ADHD-medisin

Ingrid ble etter hvert introdusert for sitt første møte med ADHD-medisin, og tok sin aller første pille inne på legekontoret i trygge omgivelser.

- Etter 20 minutter spurte legen «hvordan føler du deg nå?». Da var det som om den dirrende maskinen jeg har hatt inni kroppen hele livet bare ble skrudd av. Verden gikk plutselig i et helt normalt tempo, jeg fikk oversikt og kontroll. «Er det sånn alle andre har det?! Kødder du med meg?», sa jeg forbauset.

Siden den dagen har livet vært mye enklere for Ingrid. Faktisk så mye enklere at hun til tider bruker sykdommen til sin egen fordel.

- Per dags dato studerer jeg både juss og produktdesign samtidig, i tillegg til at jeg nylig startet min egen lille sybusiness. Jeg tror det er et typisk ADHD-gen: Man klarer ikke å begrense seg. Det var nemlig i den perioden da jeg egentlig skulle bruke det meste av tid på å slappe av og komme meg tilbake til hektene igjen, at jeg søkte meg inn på ulike kreative studier.

- Hadde du klart dette uten ADHD, tror du?

- Jeg tror faktisk ikke det. Jeg er hyperaktiv, noe som kan være slitsomt - men det gjør meg effektiv. Jeg har høy arbeidsmoral og en drøm om å oppnå noe stort. Utfordringen er liksom å slappe av nok sånn at jeg ikke igjen havner i den berømte kjelleren. Det er en heltidsjobb å passe på at kroppen ikke sliter seg ut, sier Ingrid åpenhjertig.

Mer avhengig av å like det man gjør

Tidligere styreleder for ADHD Norge, Sølvi Glevoll, sier til KK at dersom de med ADHD har en jobb de trives i, så er det helt normalt at de innehar en evne som gir dem muligheten til å yte mer enn folk flest.

- Samtidig er det viktig å få med at dette også gjelder motsatt: Trives de ikke med det de gjør eller møter motstand i jobbsammenheng, er det veldig lett for disse å gi opp. Man er mer avhengig å gjøre det man virkelig liker, noe som kan være en utfordring i arbeidslivet, sier Glevoll og peker på at man i de færreste yrker kun jobber med det man synes er gøy.

- Dersom man kjenner på denne effektiviteten, bør man da bare «kjøre på» eller er det viktig å ta det med ro?

- Jeg tror ikke at en person med ADHD klarer å ta det med ro når det kommer til dette. For mange er ledighet roten til alt vondt, så det er nok ikke så lett. Noen kan ha hendene fulle i 50 år uten at det gjør noe, mens en god del går i veggen. Det tror jeg likevel ikke har noe med arbeidsmengden å gjøre - men heller det at man møter motstand.

- Er man sånn som Ingrid, altså i en god flyt, så tror jeg ikke det er noe problem, sier Glevoll.

Fikk diagnosen som 24-åring

I dag føler Ingrid seg sterkere enn noen gang. Hun har med tiden bygget seg opp en selvfølelse og en identitet som er såpass sterk at de negative assosiasjonene til ADHD er noe hun tar med en klype salt.

- Du ble diagnostisert som 24-åring. Hvordan tror du livet ditt hadde vært hvis det skjedde før?

- Jeg ser ikke tilbake på barndommen som noe god tid, jeg strevde mye og alt var rart. Likevel er jeg glad for at jeg ikke ble diagnostisert tidligere, mest på grunn av den merkelappen de med ADHD gjerne får - og som jeg ikke kjenner meg igjen i. Å være den ene personen i klassen som ikke får til ting, verken med fag eller sosialt, tror jeg gjør noe med deg. Jeg hadde nok ikke hatt det samme selvbildet om det var meg, og kanskje ikke fått til like mye som det jeg har fått til i dag.

Ingrid er glad hun fikk diagnosen etter at hun hadde bevist at hun får til ting.

- Synes du ADHD er litt tabu i samfunnet?

- Jeg vet ikke helt, jeg har litt delte meninger der. Noen synes nok det er flaut og tabu, mens andre vil ha det og ser på det som en motediagnose. Det har jo også blitt in å snakke om problemene sine og psykiske lidelser nå, noe som selvfølgelig er med på å normalisere det.

- Selv velger jeg å stille opp på intervjuer som dette i håp om at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon. Det er mange flere gutter enn jenter som får diagnosen. Jeg tror det er fordi mange jenter ikke oppdages, ikke fordi det er færre av dem. Jeg vil at folk skal skjønne at ikke alle med ADHD har de stereotypiske symptomene som ekstrem utagering. ADHD var det siste folk trodde om meg, for eksempel.

LES OGSÅ: Dette øker risikoen for å få en ADHD-diagnose

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: