– Hvorfor angre, det er jo så mye å være glad for, sier Ole Henriksen, som er blitt en rik mann takket være sine skjønnhetsprodukter. FOTO: Robin Skjoldborg
– Hvorfor angre, det er jo så mye å være glad for, sier Ole Henriksen, som er blitt en rik mann takket være sine skjønnhetsprodukter. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer

Ole Henriksen:

- Jeg angrer ikke på noe

Er det en ting Ole Henriksen er overbevist om, så er det at du kan velge å være lykkelig. Selv har han alltid vært det – bortsett fra da han som tenåring oppdaget sin seksualitet.

Gullbukser og en lyserød frakk i brokadestoff viser seg å være et godt klesvalg da jeg ringer på hos Ole Henriksen og hans mann Laurence Roberts i København en torsdag formiddag. For her blir jeg sluppet inn til kyss på kinnet og kaskader av rosende ord. Det føles først flaut, før det vekker ettertanke: Når vi mennesker kan rose hverandre, hvorfor gjør vi det ikke oftere? Grunnleggende handler det vel om hvordan vi velger å være som menneske. Men du kan prøve å få Ole til å klage eller si noe stygt om noen – det er umulig. Hvis alle var som Ole, ville verden vært et gladere sted. Og ifølge pålitelige kilder er Ole faktisk aldri sur. Kanskje bortsett fra når han sitter i bilen og det er noe feil med hvordan de andre bilistene kjører …

Det er Laurence som har fått bygd om og innredet den toetasjesleiligheten. Stuen er i skandinavisk stil, men med et streif av Los Angeles. Og det er der vi sitter. Og jeg spør Ole om han og Laurence noen ganger krangler.

– Å, gosh. Vi gjorde det i går kveld …

Her avbryter Ole sin egen historie med en annen, fordi han kommer på noe morsomt han må fortelle først.

– Laurence og jeg dro på en ny restaurant på Gråbrødre Torv. Så kommer en servitør ut og setter fram en aperitiff som velkomst og en skål med noe i. Jeg spør om det er en del av forretten min, og han sier mer eller mindre ja. Så jeg begynner å spise av disse tørre soppene. Laurence sier: «Hva er det? Det ligner på noe man pakker inn gaver med, noe sånn papp.» Og jeg sier: «Men det smaker veldig godt, selv om det er rart.» Jeg har spist nesten halve skålen da servitøren kommer løpende og sier: «Det der er bare til pynt, det skal ikke spises!» Haha, så begynner vi å le.

– Du hadde spist dekoren?

– Ja!

Og så kommer vi til kranglingen.

– Laurence har øye for estetikk, men etter min mening roter han også en del. Han kaster ofte fra seg ting her og der, og så henger han klær overalt. Jeg rydder ofte opp etter ham. I går så jeg igjen at frakken hang der da han var på vei til sengs. Så sa jeg: «Laurence, you know your jacket is up here, you should really put it away.» Det er jo så kjedelig når man blir uenig. Og Laurence hadde sikkert fått seg et glass vin for mye, uten at han var full, men det kan godt gjøre deg mer … du vet … Men vi er uansett flinke til å bli venner igjen. Så da vi endelig kom i seng, begynte vi som to gutter å slåss med puter og le, og så kilte han meg på magen og så sa vi: «I love you, good night.» Det er sånn vi er. Vi går aldri sinte til sengs, og vi kjefter sjelden. Men det er nå uansett morsomt å vite at de også kan kjefte litt av og til.

– Jeg lærte også av det, for da vi diskuterte, sa Laurence: «På kjøkkenet står det tre kopper og en tupperware-ting i vasken. Hvorfor det? Du har en tendens til å la ting stå i vasken.» Og han hadde rett, han også, haha. Og det er jo da man skal si: «Slutt å henge deg opp i sånne ting.»

– Det grunnleggende for å kunne leve et spennende og interessant liv med nye opplevelser er god helse, sier Ole. FOTO: Robin Skjoldborg
– Det grunnleggende for å kunne leve et spennende og interessant liv med nye opplevelser er god helse, sier Ole. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer

Det er pinlig rent i leiligheten. Og Ole og Laurence har ingen vaskehjelp.

– Vi gjør rent, vasker gulv, støvsuger, vasker klær, og jeg nyter det. For en stund siden var jeg på New Zealand. Derfra fløy jeg hjem – det var en 30 timers reise. Og dagen etter startet vi med å filme den nye tv-serien om meg. Vi filmet sju dager i strekk. Fløy til Sverige, jobbet to dager, fløy til USA, jobbet i to dager, fløy til Canada – og så hjem igjen. Da jeg kom hjem, følte jeg meg bra uthvilt. Jeg har aldri jetlag. Men da så jeg på bygningen her. Det var møkkete utenfor, ugress mellom steinene, skitt på hoveddøren, og i trappeoppgangen var det skittent. Jeg følte meg ansvarlig, selv om det er en vaktmester her, så jeg gikk inn og lagde en kopp kaffe og ristet brød og tok på meg shorts og singlet – for det var en varm dag – og så gikk jeg ut med vaskebøtte og brukte to timer på å vaske og skrubbe. Folk stoppet: «Hei, Ole, hva gjør du?» «Jeg vasker, og jeg elsker å gjøre det.» Det var en tilfredsstillelse.

- Jeg har veldig god sans for penger, men penger kan ikke gjøre deg lykkelig

Det var egentlig meningen at Ole skulle pensjonere seg nå. Da han solgte sitt livsverk, skjønnhetsmerket «Ole Henriksen», til det franske luksusmerketfirmaet LVMH i 2011, fortsatte han som kreativ leder, men kontrakten utløp ved utgangen av 2019, og Ole var sikker: Nå var det slutt. 100 prosent sikkert! Helt til han ble i tvil. 68 er jo ingen alder, vel?

Den dagen han tok beslutningen om likevel å fortsette, var han i London og på vei til Irland. Det var over midnatt da han pakket kofferten på hotellrommet, mens han, sier han, «spilte Spotify-musikk og danset i underbuksene». Han klarte ikke å sove av pur glede. Det var det lekende barnet Ole som jublet rundt i underbukser, det handlet ikke om penger. Han har aldri fortalt hva han fikk for firmaet i 2011, det var ifølge avtalen hysj-hysj, men han ble uten tvil rik.

Jeg har ofte hørt folk si: «Det er lettere for deg å smile og være glad, for nå har du gjort suksess i Hollywood, og du har tjent gode penger.» De glemmer at jeg startet helt fra bunnen av. Jeg syklet til jobb i tre år, jeg hadde ikke råd til bil. Jeg hadde åpnet mitt eget spa, jeg hadde ansatte, jeg tjente ingenting selv. Men så begynte jeg senere i livet å selge skjønnhetsproduktene mine ut i verden, og plutselig blomstret det. Jeg hadde aldri forventet å få de pengene vi har nå. Det var en stor overraskelse, en stor gave, og vi lever et svært luksuriøst liv. Men fortsatt med beina på jorda. Vi kunne ikke ha bygd opp denne leiligheten hvis det ikke var for de pengene. Og så er det huset i Los Angeles som vi har hatt i 20 år. Det er vel å skryte, men jeg har veldig god sans for penger.

– Du må gjerne skryte.

– Ok, du har jammen rett. Det kan man gjerne gjøre.

Ole peker på sine lysegrå bukser og forklarer pengefilosofien sin:

– Disse buksene kjøpte jeg for eksempel i Spania da vi var på ferie. De kostet 75 euro. Det er ikke et designermerke, men de sitter så godt over rumpa. Det må ikke alltid være Christian Dior. Og jeg vil si: Penger kan ikke gjøre deg lykkelig. Fra jeg var helt ung, begynte jeg å observere kundene som kom på spaet mitt, fra sekretærer til sykepleiere til svært rike og berømte mennesker. Jeg så de dyreste bilene parkert utenfor og lyttet til kvinner som snakket om bekymringene deres private kokk ga dem og at det var vanskelig å planlegge garderoben sin etter de nye kolleksjonene, for i år hadde ikke Armani laget noe de likte, og hva skulle de gjøre da? Hvordan skulle de da finne den rette frakken som matchet den nye dyre designervesken? Seriøse problemer, sier han og fortsetter:

Da Laurence og jeg hadde kjøpt vår første leilighet, spurte mine velstående kunder: «Hvor mange soverom og bad har dere?» Veldig amerikansk. Og da jeg fortalte hvor mange kvadratmeter leiligheten var på, sa de: «Å, det er på størrelse med soverommet mitt.» Og så hadde de vondt av meg. Jeg kunne beundre at de hadde et stort hus med så mye plass, men jeg følte mange ganger at man – uten å generalisere – hadde det så travelt med å få kjøpt de neste tingene eller være sikker på at man bodde på det riktige hotellet og spiste på de rette restaurantene når man var på ferie i Paris. De levde ikke i nået. De var ikke i stand til å ta NÅ til seg. Og det synes jeg er det aller viktigste.

– Jeg elsker å be om kvelden og uttrykke min takknemlighet, sier Ole. FOTO: Robin Skjoldborg
– Jeg elsker å be om kvelden og uttrykke min takknemlighet, sier Ole. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer

Hadde kunder som Sylvester Stallone, Madonna, Diana Ross og David Bowie

Jeg har aldri møtt Ole før. Likevel føles han bekjent.

– Sannheten er egentlig også at folk på mange måter kjenner meg. Den personen de leser om eller ser på skjermen, er meg. Du kan ikke være forskjellige personer. For meg handler det alltid om å være et ærlig og oppriktig menneske.

– Har du noensinne løyet?

– Som gutt, ja. Som tenåring begynte jeg å gå på ball, som man kalte det på Jylland den gangen. Faren min var flink til å vinne snaps på fabrikken der han jobbet, for de hadde lotteri. Så det sto masse snapsflasker i kjøkkenskapet. Jeg oppdaget at hvis jeg bare drakk litt fra toppen av flasken, kunne jeg få et lite buzz og bli litt halvfull. Så helte jeg vann på for å fylle den opp igjen. Men noen ganger tok jeg for mye snaps, for jeg tok jo flasken med på fest, for så å ta den med hjem igjen, men da var den nesten full av vann. Så sa far: «Ole, du har drukket snapsen!» «Nei, det har jeg ikke far, det har jeg ikke!» «Si nå bare sannheten, det er ok.» «Jammen, jeg har ikke det.» Så jeg løy. Men i løpet av årene har jeg utviklet mange Ole-ismer som er blitt en del av mine velværebudskap. Det er viktig å leve et «truthful life» og «always be the best version of yourself». Så lenge du snakker sant, kan du ha det godt med deg selv.

De årene Ole jobbet på sitt eget spa, hadde han kunder som Sylvester Stallone, Madonna, Diana Ross, Cher, Katy Perry, David Bowie og Charlize Theron. Og de kjente menneskene fortalte Ole sine hemmeligheter når de slappet av i hans kyndige hender. Og han fortalte ikke hemme-lighetene videre.

– Jeg har ikke behov for å sladre. Jeg ser mer på det positive, sier han.

Ole ble født på det lille stedet Nibe ikke langt fra Aalborg i 1951.

Helt fra jeg var en liten, var jeg en glad gutt som klatret i høye trær. Og jeg lagde en trapes, for jeg ville bli trapesartist. Jeg fikk min første sykkel i bursdagsgave. Den var blitt satt sammen av blikkenslager Bertelsen, som bodde rett rundt hjørnet fra der jeg vokste opp. Jeg begynte å gjøre akrobatikk på sykkelen. Jeg var en liten dverg, den minste i hele min aldersgruppe på skolen, en liten klovn. Jeg gikk på danseskole med min kusine Hanne, og jeg elsket å utfolde meg i de latinske dansene, for der kunne man vrikke på rumpa. Det føltes godt, denne uttrykksformen med kroppen sammen med Hanne og jentene. Jeg var alltid smilende og glad. Men da jeg oppdaget min seksualitet som tenåring, ble jeg mobbet og hadde mine tvilsomme perioder der jeg gikk lange turer langs Limfjorden. Jeg hadde litt vondt av Ole, og jeg elsket også å ha litt vondt av Ole. Og jeg leste mange deprimerende romaner. Tolstoj. Herman Bang. Men jeg rev meg selv ut av det. Det er så viktig å snakke åpent om følelser og ting, men den gang var det en innelukket verden på Nordjylland. Det ble ikke snakket om følelser. Men jeg gikk rundt og lot det overvelde meg daglig før jeg rev meg ut av det, for i bunn og grunn elsket jeg livet. Jeg hadde store planer uten å ha bestemt hva de skulle bli til.

– Jeg er glad for min egen reise. Jeg angrer ikke på noe

Som ung gikk 
 Ole på danseskole. – Jeg elsket å utfolde meg i de latinske dansene, for der kunne man vrikke på rumpa, forteller han. FOTO: Robin Skjoldborg
Som ung gikk Ole på danseskole. – Jeg elsket å utfolde meg i de latinske dansene, for der kunne man vrikke på rumpa, forteller han. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer

Ole snakket med sine foreldre om sin homoseksualitet. Men først etter at han hadde flyttet til København.

– De sa: «Vi har alltid vist det, du var annerledes på alle måter.» Jeg elsket teater som barn, elsket arkitektur, elsket mote, elsket kvinnebladet Femina når det kom inn gjennom døren til fru Henriksen.

Oles smil er så bredt at man kan se det meste av tannsettet hans når han smiler, og det gjør han det meste av tiden. Men kan man virkelig bestemme seg for å få et lykkelig liv. Ja, mener han.

– Du har enormt stor makt over deg selv. I bunn og grunn handler det om at du skal være glad for den personen du er. Du må anerkjenne deg selv for det gode og erkjenne det dårlige, men ikke vær så hard mot deg selv basert på det.

– Har du gått til psykolog?

– Aldri. Men jeg har lest tonnevis av spirituelle bøker, og det var som om jeg dykket ned i noe. De budskapene jeg lærte via disse bøkene, forklarte meg hvor enkelt det hele egentlig er. Det handler om din egen personlige holdning når du hopper ut av sengen om morgenen. Og at du tar deg godt av deg selv og får en god natts søvn. Jeg elsker å be om kvelden og uttrykke min takknemlighet.

– Hvem ber du til?

– Jeg ber til «Dear God» og «higher powers». Det gjør jeg fordi jeg vet at det er makter der ute i universet. Det er magi der ute. Og basert på hva som nå skjer i vår verden, så ber jeg selvfølgelig for verden i seg selv, for verdens befolkning, for «peace and love and unity». Og jeg gjør det på engelsk. Jeg sier: «Let’s embrace each other for our differences and learn from them, but let’s not be violent.» La oss aldri være voldelige. Jeg har aldri slått noen.

– Følte du deg elsket som barn?

– Ja. Det ble aldri uttrykt med ord, men jeg følte meg trygg og beskyttet. Jeg beundret mine foreldres arbeidsmoral, de ærlige menneskene de var. Faren min jobbet som fabrikkarbeider, moren min hadde vaskejobb i banken for å gi familien en ekstra inntekt.

De manglet ikke noe, men det var alltid tøft økonomisk.

– Lønnen fikk man i kontanter en gang i uken i en pose. Er det ikke vilt? Og så gikk vi tom for penger midt i uken. Så fikk vi kjøpt varer på krita hos kjøpmannen eller slakteren, og det var jeg som løp ærender for moren min, for hun syntes det var for flaut. Jeg begynte å jobbe som melkebud som 10-åring. Det var ikke mange som gadd å stå opp litt over fem om morgenen.

Det gjorde Ole. Og han ser hele tiden livet sitt i en sammenheng. Det er ikke noe behagelig «nå» uten et tøft «da».

– Jeg er glad for min egen reise, hele reisen. Jeg angrer ikke på noe. Hvis jeg ikke hadde vært igjennom noe som var litt tøffere og litt mer krevende, hvis alt bare var blitt servert meg, hvis jeg hadde vært bortskjemt og bare kunne ha kjøpt alt jeg hadde lyst på, ville jeg ikke ha verdsatt ting på samme måte i dag. Det er så viktig å kunne ta ansvar for seg selv og livet sitt. Laurence har gått. Med et stort smil. Han smiler like mye som Ole.

– Hvordan har dere klart å holde sammen i 36 år?

– Vi tar aldri hverandre for gitt, og vi er veldig flinke til å rose hverandre. Påkledning, hår, suksesser. Og vi har mye humor og den samme positive livsholdningen. Jeg elsker og respekterer Laurence for hans humor og overskudd, han er et kjærlighetsmenneske. Det beundrer jeg enormt mye. Og vi samarbeider godt om alt. Vi vet jo godt at man kan gå sin vei, splitte opp. Og vi kikker jo alle på mennesker rundt oss: Her er en sexy kvinne, der er en sexy mann. Men vi vet også at du må huske å tenke: «Hvis du konstant er på jakt etter noe nytt og spennende, møter du bare noen andre problemer.» Vi har så mye til felles, og det er ting vi ikke har behov for mer. Jeg har ikke behov for å gå på nattklubb og konkurrere med 30-åringer, jeg elsker familielivet. Laurence og jeg elsker de samme tingene. Vi vil det samme. Det eneste vi er vidt forskjellige på, er mat. Men han respekterer min måte å spise på, og jeg respekterer hans.

Laurence spiser kjøtt. Ole gjør ikke det. Ole er en liten sprett. Han har veid det samme i hele sitt voksne liv. Nå sitter han i sofaen og tar en bit croissant, og det ligger liksom en motsetning i kropp og croissant, er det i det hele tatt plass til hedonisme? Men Ole sier:

– Vet du hva, jeg har alltid elsket å spise sunt. Dette er en «treat». Jeg kan saktens spise to croissanter eller flere i løpet av en dag. Jeg elsker champagne. Jeg elsker vodka on the rocks. Men det grunnleggende for å kunne leve et spennende og interessant liv med nye opplevelser er god helse.

– Du skal ikke leve i frykt, for det er så mye du ikke kan kontrollere uansett

Så han tar vare på seg selv, men det kommer samtidig ikke som noen overraskelse at han overhodet ikke er redd for å dø. Og fordelen ved ikke å oppleve sitt liv som potensielt farlig er at man derfor ikke behøver å begrense det. Oles liv er fylt med «ja» og glimrer med sitt fravær av «nei».

– Du skal ikke leve i frykt, for det er så mye du ikke kan kontrollere uansett. Jo mer innelukket du lever, desto færre opplevelser får du. Det skaper ensomhet. Man må være mottakelig og åpen.

– Er du lei deg for at du aldri fikk barn?

– Nei, egentlig ikke. Det er herlig å være onkel, slik Laurence og jeg er for alle de fantastiske barna i familien og våre venners barn. Være en del av deres liv. Se dem vokse opp. Så nei, Laurence og jeg angrer sjelden på noe som helst. Og hvorfor angre, det er jo så mye å være glad for.

– Jeg har ikke behov for å gå på nattklubb og konkurrere med 30-åringer, jeg elsker familielivet, sier Ole Henriksen. FOTO: Robin Skjoldborg
– Jeg har ikke behov for å gå på nattklubb og konkurrere med 30-åringer, jeg elsker familielivet, sier Ole Henriksen. FOTO: Robin Skjoldborg Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop