STÅR SAMMEN: Hilde Sønsteli har stått last og brast ved sin datters side etter at Ingvild ble alvorlig syk. Foto: Astrid Waller
STÅR SAMMEN: Hilde Sønsteli har stått last og brast ved sin datters side etter at Ingvild ble alvorlig syk. Foto: Astrid Waller Vis mer

Leukemi

Ingvild (17) fikk leukemi

- Å se sitt eget barn bli alvorlig syk, det er umulig å forstå før du står oppe i det, sier mamma Hilde Sønsteli (44).

Publisert

KK.NO: Aller helst skulle Hilde Sønsteli (44) ha sett at datteren hennes hadde en problemfri ungdomstid. Men hverdagen til Ingvild Sønsteli Aasen (17) er ikke slik.

I stedet for å bekymre seg om tenåringen kommer hjem til avtalt tid på natten eller ikke, er Hildes største mareritt at hun ikke skal overleve.

For ett år siden våknet Ingvild med store smerter i kroppen. Først trodde hun at hun var støl etter å ha kjørt scooter for første gang. Men smertene var annerledes, og det gikk ikke lang tid før hun kjente at hun måtte til lege.

Det var en fredag, og hun hadde planer med venninner i helgen. Legen likte imidlertid ikke resultatet av blodprøvene og sendte henne videre til sykehuset for utredning samme dag.

Hilde ble med datteren på sykehuset, og reagerte da hun så prøveresultatene som lå på bordet ved siden av Ingvild. Hun er selv sykepleier og forsto av verdiene at noe var fryktelig galt. Hun hadde fortsatt ikke fått svar på hva som feilet datteren. Men da legene bekreftet at Ingvild var alvorlig syk, var det som om alle brikkene falt på plass og bare ett, fryktelig ord datt ned i hodet hennes: leukemi.

LES OGSÅ: Jeg hadde fortsatt barna å leve for

Kunne ikke trøste

Legene bekreftet og la til ord som «akutt, lymfatisk leukemi i b-cellene». Hilde kjente desperasjonen komme og så livet til datteren rase som en film gjennom hodet. De første øyeblikkene etter fødselen. Den fine, lille jenta. Bilder fra oppveksten, de første skrittene, den første skoledagen, store og små episoder.

Hun kunne ikke trøste datteren og si det hun aller mest ønsket å tro: At det skulle gå bra.

– Jeg kunne ikke, for jeg visste ikke hvordan det kom til å gå, sier Hilde.

I stedet hørte hun Ingvild spørre legene om hun kom til å dø. Hun så på at veslejenta hennes samlet venninnene sine for å snakke med dem, som om det var det siste hun skulle gjøre. Hun hørte at Ingvild trøstet henne: «Vi får ikke mer i ryggsekken enn vi greier å bære, mamma.»

– Jeg unner ingen det samme. Å se sitt eget barn bli alvorlig syk, det … er umulig å forstå, før du står oppe i det, forklarer Hilde.

I en slik situasjon får du også uante krefter. Hilde har stått ved datterens side fra første stund. Trøstet, oppmuntret, pleiet.

– Det er «vi» som har kreft, ikke bare hun. Når jeg merker at hun har det tøft, har jeg det også. Vi går samme vei, forklarer Hilde, som så gjerne skulle ha byttet plass med datteren.

LES OGSÅ: Fikk slag som 29-åring

EN DAG OM GANGEN: Hilde og Ingvild tar en dag om gangen. De tør ikke å se for langt framover. Foto: Astrid Waller
EN DAG OM GANGEN: Hilde og Ingvild tar en dag om gangen. De tør ikke å se for langt framover. Foto: Astrid Waller Vis mer

Begynte å blogge

Det gikk ikke lang tid før Ingvild begynte å skrive om det som skjedde med henne.

Hun hadde aldri trodd hun skulle blogge om sykdommen, men hun opplevde at folk sa så mye rart om det som skjedde, og det var gjerne litt mer dramatisk enn det i virkeligheten var.

– Jeg ville fortelle det selv, åpent og uten filter, slik at ingen skulle misforstå eller lage seg historier om meg som ikke stemte, forteller Ingvild.

– I tillegg hadde jeg behov for få ut følelser og tanker, samtidig som mange ønsket å høre hvordan det gikk. Så for å slippe å skrive om hvordan det gikk til hver enkelt, var det lettere å lage en blogg så alle fikk samme informasjon, forklarer Ingvild.

Bloggen vakte raskt interesse, ikke bare for familie og venner, men for tusenvis av lesere over hele landet. Og mamma Hilde synes det er bra at datteren får utløp for følelsene sine i ord, og mener det kan være en god terapi.

– Jeg tror bloggen er blitt så populær fordi hun rett og slett skriver hvordan det er og ikke pynter på det. Samtidig prøver hun å formidle med litt humor, for da vet hun at hun kan gjøre andre glade, sier Hilde.

LES OGSÅ: Jeg har følt kreften som et overgrep

Artikkelen fortsetter under bildet.

VILJESTYRKE: Ingvild har vist en voldsom viljestyrke og stort pågangsmot, og har tatt initiativ til å pusse opp barne- og ungdomsrommet på sykehuset på Lillehammer, og for det ble hun kåret til årets initiativtaker av TV Norge-programmet «Norske helter». Foto: Astrid Waller
VILJESTYRKE: Ingvild har vist en voldsom viljestyrke og stort pågangsmot, og har tatt initiativ til å pusse opp barne- og ungdomsrommet på sykehuset på Lillehammer, og for det ble hun kåret til årets initiativtaker av TV Norge-programmet «Norske helter». Foto: Astrid Waller Vis mer

- Nå lever jeg, mamma

Det har gått ett år siden Ingvild fikk diagnosen, og hennes og morens hverdag går med til å ta medisiner, blodprøver, holde motet oppe, vente. De dagene da Ingvild er frisk nok til å være sammen med venner, er de beste.

Da hender det hun ringer hjem og forteller at: «Nå lever jeg, mamma!»

Verken mor eller datter tør å tenke for langt fram i tid, men til høsten er planen at Ingvild skal flytte sammen med sin beste venninne, Malin.

– Det gleder jeg meg til! Hun har stått last og brast med meg hele veien, forteller Ingvild.

Etter planen blir hun friskmeldt i oktober 2016. Statistikken viser at 83 prosent med denne kreftformen vil overleve. Og i fjor sommer kunne legen fortelle at det ikke var mer kreftceller igjen i kroppen til Ingvild. Det er imidlertid fare for tilbakefall, så behandlingen fortsetter med cellegift i ett og et halvt år til.

– Da legen i sommer fortalte at Ingvild ikke hadde flere kreftceller igjen i kroppen – da var det som om jeg fikk datteren min tilbake på ny, smiler Hilde.  

Hun har passet på alt det som en ungdom ikke tenker på. Ta på skjerf. Bruke solkrem. Vaske sengetøyet hver eneste dag. Sette opp dispensere med Antibac. Sette inn glassvinduer på verandaen. Passe så godt hun kan på at datteren ikke får i seg smitte. Med kraftige cellegiftkurer på rekke og rad er immunforsvaret på null.

– Jeg hadde aldri klart meg så godt uten mamma, sier Ingvild.

For Hilde har det vært en takknemlig jobb å ta seg av de praktiske oppgavene. Å føle at hun gjør noe.

Hun doserer medisinene til Ingvild og passer på at hun tar rett mengde til rett tid. Begge er hjemme på heltid og prøver å gjøre hverdagene så meningsfulle som mulig.

NYTT BLAD: KK 19 er i salg fra fredag 8. mai. Foto: Astrid Waller
NYTT BLAD: KK 19 er i salg fra fredag 8. mai. Foto: Astrid Waller Vis mer

Og midt oppe i det usikre viser Ingvild en voldsom viljestyrke og gjennomslagskraft. Hun har tatt initiativ til å pusse opp barne- og ungdoms­rommet på sykehuset på Lillehammer. For tiltaket ble Ingvild tildelt «årets initiavtaker» under programmet «Norske helter» på TVNorge. Snart kommer Sinnasnekker‘n og skal pusse opp to pasientrom også.

For Ingvild føles det meningsfullt å gjøre noe.

– Å bare tenke på sykdommen gjør meg mer syk. Å tenke framover hjelper meg til å bli frisk, sier Ingvild. 

Hele denne artikkelen med flere utdrag fra Ingvilds blogg, kan du lese i KK 19 som er i salg nå.

 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer