Janne S. Drangsholt er på påskeferie med familien sin. Den består av advokatmannen hennes og tre døtre. De har sett seg ut København som reisemål. Kanskje på grunn av at fjell og vidde ikke er helt deres greie, muligens er det røde pølser og Skagen -salat som frister, men en ting er sikkert: Tivoli skal de på.
Og det er mens Janne, i en alder av 49, stående i køen til en berg- og dalbane med loop, kjenner på dødsangsten. Den går over i krisemaksimering og hun er plutselig usikker, ikke på om hun vil komme levende fra det, men om hun kommer tilbake fra loopen i det hele tatt. Mens hun forteller om dette i ettertid, ler hun og sier at «kanskje du ikke bør skrive dette», men det er for morsomt å la være.
- Jeg var skikkelig redd. Men ikke for å ta selve loopen, men for at jeg skulle havne inn i en slags annen dimensjon, ler hun og legger til:
- Rasjonelt sett vet jeg at det ikke går an, men det var likevel en liten del av meg som var veldig bekymret for at jeg skulle havne inn i en annen dimensjon og jeg visste ikke hvorfor.
Tre menn: Slik visste jeg at hun var den jeg ville satse på
Hun vet jo at hun, i disse situasjonene, ikke er i kontakt med virkeligheten i det hele tatt. Men Janne mener at vi alle har en del av oss som er litt koko. Og det er den hun bruker når hun gjør Ingrid Winter levende, men hos Ingrid er den delen litt større enn hos oss andre.
Fylt til bristepunktet
Ingrid Winter er Janne S. Drangsholts helt egne heltinne. Det er Janne som har skapt henne og delt henne med oss gjennom bøkene om den nevrotiske, pessimistiske og fantasifulle trebarnsmoren.
- Når ble Ingrid Winter til?
- Jeg strevde ganske mye med den vanskelige andreboken, og på et tidspunkt foreslo redaktøren min Kjetil at jeg skulle skrive en bok som var mer i stil med statusoppdateringene på Facebook. På den tiden hadde jeg ikke så mange venner på sosiale medier, så jeg var ganske ærlig om det kaotiske familielivet. Og da jeg begynte å skrive det om til en roman, opplevde jeg at jeg kunne ta alt enda litt lenger. Og da var Ingrid Winter født, forteller hun.
Så i 2015 kom den første boken i serien ut; Ingrid Winters makeløse mismot. Og hvert øyeblikk kommer bok nummer fire om Ingrid Winter og hennes hverdagsdrama. Denne gangen skal hun kjempe mot egne bekymringer og forestillinger om hvordan livet vil se ut og endre seg når barna flytter ut.
Da barna ble store, satte Kristin seg på et fly med en million kroner
Mange foreldre kvier seg nok for den dagen når barna skal ut og prøve vingene sine og Janne har selv gjort seg egne tanker om hvorfor det er slik:
- Jeg tenker at den generasjonen av foreldre som jeg tilhører, vi har jo brukt veldig mye tid på ungene våre. Da blir det tungt når ungene flytter ut fordi tomrommet blir stort. Man har jo gjerne vært lagleder på friidretten, trener på fotball eller FAU-representant. Man har rett og slett fylt hverdagen til bristepunktet med aktiviteter knyttet til disse ungene.
Hun mener at det man kanskje før omtalte som en 40-årskrise, var knyttet til at man fikk barn tidligere. Nå mener hun at oppbruddspunktet kommer senere. Derfor er mange rundt 50 når barna flytter ut, og plutselig har man en helt ny hverdag. Muligens begynner man å se tilbake og lurer på om man har tatt de riktige valgene. Samtidig har man en helt ny fremtid foran seg, dersom man ønsker det. Man er fortsatt ung og har mulighet til å lære seg noe nytt, reise eller velge en ny partner.
- Fordi vi har brukt så mye tid og krefter på ungene, blir det veldig tamt å skulle erstatte det med noe annet. Som Bjørnar (mannen til Ingrid i boken, journ anm.) som begynner med kajakk eller italiensk-kurs. Men det blir så lite og stusselig i forhold til det enorme prosjektet med barna. Og det var den krisen jeg ville se nærmere på og etterforske.
Måtte gå noen runder
Et annet, men tilknyttet tema som kommer frem Jannes nyeste bok, er kommunikasjon mellom par når livet, som man kjenner det, er i ferd med å endre seg. Å snakke sammen er noe Janne selv har måttet bli bedre i. Spesielt under pandemien da Norge stengte ned og hun og familien plutselig ble tvunget til å være veldig mye sammen.
For til tross for at de alltid hadde vært flinke til å organisere og få ting til å gå på skinner, syntes hun dette med kommunikasjon var veldig vanskelig.
- Vi måtte faktisk gå noen runder med oss selv, jeg og mannen min, for å finne ut hvordan vi skulle snakke ordentlig om ting. Det er nemlig sånn at når man skal uttrykke følelser i et forhold så blir det ofte oppfattet som en anklage, at man er misfornøyd med et eller annet og det blir tatt ille opp.
For tidligere, forteller hun, var det lettere at de la lokk på ting. Ting som frustrerte dem, ble forsøkt ignorert for å kunne fortsette som før. Noe som er lett når man har det travelt og ikke har hverken tid eller ork til å ta opp ting ordentlig. Men hun har nå innsett at det å legge lokk på ting bare fører til at man ikke tar følelsene på alvor, men heller undertrykker dem.
- Hva kom du og mannen din frem til som har fungert godt for deres del?
- Så det jeg tror pandemien lærte oss, var å ta tak i ting og faktisk snakke ordentlig om det. Og være ærlige med hverandre og si fra, og ta følelser på alvor. Så nå kjenner vi ikke på en aggresjon eller frustrasjon som ligger og putrer under overflaten. Det tenker jeg er en av de fine tingene som kom ut av pandemien, for vår del da.
Følelsen av at noe går tapt
Janne er ei ekte, fullblods Sandnes-jente. Født i første halvdel av 70-årene og storesøster til en tre år yngre bror. Som barn sprang hun inn og ut av radio- og TV-butikken som foreldrene eide og som tenåring jobbet hun selv i sjappa. Dermed var hun en populær jente, siden hun utover 80-tallet, mens A-ha erobret USA og Madonna fortsatt var som en jomfru, hadde de nyeste skivene og Discman-ene.
På videregående finner hun kjærligheten, den varige typen. Den er inspirasjonen og en slags byggestein i bøkene hun senere slår gjennom med. For kjærligheten fører Janne og mannen sammen, gir dem tre døtre, et stort rødt hus og en hverdag sammen. Og disse ytre rammene er også det vi finner i bøkene om Ingrid Winter.
- Det er gøy for jeg tror nok at når mine barn eller mannen min leser Ingrid Winter, er det elementer de kjenner igjen. Bjørnar har jo likhetstrekk med mannen min fordi han er advokat, men han er annerledes som person. Det samme gjelder jentene. Så det blir nesten som et trollspeil. Ingrid har jo noen elementer av meg i seg, men med henne har jeg frie tøyler så det blir til noe helt annet og det er det som er så gøy med å skrive de bøkene.
Fordi hun legger handlingen til Sandnes, skjer det ofte at folk mener de kjenner seg igjen i noe hun har skrevet. Det tar hun imidlertid som et kompliment. Likevel er ikke fortellingene selvbiografiske, understreker forfatteren.
- Bortsett fra at jeg tok utgangspunkt i de følelsene jeg har selv rundt at min eldste datter flytter ut.
- Moren min trodde på kommentarene om at jeg var hore og kom til å brenne i helvete
«Hva vil skje med meg, med oss, når barna flytter ut. Det er tanker som, om ikke i like stor grad, også Janne har gått med etter at hennes eldste datter flyttet ut.
- Det var veldig rart og jeg har jo kjent på de følelsene av sorg fordi det er en følelse av at noe går tapt for alltid, fordi barndommen er over. Og hvis de flytter tilbake igjen, så er det kanskje fordi noe har gått galt eller noe har skjedd. På en måte er det en enorm følelse av tap samtidig som det er en følelse av at det har gått bra med dem.
For selv om det er sårt, kjenner hun også en slags stolthet over å se at ting har utviklet seg som det skal. Fugler skal jo ut av redet. Men tiden er en bølle, mener Janne, og demonstrerer med et fingerknips hvor fort de siste månedene før utflytting går.
- Jeg syns i den perioden etterpå at det har gått bra, men det er jo litt fordi jeg har to igjen. Som jeg tviholder på, ler hun.
Å gjøre hverdagen meningsfylt
Det er to år mellom Jannes to eldste og så fire år ned til den yngste. Hun forteller at den yngste er mer et slags enebarn som er blitt tatt vare på av alle sammen. Mens de to eldste ligner hverandre i interesser og har mer et venninneforhold samtidig som de krangler om klær.
Søskenrelasjoner er også noe som Janne kommer inn på i serien om Ingrid Winter. For heltinnen sliter med et svært distansert forhold til sin egen søster.
Janne har selv en drøm om at hennes egne jenter alltid skal være nære hverandre. Men hun er klar over at selv om man vokser opp sammen, er det ikke garantert at man beholder et nært forhold. Det er dette hun har ønsket å utforske gjennom å skrive om det dysfunksjonelle familieforholdet i bøkene sine.
- Jeg tenker jo på hvor mye min plass i søskenflokken har påvirket meg. Jeg er eldst. Jeg hadde en tre år yngre bror og jeg var veldig opptatt av å beskytte han. Så jeg ville utforske litt hvordan det er å vokse opp sammen, men likevel ikke kjenne hverandre så godt.
- Hvor mye snakker du og mannen din om hva dere skal gjøre etter at alle har forlatt redet?
- Vi snakker mye om det. Jeg vet det er mange som fyller den tiden med jobb, trening eller begynner med kajakk. Selv har jeg begynt å tenke mer på det, sier hun og gir noen eksempler:
- Etter at datteren min flyttet, har jeg blitt flinkere til å ta kontakt med venner som jeg gjerne ikke har hatt så mye å gjøre med de siste årene fordi det har vært så travelt. Så de har jeg begynt å hanke inn igjen nå.
Hun mener det er viktig å gjøre hverdagene meningsfylte. Å huske at hun og mannen levde et meningsfylt liv også før de fikk barn. Og at det er flere ting de kan ta opp igjen som de ikke har gjort siden før de ble foreldre. De snakker mye om hvilke ønsker og forventninger de har til den neste fasen av livet sammen.
- Hva tenker du om den balansen mellom nok og for mye kjærlighet til barna sine?
- Jeg tenker at det er kjempeviktig at man ikke trår ungene sine for nær. Man må jo prøve å se dem for de menneskene de er. Det er veldig lett å bestemme seg for hvem de er eller ønske seg ting fra dem for sin egen del. Men å se hva de trenger fra meg i livet, det er en utrolig viktig øvelse for meg, som mor. Man skal også være en voksen i familieforholdet, ikke en venn. Man skal hjelpe dem videre og holde dem oppe og dytte dem ut av redet til slutt, mener hun.
Dobbeltgjengere og Michael Jackson
DET ER IKKE DUMMERE ENN Å SI OSCHLO NÅR DU ER FRA VESTLANDET, ropte jeg etter ham. Men enten så hørte han ikke eller så ville han ikke høre. For jeg kunne sagt så mye mer. Hva med Kate Middleton, kunne jeg sagt. Hva med alt vi har bygget opp over så mange år. Hva med at du faktisk er en dobbeltgjenger og holder den ekte Bjørnar fanget i et kott på Hersleb skole. Alt det kunne jeg sagt. Men jeg visste også at ordene mine ikke slo rot hos den andre Bjørnar. Han skjønte sannsynligvis ikke en gang dialekten. (Utdrag fra Winterferie)
- Hva syns barna dine om bøkene?
- De er ikke så veldig opptatt av dem. De kjenner seg nok litt igjen, men ikke så veldig. Det skal ikke være miniportretter av dem, jeg er jo ikke Knausgård.
Nei, hun er ikke Knausgård, hun er Drangsholt. Og Drangsholt skriver seg inn i de merkeligste situasjoner, herlig skrudde dialoger og tankereiser. Blant annet blir leseren gjentatte ganger tatt med inn i heltinnens frykt for at mannen er erstattet med en dobbeltgjenger og at det kun kan avkreftes ved bruk av parets hemmelige kode. Så skal vi også innom konflikten mellom Vestlandet og Østlandet. Og litt harmløs harselering med statskanalen.
- NRK er så fascinerende, for det er jo en slags sekt som har et helt annet språk. Du skjønner liksom ti prosent av hva de snakker om, og det er en sånn veldig jovial tone for de er veldig opptatt av sin egen rolle som statskanal. De er seg sin rolle bevisst som foreldregenerasjonen til oss alle sammen og det syns jeg er veldig gøy å tulle litt med.
Og apropos språk, det er jo ikke til å komme unna at alle er sin egen dialekt nærmest. Også Sandnes-væringer. Og de har en smule anstrengt forhold til SCH-lyden- så det må spørres om hvordan navnet på hovedstaden virkelig skal uttales:
- Nei, det er jo ingen som seier Oschlo, ler hun. Da blir du faktisk banka opp. Man skal seie. OSLO, ler hun.
Det er mottatt! Vi må begynne å avrunde, for Janne skal videre. Hun har tatt på seg rød leppestift og håret er fjonget litt 50-tallsaktig. Hun skal nemlig på stafett med en gjeng med friidrettsmødre og heie på den yngste datteren som skal delta, så hun måtte pynte seg. Men et siste spørsmål:
- Hvordan vet jeg at det er deg jeg snakker med og ikke dobbeltgjengeren din?
- Nei du har jo kodeordet!
- We are the world..
- We are the children!
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Det viktigste mamma gjorde var å ikke gi meg opp
Ingvild (32) turte ikke å sjekke posten, åpne døra eller svare på telefonen
