NYBAKT MAMMA OG KREFTSYK: Jeanine fikk ikke lov å amme sitt nyfødt barn. Foto: Privat
NYBAKT MAMMA OG KREFTSYK: Jeanine fikk ikke lov å amme sitt nyfødt barn. Foto: Privat Vis mer

Gravid Med Kreft

Jeanine (30) var lykkelig og gravid. Så fikk hun brystkreft

Var seks måneder på vei da legene oppdaget det.

Fødselen hastet. Dagene før og etter keisersnittet var planlagt i minste detalj. Etter bare 34 uker i mammas mage ble den lille kroppen løftet ut. 2,3 kilo ferdig Lykke. Navnet ga seg selv.

Masse lyst babydun på hodet og et kruttsterkt primalskrik understreket det legene på Karolinska Sjukhuset hadde sagt og beroliget henne med. Babyen hadde vokst nok og vært beskyttet mot cellegiften. Mens Jeanine Esberg (30) kjempet seg våken etter keisersnittet, hadde datteren hennes allerede supt sine første milliliter morsmelkerstatning.

Jeanine kunne ikke under noen omstendigheter amme. Hun aner ikke hva legene sa da hun våknet. Hun husker bare fanfarene av babygråt på gangen. Lyden av euforiske foreldre som hadde fått gutten eller jenta de drømte om. Selv fikk hun en pille som stoppet hver minste dråpe melk – og ble kjørt i sengen opp til sin datter på prematuravdelingen. 

Tre uker etter fødselen begynte hun med cellegift igjen sammen med medikamentene Perjeta og Herceptin. Fem måneder senere ble begge brystene hennes fjernet i en og samme operasjon. De ble erstattet med silikon og saltvann på direkten. Da Lykke ble forløst, hadde svulsten i venstre bryst vokst fra en diameter på fem centimeter til å være ni ganger sju centimeter stor. 

Nå hadde det store angrepet på brystkreften startet. «Fuck cancer», står det over hele det store maleriet som ­Jeanine hengte opp midt i den koselige, pastellfargede stua. 

– Jeg var på gjenforeningsfest med skoleklassen min i Karlstad da jeg forsto at noe var veldig galt.

Dette er historien om norske Jeanines tøffe vei tilbake til hverdagen. Vi besøker henne i Sverige. Hun er akkurat kommet hjem til Lykke og leiligheten i Stockholm etter to uker helt alene i Thailand. Pappaen til Lykke, venner og familie hadde gått sammen om å spandere ferien på henne. For første gang på halvannet år har Jeanine sovet ordentlig, en sånn søvn der du synker helt ned i madrassen og ikke har en eneste bekymring.

Hver eneste dag har hun fått thaimassasje. Smerter og angst som har sittet som skarpe, dype klør i kroppen, er sakte, men sikkert knadd bort. På de kritthvite strendene på Phi Phi-øyene har hun fått sitte alene i skyggen og sortert tankene. Hun har stukket tærne ned i hvetemelsmyk sand. Snorklet på åpent hav.

– Jeg er så takknemlig som har så fantastiske mennesker rundt meg. Å få lov til å gjøre noe slikt var virkelig rehabilitering på ordentlig, sier Jeanine.

Dagene hennes er og har vært fylt av cellegift, operasjoner etter operasjoner og antihormonbehandlinger det siste året. Mens andre småbarnsmødre har kunnet klaget over tidsklemmer, overtid på jobben og lite egentid, har Jeanine tatt en dag av gangen. Hun har satt seg bitte små delmål og feiret at hun er kommet seg levende gjennom det. Midt oppi alt har hun og pappaen til ­Lykke gått fra hverandre. Det var visst best slik. De er fortsatt hverandres store støtte og samarbeider godt om Lykke.

Den ferske tatoveringen på håndleddet hennes blir et evig minne fra Thailand. Det er verken et visdomsord, datterens navn eller noe asiatisk symboltegn. Tatoveringen er rett og slett en knallgrønn avokado. Jeanine ler og forklarer:

– Jeg er ingen helsefrik og tror ikke på å ha så mange regler. Det er lett å få et angstfylt forhold til mat. Men jeg begynte helt ubevisst å forandre kostholdet mitt da jeg ble syk. Kjøtt, melkeprodukter og egg forsvant sakte, men sikkert. Nå spiser jeg vegansk hjemme, men koser meg med den maten jeg får servert når jeg er borte. Det nye kostholdet gjør at jeg føler meg mye piggere!

GRAVID OG MED BRYSTKREFT: Jeanine var 26 uker på vei da hun fikk diagnosen. Foto: Privat
GRAVID OG MED BRYSTKREFT: Jeanine var 26 uker på vei da hun fikk diagnosen. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Therèse fikk slag mens hun var gravid

Kom jeg til å dø?

Sommeren 2014 var den varmeste i manns minne i Stockholm. Jeanine var på stranden rett nedenfor leiligheten i Bromma. Hun badet hvert tiende minutt, gledet seg over solskinnet – og over å skulle bli mor for første gang. Det ene brystet hennes hadde begynt å vokse. Brystvorten på det andre brystet hadde begynt å trekke seg litt innover, men det plaget henne ikke. Hun bare stusset litt over det.

– Jeg var på gjenforeningsfest med skoleklassen min i Karlstad da jeg forsto at noe var veldig galt. Moren til min bestevenninne fortalte at hun ­hadde fått brystkreft – og at et av symptomene var en brystvorte som ­vendte innover, forteller Jeanine.

Hun ringte Karolinska Sjukhuset med en gang. Spurte dem rett ut og fikk bekreftet det hun fryktet. Dette var ikke normalt. Midt i fellesferien, mens alle legekontor var fulle eller stengte, ringte en vordende pappa for livet etter noen som kunne undersøke kona hans. 


– Jeg tenkte mest på barnet. Kom jeg til å dø og hun til å overleve? sier Jeanine.

Fastlegen hennes tok grep og fikk fikset time til ultralyd og biopsi på dagen. I august, i uke 26 av svangerskapet, fikk Jeanine diagnosen: Hun hadde HER2-positiv brystkreft, en type hormonell brystkreft som gjorde at kreftsvulsten vokste veldig fort og ble trigget av gravidhormonene.


– Hadde jeg ikke fått hjelp til å tvinge fram en hastetime den ferieuken og bare ventet på time seks uker senere, ville jeg trolig ikke klart meg.

– Hadde jeg ikke fått hjelp til å tvinge fram en hastetime den ferieuken og bare ventet på time seks uker senere, ville jeg trolig ikke klart meg. Det som hele tiden beroliget meg, var at de når som helst kunne ta Lykke ut av magen og at hun ville klare seg, sier Jeanine. 


Bloggen hun allerede hadde, ble hennes terapi, hennes grep om livet. Et fast holdepunkt og et slags meningsfylt, jevnlig oppdrag der hun kunne klargjøre tanker og skrive ned alt hun ikke ville og kunne glemme.

12. august 2014: Jeg skriver dette innlegget først og fremst fordi jeg ikke orker å forklare for alle som lurer. Jeg klarer ikke å håndtere alles reaksjoner på telefon eller å ringe til alle venner som jeg vil skal vite. Så nå får dere alle vite det på en og samme tid. Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men fordi det er min måte å kunne fortelle alt med egne ord. Min familie og nærmeste venner vet det allerede. Men her kommer et lite sammendrag av beskjeden som kommer til å forandre hele livet mitt.

Behandlingen med kreftmedisinen Perjeta startet bare tre uker etter fødselen. Jeanine fikk en cocktail av cellegift, Perjeta og medikamentet Herceptin, en kombinasjon som gir spesielt gode resultater, men som også er spesielt dyr. Hadde Jeanine bodd i Norge – der hun er født og oppvokst, hadde hun ikke fått den behandlingen. 

– Det var en selvfølge at jeg skulle få denne medisinen i Stockholm. Som ung mor har jeg tenkt mye på hva et liv er verdt, sa Jeanine da VG intervjuet henne.

Avisen lagde førstesidenyhet av forskjellsbehandlingen og fulgte opp med å konfrontere dem som hadde ansvaret. To uker senere snudde helsemyndighetene og sikret behandlingen til norske kvinner. Jeanine framsto som en tøff fighter, en som tenkte på andre og taklet sin egen kreftsykdom så utrolig godt. De som fulgte bloggen hennes, vet at det ikke var hele bildet.

- Uten henne hadde jeg ikke orket å kjempe meg gjennom det siste året. For henne kunne jeg gjort det tusen ganger til.

9. mars 2015: I går kveld, da min mann la meg, begynte jeg å krampegråte. Jeg bare gråt og gråt og kjente meg som et lite barn som behøvde noen som holdt om meg og trøstet meg og forsikret meg om at alt skulle bli bra igjen. At alt snart skulle bli som før. At snart skulle jeg være gamle, friske, sterke, glade Jeanine igjen. Jeg kjenner at jeg har mistet henne helt den siste tiden. Etter operasjonen er det blitt så definitivt for meg at jeg er syk. Det er akkurat som om jeg ikke har forstått det før. Jeg har bare sett på dette som en holdeplass i livet som jeg snart skal dra fra. Jeg har aldri reflektert over hvor syk jeg virkelig var da kreften ble oppdaget. Hvor nær døden jeg har vært. 

Hun savnet det lange håret sitt. Hun savnet treningen. Naturen. Det helt vanlige livet, de normale rutinene. Jeanine har aldri gått til psykolog. Hun har funnet sin hjelp i lukkede Facebook-grupper med andre unge, kreftsyke, nybakte mødre. Noen av dem er blitt venner for livet. De har kunnet snakke om parykker, delt sminketips når øyebryn og øyevipper forsvant – og de har lært hverandre mye om sykdommen, medisiner og bivirkninger. Antihormonkuren som Jeanine går på nå, setter henne i overgangsalderen, men foreløpig er det bare lettere humørsvingninger og høyere kroppsvarme hun merker.


8. august 2015: Ett år. I dag er det ett år siden jeg fikk min diagnose. Ett helt år er gått, og det føles som ti. Noen ganger kjennes det som i går, men oftest føles det som et helt liv siden. Så mye har hendt som jeg aldri kunne forestille meg. For ett år siden var jeg en helt vanlig jente, noens kone som var gravid med en datter som jeg lengtet etter. Siden kom kreften. Alt ble satt på vent. I dag leste jeg gjennom noen av blogginnleggene fra i fjor for å forstå alt. Ultralyd, operasjoner, blodpropp, angst, cellegift, keisersnitt, mastektomi, stråling … Jeg orket ikke å lese mer. I dag er livet et helt annet enn det jeg planla. Så er vel det den største lærdommen i alt dette. Man kan ikke planlegge livet. Livet hender mens vi er opptatt med å planlegge. Så nyt livet, vi vet ikke hvor vi er om én uke, én måned, ett år. Det blir ikke alltid som man hadde tenkt seg, men det er kanskje ikke alltid meningen.

MAMMALYKKE: - For henne  kunne jeg gjort det  tusen ganger til, sier Jeanine. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
MAMMALYKKE: - For henne kunne jeg gjort det tusen ganger til, sier Jeanine. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Christine følte seg ung og udødelig. Så fikk hun kreft

Livets lykke

Lykke våkner med et lite knirk. Gnir kinnene ned i Albert Åbergs store ansikt og smatter salig på smokken. Hun har begynt i barnehagen, men skal være hjemme i dag siden mamma har vært så lenge i Thailand. På vei opp av sprinkelsengen klamrer hun seg til Jeanines hals, stryker bitte små, runde never mot mammas nakne hud og kroer seg som en søvnig kattunge i favntaket. 

- Hele livet har hun tilpasset seg andre mennesker og min sykdom. 

– Hun er så trygg og viser meg hver dag så enorm glede. Hele livet har hun tilpasset seg andre mennesker og min sykdom. Fordi jeg ikke ammet og var mye på sykehuset, har hun knyttet seg veldig sterkt til pappaen sin også. Selv om jeg har hatt en veldig tøff jobb det siste året, har jeg vært heldig som har fått et barn som ikke krever så mye, men som gir så enormt mye, sier Jeanine.

På ettårsdagen hennes skriver hun på bloggen: Jeg kan nesten ikke huske livet før henne. Uten henne hadde jeg ikke orket å kjempe meg gjennom det siste året. For henne kunne jeg gjort det tusen ganger til. Jeg skulle så gjerne klart å skrive hva hun betyr for meg, men ordene strekker ikke til. Gratulerer på fødselsdagen, mammas hjerte. Jeg elsker deg til månen og tilbake.

Kanskje er det først nå Jeanine klarer å tenke på seg selv. Nå som våren er kommet, nå som håret gror og sårene leges. Kanskje er det først nå hun tillater seg å være redd for tilbakefall.

– Jeg tenker mer på det nå enn før. Men jeg lar det ikke få overtaket. Jeg blir jo sjekket på sykehuset hele tiden, så jeg må bare ta det som kommer. Noen sier at jeg har vært tøff, men det har jeg ikke. Alle vil kjempe for livet sitt på hver sin måte. Jeg har bare tatt en dag av gangen. Noe annet valg har du ikke.

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 17, 2016.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: