TRANSPERSON: Jeanette kaller seg transperson. – «Transvestitt» går egentlig bare på at du ifører deg det motsatte kjønns klær. Men dette stikker mye dypere. Foto: Siv-Elin Nærø
TRANSPERSON: Jeanette kaller seg transperson. – «Transvestitt» går egentlig bare på at du ifører deg det motsatte kjønns klær. Men dette stikker mye dypere. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

Transperson

Jeanette (67) lever endelig fritt som transperson

Som 4-åring sa John at han var jente. Det var ikke lov, og livet ble preget av hemmeligheter og løgner. Men nå kan John Jeanette endelig få være seg selv.

Publisert

På peishyllen i den koselige leiligheten står et bilde av barnebarna. Det ligger noen klipsøredobber der, og så er det en sekstant – en slik som sjøfolk bruker for å måle vinkelen mellom et himmellegeme og horisonten.

John Jeanette Solstad Remø (67) – tidligere ubåtkaptein og los – sitter i sofaen. Når hun er ikledd kvinneklær, er hun Jeanette. Det brune håret er klippet i en pasje. Makeupen er diskret, neglene røde. Skikkelsen er feminin. Røsten er maskulin.

– John er navnet foreldrene mine ga meg. Jeanette er den feminine varianten av John. Jeanette Solstad er et dekknavn. Og Remø har bestandig vært etternavnet mitt, sier hun og smiler.

– Hva er ditt første minne av at du følte deg som jente?

– Da jeg var fire år, tok på meg et dame-forkle og satte meg på en stol i stua. Det føltes bra. Men så kom moren min inn og lurte på hva som foregikk. Så skjedde det at hun tok tak i meg. Det var ikke akkurat kjeft, men det var en streng formaning om at dette måtte jeg ikke gjøre. For det kunne være farlig for familien vår.

LES OGSÅ: Lina ble født som gutt - skjulte hvem hun egentlig var i 45 år

Bygdedyret

Jeanette vokste opp i Ulsteinvik på Sunnmøre. I de seks første årene av sitt liv som enebarn. Senere kom to søstre.

På den tiden bodde det kanskje 3500 mennesker i Ulsteinvik. De hadde et bygdedyr.

– Enten var du blant dem som var akseptert, eller så var du utenfor. Var du satt utenfor, kunne livet bli vanskelig. Fulgte du derimot normen, gikk det greit.

– Foreldrene var redde for at dere skulle bli dårlig behandlet?

– Ja. Jeg skjønte alvoret og sa at jeg aldri skulle gjøre det mer. Slik måtte jeg jo også på en måte ta ansvar for familien allerede som fireåring.

Hun ler litt oppgitt.

– Men forbudet førte selvfølgelig til at jeg gikk under jorden. Jeg kledde meg i jenteklær i smug. Det var ensomt. Barn skal ikke ha det sånn.

For familien var det ekstra stas at den første ble en gutt, slik det gjerne var på den tiden.

– Jeg lagde meg tidlig noen løsninger: Jeg fungerte like godt som andre gutter. Jeg overdrev kanskje en del, selvfølgelig – var ikke redd for å være litt «rampete», så jeg sloss litt og var litt rabiat. Men så ble jeg ganske god i musikk. Spilte i band; trekkspill, etter hvert ble det piano og keyboard. Var med i guttemusikken, og spilte fotball. Gjorde det også bra på skolen.

Etter hvert ble John stor nok til å bruke morens klær – selvfølgelig når hun ikke var hjemme. Og så var det en tante:

– Når tante var på jobb, fikk jeg låne nøkkelen hennes, for hun hadde en gitar og jeg skulle lære meg å spille. Jeg tok på meg hennes klær. Hun oppdaget det nok helt sikkert, men hun sa ingenting. Det var som et stilltiende samtykke. Jeg tror hun reddet livet mitt.

Jeanette ser bort et øyeblikk.

LES OGSÅ: Slik går du fra å være mann til å bli kvinne - dette gjør de under operasjonen

Avslørt

I ti-årsalderen leste John et av morens ukeblader. Der sto det om Christine Jørgensen (1926–1989), som var den første personen i USA som skiftet kjønn. Christine ble operert i København i 1951–52. Saken fikk stor oppmerksomhet i Norge.

– Det var første gang jeg leste ordet «transvestitt». Etterpå gikk jeg til leksikon. Det sto at det var en sykelig trang til å iføre seg det motsatte kjønns klær. Jeg ble sint. Jeg godtok ikke at jeg skulle være syk.

Men John ble avslørt. Han var 15, alene hjemme iført morens klær. Det var sent på lørdagskvelden.

– Da bestemte jeg meg for å gå ut.

Han gikk bortover veien. Plutselig kom det tre eldre gutter ut fra en privatfest gående bak ham.

– Jeg tenkte: «Faen, dette går til helvete». Og det gjorde det nesten også.

SKOLEBILDE: – Sånn så jeg ut som gutt. Kanskje jeg gikk i fjerde klasse.   Foto: Privat
SKOLEBILDE: – Sånn så jeg ut som gutt. Kanskje jeg gikk i fjerde klasse. Foto: Privat Vis mer

John kom til et veiskille, og visste at i hvert fall en av de tre skulle gå videre. Heldigvis gikk to den andre veien, og bare en kom etter ham nå.

– Jeg løp, men han tok meg igjen. Han var beruset og sa: «Hallo, unge dame – svært så travelt du har det, da!» Jeg snudde meg og ropte: «Dra til helvete!» Han: «Det er jo John!» Jeg tenkte: «Nå blir det slutt på muligheten til å ha et liv.»

John fikk selvmordstanker.

– Jeg tenkte at ingen ville ha noe med meg å gjøre. Jeg la meg, men det ble ikke mye søvn. Så skrev jeg avskjedsbrev til mor. Etterpå lå jeg der og tenkte. Jeg kom fram til at jeg ville ta opp kampen.

Gjengen møttes hver søndag, da var det kino. Han var sikker på at han som hadde sett ham i kvinneklærne, hadde sladret. Det stemte – han hørte bare hånlatteren: «Haha! Du ble sett i går!»

– Men jeg var godt forberedt og sa: «Hæ? Sett i går? Hva mener dere?» De: «Du hadde på deg dameklær!» Jeg sa: «Dere må ikke høre på fulle folk». Det fungerte! Jeg hørte aldri et ord mer.

– Men han du møtte den kvelden?

ÅPEN: Etter et langt liv med hemmeligheter sto Jeanette fram i 2010. Fire år senere frontet hun en Amnesty-kampanje for retten til å velge juridisk kjønn. Foto: Siv-Elin Nærø
ÅPEN: Etter et langt liv med hemmeligheter sto Jeanette fram i 2010. Fire år senere frontet hun en Amnesty-kampanje for retten til å velge juridisk kjønn. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer

– Han visste det. Sånn sett kan du si at det var dårlig gjort av meg å si at han var en løgner, men det var måten jeg kunne overleve på. Etter dette ble jeg mer forsiktig. LES OGSÅ: Tone Maria (56) ble født som gutt

Kjærester

Gymnaset. John flyttet på hybel i Ålesund. Kjøpte egne jenteklær.

– Etter hvert fikk jeg jentekjærester. For jeg likte jenter, som gutter flest.

– Holdt du det skjult for dem at du følte deg som jente?

– Å, ja. Angsten for å bli oppdaget var der hele tiden. Men jeg utfordret den også. Jeg begynte å gå ut på kveldstid. Kanskje ønsket jeg egentlig å bli avslørt?

Da John skulle i militærtjeneste, tok han den som del av første år på Sjøkrigsskolen.

– Til da var jeg litt usikker på om jeg kom til å klare meg særlig godt. Derfor var det greit med stramme regler og gode rammer.

– Tok du på deg dameklær på Sjøkrigsskolen?

– Ja, men første året var det vanskelig. Men så flyttet jeg ut som student, og bodde på hybel og deretter i leilighet.

LES OGSÅ: Når mannen din kler seg som kvinne

I UNIFORM: – Og her er stereotypien på en machomann – som er ubåtsjef, sier Jeanette. Foto: Privat
I UNIFORM: – Og her er stereotypien på en machomann – som er ubåtsjef, sier Jeanette. Foto: Privat Vis mer

Giftet seg

– Jeg hadde nesten gjennomført Sjøkrigsskolen da jeg giftet meg – uten å røpe hemmeligheten. Jeg var 23. Vi hadde vært kjærester i et par år, og bodd sammen i et år. Det gikk fint en stund. Helt til hun fant noen klær.

John hadde begynt å jobbe på undervannsbåt. Før han dro ut, pleide han å gjemme kvinneklærne i en skipssekk og låse den inn i kjelleren. Denne gangen lot han være å låse. Håpet var at hvis hun fant klærne, ville hun komme til å forstå det av seg selv.

– Det var under den kalde krigen, og vi skulle ut i Barentshavet på tre ukers patrulje. Hun ringte på en militær linje, og spurte om jeg visste hvem som eide klærne i kjelleren? «Ja, sa jeg. Jeg vet det, men jeg kan ikke fortelle det i telefonen.» Faktum var jo at «transvestisme», som det heter, den gang var diagnostisert som en mental sykdom. Hvis det hadde kommet ut, ville jeg ha mistet jobben. Jeg skrev heller et brev til henne og forklarte alt sammen.

- Først ble hun livredd, for hun trodde jeg hadde tatt livet av en dame og gjemt klærne. Da hun fikk høre at jeg hadde en kvinnelig kjønnsidentitet, tror jeg hun var sikker på at dette bare var noe tull som jeg kom til å slutte med. Mens jeg tenkte at hun sikkert kom til å akseptere dette med tiden.

De fikk en sønn. Etter fjorten år ble de skilt.

Fortalte sønnen

Nå trodde Jeanette at hun kom til å leve alene.

– Men jeg var jo en relativt attraktiv ung mann, så det var ikke så vanskelig å finne nye damer, sier hun og ler.

– Kristin hadde lest om transvestisme, men hun ante ikke hva det innebar. Hun ønsket å finne ut av det, så vi flyttet sammen.

De giftet seg i 1992. Overfor resten av familien holdt de fortsatt på hemmeligheten.

– Det ble mange løgner?

– Ja, og det var ikke gøy. Kristin syntes også at det ble ganske ille etter hvert.

Det var spesielt å skulle fortelle sønnen at far var transe:

– Han var 20. På den tiden var jeg i ferd med å gå mer og mer «ut». Jeg hadde meldt meg inn i Foreningen for transpersoner (i dag Forbundet for transpersoner), og jobbet der med styre og stell.

– Hvordan tok han det?

– Kjempeoverrasket! Han ble rødere og rødere i topplokket etter hvert som vi fortalte. Til slutt sa han: «Alt det du har greid, pappa!».

LES OGSÅ: Julie ble født som gutt

Vil ikke endre kroppen

Noen transpersoner ønsker å endre kroppen. Er det en mann, vil han ha hormoner for å få kvinnelige former. Er det en kvinne, ønsker hun å ta testosteron og få skjegg.

– Men jeg har et godt seksualliv med kona mi, og kan aldri tenke meg å ødelegge den delen. Vil heller ikke tukle med kroppen – selv om det ikke er enkelt å ha en mannekropp og leve som kvinne.

I dag lever Jeanette livet helt og fullt som seg selv. Men fortsatt er det visse begrensninger:

– Jeg må være varsom. Jeg drar ikke til land som Egypt eller Russland. Men England, Frankrike og Spania går greit. Her hjemme går jeg i teater, på kino eller restaurant – men jeg utsetter meg ikke for fulle folk.

Hun tar en pause før hun sier:

– Det må fortsatt noen holdningsendringer til.

Ble verdenskjent

FRONTFIGUR: – Dette Amnesty-bildet har gått verden rundt, sier hun.  Foto: Privat
FRONTFIGUR: – Dette Amnesty-bildet har gått verden rundt, sier hun. Foto: Privat Vis mer

I 2010 opphevet Helsedirektoratet at transvestisme skulle være en diagnose. Da sto Jeanette fram. I 2014 kom loven som forbyr diskriminering av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

– Da kunne jeg si: Nå vil jeg ha mitt juridiske kjønn – fra mann til kvinne uten å operere meg.

I 2014 ble hun spurt av Amnesty International om hun ville fronte saken «Manglende akseptering av juridisk kjønn».

– Det var fullstendig uvirkelig! Det tok helt av. Hele verden sendte brev til stakkars helseminister Bent Høie.

Jeanette søkte om å få endre sitt juridiske kjønn. Hun fikk avslag første gang, men gikk til Likestillings- og diskrimineringsombudet og ba dem se på avslaget opp mot den nye loven.

– Det var klar diskriminering. Nå har vi nettopp fått en lov i Stortinget som sier at hvem som helst kan endre sitt juridiske kjønn. Det er helt fantastisk!

(Loven om rett til endring av juridisk kjønn uten krav om medisinsk behandling trådte i kraft fra 1. juli i år, red.anm.)

Denne saken står også i Allers nr 35. John Jeanettes familie er orientert om og har godkjent publisering av denne saken. 

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer