En vårdag i 1991. Janka Polliani står i gymtimen på barneskolen da en av guttene ut av det blå kommenterer kroppen hennes. Hun er 11 år og i puberteten, og har antydning til hofter og lår. «Du er blitt tjukk», sier gutten. Kommentaren kommer på toppen av andre ting som er vanskelig på den tiden og skal bli avsparket til ni år med spiseforstyrrelser, nesten et helt år på psykiatrisk klinikk, og et problematisk forhold til mat – som gjennom hele ungdomstiden veksler mellom overspising, spying og avføringstabletter. En berusende følelse av å ha kontroll, som i neste øyeblikk styrter henne ned i selvforakt.
– Spiseforstyrrelser er en sykdom som gjør deg til en løgner. Og så er det skammen rundt alle løgnene du ikke kommer deg ut av, sier Janka Polliani (44).
Hun bestiller kamillete og takker nei til lunsj. Forteller at hun har spist allerede. Det er ikke sykdommen som snakker, for etter 24 år som frisk kjenner hun lusa på gangen:
– Spiseforstyrrelsen var et evig jag etter å nå vektmålene jeg hadde satt meg. Jeg hadde aldri ro. Det er vanskelig å være rundt en med spiseforstyrrelser, for både familie, venner og arbeidsgiver. Om noen bekymrer seg og sier: «Du ser tynn ut», tar du det jo som et kompliment.
Hun rister på hodet:
– Jeg unner ingen den sykdommen. Den er så lett å havne i og så vanskelig å komme ut av. Jeg er frisk nå, og det skjer aldri at jeg stikker fingeren i halsen igjen. Jeg elsker meg selv altfor mye til det i dag.
- Om han skulle forlate meg, ville jeg ikke klart å reise meg igjen
Bloggernes bestemor
Janka Polliani er influenser med 240 000 følgere på Instagram. Bilder av henne på motearrangementer verden over florerer både på skjerm og i magasiner. «Et eventyr» kaller hun karrieren sin, der hun får håndskrevne invitasjoner fra de største motehusene og får gå i de vakreste klærne. Det var i 2011 hun bestemte seg for å slutte som frilansjournalist og bli influenser på fulltid. Mannen Stefan mente at hun var gal, men Janka valgte «å lytte til magefølelsen», for å bruke et forslitt begrep. Men i Jankas tilfelle er det faktisk selveste bibelen.
– Jeg hadde en blogg på den tiden som gikk godt. På mange måter er jeg bloggernes bestemor, sier hun med en latter.
– Den gang var det jo ingen som gjorde dette på fulltid, og jeg bestemte meg for å kaste meg ut i det. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli en internasjonal karriere ut av det!
Instagram-bildene hennes er en kavalkade av fargerike antrekk som skal gi inspirasjon til å kombinere det man allerede har i skapet. Hun tror det er noe av grunnen til suksessen, for verken lommeboka eller miljøet har godt av å fylle på mer.
– Jeg tror folk føler at jeg er ekte og viser ting som de er. Kanskje kjenner de seg igjen i kroppsformen min? Jeg er jo ikke en stereotyp moteperson. Jeg er ikke størrelse null, og får stadig høre at jeg ikke ser ut som de andre modellene. Når jeg kommer for å prøve klær hos motehusene, sier de: «Ja ja, Janka, vi får se om vi har noe som passer.»
Hun kommer til KK-intervjuet skodd med nyheter. Ikke bare stilmessig. Den rosa Chanel-bagen i skinn figurerer riktignok på opptil flere av bildene på Instagram, men den virkelig store nyheten, forteller Janka, er at hun nylig signerte kontrakt med Elite Paris, verdens største modellbyrå. Hun, en 44 år gammel tobarnsmor fra Hønefoss, som rager rundt 160 på strømpelesten og med sin størrelse 38, blir regnet som plus size i bransjen.
– Det er veldig stas å signere som «creator» med verdens største modellbyrå i voksen alder, sier Janka begeistret.
– Ja, det er vel ikke alle over 40 som får sånne avtaler slengt etter seg?
– Nei. Og ikke alle yngre, heller! poengterer hun.
– Jeg er ikke standard modellstørrelse og heller ikke riktig alder. Men sånn sett tikker jeg jo av på alle boksene deres for mangfold.
– Da jeg kom ut fra legen begynte jeg å gråte. Jeg har jo hele tiden visst at noe var galt
Fått mye hets
Smilet er varmt, og utseendet ubestemmelig, nesten sydlandsk. Brynene ligger som velpleide dråper over øynene, og håret er stramt tilbaketrukket. Dagens antrekk er «track suit» – på norsk: joggedress – med Adidas-striper og Steve Jobs-joggesko i retrolook. Men i morgen blir det andre boller. Da går turen til moteuken i Paris, verdens største motehendelse, og i ettermiddag skal hun pakke koffertene. I hvert fall to. Kanskje tre. Og bildene av henne i ulike «street style»-antrekk skal leve så lenge på Instagram at andre mødre her hjemme skal begynne å lure og kanskje kommentere: «Er du aldri hjemme? Hvem passer barna når du reiser så mye?»
– Som offentlig person og kvinne med karriere er det plutselig mange som mener noe. Jeg har opplevd mye hets, og jeg tror ikke at jeg ville fått samme hetsen om jeg hadde vært mann. Men barna har en flink far som lar meg få holde på med mitt.
La oss ta et steg tilbake, til Janka Polliani, som egentlig het noe annet og som tok inspirasjon til etternavnet etter en hallodame på NRK. Allerede da hun var 16 år flyttet hun hjemmefra og følte at hun verken fikk til skole eller husleie. Men å kaste opp maten, det klarte hun.
I ni år handlet alt om mat. Om å handle inn, overspise, spy og planlegge ny runde. Da hun var 19, sto valget mellom tvangsinnleggelse eller å skrive seg inn selv. Hun valgte det siste, for selv å kunne påvirke når hun skulle skrives ut.
– Jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling i Lier med andre pasienter med alvorlige diagnoser, og det tror jeg var litt bra, for jeg fikk se hvordan de har det, de som virkelig sliter.
Hun holder opp pinsettgrepet:
– Mine problemer ble jo sååå små i forhold. Men det var helt forferdelig. Voksne menn som gråt i gangene. Bjørn Eidsvåg var prest på Lier sykehus på den tiden, og jeg klarer til dags dato ikke å høre på noen av sangene hans.
– Hvorfor det?
– Det minner meg om hvor jævlig jeg egentlig hadde det. En ting er å prate om det, men musikken gjør noe med meg.
Fram til Janka var 30 år, var hun så mørkeredd at hun alltid sov med lyset på. Men så møtte hun Stefan. Paret har to barn, en sønn på 11 og en datter på 9. Janka forteller at hun er på reise omtrent en gang i måneden og at Stefan holder fortet og har vært den rauseste av de rause:
– Jobben min handler jo om meg, om Instagram-kontoen, podkasten og reiser. Det er en ganske selvsentrert jobb, og jeg er nødt til å holde merkevaren varm og være synlig. Da jeg fikk jobb som programleder for «Top Model» i 2016, kom jeg hjem og sa: «Vi må flytte til Portugal i tre måneder.» Stefan hadde jo jobb her, og barna gikk i barnehage, men jeg sa at vi kunne ta med oss noen til å passe dem. Jeg har hatt ganske mange påfunn, og Stefan har måttet svelge mange kameler.
Hun tar en slurk av kamilleteen:
– Jeg tror ikke at jeg er den letteste å være sammen med. Jeg er mye menneske.
Gresk adoptivfamilie
Verken hun eller mannen har stor familie. Det sporet dem til å tenke nytt. Ja, egentlig tvang det seg fram. På ferie i en landsby på Kreta for ti år siden ble de kjent med Eleni og Stefanos, som drev en økologisk taverna på stranden. Snart ble den store greske slekten som familie å regne, og i dag er Janka og familien en måned på Kreta hver sommer, og den greske familien har feiret jul i Norge flere ganger:
– Vi facetimer flere ganger i måneden, og barna våre ser på hverandre som fettere og kusiner. De er blitt den familien vi ikke selv har, og så fort jeg kommer til Kreta, setter Eleni meg i sving med å brekke bønner og servere på tavernaen.
Sønnens gripende ord til mamma
Redd for spøkelser - på ekte
«Trygghet» kan komme i mange former. Som sykdom, som et tent lys over sengen, eller som en ny familie på Kreta. På jobbreiser har Janka et ritual hun aldri slurver med: Før hun bestiller hotell, gjør hun alltid et kryssøk med hotellnavnet og ordet «hjemsøkt». Ikke av nysgjerrighet:
– Jeg er virkelig livredd for spøkelser. Når jeg kommer inn, sveiper jeg over hotellrommet og kjenner etter om det er noe rart der før jeg tør å sove. Det hender at jeg ringer til venninnen min Lilli Bendriss også, for å sjekke om det er noe unormalt, og jeg sover alltid med lyset på.
Hun himler med øynene:
– Jeg vet jo at det bare er hodet som spiller meg et puss, men likevel.
Ulrikke Brandstorp: – Vi ante ikke hvordan vi skulle snakke sammen
Til TV ved en «feil»
Januar og februar er høytid for Janka. Det samme er august og september, under moteukene. Da står hotellrommene klare for å ta imot henne. Men hvordan kom hun dit? Fra å leve på nudler på hybel som 16-åring til i dag å få håndskrevne invitasjoner fra de største motehusene? Janka forteller om da hun som 19-åring ringte «Sommeråpent»-redaksjonen og mente at hun ville være perfekt som programleder. Ja, hun var sikker på at de ville synes det samme bare de fikk møte henne! Janka fikk møtet sitt. Problemet var bare at hun hadde ment å ringe til «Sommermorgen», barneprogrammet, og ikke aktualitetsprogrammet.
– Damen som møtte meg, ble veldig overrasket og hadde ventet seg noen med mer erfaring. Men hun åpnet noen dører for meg likevel, og jeg begynte bak kamera.
Janka ler.
– Der har du meg i et nøtteskall. Jeg har aldri vært redd for å spørre. Og jeg har alltid tenkt at de folkene du møter på vei opp, kan du fort møte på vei ned, og derfor møter jeg alle med det samme smilet. Men det er ganske uvirkelig at jeg i dag samarbeider med motehus som jeg trodde at jeg aldri ville ha råd å kjøpe klær fra.
– Hender det at du klyper deg i armen?
– Å ja. Vi er fem venninner som reiser på de samme arrangementene, og det hender at jeg sier til dem: «Stopp opp et øyeblikk. Se dere rundt, på de menneskene vi er sammen med. La oss bare ta det inn. I morgen kan det være over.»
Kysset som har fått folk til å lure
Hevder sin rett til magetopp
Nylig fikk hun påvist hudsykdommen rosacea. Kun i en mild form, men utbruddene kommer spesielt i overgangen kald til varm luft. Hun er nøye med å peele med krem på resept. Og så er det det med å bli eldre. Janka kan ikke si at hun liker det.
– Det er mye med alder jeg ikke liker. For eksempel at du blir satt i bås. Jeg får kommentarer om at jeg ikke kan gå i magetopp, siden jeg er over 40. Og da sier jeg til meg selv: «Magetopp, det kan jeg vel gå i!». Man trenger ikke å kle seg som en stereotypisk kvinne i 40-årene. Jeg er blitt stylet av andre, og det kan fort bli litt «kjerring». Jeg har lyst til å utfordre stereotypien. Men samtidig ser jeg jo i speilet at ting endrer seg.
Sist KK intervjuet Janka, i 2016, hadde hun tatt Botox i tannkjøttet, for «å smile med mindre gum», som hun sa. Hun peker på punktet mellom øynene:
– Jeg har Botox her. Ser du, jeg klarer ikke helt å rynke panna? Men det er jo en skam å gjøre noe med utseende. Det betyr at man ikke er fornøyd. Jeg er jo fornøyd, jeg vil ikke forandre på noe, bare forsinke aldringen.
– Hvorfor vil du det?
– Ikke for noen andre enn meg selv. Det er jåleri på samme måte som at jeg trener for å holde kroppen i sjakk. Til sjuende og sist handler det om å føle seg vel, det er ikke for noen andre enn meg selv. Det er fortsatt tabu, og jeg vil heller ikke oppfordre folk til å fikse på seg selv. Men jeg «hater heller ikke på» folk som velger å gjøre det.
Madonna raser etter aldershets
Grønnvasket mote
Under moteuka i København i 2022 dukket mangfold opp på catwalken, med modeller med ulik etnisitet, form og alder. I Paris var det mer business as usual. Hva tror Janka – er mangfoldet et slags nødvendig onde, og er det slik at bransjen i skjul himler med øynene og hvisker: «Ja ja, det ser jo ikke ut, men det må vel til?»
– Mangfold er blitt en slags grønnvasking i bransjen, sier Janka.
– Det er bra at flere og flere tenker i de baner, men det er langt igjen. Jeg har selv vært på visninger der den ene plus size-modellen, som kanskje er en størrelse 38, har på seg en kjole som skiller seg helt ut fra resten av kolleksjonen og bare er noe de har tatt med fordi de må. Ideen er jo god, men det er en lang vei å gå.
Hun utdyper:
– Men jeg tror at vi i 2023 vil få se en retning der klær for kvinner og menn smelter mer sammen. Det blir spennende å se hvordan de store motehusene som lager klassiske kvinneklær, møter det.
– Ja, hvordan går det med Chanel-drakten, da?
– Ja, det er det.
Hun napper i Adidasen:
– Men samtidig går jeg jo i en track suit som egentlig er for menn. Kvinner har nytt godt av å gå i herreklær lenge.
Fylt Ullevål 25 ganger
Hun har én podkast med Marte Bratberg og én med Lilli Bendriss, og er blitt en stemme i moteverdenen. Men med påvirkningskraft kommer også ansvar. Janka har selv vært på fotballkamp på Ullevål stadion og sett hvor mange 10 000 tilskuere egentlig er. Selv har hun nærmere en kvart million. Betyr det at hun nå må ta mer bevisste valg?
– Det har jeg gjort fra starten av, og hele tiden vurdert hva jeg kan og ikke kan legge ut, sier Janka.
Sammen med Kristin Gjelsvik var hun på Stortinget for å bidra til en ny lov for filterbruk og merking av retusjerte bilder, for å forhindre at barn og unge eksponeres for urealistiske kroppsideal. Da sønnen laget seg TikTok-konto, tok Janka det opp på foreldremøtet.
– Jeg fikk til svar at de bare «danser og holder på». «Nei», sa jeg, «om dere visste hvor mye fra krigen i Ukraina de får opp. Synet av døde mennesker og propaganda. Og plastisk kirurgi som til slutt framstår som normalen.» Etter det bestemte vi oss for å sette kontoen hans på pause.
Hun har valgt ikke å vise fram barna sine i sosiale medier. Å være synlig er tross alt hennes jobb, ikke deres.
– Og du aner jo ikke hvem som sitter i andre enden, og hva de finner på med bildene av barna dine.
Hun forteller at hun er opptatt av bare å prate positivt om kropp foran barna: Hun trener for å være sterk og sunn, ikke tynn. For hun husker så vel 80- og 90-tallets kurer der «alle» slanket seg.
– Datteren min og jeg har noe fint vi gjør sammen. Når vi pusser tennene, står vi foran speilet og sier til speilbildet at vi er bra nok. Jeg sier det høyt, og hun gjentar etter meg. Jeg tror at det har gjort mye med selvtilliten hennes.
Avslører detalj om romansen
Kunne havnet i rus
Janka elsker å fråtse i smågodt, men har gått inn i 2023 som sukkerfri. Da vi møter henne, er det gått 16 dager. Målet er å kunne ta en sjokoladebit uten å spise hele posen. På spørsmål om hun har et avhengighetsgen, svarer hun:
– Ja. Om jeg hadde prøvd rus, kunne jeg fort havnet utpå. Jeg har slitt med så mye opp igjennom, og det kunne gått galt om jeg hadde prøvd rus.
Iblant hender det at hun legger ut treningsvideoer. Da varer det ikke lenge før reaksjonene kommer: «Du som er tjukk, kan vel ikke legge ut sånt?» Her om dagen skjedde det noe som fikk Janka til å tenne på alle pluggene. I 20-årene kunne det faktisk sendt henne rett tilbake over doskåla. Ville hun kanskje ha et samarbeid? spurte den kirurgiske skjønnhetsklinikken i en direktemelding. Gratis slankeoperasjon mot at hun promoterte klinikken? Janka la både henvendelsen – og svaret – ut på Instagram:
– Jeg svarte at de skulle være veldig glad for at mottaker var en trygg dame på 44 år. I feil hender kan en sånn henvendelse gå riktig galt. For 20 år siden, da jeg slet med spiseforstyrrelser, kunne det fått meg til å ta et sånt valg. Når man er på sitt svakeste, vurderer man alle muligheter. Men fy fader, det er så trist. Når størrelse 38 blir sett på som plus size. Og at en klinikk ser på meg som en stor dame, som trenger å bli tynnere?
– Trigget meldingen spiseforstyrrelsen på noen måte?
Hun drar på det:
– Jeg hadde spiseforstyrrelser fra jeg var 11 til jeg var 19 år. Fortsatt jobber jeg ekstremt mye med selvbildet. Men selv om jeg er selvsikker i dag, hender det at jeg tar en ekstra titt i speilet. Alle har en usikkerhet i seg. Jeg ville nok ikke blitt alvorlig syk igjen, men en sånn henvendelse kan være en trigger som kan få meg til å mene at jeg ikke er bra nok.
Lov å være gær'n
Som barn gikk Janka opp på scenen og sang ved første og beste anledning, selv om talentet «ikke var det største», som hun sier. Hun forsøker å lære barna at det er fint tørre å være litt gæren og uhøytidelig. Det har i hvert fall funket for henne. Hun forteller at hun lever godt av «eventyret» sitt:
– Jeg sier til barna: «Vi mangler ingenting, og det skal vi være fornøyd med.» I dag handler livet mitt om helt andre ting enn for 20 år siden. I mange år dreide alt seg om mat. Jeg kastet bort så mange år på så mye dritt. Hele ungdomstiden ble borte. Når jeg tenker på det nå, er alle de bortkastede årene det verste. Om jeg hadde kunnet gå tilbake og gitt meg selve et råd, ville jeg sagt: «Du er bra nok som du er, Janka.»
Hun smiler.
– I dag tenker jeg at om familien kan fortsette å ta turen til Hellas om sommeren og ha det fint sammen, er det lykke nok for meg. Noe mer trenger ikke jeg.
– Ikke engang å få tilsendt en dyr veske fra et motehus?
– Jeg blir selvsagt kjempeglad for det, men det er ikke lykke. Jeg hørte en gang noen si at den største lykken er om barna fortsatt kan si «jeg elsker deg, mamma» når du er 80 år. Det er jeg enig i. Ingen kul veske kommer opp mot det.
Ekskona åpner opp om kannibalisme- og voldtektsanklagene
– Ikke skyld på fortiden
Hun kaller seg en «drømmefanger». Hva slags råd vil hun gi til andre som går med drømmer? Janka mener noe av det viktigste er å ikke la seg overtale om man har en dårlig magefølelse.
– Og omgi deg med folk du vet vil støtte deg. Tør å gå ut av komfortsonen. Husk at det er mange som vil det like mye som deg, og du må vise at du virkelig vil det. Ikke vær redd for å gi andre plass, og ikke vær redd for konkurranse. Og ikke gi opp, selv om du har skikkelig lyst! Husk at du er den eneste som kan fortelle din historie.
– Og hva er din historie?
Hun smiler:
– Jeg trodde jo at min historie skulle bli ganske trist og sørgelig, for å være ærlig. Jeg har slitt med depresjon og spiseforstyrrelser, men jeg skjønte at jeg ikke lenger kunne skylde på fortiden. Da ville det aldri bli bedre. Et sted må man sette strek. Man trenger ikke å glemme, men man må sette strek for å komme seg videre.
I alle år har hun skjult dette
Fortjener dette livet
I morgen går turen til moteuken i Paris. Til syltynne kleshengere som i de mest ekstreme tilfellene spiser bomullsdotter til lunsj. Janka har sett det med egne øyne. Hvordan er det å være 44 år med fersk modellkontrakt i hånden?
– Følgerne mine blir jo eldre, de også, men samtidig når jeg ut til nye. Og bransjen er jo i endring. Men det er klart, som 44-åring å skulle gå inn i bransjen for første gang, det er nok ikke så lett. Det er alltid noen yngre og penere som kan stå på mer, og som kan bruke flere timer og legge ned mer innsats.
Selv kommer hun til å sjekke inn på hotellet med sine to eller tre kofferter, sveipe rommet for onde ånder, kanskje ta en telefon til Lilli Bendriss – for å være på den sikre siden. Og siden, når hun pusser tennene, kommer hun til å gjøre akkurat som hjemme: å si til speilbildet sitt det samme hun prøver å lære datteren sin, at hun er bra nok akkurat som hun er.
– Jeg skal klappe meg selv på skulderen og si at dette har jeg jobbet hardt for. Dette livet fortjener jeg.
Janka smiler.
– Om du husker det, at du er bra nok som du er, da er det ingen som er konkurrenter lenger.
