Det er februar 2022 og vintersnøen lar vente på seg. Christian hadde insistert på at sin ukrainske kjæreste Iryna Ruda (25) skulle pakke sakene og sette seg på et fly fra Ukraina til Norge. Han var bekymret for situasjonen mellom Russland og Ukraina og ønsket at kjæresten skulle være trygg hjemme hos han i Oslo.
Iryna på sin side tenkte at det ikke var like risikabelt å bli værende i Ukraina. Foreløpig hadde ingenting skjedd og hun hadde jo jobb, bolig og familie i Ukraina. Det var likevel lenge siden hun hadde sett kjæresten i Oslo, så hun satte seg på flyet nordover. Med muligheter for hjemmekontor i IT-selskapet hun jobbet for, kunne hun jobbe fra hvor som helst.
I underkant av en uke etter at Ira hadde reist for å se kjæresten Kristian i Oslo, tikket det urovekkende nyhetsmeldinger inn på telefonen.
Russland hadde gått til angrep på Ukraina.
Dagen etter kjæresten fridde, fikk Malin en anonym melding: «Jeg vil du skal vite...»
Ble værende
I dag, et år etterpå, er Iryna godt i gang med norsk språkkurs gjennom et introduksjonsprogram. Det opptar mye av tiden, men hun er på jakt etter en praksisplass for å praktisere det norske språket, og håper på å kunne få seg en fast jobb her.
– Jeg får ikke søkt på de jobbene jeg ønsker uten språket, så jeg må lære meg norsk først, sier hun til KK. Vi møter henne på en hyggelig kafé midt i Oslo sentrum en kald vinterdag.
Iryna foretrekker å gjøre intervjuet på engelsk, og overlater norskpratingen til norskkurset og språkkafeene enn så lenge. Med en bachelor i engelsk filologi og utenlandsk litteratur, er språkkunnskapene godt over gjennomsnittet, og det gir 25-åringen et fortrinn når det kommer til å lære seg nye språk.
Ambisjonene om en relevant jobb er høye, men 25-åringen prioriterer å lære seg språket først. Med en master i business og administrasjon fra Lviv, håper hun å kunne få en relevant jobb på sikt.
Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå
Fant kjærligheten på tvers av landegrenser
Iryna og Christian ble kjent over nett – ikke en uvanlig måte å møte sin utkårede på i dag.
– Kjæresten min så profilen min på Tinder og sendte meg en melding på Instagram. Det er vel sånn de fleste møtes om dagen, ler hun.
– Vi snakket mye, men jeg tenkte ikke på det som noe seriøst.
Det som derimot gjør det hele til en unik kjærlighetshistorie, er at de bodde flere tusen kilometer fra hverandre. Likevel klarte Christian å se seg ut Iryna. Han tok turen ned til Ukraina i mai 2021, og det oppsto en romantisk gnist.
Hadde bare vinket til hverandre på FaceTime - så flyttet hun inn
Ikke et godt førsteinntrykk av Norge
Iryna reiste til Norge for et lengre opphold i slutten av året 2021, uten at det var en særlig god opplevelse. Det var kaldt, vinter og hun kjente ingen andre enn Kristian. På grunn av tidsforskjellen til Ukraina, måtte hun stå opp en time tidligere enn vanlig for å jobbe. Etter to måneder, dro hun tilbake til Ukraina.
Men det varte ikke lenge før hun var tilbake hos kjæresten i Norge.
– Da jeg sa til familien min at kjæresten min spurte meg om å komme tilbake til Norge, skjønte de ikke hvorfor jeg skulle det, og jeg kunne bare bli en måned på grunn av visum. Jeg var veldig forvirret, men bestemte meg for å ta risikoen og brukte opp den siste måneden på visumet, sier hun.
– Men det ble ikke en risk, det var heller det som reddet meg.
Og denne gangen skulle det vise seg å ikke være så lett å komme hjem igjen, derfor valgte hun nå å bli i Norge. Situasjonen i hjemlandet gjorde at ukrainere kunne få lengre opphold her.
– Det var risikabelt å dra tilbake, for på den tiden var det fortsatt mye bombing.
Iryna er fra den vestre delen av Ukraina som ikke har blitt bombet i like stor grad som andre områder, men rakettene er stressende likevel, samt at det til stadighet er problemer med elektrisiteten. Det har gjort det vanskelig for IT-selskapet hun var ansatt i til å fortsette da de var avhengig av stabilt nettverk og elektrisitet. Hun benyttet seg av det utvidede visumet i Norge, og begynte å se for seg en fremtid her.
Før hadde det unge paret vært i et avstandsforhold, men plutselig var de blitt samboere i en krisesituasjon. Tidligere kunne de bare være i hverandres hjemland i tre måneder av gangen uten arbeidsvisum.
– Krigen førte oss nærmere. Det er ingenting som stopper oss fra å være sammen her i Norge nå.
Åsne Seierstad: - Jeg håper bare de ikke blir krigsreportere
Familien er fremdeles i Ukraina
Familien hennes bor i vest, og av og til går strømmen, og da får ikke 25-åringen kontakt med familien sin hjemme, da de ikke får ladet telefonene sine.
Hun bekymrer seg for familien, som ikke ønsker å flytte ut av Ukraina. Moren ønsker å bli i jobben – for dersom hun slutter nå, kan det være vanskelig å få pensjon. Faren har derimot jobbet mye utenlands, men kom hjem da krigen brøt ut. Nå kan ikke menn under 60 år forlate landet, noe som gjør det vanskelig for Irynas far å jobbe.
I Ukraina er det vanlig å ha et stykke jord hvor man gror grønnsaker, særlig for litt eldre. En dag onkelen hennes var på jordet, begynte det å skytes raketter over han. Forsvaret begynte å skyte dem ned, og onkelen havnet midt i en kritisk krigssituasjon. Han ble stående og fryktet at han skulle bli truffet.
– Man må bare håpe på å ikke bli truffet, og i noen områder må man gjemme seg oftere. Det er livet nå.
– Selvfølgelig er krigen et stressmoment, men livet går videre, jeg må fortsette å tenke på fremtiden, for jeg føler at jeg kastet bort et halvt år på å stresse og ikke vite.
Iryna prøver å ikke lese nyheter konstant, og fokuserer på å lære seg norsk språk og å komme seg i jobb – men det er vanskelig, tatt all usikkerheten i betraktning.
– Hvis jeg ikke tenker på krigen, tenker jeg på økonomien. Jeg kan søke jobber, men jeg stiller ikke likt som alle som snakker norsk.
Norges første kvinnelige utenriksminister: - Jeg fikk ingen myk start
Sitter ikke mye stille
Iryna er offensiv når det kommer til å ta initiativ og gjennomføre aktiviteter. Er hun ikke på språkkafé med opp til 30 andre nasjonaliteter hvor de snakker norsk sammen, jobber hun frivillig for ukrainske barn som har kommet til Norge.
Ved siden av norskkurset, tar hun også enkeltemne i strategisk management – et emne som en ukrainsk professor i Kristiansand tilbyr over nett, nettopp for ukrainere som har kommet til Norge som følge av krigen.
Likevel er det vanskelig å komme i kontakt med nordmenn og bygge sitt eget sosiale nettverk. Hun har inntrykk av at nordmenn allerede har hverandre, mens det er lettere å komme i kontakt med andre nasjonaliteter som også søker et nettverk.
25-åringen har blitt kjent med kjærestens venner, men ønsker å bli kjent med folk på egen hånd også.
– Jeg prøver å tilpasse meg. Det er vanskelig når jeg går på norskkurs og blir kjent med andre utlendinger, og ikke møter nordmenn, sier hun og legger til at det ville vært lettere å lære seg norsk dersom hun hadde et norsk nettverk.
Lisbeth og Kylling bruker fritiden på å redde liv
Jobber frivillig
Hun ser tilbake på hvor hun var for et år siden. Hun var forvirret, og på et rart sted da krigen brøt ut i hjemlandet.
– Jeg var heldig som hadde kjæresten min som hjalp meg og pushet meg til å gjøre noe.
Det førte til at hun begynte å jobbe frivillig for en organisasjon som hjalp ukrainske flyktninger. I april i fjor startet hun på et veiledningssenter for ukrainere. Her bisto hun med kommunikasjon mellom ukrainere og de aktuelle kommunene hvor de kunne bosette seg.
Etter hvert begynte hun å hjelpe til med aktiviteter for ukrainske barn, noe hun fremdeles bistår med. Den motiverte 25-åringen har mye å holde fingrene i, og kjenner at det er givende å bidra.
- Jeg tenkte: hvis jeg ikke har nådd bunnen nå, så gjør jeg det aldri
– Urettferdig
Hun forteller at det er vanskelig å unngå nyhetene i Ukraina, men for Iryna som bor i Norge, er det enklere å velge det bort. Det er ikke sunt å tenke på det konstant, tror hun, for det gir en følelse av urettferdighet.
– Det er forferdelig. I starten var jeg sint, og jeg kan fortsatt bli forbannet. Man blir sint for små ting, for det er så mye følelser. Det er veldig vanskelig.
– Man har hørt om kriger andre steder i verden, men jeg trodde aldri det skulle skje oss. Ofte rammer det steder som ikke bruker så mye internett, men her får man med seg alt på sosiale medier.
Ønsker å bidra i samfunnet
Selv om hun syntes Norge var et deprimerende sted å være under sitt første opphold, har hun fått et bedre inntrykk etter at hun flyttet hit.
– Det er vakkert her, og jeg kunne tenke meg å bli. Derfor vil jeg lære meg språket og få meg en jobb. Da kan jeg få en inntekt, og også gi noe tilbake til samfunnet.
Til tross for at hun har blitt glad i Norge, er det mye hun savner med Ukraina – blant annet maten. I Norge er det gjerne litt enklere mat, og én type mat til hvert måltid, fremfor supper ved siden av, eller frokostblanding ved siden av brødskiva på morgenen.
– Jeg har lært meg å spise etter norske standarder, og nå spiser jeg gjerne brødskive med kaviar.
– Jeg trodde vi spiste mye brød i Ukraina, men etter jeg kom hit, skjønner jeg at ikke vi gjør det, ler hun.
Janka var bare 19 år da hun selv la seg inn på psykiatrisk
– Du har ikke råd til bussen eller en kaffe i kantina
